Ryktene er ikke overdrevet: Premiereklare «Kunstneren og tyven» er en mesterlig film som fortjener et stort publikum, mener Gunnar Iversen. Dobbeltportrettet av kunstneren Barbora og tyven Karl-Bertil lodder dypere enn de fleste andre portrett og de fleste dokumentarfilmer.
Den 11. september 1920 hadde Rasmus Breisteins spillefilm «Fante-Anne» premiere i Kristiania. Den så helt annerledes ut og representerte et vannskille i norsk film: Den var en protest mot den svenske dominansen, men den berørte også forholdet mellom nasjonalitet og etnisitet, forteller Gunnar Iversen.
Kontrasten mellom bygd og by er helt sentral i norsk film på 1920-tallet, forteller Gunnar Iversen. I byene var identitetene flytende og man kunne omskape seg selv. Men byen var som regel en fiende og ikke en forbundsfelle.
Filmskolefilmen er en paradoksal og vanskelig genre, som er laget under spesielle forutsetninger, konstaterer Gunnar Iversen. Man blir ofte litt skuffet av slike filmer. Så ble han skuffet over filmene til avgangskullet for fiksjon ved Den norske filmskolen?
Viken og Nordnorsk filmsenters invitasjon til særlig unge filmskapere om å fortelle sine historier om koronatiden er spennende forsøk på å se hvordan film kan fungere som en umiddelbar hverdags- og samtidsarkeologi. De gir oss muligheten til å se hvordan filmskapere ser verden og seg selv gjennom den nye kriseerfaringens smertefulle linse, skriver Gunnar Iversen, som har sett alle de 120 filmene.
Å adaptere Tarjei Vesaas til filmen er ingen enkel sak. Da Trygve Hagen gikk i gang med å filmatisere «Bruene» i 2009, hadde nesten alle Vesaas-filmatiseringene kommet til kort. Gunnar Iversen ser nærmere på «Bruene» i dag, og hvorfor hovedproblemet for alle som har valgt å filmatisere Vesaas har vært det som gjør forfatteren unik.
Nils R. Müllers beske og samfunnskritiske «Tonny», basert på Jens Bjørneboes roman «Den onde hyrde» slippes nå på Blu-Ray. Gunnar Iversen har sett nærmere på «Tonny», og funnet en film som fremdeles har noe å si oss og som fremdeles kan ryste oss.
De norske filmene i Nordisk Panoramas hovedkonkurranse, «War of Art», «Vinterens lengsel» og langfilmversjonen av «En gang Aurora», er usedvanlig vellykkede ambassadører for norsk dokumentarfilm, mener Gunnar Iversen. De forener en evne til å skildre større sammenhenger med et ønske om å gi oss nærbilder av mennesker og deres livsverdener i vår komplekse samtid.
Helt uventet har det dukket opp en ukjent norsk spillefilm fra 1937: ”Dyrk Jorden!” Det er ingen dårlig film, mener Gunnar Iversen. Så hvorfor er det da en helt ukjent film? Hvorfor har den aldri havnet i våre nasjonale filmografier før nå?
Vår første spillefilm har lenge vært et lite filmhistorisk mysterium. Men da en filmfotografs humoristiske produksjonsrapport ble funnet av Nasjonalbiblioteket, øynet Gunnar Iversen håp.
Lyder Selvigs film ”Det grodde fram”, som nå er reddet fra glemselen, er ikke bare interessant og spennende som krigsskildring. Det er en film som har preget flere generasjoner av trønderes syn på krigen, forteller Gunnar Iversen. Men hva slags syn på krigen og motstandsarbeidet er det vi får i filmen?
I sin nye film forteller Paul Tunge historier i form av en serie skarpe glasskår som skisserer indre liv og ytre stemninger, skriver Gunnar Iversen. «I likhet med Bergmans «Persona» er den et kammerspill som bærer en vill vrede i sentrum av sin fortelling». Neste uke har «Du» premiere under Oslo Pix.
Hvem var Ulf Balle Røyem? I denne artikkelen jakter Gunnar Iversen på en usynlig mann som spilte en viktig rolle i norsk filmhistorie og ser også litt nærmere på noen av filmene hans.
De er demonisert og en sjelden gang idealisert. Gunnar Iversen om framstillingen av journalister i norsk spillefilm – fra «Kronprinsen» og «Det brenner i natt» til «En helt vanlig dag på jobben».
For første gang siden krigen foreligger nå en komplett versjon av «Den forsvundne pølsemaker». Med sin nesten brutale slapstick og hysteriske radbrekking av språk og kommunikasjon, er Leif Juster helt avgjørende for humoren i den norske komedieklassikeren, skriver Gunnar Iversen.
Stig Andersen veksler elegant mellom å fortelle om Munchs liv og utviklingen i hans kunst i «Munch i helvete». Det er nok å bli opprørt av i filmen, selv om den kanskje kunne ha vært mer følsom i synet på fortiden og ikke minst historisiteten i mye av arkivmaterialet, mener Gunnar Iversen, som har sett langversjonen.
