Rent prinsipielt er det ingen gode grunner til at strømmeproduksjoner ikke skal kunne kvalifisere til støtte fra NFI, mener Christian With. Her gjør han som advokat for Rubicon rede for noen av konsekvensene av avgjørelsen i Medieklagenemnda, der NFI ikke fikk medhold til å trekke tilbake tilskuddet til «BeForeigners».
«Det er mye artigere å bestemme», svarte Kulturministeren da hun ble spurt under åpningskonferansen i Tromsø om hun ikke ville mer med filmpolitikken før hun kom i regjering. Leif Holst Jensen, som deltok på konferansen, gjør seg noen refleksjoner.
Den ferske Menon-rapporten, som er bestilt av Kulturdepartementet, foreslår blant annet å regulere etterhåndstøtten og vri insentivordningen mot norske serier med internasjonalt potensial. Axel Helgeland gir deg her en kritisk gjennomgang av rapporten og hva den kan bety for den norske bransjen.
Det går fort i svingene innen produksjon av norske dramaserier. Men også seerne og media bidrar til en atmosfære av hastverk og fråtsing, skriver Kjetil Lismoen.
Jeg tror, i motsetning til Alan R. Milligan, at det er nødvendig å se mulighetene utviklingen gir og ikke bare truslene, skriver Kultur- og likestillingsminister Trine Skei Grande i dette innlegget. – En investeringsplikt er en bedre løsning enn en avgift.
Den eneste gode og langsiktige beslutningen regjeringen kan ta, er å innføre en avgift for strømmetjenestene til å styrke finansieringen av norsk film. Fremtiden er uendelig stor om vi griper muligheten, mener produsent Alan R. Milligan.
Det europeiske filmakademiet har økt trykket på opphavsrett, menneskerettigheter og mangfold. Det norske engasjementet gjennom EFA burde derfor vært sterkere, mener Jan Erik Holst, som her rapporterer fra årets generalforsamling.
Voksende krav om private investeringer for å utløse offentlige midler, særlig i talentutviklingen, er en utfordring, mener produsent KriStine Ann Skaret. Om distribusjonsplattformene ikke vil være med på å bygge en bransje som kan debattere vår tids viktige temaer, har vi et demokratisk problem.
Kinobesøket på norske filmer for 2019 ser ut til å havne langt lavere enn for 2018. Kinobransjen kaller det for en nedtur. Men er besøkstallene virkelig lave, eller er forventningene for høye?
Det er på tide å gjøre justeringer i tilskuddsordningene slik at de kan romme flere konstellasjoner og produksjonsmåter, mener regissørene Gunhild Enger, Ellen Ugelstad, Lilja Ingolfsdottir, Itonje Søimer Guttormsen, Magnus Mork, Katja Eyde Jacobsen og Vibeke Heide. Vi må også våge å snakke om maktbalansen mellom regissøren og produsenten, mener de.
Norge kan nå stille krav til strømmeaktørene og sikre at eventuelle kvoter ikke bare fylles opp med gamle verk og billig mengdefyll. Men min frykt er at algoritmene vil bli brukt som argument for å omgå disse kravene, skriver Frederick Howard.
Ordningen for etterhåndstilskudd er som skapt for konsolidering av markedsmakt, mener produsent Khalid Maimouni. De kommersielle kravene fra NFI hemmer ikke bare de kunstnerisk ambisiøse filmene, men går spesielt utover prosjekter som kan fremme en bredere representasjon i norsk film.
Etterhåndsstøtten står sentralt for verdens beste tilskuddsordning, mener Finn Gjerdrum. ”Men om vi skal øke mangfoldet av filmer, må vi forenkle støttesystemet radikalt. I dag utvikles prosjektene for å tilpasses en ordning, snarere enn å finne sitt naturlige format.”
Norsk filminstitutt har en konservativ forståelse av talentutvikling, der kunstneren oppfattes som et individuelt geni som er mer interessant enn verket. For å komme oss videre må vi tenke nytt, skriver produsent-studentene ved Den norske filmskolen i sitt svar til Lars Løge og Elin Erichsen.
Ja, vi må våge å ta debatten om tilskuddsordningene, skriver Frederick Howard i sitt svar til Norske filmregissører. Men signalene fra Norsk filminstitutt om at etterhåndsstøtten er blitt et problem, mener jeg er direkte feil.
Frederick Howard er redd for å ta etterhåndsstøtten opp til ny vurdering, og mener den fungerer perfekt. Men vi i Norske filmregissører mener det er på tide å debattere ordningen, og stiller spørsmålet: Bør ikke etterhåndsstøtten også stimulere filmskapere og produsenter til å ta andre valg og lage andre type filmer?
