På slutten av 1950-tallet var norsk dokumentarfilm inne i en krise. Det var da den kjente fiksjonsregissøren Nils R. Müller tok steget inn i dokumentarfeltet med kinofilmen «Ut mot havet». Var Müller mannen som kunne løfte dokumentarfilmen ut av opplysningsfilmens begrensende rammer, og gi den en ny giv? Gunnar Iversen ser nærmere på filmen som nylig ble utgitt i serien «Norske filmklassikere».
På en elegant, nøktern og enkel, men samtidig sammensatt måte, gir kinodokumentaren «La fjella leve» oss tilskuere muligheten til å se videre ut over en komplisert dagsaktuell situasjon, mener Gunnar Iversen. Det er en film om store spørsmål som illustrerer de veivalgene Norge som nasjon står overfor i dag.
«Den evige Eva» havnet midt i en debatt i 1953 om uklare kvalitetskrav til spillefilmene som fikk statlig tilskudd. Men det var ikke disse konfliktlinjene som rev i stykker filmen, mener Gunnar Iversen – det var snarere to motstridende kunstneriske strategier. «I en brytningstid for synet på kjønn ser ikke regissøren Rolf Randall framover, men snarere bakover i tid».
«Harila – nådeløse fjell» handler om eksistensielle valg og en farefull lek med døden, mener Gunnar Iversen. Den karismatiske hovedpersonen har en urokkelig vilje og en vanvittig idé, men også et stort hjerte. Det gjør filmen uvanlig for sin sjanger.
«Autentiske blikk – Norske aktualitetsfilmer 1905-1930» er en mektig kultur- og naturhistorisk reise der oversette filmer gir oss et uvurderlig bilde av Norges tidligste tiår, mener Gunnar Iversen. Samtidig kan man spørre hva som egentlig er autentisk og hva som er mediert i denne utgivelsen fra Nasjonalbiblioteket.
Kinoaktuelle «Løvene ved elven Tigris» er en av disse filmene som ikke bare endrer karakter mens vi ser den, og stadig blir mer og mer engasjerende og gripende, men det er en film med en helt særegen etterglød, mener Gunnar Iversen.
«Same mot same» berører vilkårene for å kunne leve og være samisk i dag. Den viser også hvordan traumatiske hendelser kan forme nye generasjoner som selv ikke har opplevd det traumatiske direkte, skriver Gunnar Iversen.
«Portrett av en forvirret far» er en film med vakre øyeblikk av lykke, men også en film som av og til blir uvanlig smertefull å se, mener Gunnar Iversen. Noe av det viktigste og mest verdifulle med filmen er hvordan Gunnar Hall Jensen vrir og vender på lengselen etter maskuline rollemodeller.
Filmer som «Mot vinden» og «Vi som solgte landet» stiller helt avgjørende spørsmål og griper direkte inn i samfunnsdebatten, mener Gunnar Iversen. Marken ligger ikke bare der, taus og uutgrunnelig, den blir synlig, og den får en helt egen stemme.
Uten havet og kystkulturen ville Norge som nasjon knapt nok eksistert. Kystkultur er samfunnsbygging. Dette er en av de sentrale idéene i «Havfolket», en film det er lett å la seg begeistre av, mener Gunnar Iversen.
Det er en svakhet ved det norske systemet at Mirko Stopars siste filmer «Verdens ende» og «Et helvete uten like» er så lite synlige og tilgjengelige. Dette er filmer som viderefører en billedberust formvilje som er uvanlig i en norsk sammenheng, mener Gunnar Iversen.
Arkivopptakenes mosaikk i «Trango» og «Klæbo» gjør filmene sammensatte, kompliserte og spennende, mener Gunnar Iversen. Begge filmene handler også om norsk mannlig subjektivitet og maskulinitet. Hva vil det egentlig si å pushe grenser i et velstandssamfunn?
Bjørn Myhre og Tor Ulvens «Mannen med fuglehjernen» vil finne sin rettmessige plass i den norske filmhistorien, mener Gunnar Iversen. Men gjenoppdagelsen av den helt unike og glemte filmen har også løst en gåte som har plaget ham i årtier.
En av de viktigste egenskapene til Håvard Bustnes som regissør er hans vilje til å vise fram uvisshet, usikkerhet og tvil. I «Gartneren, buddhisten og spionen» er grensene mellom sannhet og løgn, klarsyn og bedrag, mer sammensatt enn noensinne, mener Gunnar Iversen.
Den mer «offisielle» norske filmkulturen framstår som kalkulert og polert i møte med Paul Tunges filmer, mener Gunnar Iversen, som synes det er leit at «Reharmonisering» kan bli regissørens siste. Paul Tunges filmer viser med all mulig tydelighet svakhetene i det norske systemet.
Vi trenger Jan Erik Dürings «Fabel» mer enn vi kanskje tror, mener Gunnar Iversen om den norske filmen som nå er hentet fram fra glemselen under Oslo Pix. For hvor ofte ser man en norsk spillefilm som ikke ligner på noen andre filmer?
