Selv om det ikke var noen norske filmer i hovedkonkurransen på årets filmfestival i Berlin, gjorde Anders Danielsen Lie seg sterkt bemerket i nettopp dette programmet med hovedrollen i den irsk/britiske spillefilmen Everybody Digs Bill Evans.

Filmen skildrer den amerikanske jazzpianisten Bill Evans i kjølvannet av at bassisten Scott LaFaro omkommer i en bilulykke i 1961. Dette skjer kort etter at Bill Evans’ trio med LeFaro har spilt konserten på Village Vanguard i New York som resulterte i de legendariske liveplatene Sunday at the Village Vanguard og Waltz for Debby. 

I denne påfølgende tiden gjennomgår Evans en periode der han for første gang siden barndommen holder seg unna musikken og pianoet. Først blir han boende hos broren Harry Jr. (Barry Ward) og hans familie, før han tilbringer tid hos foreldrene (Laurie Metcalf og Bill Pullman, sistnevnte også med en bemerkelsesverdig rolle) i Florida. 

Flere sekvenser i filmen utspiller seg imidlertid også senere i Evans’ liv, nærmere bestemt på 70-tallet og rundt hans død i 1980. En sentral karakter er av-og-på-kjæresten Ellaine Schultz (Valene Kane), som i likhet med Evans var tung misbruker av heroin. 

– Det var en «no-brainer» for meg, for jeg har vært opptatt av Bill Evans i noe sånt som 25-30 år, sier Danielsen Lie om forespørselen fra regissør Grant Gee om å spille jazzpianisten. 

Everybody Digs Bill Evans er britiske Gees spillefilmdebut etter flere dokumentarer. Hans første filmer i langformat var musikkdokumentarene Meeting People is Easy og Joy Division, om henholdsvis Radiohead og bandet med samme navn som sistnevnte film. 

Danielsen Lie trenger neppe noen nærmere introduksjon, men: Etter sitt gjennombrudd i Joachim Triers filmer har han hatt flere internasjonale roller i tillegg til hjemme i Norge, ikke minst i filmer av franske regissører som Mia Hansen-Løve (Bergman Island) og Olivier Assayas (Personal Shopper). Han jobber også som lege, men er i tillegg musiker og spiller blant annet piano, noe kanskje ikke like mange vet. 

– Min interesse for jazz våknet vel helt på slutten av 90-tallet. Det var særlig jazzpiano som var min store interesse, og da er Evans en person det er umulig å ikke bli opptatt av. Han redefinerte jazzpiano og var involvert i modaljazzutviklingen, og er en inspirasjonskilde for hele generasjonen som kommer etterpå, som jeg var mest interessert i da, med blant andre Herbie Hancock, Keith Jarrett, Chick Corea og McCoy Tyner, forsetter han.

Danielsen Lie forteller at han hadde – og fortsatt har – et sterkt forhold til plata fra 1964 som Evans lagde sammen med svenske Monica Zetterlund, også med tittel Waltz for Debbie, som skuespilleren oppdaget gjennom foreldrenes platesamling. Sammen med sin mor, skuespiller og før det sanger Tone Danielsen, hadde han også et musikalsk duoprosjekt tidlig på 2000-tallet, der de framførte en del av sangene fra dette albumet. 

– Jeg tror ikke regissør Grant var klar over at jeg alltid har hatt et kjempesterkt forhold til Bill Evans. Det var helt merkelig å få forespørselen om å spille ham.

Spiller et menneske, ikke et ikon

Danielsen Lie understreker at det å skulle spille en historisk person i en film, er noe helt annet enn å ha inngående kjennskap til musikken. 

– Det er jo spennende å bruke musikkinteressen som inngang til å lage en karakter, men det er ikke helt sånn det funker. Du kan ikke spille et ikon. Du kan spille et menneske. Og prøve å finne ut hva slags karakter han var, hva han representerte. For meg er det en abstraksjon.

– Jeg er veldig imponert over for eksempel Bradley Cooper i Maestro (der Cooper spiller Leonard Bernstein, journ. anm), og har respekt for det skuespilleridealet hvor du skal lage en slags kopi, som er det man ofte gjør i amerikanske filmer. Men det er ikke helt hva skuespill handler om for meg. 

– Så det var ikke noe poeng å bli mest mulig lik Evans? 

– Jeg kan si at jeg har gjort så godt jeg kan, men det er likevel ikke helt dit jeg skal, føler jeg. Jeg har vært ganske inspirert av Gus van Sants film Last Days, som er en slags semifiksjonalisert versjon av Kurt Cobains siste dager. Det synes jeg er interessant. Da er det som at spillefilmen sier til publikum at det man skal se ikke er hundre prosent virkelighet, men en modellering av virkeligheten, svarer han. 

– Jeg ble på et vis tvunget inn i den måten å tenke på med Paul Greengrass’ 22 July. Om man forsøker å skape en helt lik versjon, innebærer det en slags hommage til den virkelige personen. Noe vi naturligvis ikke kunne gjøre med Anders Behring Breivik. Men jeg mener at det er overførbart til andre spillefilmer om historiske personer. 

– Jeg vil jo aller helst at folk skal se meg som Bill Evans. At jeg kan få være ham litt. Men at det fortsatt er meg som går rundt der, om du skjønner hva jeg mener. Det er kanskje litt fordi jeg ser på det å spille piano og være et musikalsk menneske som noe svært personlig, så det klarer jeg neste ikke å gjøre i rolle. Når jeg spiller piano, og jeg gjør jo det litt i filmen, så er det liksom meg som spiller. Når jeg spiller Lucky to Be Me, er det meg som spiller. Jeg gjør en egen versjon av den, som er veldig inspirert av versjonen Evans har på plata med Monica Zetterlund, forteller Danielsen Lie. 

– Jeg har prøvd å finne en balanse mellom meg selv og et ikon i amerikansk musikkhistorie. Egentlig er det jo helt absurd at jeg skal spille ham, hehe. På den annen side vet jeg ikke om så mange andre skuespillere som har den interessen og kjennskapen til hans musikk. 

Kontrastfylt og gåtefull 

I Everybody Digs Bill Evans portretteres Evans som et selvdestruktivt menneske (livet hans har endatil blitt beskrevet som «historiens lengste selvmord»), men med et fravær av selvmedlidenhet til tross for tungt rusbruk og at han opplevde flere dype tragedier. 

– Under pressekonferansen for filmen i Berlin kom du inn på at du ikke har behov for å forsvare karakterene du spiller, i motsetning til mange andre skuespillere? 

– Jeg kunne spilt alle mulige slags dypt umoralske karakterer, hehe, fordi jeg jeg mener at det ikke betyr at jeg tar moralsk stilling til det menneskets egenskaper eller valg. Jeg har et deskriptivt forhold til det. Etter mitt syn er det min oppgave å prøve å vise hvordan mennesker er, ikke hvordan de burde være, sier Danielsen Lie. 

– Nå var ikke Bill Evans noen utpreget umoralsk person. Det som var «tricky» med ham, er at det er en kjempestor kontrast mellom kunsten hans, som er veldig klassisistisk, forfinet og på et vis perfekt, og som han stellet og dullet med, mens livet hans er et totalt kaos. Det er uorden i livet og høy grad av orden i kunsten, fortsetter han.  

– En av de mange kunstnermytene er jo at det krever en masse smerte for å lage stor kunst. Det er jeg usikker på om stemmer i Bill Evans’ tilfelle, for da han snakket om det å spille, å øve, å jobbe, er det alltid med positivt fortegn. «Jeg har aldri hatt et ulykkelig øyeblikk bak tangentene», uttalte han. Muligens bortsett fra da Scott LaFaro dør, for der hadde han funnet den perfekte konstellasjonen av musikere. Den trioen var en egen organisme, og særlig Evans og LaFaro hadde en type telepatisk kontakt. Så det var som å miste en kroppsdel. En traumatisk opplevelse, både kunstnerisk og personlig. 

Etter LaFaros dødsfall skal Evans som nevnt ha hatt en lengre periode da han holdt seg unna pianospilling, og ifølge skuespilleren ble også heroinavhengigheten betraktelig forverret. 

– Han begynte jo på heroin allerede da han jobbet med Miles Davis på slutten av 50-tallet. På starten av 70-tallet klarer han å komme seg på metadon, og får seg et forhold og et barn. Men så oppdager han kokain noen år senere, og på slutten av livet er det både kokain og heroin. Så det er et snakk om et ekstremt hardt misbruk, men side om side med et overraskende lyst syn på livet, sier skuespilleren. 

– Man kan jo stille spørsmål om det bare er en rasjonalisering, at det bare er en flukt. Filmen viser jo veldig godt at det var mange traumatiske tapsopplevelser i Bill Evans’ liv. Men jeg har aldri sett det dokumentert at han setter rusmisbruket sitt i sammenheng med dette, at han oppfatter det som selvmedisinering. Slik vi kanskje ville gjort i dag, med det langt mer diagnostiske blikket vi har på rusavhengighet. 

– Det gjenstår en god del mystikk i karakteren, han er liksom som en Rubiks kube man aldri får til å gå opp. Og det tenker jeg at filmen lar ham fortsette å være. 

I den forbindelse trekker Danielsen Lie på ny fram låta Lucky to Be Me, som han framfører mot slutten av filmen, og ironien som ligger i denne tittelen. 

– Det er en ironi der, i det at han var så munter, på et vis. For det var han virkelig. Til og med på slutten, hvor han har alvorlig leversvikt og er helt ute å kjøre fysisk, så han ganske lyst på ting. Tilsynelatende. 

Traumer og rusmisbruk

Selv om filmen også skildrer andre vonde hendelser senere i Evans’ liv, vies store deler av handlingen til forsøket på å bearbeide tapet av Scott LaFaro. 

– Slik filmen behandler det, er det et slags ur-traume. Vi vet ikke hvor mye av hans tragedie som kan attribueres til akkurat det dødsfallet, men det er mange ulike kilder som dokumenterer at Bill Evans var helt knust og sterkt deprimert etter den ulykken. 

– Rundt ti dager før dødsfallet, har de altså laget de mest sublime, forfinede jazztrioalbumene som finnes. Det er ikke bare et tap av en venn eller en musiker, men et symbolsk, kunstnerisk tap. Fordi han satt kunsten så høyt, og brukte så mye tid på å raffinere og forfine. Han sa jo i bunn og grunn nei til Miles Davis, fordi han visste hva han skulle gjøre. Så fant han det, og klarte å lage noe som var perfekt og opphøyet. For ham representerer dødsfallet at dette rives vekk, forteller Danielsen Lie. 

– Filmen påstår jo dette til en viss grad, og det tenker jeg at man kan drøfte og problematisere. Men den går også inn i mange andre ting, blant annet familierelasjonene og forholdet mellom far og sønn, og hvor mye av avhengigheten som lå i familien. Harry Evans hadde et stort alkoholproblem, men man vet ikke alt om hvor mye disse to brødrene ble traumatisert av det. For faren har også blitt beskrevet som nokså «jolly», slik som Bill Pullman er i virkeligheten. Han var en ganske festlig type. Så det der er også litt mystisk, og jeg tror Bill Evans har beskrevet barndommen som ganske lykkelig. 

I tråd med dette påpeker Danielsen Lie at Evans rett og slett kan ha vært en person som var sårbar overfor avhengighet. 

– Da han begynner med heroin rundt 1958, er det jo i en subkulturell, grenseoverskridende kontekst. Noen få år senere klarte mange i den generasjonen å slutte. Scott LaFaro mobbet Evans litt for å drive med det, det var liksom noe gamlegutta holdt på med. Men Bill Evans var sjanseløs. Det var hans dop. 

De nødvendige pausene

På pressekonferansen under Berlinalen kom Danielsen Lie også inn på at han nylig har tatt en aldri så liten pause fra skuespill, for blant annet refleksjon og å konsentrere seg om andre prosjekter. 

– Det er ikke noe jeg skal er erklære, sier han lattermildt når Rushprint ber ham utdype, også med tanke på tiden framover. 

– Moren til Bill Evans sier det veldig fint i filmen: «Sometimes the intermission is part of the music». For meg er det et slags ekko av det alle som spilte med Miles Davis lærte, en grunnregel i jazz – at du må holde kjeft for at improvisasjonene og fasene skal fungere. Det må være pusterom. 

– Det er vanskelig å planlegge en filmkarriere. Noen ganger får du flere filmer på rappen, i fjor vår gjorde jeg vel tre-fire filmer på ett semester. Da må du ta en pause på høsten, i hvert fall om du har barn og familie. Jeg har jo også et annet yrke, så det er i grunn absurd at jeg fortsatt holder på med dette her. Nå har jeg vært ganske selektiv, men lurer på om jeg må bli enda mer selektiv, for å passe på at jeg også får tid til mine egne ting. Som for eksempel å lage mer musikk, og jeg har lyst til å skrive mer. Når du jobber som skuespiller er du jo inne i en tralt hele tiden, med innspillinger og lanseringer. Så jeg tenker at det er viktig å stoppe opp litt innimellom. 

– Det var et veldig vagt svar, tilføyer han og ler. 

– Det gir mening! Men vi håper selvfølgelig at du ikke slutter helt. 

– Det er hyggelig at du sier. Men altså, det er viktig at man har lyst til å gjøre dette. For man legger jo sjela på bordet. I hvert fall for en rolle som denne, som kan minne meg om ting jeg har gjort tidlig i karrieren, som Oslo, 31. august. Og hvis man har et visst ambisjonsnivå for det man gjør, går det med en del tid og ressurser. 

Everybody Digs Bill Evans har norsk kinopremiere torsdag 5.november.