Berggren
Det fins mange besvergelser og en hel del voodoopreget sjargong innen film og tv-bransjen. Alle vil så gjerne ha et fantastisk dramatisk premiss, men aner vi strengt tatt hva det er, spør Arne Berggren i sin faste spalte.
Med HBO i terapi
Alex Iversen har sett nærmere på den siste trenden fra HBO med psykoterapi-serier.
En new deal for regissørene?
Bør det nye støttesystemet ta høyde for kravene om en ytterligere skjerping av regissørenes spisskompetanse – både for å stimulere talentene og unngå feilsatsinger?
Regissøren: primadonna med rett til å lage film?
Stig Andersen mener den norske regissøren må stikke fingeren i jorda: Det viktigste for filmskapere er å være i bevegelse, og utfordre nye fortellermåter, tekniske løsninger og distribusjonskanaler. Ellers går det med oss som med platebransjen.
Exile on Mean Street?
Rockens styrke er noe nær uforenelig med filmen – og knapt noen representerer disse ytterpunktene bedre enn Rolling Stones, rockens mest ikoniske band, og Martin Scorsese, amerikansk films ledende auteur. Sindre Kartvedt gjør seg her noen tanker om Scorseses bruk av rock i anledning premieren på Shine a Light.
Den håndholdte nærheten
– Det er den følelsesmessige identifikasjon jeg alltid fokuserer på, forteller Susanne Bier, som med Things we lost in the fire har laget sin første Hollywood-film.
De som dokumenterer landet
Vi presenterer fem regissører som har laget hver sin episode fra norske arbeidsplasser i dokumentarserien De som bygger landet.
Skoftelands metode
Skofteland Film har skapt debatt og følelser med suksess-serien Et lite stykke Thailand og Lykkens Grøde.
Når filmen ryster dokumentaren
Er Asger Leths Ghosts of Cité Soleil filmårets mest kontroversielle dokumentarfilm?
Close-Up
Oslolosens estetikk: Hvordan førløses Uti vår hages idédrevne humor visuelt?
En regissør vender hjem
– Jeg har fått prøvd meg i en hard produksjon og er forhåpentligvis blitt en bedre regissør, forteller Erik Richter okm Varg Veum-filmene.
Van Sants filmatiske sjansespill
– Jeg liker å jobbe med ikke-profesjonelle skuespillere, forteller Gus van Sant om Paranoid Park.
Ingen fest i evig solskinn
Valdis Oskarsdottirs er klipperen bak de epokegjørende danske dogmefilmene Festen og Mifunes siste sang og den moderne klassikeren Evig solskinn i et plettfritt sinn. – Lojalitet til filmen og karakterene, det går foran alt, regissører inkludert, forteller den kompromissløse klipperen som nå debuterer som spillefilmregissør.
Lost in translation?
Film imiterer livet – og film imiterer film. Hva er egentlig en remake? Vi ser nærmere på den kinoaktuelle skrekkfilmen The Eye, som inngår i tendensen med amerikanske remakes av asiatiske filmsuksesser.
Sølve Skagen
– Jeg tror at regiteater, der den fysiske handlingen fremheves på bekostning av ordet, har ført til at norske skuespillere er blitt bedre filmskuespillere, mener Hans Henriksen.
Skatefilmens estetikk
– Gus Van Sant makter i Paranoid Park å gjenskape noe av skatefilmenes egenart, samtidig som filmen ikke er noen skatefilm, forteller Emil Trier, som er aktuell med dokumentar om den norske skatemiljøet i Brettkontroll.
Månedens talent: Anette Ostrø
Tallenes tale
Hvorfor finner det norske publikum en gjeng middelaldrende menn fra Fredrikstad mer tiltalende enn trioen Pia Tjelta, Aksel Hennie og Ane Dahl Torp?
Boracco
"Tenk på konsekvensene neste gang du skaper en karakter. For han skal, om ikke danse på din grav, så i det minste stå der i ditt sted, når du ligger der."
Eiriks logg
"Definer "filmskaper" for meg, er du snill. Jeg trenger litt næring til selvtilliten."
Fagfunksjonen
– Jeg tror man må være musikalsk for å bli en god lydmann, forteller lydsjef Ad Stoop