De siste 20 årenes sentrale grep i filmpolitikken – å styrke de etablerte produsentene – er nå for alvor truet av pandemien. Hva vil skje om de etablerte strukturene kollapser?
Hvordan den såkalte spanskesyken endret filmindustrien i 1918 tilhører et av filmhistoriens minst kjente, men helt sentrale kapitler. Etter at pandemien bredte seg på tampen av første verdenskrig, ble kinoer i Europa og USA stengt og produksjon av ny film opphørte. Da film- og kinobransjen så smått startet opp igjen et år senere, var spillereglene endret: De små og mellomstore aktørene hadde ikke muskler til å reise seg igjen, og noen få store aktører med mage til å gamble stort, tok over bransjen. Det ledet igjen til det studiosystemet som skulle dominere den kinobaserte filmindustrien helt fram til i dag.
Vi ser det samme skje nå, over 100 år senere: Kollapsen innen produksjon og kinodistribusjon har svekket produsentene så kraftig, at få av dem vet om de kommer til å eksistere om et år. Kompensasjonen som er gitt i flere omganger – først til vanlige bedrifter, så som øremerkede midler til filmbransjen – vil ikke fullt ut kunne demme opp for den dramatiske forskyvningen som har funnet sted.
Selv om kinoene nå gjenåpner, vil det ta lang tid før de kommer til hektene – om de noensinne kommer seg helt. Den tendensen vi har sett gradvis utvikle seg siste årene, med publikums migrering til strømming og storfilmenes totale dominans på kino, vil nå skyte fart og konsolidere seg.
I vår isolasjon under pandemien har vi strømmet mer enn noen gang. Vi liker å tro at dette har bare forsterket vår lengsel etter kinoene, og at vi snart vil strømme til kinoene. Men nye og forsterkede seervaner forsvinner ikke av seg selv. Kinoene vil overleve pandemien, men primært som visningsarena for de store blockbusterne. Det er lov å håpe at nisjekinoene vil overleve, men det tror jeg vil skje unntaksvis, og kun med solid statlig eller kommunal subsidiering.
Etter pandemien har Hollywoodstudioene måttet gjøre noe som lenge var utenkelig – de må samarbeide med strømmetjenestene for å nå ut med sine produksjoner. Det er ikke lenger Hollywoodstudioene som er vår tids ledende filmstudioer – det er Netflix, Amazon, Apple, YouTube og HBO. De besitter ressurser de tradisjonelle studioene nå bare kan drømme om, og selv Disney – det eneste studioet som har kunnet gi strømmegigantene konkurranse – har ikke lenger råd til å være med på den kjøpefesten produksjonsbransjen har nytt så godt av.
Den norske produksjonsbransjen har gjennom våre tilskuddsordninger gjort seg avhengig av inntektene fra kinoene. Da dvd-formatet forsvant mistet produsentene en avgjørende inntektskilde, og uten dramaboomen ville halvparten av norske produsenter gått konkurs allerede for et par år siden.
Marginen til de norske produsentene er så små, de har så lite kapital, at når flyten i produksjonen bremser så kraftig opp, så makter de ikke å bære tapet. Som produsentene har gitt uttrykk for en rekke ganger her på rushprint.no, så forplanter stillstanden seg og vil forfølge produsentene i flere år framover.
Dermed står et sentralt grep bak den norske filmpolitikken fra de siste 20 årene, for fall. Den rødgrønne regjeringens Filmløftet handlet i stor grad om å styrke de etablerte produsentene og skape rammevilkår som kunne gjøre en helprofesjonell bransje mulig. Dette grepet har med jevne mellomrom vært debattert her på rushprint.no, ikke minst fordi det har gjort det vanskelig for mindre selskaper å slippe til. Men det kan være liten tvil om at det har gitt voksende volum og inntekter, og med det også nye muligheter.
Men nå kan vi stå overfor en situasjon der de store og kostnadskrevende prosjektene blir for risikable å gjennomføre, og private investorer skyr derfor unna. Til Rushprint kunne Aage Aaberge nylig fortelle at det er blitt ekstremt vanskelig å få filmer forsikret. Kampen om Narvik ble mulig å spille inn ved ekstraordinær lokal støtte i regionen. «Hvis ikke staten kan gi garantier, kan ikke vi gå i produksjon på lang tid, og det vil forplante seg i produksjonen av nytt innhold over flere år», sier Åse Kringstad i Virke produsentforeningen. Det virker heller ikke som tv-kanalene er villig til å komme bransjen til unnsetning, utover hva de bidrar med fra før.
Kanskje er det bare små og lett manøvrerbare produksjoner med lav økonomisk risiko som i hovedsak lar seg realisere framover – med eller uten forsikring. I så fall vil ingen av de største selskapene overleve i sin nåværende form, og det norske filmrepertoaret kommer til å se annerledes ut. Og når etablerte strukturer kollapser, øyner andre alternative krefter nye muligheter. Jeg har snakket med filmskapere i det siste som velger å se et eventuelt kollaps av de etablerte strukturene med positive øyne. Da vil det kunne frigjøre ressurser for andre krefter som ikke har sluppet til så langt, håper de.
Og det er klart: er det noe filmhistorien har vist, så er det at dramatiske endringer av produksjonsforhold, gir oss andre typer filmer. I sprekkene av ruiner vil det alltid vokse fram noe nytt.
Men som man sier på engelsk: Be careful what you wish for. Om strukturer som er bygd opp sten for sten, over mange år, først kollapser, river det fort med seg de ordningene og arbeidsplassene som har vokst fram i tilknytning til dem. Den norske filmpolitikken har handlet om å gi noen store klare fordeler, men den har også gradvis bygd opp tilskuddsordninger for ulike fagfunksjoner og mindre selskaper som tilsammen utgjør et lite sårbart økosystem.
Da den rødgrønne regjeringen etter årtusenskiftet valgte å satse mer målrettet på norsk film- og tv-produksjon, var det et krav at innholdet måtte nå ut til et større publikum. Bare da kunne man forsvare den økte satsingen på en av våre mest kostbare uttrykksformer, lød budskapet fra politikerne. Hvor den norske filmpolitikken befinner seg i disse krisetider er det ingen som vet. Det er et åpent spørsmål om noen i Kulturdepartementet i det hele tatt er klar over hva som står på spill. Men de vil neppe bli mindre villige til å kutte i filmstøtten om dramatisk færre nordmenn skulle interessere seg for norsk innhold.
Det er flere av oss som fra tid til annen har etterspurt endringer i det norske repertoaret. Men at en produksjonskultur skal måtte gå under for å oppnå det, var nok ikke helt hva vi hadde i tankene.
Kjetil Lismoen er redaktør av Rushprint.
Hvordan den såkalte spanskesyken endret filmindustrien i 1918 tilhører et av filmhistoriens minst kjente, men helt sentrale kapitler. Etter at pandemien bredte seg på tampen av første verdenskrig, ble kinoer i Europa og USA stengt og produksjon av ny film opphørte. Da film- og kinobransjen så smått startet opp igjen et år senere, var spillereglene endret: De små og mellomstore aktørene hadde ikke muskler til å reise seg igjen, og noen få store aktører med mage til å gamble stort, tok over bransjen. Det ledet igjen til det studiosystemet som skulle dominere den kinobaserte filmindustrien helt fram til i dag.
Vi ser det samme skje nå, over 100 år senere: Kollapsen innen produksjon og kinodistribusjon har svekket produsentene så kraftig, at få av dem vet om de kommer til å eksistere om et år. Kompensasjonen som er gitt i flere omganger – først til vanlige bedrifter, så som øremerkede midler til filmbransjen – vil ikke fullt ut kunne demme opp for den dramatiske forskyvningen som har funnet sted.
Selv om kinoene nå gjenåpner, vil det ta lang tid før de kommer til hektene – om de noensinne kommer seg helt. Den tendensen vi har sett gradvis utvikle seg siste årene, med publikums migrering til strømming og storfilmenes totale dominans på kino, vil nå skyte fart og konsolidere seg.
I vår isolasjon under pandemien har vi strømmet mer enn noen gang. Vi liker å tro at dette har bare forsterket vår lengsel etter kinoene, og at vi snart vil strømme til kinoene. Men nye og forsterkede seervaner forsvinner ikke av seg selv. Kinoene vil overleve pandemien, men primært som visningsarena for de store blockbusterne. Det er lov å håpe at nisjekinoene vil overleve, men det tror jeg vil skje unntaksvis, og kun med solid statlig eller kommunal subsidiering.
Etter pandemien har Hollywoodstudioene måttet gjøre noe som lenge var utenkelig – de må samarbeide med strømmetjenestene for å nå ut med sine produksjoner. Det er ikke lenger Hollywoodstudioene som er vår tids ledende filmstudioer – det er Netflix, Amazon, Apple, YouTube og HBO. De besitter ressurser de tradisjonelle studioene nå bare kan drømme om, og selv Disney – det eneste studioet som har kunnet gi strømmegigantene konkurranse – har ikke lenger råd til å være med på den kjøpefesten produksjonsbransjen har nytt så godt av.
Den norske produksjonsbransjen har gjennom våre tilskuddsordninger gjort seg avhengig av inntektene fra kinoene. Da dvd-formatet forsvant mistet produsentene en avgjørende inntektskilde, og uten dramaboomen ville halvparten av norske produsenter gått konkurs allerede for et par år siden.
Marginen til de norske produsentene er så små, de har så lite kapital, at når flyten i produksjonen bremser så kraftig opp, så makter de ikke å bære tapet. Som produsentene har gitt uttrykk for en rekke ganger her på rushprint.no, så forplanter stillstanden seg og vil forfølge produsentene i flere år framover.
Dermed står et sentralt grep bak den norske filmpolitikken fra de siste 20 årene, for fall. Den rødgrønne regjeringens Filmløftet handlet i stor grad om å styrke de etablerte produsentene og skape rammevilkår som kunne gjøre en helprofesjonell bransje mulig. Dette grepet har med jevne mellomrom vært debattert her på rushprint.no, ikke minst fordi det har gjort det vanskelig for mindre selskaper å slippe til. Men det kan være liten tvil om at det har gitt voksende volum og inntekter, og med det også nye muligheter.
Men nå kan vi stå overfor en situasjon der de store og kostnadskrevende prosjektene blir for risikable å gjennomføre, og private investorer skyr derfor unna. Til Rushprint kunne Aage Aaberge nylig fortelle at det er blitt ekstremt vanskelig å få filmer forsikret. Kampen om Narvik ble mulig å spille inn ved ekstraordinær lokal støtte i regionen. «Hvis ikke staten kan gi garantier, kan ikke vi gå i produksjon på lang tid, og det vil forplante seg i produksjonen av nytt innhold over flere år», sier Åse Kringstad i Virke produsentforeningen. Det virker heller ikke som tv-kanalene er villig til å komme bransjen til unnsetning, utover hva de bidrar med fra før.
Kanskje er det bare små og lett manøvrerbare produksjoner med lav økonomisk risiko som i hovedsak lar seg realisere framover – med eller uten forsikring. I så fall vil ingen av de største selskapene overleve i sin nåværende form, og det norske filmrepertoaret kommer til å se annerledes ut. Og når etablerte strukturer kollapser, øyner andre alternative krefter nye muligheter. Jeg har snakket med filmskapere i det siste som velger å se et eventuelt kollaps av de etablerte strukturene med positive øyne. Da vil det kunne frigjøre ressurser for andre krefter som ikke har sluppet til så langt, håper de.
Og det er klart: er det noe filmhistorien har vist, så er det at dramatiske endringer av produksjonsforhold, gir oss andre typer filmer. I sprekkene av ruiner vil det alltid vokse fram noe nytt.
Men som man sier på engelsk: Be careful what you wish for. Om strukturer som er bygd opp sten for sten, over mange år, først kollapser, river det fort med seg de ordningene og arbeidsplassene som har vokst fram i tilknytning til dem. Den norske filmpolitikken har handlet om å gi noen store klare fordeler, men den har også gradvis bygd opp tilskuddsordninger for ulike fagfunksjoner og mindre selskaper som tilsammen utgjør et lite sårbart økosystem.
Da den rødgrønne regjeringen etter årtusenskiftet valgte å satse mer målrettet på norsk film- og tv-produksjon, var det et krav at innholdet måtte nå ut til et større publikum. Bare da kunne man forsvare den økte satsingen på en av våre mest kostbare uttrykksformer, lød budskapet fra politikerne. Hvor den norske filmpolitikken befinner seg i disse krisetider er det ingen som vet. Det er et åpent spørsmål om noen i Kulturdepartementet i det hele tatt er klar over hva som står på spill. Men de vil neppe bli mindre villige til å kutte i filmstøtten om dramatisk færre nordmenn skulle interessere seg for norsk innhold.
Det er flere av oss som fra tid til annen har etterspurt endringer i det norske repertoaret. Men at en produksjonskultur skal måtte gå under for å oppnå det, var nok ikke helt hva vi hadde i tankene.
Kjetil Lismoen er redaktør av Rushprint.