I «Praying for Armageddon» avslører Tonje Hessen Schei allianser som ikke bare truer det amerikanske demokratiet, men som har ødeleggende storpolitiske konsekvenser. Den kinoaktuelle filmen illustrerer og argumenterer på overbevisende måte om skremmende koblinger mellom politikk og religion i USA, mener Gunnar Iversen.
De nye norske filmene «Voice» og «Gruppekritikken» representerer en spennende utforsking av dokumentarens etiske og estetiske grunnlagsspørsmål. Vi trenger flere slike filmer, mener Gunnar Iversen. Vi trenger mer mot til å famle og tvile og spørre.
Nasjonsfilmene er selvskrytet og idyllens genre framfor noen, preget av nasjonalromantiske landskapsvyer. Hvordan passer nyrestaurerte og nykonstruerte «Norge, vårt Norge, i toner og billeder» av Lyder Selvig inn i dette bildet, spør Gunnar Iversen. Er filmen et glemt og legendarisk mesterverk, eller er det snarere en kuriositet fra en svunnen tid?
«Klokker i måneskinn» utløste i 1964 en av de største og avgjørende kulturpolitiske konfliktene i norsk films historie. Hva slags film var det som truet med å rive Norsk Film A/S i stykker, og som gjorde en pyjamas til datidens mest kjente rekvisitt? Gunnar Iversen har tatt et dypdykk i arkivene.
Respektfull distanse og intim nærhet blandes på en slående måte i Kenneth Elvebakks filmer, mener Gunnar Iversen. Elvebakks filmer er også viktige innspill i de mange debattene omkring maskulinitet og femininitet. Hans filmer gir oss tilgang til levd liv vi alle kan lære noe av, uansett hvem vi er.
Kan man se «En herre med bart» og mange av de andre populære norske komediene som ble laget under krigen som en form for passiv motstand mot okkupasjonsmakten? Den er utvilsomt noe mer enn en forvekslingskomedie av billigste type, mener Gunnar Iversen.
Franciska Seifert Eliassens langfilmdebut «Den siste våren» er en av de sanneste og såreste oppvekstskildringene vi har sett i norsk film, mener Gunnar Iversen. Regissøren er et nytt supertalent vi ikke har råd til å miste. Denne uken har filmen kinopremiere.
Lambertseter-trilogien, som nå er relansert, traff en nerve i det norske folket på 1950- og 60-tallet. Aldri hadde norske filmer vært så populære. Disse filmene føles både fremmede og merkelig aktuelle på en og samme tid, synes Gunnar Iversen, som her leverer sitt essay nummer 100 for Rushprint.
Filmene til Andrea White Hveding preges av en suggestiv glød som er unik, mener Gunnar Iversen. De kombinerer en hypnotisk sensualitet med en kjerne av mørke som har en imponerende kraft.
Norges første spillefilm, «Fiskerlivets farer», har lenge vært regnet som et filmhistorisk mysterium. Har den egentlig eksistert? Ved hjelp av nye metoder er det nå gjort sensasjonelle funn i Nasjonalbiblioteket. Saken er ikke bare gjenåpnet, den er kanskje i ferd med å bli løst, skriver Gunnar Iversen i denne gjennomgangen av de nye funnene.
Harald Schwenzens «Pan» er på mange måter en enestående film, også i en internasjonal sammenheng, mener Gunnar Iversen. I disse dager fyller filmen 100 år. Likevel føles den overraskende moderne, ikke minst i skildringen av mannlig subjektivitet, erindring og kjærlighetens irrganger og sosiale spill.
Camilla Figenschous nye film «Nå er jeg her, jeg også», som har vakt internasjonal oppmerksomhet, handler om våre forskjellige hemmelige steder. Det er en film som er farligere og mørkere, men også mer vellykket enn hennes aller siste filmer, mener Gunnar Iversen.
Det er over femten år mellom Kjell Hammerøs to spillefilmer, «Bare på jobb» og «Entombed». Begge er ignorert og bortglemt, kanskje av forskjellige årsaker. Men vi trenger flere slike spillefilmer som på en røff måte og med lavt budsjett leker med komedien og grøsseren, mener Gunnar Iversen, som kom over filmene nærmest ved en tilfeldighet.
I forbindelse med at filmen nå endelig er tilgjengelig med tv-premiere på nrk.no, republiserer vi Gunnar Iversens gjennomgang av Mirko Stopars «En djevel med Harpun». Her drøfter han Stopars særegne dokumentar-trilogi og noen av utfordringene med kategorien «hybridfilm».
«Formørkelsen» er en triumf for Nataša Urban og hennes mange medarbeidere, mener Gunnar Iversen om den prisbelønte norske filmen. Noe av det som gjør «Formørkelsen» så usedvanlig vellykket er at Urban unngår å forenkle eller å løfte pekefingeren når hun bearbeider en sorg på vegne av egen oppvekst og en hel nasjon.
Fraværet av skeive hovedkarakterer og biroller i norsk film i dag er et stort tankekors. Vi mangler likevel ikke filmer som setter spørsmålstegn ved fasttømrede identiteter og som utfordrer heteronormative kjønnsrollemønstre, mener Gunnar Iversen.
