For første gang siden krigen foreligger nå en komplett versjon av «Den forsvundne pølsemaker». Med sin nesten brutale slapstick og hysteriske radbrekking av språk og kommunikasjon, er Leif Juster helt avgjørende for humoren i den norske komedieklassikeren, skriver Gunnar Iversen.
Stig Andersen veksler elegant mellom å fortelle om Munchs liv og utviklingen i hans kunst i «Munch i helvete». Det er nok å bli opprørt av i filmen, selv om den kanskje kunne ha vært mer følsom i synet på fortiden og ikke minst historisiteten i mye av arkivmaterialet, mener Gunnar Iversen, som har sett langversjonen.
I den andre av to artikler om journalisten og filmregissøren Solvejg Eriksen ser Gunnar Iversen nærmere på en av de mest interessante kortfilmene laget i mellomkrigstiden her i landet. «Min tause venn» er et eneste stort motbilde der Eriksen våget å skrive, produsere og regissere en kortfilm som talte sin samtid midt i mot.
I den første av to artikler om journalisten og filmregissøren Solvejg Eriksen, ser Gunnar Iversen nærmere på en av de mest interessante filmbøkene som har blitt publisert her i landet.
Det er uvanlig at en spillefilm av en norsk regissør som har laget en lang rekke filmer, både i Norge og i utlandet, ikke får distribusjon. Patrik Syversens «Demon Box» er et spennende kammerspill som fortjener et større publikum, mener Gunnar Iversen.
Tidsskriftet Fant var for en periode et stormsentrum i norsk filmoffentlighet. Gunnar Iversen tar oss her med tilbake til en epoke da noen idealister ville forandre det aller meste i norsk filmkultur.
Magnus Skatvolds film om Trondheim er imponerende på mange måter, selv om det er grunn til å stille spørsmål ved filmens historieskildring og valg av grep, mener Gunnar Iversen. Samtidig varsler «Trondheimsreisen» om en ny holdning både til byen og fortiden
Var REMAKE.ME Unni Straumes farvel til filmen? Gunnar Iversen håper ikke det, og utpeker filmen til det mest originale selvportrettet i norsk dokumentarfilms historie. Nå er filmen tilgjengelig på Filmbib.no, og Straume «trenger vi mer enn noen gang tidligere».
Stig Andersen og Bjørn Engviks «Krystallandet» (1990) er tilsynelatende en drømmeaktig fantasi omkring Munchs fotografier og amatørfilmer. Ser man bak den patosfylte overflaten viser filmen seg imidlertid som en spennende meditativ refleksjon over hukommelse, identitet og tid, mener Gunnar Iversen som har tatt et gjensyn med filmen på nrk.no
Harald Zwarts «Den 12. mann» og Arne Skouens «Ni Liv» skildrer den samme grunnhistorien om Jan Baalsruds flukt fra tyskerne, men det kan synes som de ikke skildrer samme krigen, skriver Gunnar Iversen. Der Skouen kjøler dramaet ned, for å illustrere tanker, forestillinger og idéer, heter Zwart dramaet opp så mye han kan, helt til kokepunktet.
De fem filmene som konkurrerer om Nordisk råds filmpris viser hvor flertydig og tvetydig barnvoksenfilmen kan være. De viser også at det som er hjertet i nordisk film er familieliv og forholdet mellom barn og voksne, skriver Gunnar Iversen i denne kritiske gjennomgangen av alle filmene. Til helgen vises filmene på Cinemateket.
Paul Tunges nye spillefilm «Fountain of Youth», som har premiere under BIFF, er mollstemt og mørk, men preges samtidig av en svevende letthet i uttrykket som er imponerende, mener Gunnar Iversen. ”Tunge er en følsom stemningsmaler som fanger inn det usagte i det sagte, og som kan fortelle mye i et enkelt klipp, et blikk eller et ansiktsuttrykk”.
Noen filmprosjekter er legendariske, og i Norge er den vikingfilm Tancred Ibsen ønsket å lage i midten av 1920-årene mest legendarisk. Kanskje fordi den aldri ble realisert. Hva slags film kunne dette ha blitt? spør Gunnar Iversen.
Det er forferdelig, men det er sant: Jeg hadde regnet med å feire 30 års jubileum samtidig som kortfilmfestivalen feirer sine 40 år, men bleforhindret fra å reise. I stedet kan jeg ikke annet enn å mimre litt over tidligere junidager i Grimstad, skriver Gunnar Iversen om festivalen som nyig ble avsluttet.
Bjørn Breigutus «I faresonen» fra 1960 var Norges bidrag til filmfestivalen i Berlin og regnet som noe av det beste som ble produsert her i landet. I dag er filmen glemt. Gunnar Iversen ser nærmere på skjebnen til denne hybridfilmen som ikke «passet inn».
Bredden og variasjonen i uttrykk, temaer og motiver synes større enn noen gang tidligere i norsk dokumentarfilms historie, skriver Gunnar Iversen i sin oppsummering av filmene på Eurodok som starter neste uke. ”Filmene gir oss innblikk og utsyn til en verden som er større og mer dramatisk enn noensinne”.
