2020 var ment å være året da den store debatten om mangfold skulle dominere agendaen. Under presentasjonen av filmvåren i begynnelsen av januar kunne vi konstatere et historisk høyt antall kvinnelige regissører med filmpremierer. Samtidig fortsatte debatten rundt minoritetenes manglende representasjon og det faktum at Norsk filminstitutt (NFI) hadde sakket kraftig akterut i dette arbeidet. Både NFIs egen mangfoldsrapport og representanter for minoritetene rettet kritikk mot NFIs mangelfulle oppfølging, og den ferske direktøren Kjersti Mo svarte så godt hun kunne.

Forøvrig var agendaen i januar og februar hjemsøkt av de samme problemstillingene fra året før: Strømmetjenestene har gitt mange selskaper kjærkommen inntekt, men vil de på lengre sikt redusere norske produsenter til leilendinger? «Det er en krig om sjelen vår, kjære kulturminister», skrev produsent Alan Milligan og etterlyste konkret handling for å demme opp for strømmetjenestenes voksende eierskap av norsk innhold. Strømmetjenestene er kommet for å bli, svarte (daværende) kulturminister Trine Skei Grande, uten å komme med et eneste konkret forslag.

Strømmetjenestene ble også debattert i kjølvannet av skuespiller Anders Danielsen Lies kritikk her på rushprint.no av manglende kvalitetssikring av manus. «Det går fort i svingene innen produksjon av norske dramaserier. Men også seerne og media bidrar til en atmosfære av hastverk og fråtsing», skrev Rushprints redaktør Kjetil Lismoen og omtalte  det som «dramaseriens barnesykdommer».

Forfatterne bak Menon-rapporten rakk også å komme med et innlegg der de påpekte noe hele bransjen vet, men synes det er vanskelig å gjøre noe med: at skottene mellom filmkonsulentene og bransjen ofte er vid åpne fordi det er bransjefolkene som i hovedsak tildeles stillingene som konsulenter.

Men den debatten kom aldri, og det skyldes ikke bare at bransjen synes den er vanskelig. For de neste ukene skulle vi for alvor innhentes av pandemien. Noen bransjefolk kom i kontakt med viruset allerede under Berlinalen den samme uken, og i ettertid framstår festivalen som en potensiell «superspreder» med titusenvis av bransjefolk fra hele verden.

Aggressive strømmeaktører og nølende myndigheter

«Kinoen stenger – må norsk film søke andre plattformer», spurte vi 12.mars da kinoene stengte. Ja, svarte Tonje Hessen Schei, som med dokumentaren iHUMAN gikk fra korona-amputert kinolansering til historisk premiere på VOD.

Dermed akselrerte den utviklingen vi hadde sett de siste årene med strømmetjenestenes vekst som distribusjonsplatform og oppdragsgiver for norske film- og serieskapere. Hadde det ikke vært for den høye aktiviteten innen dramaproduksjon, ville sannsynligvis hele filmbransjen gått konkurs.

Men for kinoene og bransjens mange frilansere var nedstengningen en katastrofe. Da vi gjorde opp status i slutten av mars var seks dramaserier stanset og utsatt, fire spillefilmer innstilte, samt et voksende antall tv-produksjoner. Til sammen berørte det over et halvt tusen filmarbeidere (senere på høsten, i oktober, kunne Menon rapportere om et inntektsfall på 35 prosent for filmbransjen, mens Film & Kino meldte i januar i år om et omsetningsfall for kinoene i løpet av 2020 på 57,1 prosent).

Den innledende responsen fra norske kulturmyndigheter var nølende, til tross for desperate innlegg fra bransjen i media, ikke minst her på rushprint.no: «La norsk film leve», ropte produsent Gary Cranner, mens resten av bransjen etterlyste krisepakker. «Vi er nå bare uker unna å sette norsk film og TV flere tiår tilbake. Virke anslår at skaden på kort sikt er 150 millioner. Kjære Abid Raja, vis oss ditt lederskap nå», bønnfalte Frederick Howard.

Og bransjen vakler videre…

På samme tid forsøkte filmlivet å gå vaklende videre: En rekke oppfinsomme filmarrangementer sa dagens lys, som drive in-kino. Noen var også tidlig ute med prosjekter som skal belyse pandemiens konsekvenser. «Vi ser allerede at demokratiet lider under unntakstilstanden og ønsker å se nærmere på de politiske konsekvensene», fortalte Nefise Özkal Lorentzen om et storstilt internasjonalt samarbeidsprosjekt der hun koordinerer regissører fra ulike deler av verden.

Nordmenns strømmeliv gikk også sin gang, som aldri før, noe vi merket godt gjennom interessen for Jon Inge Faldalens eminente «strømmeliv»-spalte.

Hvordan vil pandemien endre filmen, spurte vi, og fikk et knippe serieskapere, forfattere og regissører til å drodle rundt temaet: Får vi en ny «dogmefilm» med nye begrensninger – og denne gangen som en ren livsnødvendighet, ikke bare en lek med form? Vi hadde allerede fått den første norske pandemifilmen, Jacob Rørviks Apocalypse Norway, men den var spilt inn før pandemien slo til. Senere på høsten snakket vi med en rekke filmkonsulenter for å finne flere spor av pandemien i det kommende repertoaret, og de kunne vise til interessante funn – til tross for at de mente at det var for tidlig å se klare tendenser.

«Catch 22»

Norske filmskapere som har kinoen som sitt fremste vindu, sto overfor følgende dilemma da kinoene så smått gjenåpnet i mai: VOD var helt uaktuelt for flere kommende norske premierefilmer, men det var også en kinosal med kun 50 seter.

En annen utfordring var det faktum at forsikringsselskapene begynte å sky filmbransjen som, vel, pesten. «Hvis ikke staten kan gi garantier, kan ikke vi gå i produksjon på lang tid, og det vil forplante seg i produksjonen av nytt innhold over flere år», fryktet Åse Kringstad i Virke Produsentforeningen.

Norske produsenter etterlyste et garantifond som forsikring for produksjoner som rammes av koronasmitte, slik man har i Storbritannia. «Hvis vi ikke går i produksjon, så har ikke bransjen inntekter, og hvis vi gjør det, så risikerer vi nye nedstengninger», sa produsent Thomas Robsahm om bransjens «Catch- 22».

Ett enkelt smittetilfelle var nok til å stanse en produksjon, og det fantes ikke forsikringsordninger som vil dekke denne typen smeller. Det fikk produsent Gudny Hummelvoll merke da innspillingen av spillefilmen Ingenting å le av ble stanset på sommeren – for andre gang – på grunn av koronatilfeller i staben. Det skulle ta noen måneder før Kulturdepartementet kom på banen gjennom NFI som lanserte en produksjonsgaranti-ordning på 25 millioner kroner.

Da kinovinduet ble knust – for godt?

Noen hadde kanskje håpet på business as usual da kinoene gjenåpnet på forsommeren og pandemien ikke økte dramatisk utover høsten. Men noe grunnleggende holdt på å skje med hele distribusjonsstrukturen. Alt blir ikke som før, konstaterte Rushprints redaktør like før sommerferien:

«Selv om kinoene nå gjenåpner, vil det ta lang tid før de kommer til hektene – om de noensinne kommer seg helt. Den tendensen vi har sett gradvis utvikle seg siste årene, med publikums migrering til strømming og storfilmenes totale dominans på kino, vil nå skyte fart og konsolidere seg. Etter pandemien har Hollywoodstudioene måttet gjøre noe som lenge var utenkelig – de må samarbeide med strømmetjenestene for å nå ut med sine produksjoner».

Men ikke bare det, viste det seg senere på høsten og vinteren: Kinovinduet, som lenge har vært hellig for kinobransjen, ble ettertrykkelig knust da Warner (av alle!) besluttet å slippe alle sine filmer for 2021 på kino og strømming samtidig. Allerede måneden før hadde Disney gitt kinoene en forsmak på nederlaget ved å beslutte å lansere Pixarfilmen Sjel direkte på sin egen strømmetjeneste.

Rushprints redaktør stilte følgende spørsmål i sin kommentar: De siste 20 årenes sentrale grep i filmpolitikken – å styrke de etablerte produsentene – er nå for alvor truet. Hva vil skje om de etablerte strukturene kollapser?

Etterhåndsstøtten under angrep

Dette spørsmålet er det i skrivende stund fortsatt for tidlig å gi noe entydig svar på. I arbeidet med høsten og vinterens krisepakker og en ny gjennomgang av tilskuddsordningene har nok NFI tenkt mye på dette. Men ved å utfordre etterhåndsstøtten, en vesentlig inntektskilde for de etablerte produsentene, har de møtt så sterk motstand at de har måttet utsette de varslede endringene av tilskuddsordningene.

Tidligere på høsten hadde Stein Kvae og Finn Gjerdrum, produsenter i Paradox, advart NFI om konsekvensene av å bygge ned etterhåndsstøtten: Kongens nei kunne aldri blitt laget med NFIs nye forslag, mente de. Hvordan kan den mest sentrale ordningen for de store kommersielle suksessene være roten til alt ondt?

De fikk svar av produsentkollega Khalid Maimouni: «Etterhåndstilskuddet har skutt i været til rundt 60 prosent av NFIs totale tildelinger uten at bransjen klarer å levere på de filmpolitiske målene. Derfor bommer Kvae og Gjerdrum med sin kritikk», mente han. Samtidig gjenoppvekket han også spørsmålet som hadde ligget der og slumret siden pandemien rammet oss ved årets begynnelse: Mangfoldet og minoritetenes plass.

En av våre mest leste saker den måneden var intervjuet med serieskaperne Melike Leblebicioğlu og Bahareh Badavi om dramaserien Norsk-ish – som med humor og varme viser hvordan det er å stå i spagat mellom to kulturer. Serien viste nok en gang hvordan NRK har fremmet mangfold gjennom en bevisst programpolitikk – i påtakelig kontrast til NFI og den norske filmbransjen.

Men så skjedde det noe omsider, i desember, da NFI varslet at det fra nyttår ville tre i kraft en ny ordning – en egenmelding for inkludering som skal være et underlag for vurderingen av søknadene. Eneste skår i gleden for minoritetene er at den ikke er kvalifiserende. NFI har altså ikke noe ris bak speilet, men håper likevel med ordningen «å skape grobunn for et mer representativt og mangfoldig ytringsklima».

Annus horribilis med lyspunkter

«Annus horribilis» kalte Guttorm Petterson i Film & Kino året 2020 i sin oppsummering tidligere denne uken. 57 prosent nedgang i det totale besøket sørger for det. Eneste lyspunktet er en rekordartet norskandel.

«Det mest gledelige er at når de store, vanligvis amerikanske filmene uteble så flere norske et mulighetsrom og hele 1.722.041 besøk, eller 35,6%, kommer fra norske filmer. Det er en rekordstor norsk markedsandel.»

En annen veldig positiv tendens har vært den norske dokumentarfilmens framganger. Som Gunnar Iversen formulerte det her på rushprint.no i desember:

«Dersom man skal bruke store ord kan man si at vi i dag opplever norsk dokumentarfilms gullalder. Aldri har norsk dokumentarfilm vært mer variert, vital og mangfoldig enn i dag, og aldri har det blitt laget flere filmer enn akkurat nå. Aldri har norsk dokumentarfilm vært så internasjonal heller, og fått en så sterk internasjonal anerkjennelse som nå. Det prisregnet og alle de godordene som har kommet norske dokumentarfilmer til gode den siste tiden, er uten sidestykke i norsk dokumentarfilms historie.»

Ja, så dominerende, rent kvalitetsmessig, har de norske dokumentarene vært under filmåret 2020 at det ble en nyhetssak at verken Kunstneren og tyven eller Gunda lot seg kvalifisere som de offisielle norske Oscar-kandidatene (de kom seg likevel videre i nominasjonsprosessen ved å ha vært vist i USA).

Det er kinodokumentaren som våger mest, men også tv-dokumentaren biter fra seg. En av våre mest leste saker denne vinteren har handlet om NRK-dokumentarserien UXA, en tilstandsrapport fra USA, med Thomas Seltzer som programleder. Jan Toreg mener den avviker fra den tradisjonelle NRK-reportasjen ved å gi oss «en lyttende, subjektiv hovedkarakter, et gjennomført filmatisk uttrykk og ikke minst tid til å puste.».

En annen NRK-serie som genererte mye omtale i 2020 var dramaserien Atlantic Crossing. Vi forventer kjeft for å ha tatt oss dikteriske friheter, vedgikk serieskaperne Alexander Eik og Silje Hopland Eik da de besøkte Filmsamtalen før premieren. Og kjeft fikk de til gagns, blant annet av Stig Andersen her på rushprint.no. «Når fiksjon og fakta smelter sammen til en større, uetterrettelig enhet, som i «Atlantic Crossing», er det fare på ferde», mente han.

Å bevege seg inn i krigs- og kongestoffet samtidig er som å åpne et vepsebol, konstaterte Jan Trygve Røyneland overfor Rushprints lesere på tampen av året.:

«Det har vokst fram flere generasjoner historikere som har annen verdenskrig og ikke minst kongehuset som spesialfelt. Om man da velger å skrive om historien, eller legger til handlinger som ikke beviselig har funnet sted, så kommer vepsen ut, og med rette.»

Christopher Grøndahl hadde følgende råd: «Regel nummer én: Styr unna historisk viktige personer, om du kan. Regel nummer to: Skal du skrive et manus om en historisk kjent person, prøv å gjøre det riktig nok.»

Dette var selvsagt bare noen av innslagene på rushprint.no i året som gikk. Vi skulle gjerne ha fremhevet flere, men setter strek der. Takk for at du ble med oss på denne gjennomgangen av året som gikk.