Den drivende antagonist
– Rollene er alltid meg, bare blåst opp i en eller annen form, forteller Fridtjov Såheim om sin hovedrolle i Kunsten å tenke negativt. Her forteller han om fordelen ved ensemblespill og kronologiske opptak, og hvorfor Teaterhøgskolen burde gi studentene en grundig innføring i filmklipping.

Utilstrekkelighetens komedie
Bård Breien utfordrer mange tabuer rundt de psykiske følgene av funksjonshemninger i Kunsten å tenke negativt. Breien kaller filmen en feelbad-komedie: – Jeg har forsøkt å bruke humor som en strategi for å nå fram til et alvor, forteller han.

Blodig moro
En tur på høyfjellshotell blir aldri det samme etter å ha sett Fritt vilt der flere av karakterene var eliminert allerede før innspillingen. – Skrekk er en sjanger som suger deg inn, forteller regissøren Roar Uthaug, som er spent på hvordan kritikerne vil motta Norges første slasherfilm.

Vil skrekksjangeren overleve?
Skrekkfilmen har aldri festet seg i norsk film, og fra underkategorien slasher fins knapt en eneste én. Vil den markedsvurderte støtteordningen og Fritt vilt kunne rette noe på dette?

Må én gang være den siste?
De fleste regissørene i Norge har bare laget én film. Derfor kan få av høstens regidebutanter forvente film nummer to og tre. Hvorfor er det slik? Vi har sett på statistikken gjennom hele den norske filmhistorien, og tallene er sjokkerende.

Med nettverk som brekkstang
Det siste årets rapporter og debatter om kvinners plass i norsk filmproduksjon har skapt større bevissthet rundt problematikken, mener en rekke bransjeaktører. Men uenigheten om årsaker og løsninger er fortsatt stor. Kan resultatet bli etableringen av flere rene kvinnenettverk?

En selvdreven Maria
Da Vibeke Ringen skulle rollebesette hovedrollen til Marias Menn ble hun nedringt av spillekåte kvinnelige skuespillere. – Men Ingjerd var så god på å spille ut det følsomme at vi endte opp med en film som var mer romantisk drama enn komedie, forteller Ringen. – Jeg liker at Maria er menneskelig, med sine feil, det kan jeg kjenne meg igjen i, sier Ingjerd Egeberg.

Mannsfantasier og virkelighet
Det sies at Norge er et av verdens mest homogene samfunn i forhold til DNA-molekylenes arveegenskaper, og psykologisk sett kunne alle de mannlige karakterene i årets filmer vært nære slektninger, mener Elsa Kvamme. Her er hennes lesning av forholdet mellom mann og kvinne i årets norske ”mannefilmer”.

Smaken av engasjement
Regissør Aslak Aarhus og produsent Ole Bernt Frøshaug brukte fire år på å få Himmelstormeren opp på lerretet. Are Syvertsen og Jon Martin Førland møtte sterk motstand og avvisning for sine virkemidler i Smaken av hund. Begge prosjekter viser hver på sin måte at dokumentarproduksjon kan være en tålmodighetsprøve av de sjeldne, og at det er engasjementet som til syvende og sist avgjør om prosjektet kommer i mål.

Såpen som yter motstand
– Jeg har ingenting å gjemme meg bak i denne filmen. Hvis skuespillerne ikke er 100 prosent på, har jeg ingenting, forteller Pernille Fischer Christensen om sin debutfilm En Soap som tok Berlinfestivalen med storm.

Diktaturets estetikk
I De andres liv gjenskapes DDR-statens estetikk i en av årets sentrale europeiske filmer. Debutant Florian Henckel von Donnersmarck utfyller det klaustrofobiske universet med en gripende kjærlighetshistorie som elegant veksler mellom thrilleren, melodramaet og den politiske kommentaren.

Maskerade med brodd
Regissør Jafar Panahi har lagt om taktikken med den tydelige farsifarsen Offside, der sterke, undertekstmettede sosiale skildringer er erstattet av en mer leken form. – Sensur skaper også kreativitet, i den forstand at man må finne et nytt filmspråk, forteller Panahi i dette intervjuet.

Navnet er Grace. Martin Grace
”Å gjøre et stunt” betyr på norsk å gjøre noe improvisert, sprøtt, med høy grad av risiko. Stikk motsatt av hva det betyr for Martin Grace, en av verdens mest erfarne stunt-koordinatorer. Nylig holdt han kurs for norske filmregissører.

Direcors Cut
Filmfondets seminar om regissørene rørte ikke ved der skoen trykker. Jens Liens krav på en registol bar i seg mer av hva seminaret burde handlet om, mener Trygve Allister Diesen.

Vera Cruz
Kan vi snarest avskaffe hele det fjollete sirkuset som en såkalt ”pitching session” er, utbasunerer Vera Cruz etter en ydmykende pitching-konkurranse. Hvorfor skal manusforfatteren reduseres til en klynkende hund på kennel, mens produsenten opphøyes til dens kresne, potensielle nye eier?

Tv-boksen
Den underkjente serien ”The Wire” er nok et eksempel på hvordan tv-dramaet gjør det mulig å dyrke karakterutvikling og komplekse fortellinger på en måte mainstreamfilmen i dag ser ut til å ha gitt opp, skriver Alex Iversen.

Sølve Skagen
– Alle filmskoler strir med å utvikle individuelt talent. Vi har større problemer med det på National i London enn dere har her på Lillehammer, forteller Karin Bamborough som er tilknyttet Den norske filmskolen professor.

Månedens navn
Gunn Tove Grønsberg vant Dolby-prisen i Grimstad for beste lyd med filmen Isola. Hun er månedens navn i vår nye faste spalte om fagfunksjoner i norsk film og tv.

Film og tv-fakta
Stabslister, festivaler, priser, workshops, og mye mer.

Bak Lerretet
Vil Kalde Føtter bli filmen voksne hater og de unge elsker? Og les om tidenes største filmkollaps på Island.