Du kan se alt, men likevel skjønne lite. Tiårets film, «You Can See Everything», vrir og vrenger vår virkelighetsforståelse.
Hva laboranten gjorde med labyrinten? Hun labba rundt den. Stryke på blodprøven? Kjære vene. 19. november er årets viktigste lanseringsdato. Solvej Balle slipper sjuende og siste bok i serien Om udregning af rumfang. Slipper Tara Selter ut av dagen? Og ja da, GTA6 slippes og, en slick og skitten sjangerverden «skutt» fra en usynlig selfie(joy)stick fra baken, akkurat i tide før kunstig intelligens kommer til å ødelegge all animasjon og spill for alltid. Og, You Can See Everything får sine første visninger på norske kinoer. Snart mye mer om den.

«Jassågitt» er min reaksjon på renke-Spillet (TV2 Play), hvor OnklP og de andre holder koken med sindig og snedig smisk og baksnakk.
«Who’s Skip Intro?» Spørsmålet faller i ujevne, men absolutt serverdige Cunk on Cinema (Netflix), tre herlige videoessays om filmhistorie, med språkspinn og ordspill, der kriveligheten er vel så krivelig som virkeligheten (Jan Erik Vold). Jaws’ «score» er «sharks 5, humans 1», filmskaper Michael Bay virker ganske forvirret, og filmtitler uttales høyst uortodoks, som «E dot, T dot». «Cunkian» blir kanskje en ting. De særlig interesserte kan oppdage sjeldne klipp fra tidligfilmen Le Milles-Pattes Humain (1902), i regi av en Bathélemy Pois de Merde Meneur de Train, en hittil ukjent urutgave av The Human Centipede (Tom Six, 2009). Ass to word of mouth.
«Tears are so great for your skin», sier en kvinne i Oobah: Scams for a Better Tomorrow (HBO Max), om en svindler med stil, som innenfor en allerede svært wishy washy hudpleieindustri vil selge barns tårer som hudpleieserum, på flaska bekrevet som «juvenile tear concentrate» og «emotional biofluid». Det er naturligvis oksebæsj, men scamene står i kø, som egne stamceller grodd til kjøtt og kannibalistisk tartar eller carpaccio, keiserens nye røkte vin, datingapper – med Paul Schrader i miksen, i KI-passasjersetet – musikk og kongelige.
Russell Brand: En åpen hemmelighet (Netflix) skildrer standupkomikeren som har gått fra åpen mik og smekk til et liv bak lås og slå. Hintene om voldtekt har vært tydeligere enn hos Jimmy Savile, og i en helt ok dokumentar får vi se blant annet David Walliams som gjest på et radioprogram, intervju med barnebarnet til Manuel fra Fawlty Towers, og arkivklipp med Diddy og Katy Perry. «I raped someone once» sier Brand på en Q&A – til latter. Oi. Politisk svinger han fra venstre til ytre høyre og kristendom, også nå fra bak murene. «I am deeply fascinated with truth». Nuvel.
SNL lager gode forhåndsinnspilte sketsjer for tiden, som Sister (her) og Dru Can See Everything (her), en herlig parodi på ukas absolutte must, intet mindre enn i mine øyne tiårets beste film, også fascinert av sannhet, ekstremt intens ved første gjennomsyn, fordi nesten hvert eneste øyeblikk dirrer av løgn- og sannaktighet. Den enestående filmen lar menneske, skuespiller og karakter blø i hverandre. Beste film bør være i boks, og Oscar-utdelingen må opprette en egen Amanda-pris for Best Reenactress (mer om det etter hvert).

I karakter? Intenst hoderystende gjenskapelsesberetning You Can See Everything utvider karakterskalaen, kvalitativt og atonalt, og i filmskaperne Nathan Fielder og Lance Oppenheims møte med det mistillitsvekkende boblehodet Elizabeth Holmes blir what you see, what you don’t get. Theranos-gründeren virker oppriktig og troverdig, men er ikke til å stole på. «All I know is my truth», sier hun. Sin sannhet. Sannaktig. Dronningen av et håpeslott. Et hoff undersåtter av misforståsegpåere.
La oss spole litt tilbake. Ti år etter Stephen Colberts «truthiness». Zeitgeist 2015. Karl Ove Knausgård er gjest hos Charlie Rose på PBS. Forfatteren snakker om megasuksessen Min kamp, identitet, et selv, seg selv, selvhat, skam, fars død, originaltittelen Argentina som lengsel, Hitlers oftest kjedelige Min kamp, om ikke å behage andre, at det umulige, å skrive en god roman, er bedre enn lykke, og om ærlighet i litteratur, men umuligheten av ærlighet i et forhold, at vi må late som. Gjest først i samme program var Elizabeth Holmes. Hun forteller med selvtillit om sin kamp, Theranos-suksessen og det hederlige ønsket om å oppdage sykdom tidlig, gjennom blodprøver basert bare på noen få dråper fra fingerspissen. Bedre blodprøver. Tiny tubes. Men latet hun som? Det er den stikkende, blødende fingerspissfølelsen. Og det gikk ikke lenge før hun fikk rettet flere pekefingre mot seg.
Alex Gibneys dokumentar The Inventor: Out for Blood in Silicon Valley (2019) viser Holmes med en liten nanotainer mellom tuppene av tommel og pekefinger, slik man lager en skyggeteaterkanin. Edisons lyspære skildres også som en tidlig variant av fake it til you make it, og en komisk vag, ung, kvinnelig, høyhalset Steve Jobs, bevæpnet med et sammendrag av Moby Dick, lokker gründig rundlurte investorer med «story» heller enn å overbevise med «data». Henry Kissinger beskriver henne som «ethereal» og «monastic». You being ethereal right now?
Ordet dropout blir et fiffig, dobbeltbunnet ordspill, på å droppe ut av utdanning, og én dråpe ut. Men det var aldri nok. TV-serien The Dropout (Disney+), med Amanda Seyfried i hovedrollen som «Holmes», fikk premiere i 2022. På flere vis en biopic. I TV-programmet 20/20: The Dropout: The Rise and Con of Elizabeth Holmes (ABC) spør Seyfried i et intervju, «Who’s in there?» (etter visningen av Abbott og Costellos sketsj «Who’s on first?» i You Can See Everything er det fristende å svare rett og slett «Who»). Noen hint kommer i notater Holmes har skrevet: «I show no excitement», «ALL ABOUT BUSINESS», «I am not impulsive», «I do not react», «I am always proactive», «I know the outcome of every encounter», «I do not hesitate», «I speak rarely. When I do – CRISP and CONCISE», «I am fully present». Her fortelles at hun la til seg en lav stemme. «Lying is a disgusting habit», skriver en ansatt i avskjedsbrevet. Sant nok.

I går ble Fielders sjeldent viste langfilmdokumentar Love and Cameras in America (2008) lagt ut på YouTube. Der viser han seg som en sær observatør av sære amerikanere. I et kort humorsegment On Your Side om «Liars» – fra This Hour Has 22 Minutes (CBC) – spør unge Fielder seg hvordan man kan gjenkjenne en løgner. Og i Nathan for You (Comedy Central, 2013-2017), om business scams og omveiene fra A til B, og The Rehearsal (HBO Max, 2022-), har gjenskapsprenger Fielder finslipt sin helt unike form for rubiks humor. Øvelse har gjort mester. Og Fielders lovnader om å være på din side og for deg har nok bidratt til vurderingen at – uten helt å forstå ironien – å invitere ham hjem er en god idé.
You Can See Everythings forbilder er Fielders eget tidligere virke, ulike dokumentariske sjangrer, men vel så mye kunstfilmer som Close-Up (1990) av Abbas Kiarostami og The Mirror (1997) av Jafar Panahi, filmer som finner sin form underveis, karakterstyrt av en annen verden.
I Some Kind of Heaven (Oppenheim, 2020), om fornøyelsesparkerte eldre – type Cocoon, Disney World eller The Truman Show – er regissør Oppenheim først en slags ironisk Errol Morris à la Gates of Heaven (1978). (Morris laget for øvrig reklamer for Theranos i 2015, og sitter på et to timers intervju med Holmes som han nå vurderer å publisere.) Men medaljens bakside blir stadig mørkere, for etterlatte enker, vanskelige parforhold med mentalt svinn, en hustler som bytter varebil med husly hos en gammel flamme, og må ta det dikotomiske valget mellom komfort eller frihet. Sursøtt seniorliv. Og særinger, som jo også Holmes er.
I den andre enden av eksistensen handler Spermworld (2024) om kortreist sæddonasjon. Oppenheims samtidig kinoaktuelle Primetime (2026) snekrer opp en offentlig giljotin, for mennesker tatt på fersken på sitt aller nedrigste og nederste, noen bokstavelig med buksene nede, med livet ødelagt for alltid i ett øyeblikk, nei flere, først ved å bli oppdaget i ferd med å begå lovbrudd, så ved å bli filmet og kringkastet. Phoebe Bridgers er med som lokkemat, for de verste i beste sendetid, med TV-apparatet som gapestokk, nærbildet av hodet, duknakket. En politiker begår selvmord. «I think I can make this work», sier produsenten. Fiksjonen når ikke virkelighetens intensitet, og TV-mediets pervertert og pervers rettferdighet i kinofilmen Primetime.
Så, hvordan tvinner Fielder og Oppenheim sine evner? Lik surrealistene Buñuel og Dalí har de i klippen beholdt det de var mest uenige om og forvirret av. Hvordan få én dråpe til å renne over?
You Can See Everything åpner med et nært utsnitt av ansiktet til en mann – Billy (Evans), Holmes’ samboer – i telefonen. Klipp til et større utsnitt med også Holmes i bakgrunnen, lett bankende på en buet babyrygg, lik en stressball. Konstruktiv klipping begynner tett på og bygger rommet etter hvert, ved å spare det sedvanlige etableringsbildet til sist, til et slags reetableringsbilde, her i et leid hus på lånt tid, ved stranda i ukene før soning starter. Billy lover «radical transparency».
Zoom som smyger langsomt inn eller ut – A24-kjennemerker – nærmer eller fjerner seg egentlig ikke, men gir inntrykk av det, brennvidde, brennlengde, nært og på avstand, alt og ingenting, snikfilming i all åpenhet.
Kan man spille en rolle uten å vite det selv? Uskyldig, men skyldig? (U)tilregnelig? Kan man manipulere uten å mene det? Nærbildet, telelinsens endestasjon, verken lyver eller snakker sant, men kan vise disse tingene nærmere, større, enormt på det store lerretet. For helt inntil vil ikke et kamera kunne vise annet enn en mørklagt fasade. Tidvis er vi ultranær øyne. Kamera som blikkboks.
Nærbilder av ansiktets rugging, vugging, både med og uten baby utenfor bildet, et selvvuggende vrikkehode på etterdønningene, nikkende bekreftende, som for å tro på det selv. Porer, ørsmå dun i motlys. «So is that your technique, you, like, hold eye contact?» spør Fielder. «It took me a really long time to be ok with letting someone see me cry», sier hun og blunker ned en tåre. Den ligner ikke en krokodilles.
«I don’t wanna speak for you», sier Billy, men gjør ofte nettopp dette. Eller handler for henne. Han vil vispe og piske egg fortere, og tar bollen fra Holmes’ hender. For å lage en omelett må du… og så videre. Han jogger lett baklengs foran henne langs strandkanten. «I hate that you have to do this», sier han i skjul. Ellers sier han ting som at «she’s really weird», «just not normal», «just thinks», «see[s] the world» og «do[es] things differently». I filmens andre halvdel blir det enda mer mumbo jumbojet. «I know what she’d want», «She’s got abs», «Let me speak for her for a moment», om «monuments of love to me», og sonegressenkemannens «Pamela Handerson». Vergefullmakt. Grøss.
Jeg vet hva hun vil. You Can See Everything handler blant annet om på den ene siden troen på at man vet hva den andre vil/mener, og på den andre siden troen på at den andre forstår hva du vil/mener. Her feiler vi jo alle i ulik grad.
Avbryterkarakter Billy er litt av en prototype, og forstyrrer stadig vekk, særlig når spørsmålene blir litt vanskelige, han trener, pusser tenner i dusjen, med en langsom tilt over penis, lik Fielders i The Curse. Billy klager over at wi-fi-en ikke virker med filmcrewet til stede. «I feel like we are on different frequencies, right?» sier Fielder megetsigende, i en film om folk på forskjellige frekvenser med ganske ulike innstillinger.
«Any thoughts?» spør Billy. «I was just listening», sier Fielder. Furtent dørsmell. Og senere fra Billy: «I know what you’re feeling.» «No, you don’t!», svarer Fielder på sitt mest irriterte. Som Frank Costanza sier, via Jerry Seinfeld og Buddy Rich: «This guy, this is not my kind of guy.» Billy er ikke min type. Han kan du få billig.
Holmes ses gjennom et barneromsgitter allerede i første bilde. Og tittelteksten er lett stappet ned i horisonten. Nei, ikke engang her kan du se alt. Fielder sitter i mørket, i kroken, lik en suppeflue påklistret veggen. Holmes er et du for Fielder, en Sherlock «Elizabeth» Holmes, med øretelefoner og monitor i hende. «Why me?» spør han. «Human story», sier Holmes. «Who I am», «my intent». «What is the reality?» «I know I didn’t commit any crime.»
Etter drøye halvtimen flytter Fielder inn i strandhuset, to uker før soning, som en embedded journalist, som først banker på den harde senga, men finner en madrass etter hvert. Med Edison-maskinen lagt utover bordet leker Fielder med et selvåpnende lokk, men ingen kanin spretter opp. Billy er opphengt i et intervjusitat fra The New York Times om ordene karakter og skape, som de nekter for at hun skal ha sagt: «They’re not playing me. They’re playing a character I created.» For har hun skapt (seg som) en karakter eller ikke? Innovasjon er å oppfinne, finne opp, men ikke finne på.
Tittelen inneholder fire ord, «you can see everything», og ordet kan dukker opp flere ganger. Modalverbet hjelper henne ikke. Holmes sier i et intervju Fielder spiller av at de har «a simple device that can perform any task», og hun modifiserer snart til «could do any test», uten at det klargjør særlig. «It’s the word, I guess, can», sier Fielder. For kan kan bety flere ting. Virker maskinen nå, eller kan den komme til å gjøre det? Av ytterligere betydning er det også at spørsmålet om han vil bade med henne – «Can you jump in with me?» – forblir noe mystisk og umiddelbart ubesvart, utover at Fielder virker skeptisk og sier han ikke liker kaldt vann – men ved et par anledninger senere i filmen ser vi dem tilsynelatende plaske og ta noen tak i bølgene over langgrunna. Hoppet han i det med henne?
«Of course», sier hun flere ganger bekreftende, men det er sjelden klart og åpenbart. «I’ve always tried to say what I believe», sier hun. Og «I feel like I know I was trying…». «I thought that I was communicating effectively, you know?» Nja. Det er ikke rart at hun undrer om hun er i et parallelt universe. Theranos er sammenstilt av ordene terapi og diagnose, men for Holmes er den, om noen, ikke spesifisert, og kanskje ikke terapibar.
Fielder forsøker en humortest, ved å vise Abbott og Costellos berømte sketsj «Who’s on first?». Han ser på henne mens hun ser på skjermen, forsiktig smilende. «Do you understand why that is funny?» Hun forstår ikke. Holmes evner ikke å gjenkjenne og forstår ikke forvirring, virker det som, men misforstår misforståelser og fremstår uforvirrbar. «As you know, I am literal.» Hun bør tas på ordet.
Fielder viser også deler av The Dropout, og en virkelig person ser sin portretterte karakter i en serie. Ikke bruk «giddy voice» eller si «awesome», sier samboer og kollega «Sunny». Holmes blir berørt, begynner å gråter og legger seg bakover i senga.
Til tross for hennes aversjon mot både fotografier og levende bilder ivrer Billy for å lage henne om til et hologram, bli et bilde, manipulerbart, salgbart, tre dimensjoner luftspeiling, et synsbedrag av motion og emotion capture. Holmes blir slik også et bilde på hvordan enkelte spredte prikker kan gi et sannaktig skinn av gjenskapt hud, men selv om scanningen ser «alt», glipper den nok mer enn hva et par fortolkende, utsilende øyne kan se. Senere står en skjerm med henne ved kjøkkenbordet.
Så, en nonsensuell stirrekonkurranse, lik i en western, skudd og motskudd, hvor Fielder møter sin mulige overkvinne i hvem som kan forbli lengst i karakter:
Holmes: I’m not that person, I can promise you that. Why would I deceive you? There’s no, there’s no reason for me to do that.
Fielder: It’s weird, the thing that’s throwing me the most, is how inviting you are, and you’re giving me so much access in your… and I listen to you all day long, and you’re doing this thing again, you’re continuing with Theranos, you’re building it again, it’s like everything here points to, like, someone with nothing to hide.
Holmes: It’s because I don’t have anything to hide. I’m building, I’m building the idea again, it’s not Theranos, but it’s the invention, the technology, the ideas.
Fielder: Yeah. Right now, the only thing I really have to go off of is you, because ultimately it’s about what you meant by what you said, you’re the only person that can answer that.
Holmes: I know, I know. I mean, the way I am showing that is my actions, I’m not just telling you there’s a truth, I’m, I’m living by that belief in…
Fielder: But you’re smart, you’re smart, right?
Holmes: I don’t, I don’t know about that.
Fielder: You’re very smart. Come on, right?
Holmes: I mean, that’s what we’re fighting, that’s why I’m not, that’s why I’m fighting.
Fielder: Ok.
Holmes: Otherwise, I would settle and have more time with my babies, which is what I want more than anything in the world, right.
Fielder: Ok. All right. Ok. Good chat….
You being real right now?
Holmes: I’m always being real.
Hvem blunker først? Hvem? Hvem. God tro er ikke god vit. Lyve så du tror det selv? Tro det selv, så du lyver?
Siste dag i frihet, Holmes sammenkrøpet i en stol. Sliten. Fielder setter seg i bilen for å gi dem privatliv. Han kjenner sin besøkelsestid før fengselsoppholdet, og gir henne et kort, hårfarge og briller, for flukt, i tullegave. Hun er naturlig nok mer opptatt av dråpene med melk i kjøleskapet til Ivy. Avskjed. «We’ve got this», sier hun og berører skulderen til Fielder. Hodet rister rolig, igjen.

Del to av You Can See Everything – som mange kritikker har unnlatt å omtale – åpner med skytetrening og skryting av lasere, som visstnok kan avlese ett molekyl nå. Plutselig ser skuespiller Amanda Seyfried – som her dukker opp som en enorm overraskelse, til ytterligere dokufiktive omdreininger – første del av filmen hun er i ferd med å bli med i, sammen med Fielder, en film som særlig herfra blir til mens de filmer, slik det skjedde med Kiarostamis uforutsigbare Close-Up. «Oh, fuck» sier Seyfried da The Dropout dukker opp. Pute-TV. Reaksjonene deres etterpå er «What?» «What?» «What?» En enhjørning står på bordet bak dem. Og filmen føles slik. Den kan da ikke finnes? Men her er den.
«Heartbreaking», «wild», «crazy», sier Seyfried. Og begynner selv å riste på hodet. Stirrer på Fielder. Muskelminnet vekker karakteren til live. Tilbake i leid hus, rekreasjonshjem, eggebolle. Fielder ser på de badende. «Sure you don’t want any oatmeal?» sier Seyfried brått som «Holmes». «Holmes» blir stolt av en sammenligning med magiker David Blaine, som med ei ishakke gjennom hånda later som om det er en illusjon, selv om det er ekte.
Del to forsøker å fylle hull og besvare mange ubesvarte spørsmål. Det er tvil om hvorvidt Holmes visste om Billys pengekrav for deltakelsen i filmen, og i et repetert klipp fra strandhuset ler hun og sier at hun ikke har noen økonomiske interesser i dokumentaren i det hele tatt. Seyfried sitter så med ett i sofaen hjemme hos Billy og barna, og Holmes ringer. På spørsmål om hun visste at Seyfried ville være der, svarer hun «I don’t know if I knew». Over middag krangler Seyfried og Billy. Hun nekter å la seg rakkes ned på.
Billys om mulig økende kontrollbehov gjør at Fielder ønsker «a direct line of communication», og en telefonsamtale fra fengselet til hans hotellrom skildres først i lydløs profil av snakkende lepper, som i 2001 – en romodyssé. Hvordan noe blir sagt må minnes senere. «Close enough», sier Fielder om Seyfrieds lesning, samtidig som kamera rir neseryggen på vei mot øyet hans. Nært nok.
En hest promper i bakgrunnen hos Seyfried da de forsøker å bli klok på all sin etterpåforvirring, og famlingen gjennom reconstruction, reenactment, recreation, med ettertekstens ord. Sa hun «it», eller «something»? Og hva med «annealed», oversatt med herdet. Ordforrådt.
Blir («)Holmes(») en karakter vi kjenner bedre og bedre, eller mindre og mindre? Til sist holder Seyfried seg til kjakene som skikkelsen i Skrik, og synes nok at både Holmes og Fielder kanskje lider henholdsvis mye og litt av Stockholm-syndromet. «I think the love is, like, real», stotrer Fielder. Virkelig?
Badebilder igjen. Til sist, turkey jerky med familien i fengselsgården. Men You Can See Everything er et saftig mesterverk og ingen tørr kalkun. Du kan se halvt. Og dets avtrykk, slik den malte halvdelen av arket dobles gjennom bretting og utbretting.
Hva laboranten gjorde med labyrinten? Hun labba rundt den. Stryke på blodprøven? Kjære vene. 19. november er årets viktigste lanseringsdato. Solvej Balle slipper sjuende og siste bok i serien Om udregning af rumfang. Slipper Tara Selter ut av dagen? Og ja da, GTA6 slippes og, en slick og skitten sjangerverden «skutt» fra en usynlig selfie(joy)stick fra baken, akkurat i tide før kunstig intelligens kommer til å ødelegge all animasjon og spill for alltid. Og, You Can See Everything får sine første visninger på norske kinoer. Snart mye mer om den.

«Jassågitt» er min reaksjon på renke-Spillet (TV2 Play), hvor OnklP og de andre holder koken med sindig og snedig smisk og baksnakk.
«Who’s Skip Intro?» Spørsmålet faller i ujevne, men absolutt serverdige Cunk on Cinema (Netflix), tre herlige videoessays om filmhistorie, med språkspinn og ordspill, der kriveligheten er vel så krivelig som virkeligheten (Jan Erik Vold). Jaws’ «score» er «sharks 5, humans 1», filmskaper Michael Bay virker ganske forvirret, og filmtitler uttales høyst uortodoks, som «E dot, T dot». «Cunkian» blir kanskje en ting. De særlig interesserte kan oppdage sjeldne klipp fra tidligfilmen Le Milles-Pattes Humain (1902), i regi av en Bathélemy Pois de Merde Meneur de Train, en hittil ukjent urutgave av The Human Centipede (Tom Six, 2009). Ass to word of mouth.
«Tears are so great for your skin», sier en kvinne i Oobah: Scams for a Better Tomorrow (HBO Max), om en svindler med stil, som innenfor en allerede svært wishy washy hudpleieindustri vil selge barns tårer som hudpleieserum, på flaska bekrevet som «juvenile tear concentrate» og «emotional biofluid». Det er naturligvis oksebæsj, men scamene står i kø, som egne stamceller grodd til kjøtt og kannibalistisk tartar eller carpaccio, keiserens nye røkte vin, datingapper – med Paul Schrader i miksen, i KI-passasjersetet – musikk og kongelige.
Russell Brand: En åpen hemmelighet (Netflix) skildrer standupkomikeren som har gått fra åpen mik og smekk til et liv bak lås og slå. Hintene om voldtekt har vært tydeligere enn hos Jimmy Savile, og i en helt ok dokumentar får vi se blant annet David Walliams som gjest på et radioprogram, intervju med barnebarnet til Manuel fra Fawlty Towers, og arkivklipp med Diddy og Katy Perry. «I raped someone once» sier Brand på en Q&A – til latter. Oi. Politisk svinger han fra venstre til ytre høyre og kristendom, også nå fra bak murene. «I am deeply fascinated with truth». Nuvel.
SNL lager gode forhåndsinnspilte sketsjer for tiden, som Sister (her) og Dru Can See Everything (her), en herlig parodi på ukas absolutte must, intet mindre enn i mine øyne tiårets beste film, også fascinert av sannhet, ekstremt intens ved første gjennomsyn, fordi nesten hvert eneste øyeblikk dirrer av løgn- og sannaktighet. Den enestående filmen lar menneske, skuespiller og karakter blø i hverandre. Beste film bør være i boks, og Oscar-utdelingen må opprette en egen Amanda-pris for Best Reenactress (mer om det etter hvert).

I karakter? Intenst hoderystende gjenskapelsesberetning You Can See Everything utvider karakterskalaen, kvalitativt og atonalt, og i filmskaperne Nathan Fielder og Lance Oppenheims møte med det mistillitsvekkende boblehodet Elizabeth Holmes blir what you see, what you don’t get. Theranos-gründeren virker oppriktig og troverdig, men er ikke til å stole på. «All I know is my truth», sier hun. Sin sannhet. Sannaktig. Dronningen av et håpeslott. Et hoff undersåtter av misforståsegpåere.
La oss spole litt tilbake. Ti år etter Stephen Colberts «truthiness». Zeitgeist 2015. Karl Ove Knausgård er gjest hos Charlie Rose på PBS. Forfatteren snakker om megasuksessen Min kamp, identitet, et selv, seg selv, selvhat, skam, fars død, originaltittelen Argentina som lengsel, Hitlers oftest kjedelige Min kamp, om ikke å behage andre, at det umulige, å skrive en god roman, er bedre enn lykke, og om ærlighet i litteratur, men umuligheten av ærlighet i et forhold, at vi må late som. Gjest først i samme program var Elizabeth Holmes. Hun forteller med selvtillit om sin kamp, Theranos-suksessen og det hederlige ønsket om å oppdage sykdom tidlig, gjennom blodprøver basert bare på noen få dråper fra fingerspissen. Bedre blodprøver. Tiny tubes. Men latet hun som? Det er den stikkende, blødende fingerspissfølelsen. Og det gikk ikke lenge før hun fikk rettet flere pekefingre mot seg.
Alex Gibneys dokumentar The Inventor: Out for Blood in Silicon Valley (2019) viser Holmes med en liten nanotainer mellom tuppene av tommel og pekefinger, slik man lager en skyggeteaterkanin. Edisons lyspære skildres også som en tidlig variant av fake it til you make it, og en komisk vag, ung, kvinnelig, høyhalset Steve Jobs, bevæpnet med et sammendrag av Moby Dick, lokker gründig rundlurte investorer med «story» heller enn å overbevise med «data». Henry Kissinger beskriver henne som «ethereal» og «monastic». You being ethereal right now?
Ordet dropout blir et fiffig, dobbeltbunnet ordspill, på å droppe ut av utdanning, og én dråpe ut. Men det var aldri nok. TV-serien The Dropout (Disney+), med Amanda Seyfried i hovedrollen som «Holmes», fikk premiere i 2022. På flere vis en biopic. I TV-programmet 20/20: The Dropout: The Rise and Con of Elizabeth Holmes (ABC) spør Seyfried i et intervju, «Who’s in there?» (etter visningen av Abbott og Costellos sketsj «Who’s on first?» i You Can See Everything er det fristende å svare rett og slett «Who»). Noen hint kommer i notater Holmes har skrevet: «I show no excitement», «ALL ABOUT BUSINESS», «I am not impulsive», «I do not react», «I am always proactive», «I know the outcome of every encounter», «I do not hesitate», «I speak rarely. When I do – CRISP and CONCISE», «I am fully present». Her fortelles at hun la til seg en lav stemme. «Lying is a disgusting habit», skriver en ansatt i avskjedsbrevet. Sant nok.

I går ble Fielders sjeldent viste langfilmdokumentar Love and Cameras in America (2008) lagt ut på YouTube. Der viser han seg som en sær observatør av sære amerikanere. I et kort humorsegment On Your Side om «Liars» – fra This Hour Has 22 Minutes (CBC) – spør unge Fielder seg hvordan man kan gjenkjenne en løgner. Og i Nathan for You (Comedy Central, 2013-2017), om business scams og omveiene fra A til B, og The Rehearsal (HBO Max, 2022-), har gjenskapsprenger Fielder finslipt sin helt unike form for rubiks humor. Øvelse har gjort mester. Og Fielders lovnader om å være på din side og for deg har nok bidratt til vurderingen at – uten helt å forstå ironien – å invitere ham hjem er en god idé.
You Can See Everythings forbilder er Fielders eget tidligere virke, ulike dokumentariske sjangrer, men vel så mye kunstfilmer som Close-Up (1990) av Abbas Kiarostami og The Mirror (1997) av Jafar Panahi, filmer som finner sin form underveis, karakterstyrt av en annen verden.
I Some Kind of Heaven (Oppenheim, 2020), om fornøyelsesparkerte eldre – type Cocoon, Disney World eller The Truman Show – er regissør Oppenheim først en slags ironisk Errol Morris à la Gates of Heaven (1978). (Morris laget for øvrig reklamer for Theranos i 2015, og sitter på et to timers intervju med Holmes som han nå vurderer å publisere.) Men medaljens bakside blir stadig mørkere, for etterlatte enker, vanskelige parforhold med mentalt svinn, en hustler som bytter varebil med husly hos en gammel flamme, og må ta det dikotomiske valget mellom komfort eller frihet. Sursøtt seniorliv. Og særinger, som jo også Holmes er.
I den andre enden av eksistensen handler Spermworld (2024) om kortreist sæddonasjon. Oppenheims samtidig kinoaktuelle Primetime (2026) snekrer opp en offentlig giljotin, for mennesker tatt på fersken på sitt aller nedrigste og nederste, noen bokstavelig med buksene nede, med livet ødelagt for alltid i ett øyeblikk, nei flere, først ved å bli oppdaget i ferd med å begå lovbrudd, så ved å bli filmet og kringkastet. Phoebe Bridgers er med som lokkemat, for de verste i beste sendetid, med TV-apparatet som gapestokk, nærbildet av hodet, duknakket. En politiker begår selvmord. «I think I can make this work», sier produsenten. Fiksjonen når ikke virkelighetens intensitet, og TV-mediets pervertert og pervers rettferdighet i kinofilmen Primetime.
Så, hvordan tvinner Fielder og Oppenheim sine evner? Lik surrealistene Buñuel og Dalí har de i klippen beholdt det de var mest uenige om og forvirret av. Hvordan få én dråpe til å renne over?
You Can See Everything åpner med et nært utsnitt av ansiktet til en mann – Billy (Evans), Holmes’ samboer – i telefonen. Klipp til et større utsnitt med også Holmes i bakgrunnen, lett bankende på en buet babyrygg, lik en stressball. Konstruktiv klipping begynner tett på og bygger rommet etter hvert, ved å spare det sedvanlige etableringsbildet til sist, til et slags reetableringsbilde, her i et leid hus på lånt tid, ved stranda i ukene før soning starter. Billy lover «radical transparency».
Zoom som smyger langsomt inn eller ut – A24-kjennemerker – nærmer eller fjerner seg egentlig ikke, men gir inntrykk av det, brennvidde, brennlengde, nært og på avstand, alt og ingenting, snikfilming i all åpenhet.
Kan man spille en rolle uten å vite det selv? Uskyldig, men skyldig? (U)tilregnelig? Kan man manipulere uten å mene det? Nærbildet, telelinsens endestasjon, verken lyver eller snakker sant, men kan vise disse tingene nærmere, større, enormt på det store lerretet. For helt inntil vil ikke et kamera kunne vise annet enn en mørklagt fasade. Tidvis er vi ultranær øyne. Kamera som blikkboks.
Nærbilder av ansiktets rugging, vugging, både med og uten baby utenfor bildet, et selvvuggende vrikkehode på etterdønningene, nikkende bekreftende, som for å tro på det selv. Porer, ørsmå dun i motlys. «So is that your technique, you, like, hold eye contact?» spør Fielder. «It took me a really long time to be ok with letting someone see me cry», sier hun og blunker ned en tåre. Den ligner ikke en krokodilles.
«I don’t wanna speak for you», sier Billy, men gjør ofte nettopp dette. Eller handler for henne. Han vil vispe og piske egg fortere, og tar bollen fra Holmes’ hender. For å lage en omelett må du… og så videre. Han jogger lett baklengs foran henne langs strandkanten. «I hate that you have to do this», sier han i skjul. Ellers sier han ting som at «she’s really weird», «just not normal», «just thinks», «see[s] the world» og «do[es] things differently». I filmens andre halvdel blir det enda mer mumbo jumbojet. «I know what she’d want», «She’s got abs», «Let me speak for her for a moment», om «monuments of love to me», og sonegressenkemannens «Pamela Handerson». Vergefullmakt. Grøss.
Jeg vet hva hun vil. You Can See Everything handler blant annet om på den ene siden troen på at man vet hva den andre vil/mener, og på den andre siden troen på at den andre forstår hva du vil/mener. Her feiler vi jo alle i ulik grad.
Avbryterkarakter Billy er litt av en prototype, og forstyrrer stadig vekk, særlig når spørsmålene blir litt vanskelige, han trener, pusser tenner i dusjen, med en langsom tilt over penis, lik Fielders i The Curse. Billy klager over at wi-fi-en ikke virker med filmcrewet til stede. «I feel like we are on different frequencies, right?» sier Fielder megetsigende, i en film om folk på forskjellige frekvenser med ganske ulike innstillinger.
«Any thoughts?» spør Billy. «I was just listening», sier Fielder. Furtent dørsmell. Og senere fra Billy: «I know what you’re feeling.» «No, you don’t!», svarer Fielder på sitt mest irriterte. Som Frank Costanza sier, via Jerry Seinfeld og Buddy Rich: «This guy, this is not my kind of guy.» Billy er ikke min type. Han kan du få billig.
Holmes ses gjennom et barneromsgitter allerede i første bilde. Og tittelteksten er lett stappet ned i horisonten. Nei, ikke engang her kan du se alt. Fielder sitter i mørket, i kroken, lik en suppeflue påklistret veggen. Holmes er et du for Fielder, en Sherlock «Elizabeth» Holmes, med øretelefoner og monitor i hende. «Why me?» spør han. «Human story», sier Holmes. «Who I am», «my intent». «What is the reality?» «I know I didn’t commit any crime.»
Etter drøye halvtimen flytter Fielder inn i strandhuset, to uker før soning, som en embedded journalist, som først banker på den harde senga, men finner en madrass etter hvert. Med Edison-maskinen lagt utover bordet leker Fielder med et selvåpnende lokk, men ingen kanin spretter opp. Billy er opphengt i et intervjusitat fra The New York Times om ordene karakter og skape, som de nekter for at hun skal ha sagt: «They’re not playing me. They’re playing a character I created.» For har hun skapt (seg som) en karakter eller ikke? Innovasjon er å oppfinne, finne opp, men ikke finne på.
Tittelen inneholder fire ord, «you can see everything», og ordet kan dukker opp flere ganger. Modalverbet hjelper henne ikke. Holmes sier i et intervju Fielder spiller av at de har «a simple device that can perform any task», og hun modifiserer snart til «could do any test», uten at det klargjør særlig. «It’s the word, I guess, can», sier Fielder. For kan kan bety flere ting. Virker maskinen nå, eller kan den komme til å gjøre det? Av ytterligere betydning er det også at spørsmålet om han vil bade med henne – «Can you jump in with me?» – forblir noe mystisk og umiddelbart ubesvart, utover at Fielder virker skeptisk og sier han ikke liker kaldt vann – men ved et par anledninger senere i filmen ser vi dem tilsynelatende plaske og ta noen tak i bølgene over langgrunna. Hoppet han i det med henne?
«Of course», sier hun flere ganger bekreftende, men det er sjelden klart og åpenbart. «I’ve always tried to say what I believe», sier hun. Og «I feel like I know I was trying…». «I thought that I was communicating effectively, you know?» Nja. Det er ikke rart at hun undrer om hun er i et parallelt universe. Theranos er sammenstilt av ordene terapi og diagnose, men for Holmes er den, om noen, ikke spesifisert, og kanskje ikke terapibar.
Fielder forsøker en humortest, ved å vise Abbott og Costellos berømte sketsj «Who’s on first?». Han ser på henne mens hun ser på skjermen, forsiktig smilende. «Do you understand why that is funny?» Hun forstår ikke. Holmes evner ikke å gjenkjenne og forstår ikke forvirring, virker det som, men misforstår misforståelser og fremstår uforvirrbar. «As you know, I am literal.» Hun bør tas på ordet.
Fielder viser også deler av The Dropout, og en virkelig person ser sin portretterte karakter i en serie. Ikke bruk «giddy voice» eller si «awesome», sier samboer og kollega «Sunny». Holmes blir berørt, begynner å gråter og legger seg bakover i senga.
Til tross for hennes aversjon mot både fotografier og levende bilder ivrer Billy for å lage henne om til et hologram, bli et bilde, manipulerbart, salgbart, tre dimensjoner luftspeiling, et synsbedrag av motion og emotion capture. Holmes blir slik også et bilde på hvordan enkelte spredte prikker kan gi et sannaktig skinn av gjenskapt hud, men selv om scanningen ser «alt», glipper den nok mer enn hva et par fortolkende, utsilende øyne kan se. Senere står en skjerm med henne ved kjøkkenbordet.
Så, en nonsensuell stirrekonkurranse, lik i en western, skudd og motskudd, hvor Fielder møter sin mulige overkvinne i hvem som kan forbli lengst i karakter:
Holmes: I’m not that person, I can promise you that. Why would I deceive you? There’s no, there’s no reason for me to do that.
Fielder: It’s weird, the thing that’s throwing me the most, is how inviting you are, and you’re giving me so much access in your… and I listen to you all day long, and you’re doing this thing again, you’re continuing with Theranos, you’re building it again, it’s like everything here points to, like, someone with nothing to hide.
Holmes: It’s because I don’t have anything to hide. I’m building, I’m building the idea again, it’s not Theranos, but it’s the invention, the technology, the ideas.
Fielder: Yeah. Right now, the only thing I really have to go off of is you, because ultimately it’s about what you meant by what you said, you’re the only person that can answer that.
Holmes: I know, I know. I mean, the way I am showing that is my actions, I’m not just telling you there’s a truth, I’m, I’m living by that belief in…
Fielder: But you’re smart, you’re smart, right?
Holmes: I don’t, I don’t know about that.
Fielder: You’re very smart. Come on, right?
Holmes: I mean, that’s what we’re fighting, that’s why I’m not, that’s why I’m fighting.
Fielder: Ok.
Holmes: Otherwise, I would settle and have more time with my babies, which is what I want more than anything in the world, right.
Fielder: Ok. All right. Ok. Good chat….
You being real right now?
Holmes: I’m always being real.
Hvem blunker først? Hvem? Hvem. God tro er ikke god vit. Lyve så du tror det selv? Tro det selv, så du lyver?
Siste dag i frihet, Holmes sammenkrøpet i en stol. Sliten. Fielder setter seg i bilen for å gi dem privatliv. Han kjenner sin besøkelsestid før fengselsoppholdet, og gir henne et kort, hårfarge og briller, for flukt, i tullegave. Hun er naturlig nok mer opptatt av dråpene med melk i kjøleskapet til Ivy. Avskjed. «We’ve got this», sier hun og berører skulderen til Fielder. Hodet rister rolig, igjen.

Del to av You Can See Everything – som mange kritikker har unnlatt å omtale – åpner med skytetrening og skryting av lasere, som visstnok kan avlese ett molekyl nå. Plutselig ser skuespiller Amanda Seyfried – som her dukker opp som en enorm overraskelse, til ytterligere dokufiktive omdreininger – første del av filmen hun er i ferd med å bli med i, sammen med Fielder, en film som særlig herfra blir til mens de filmer, slik det skjedde med Kiarostamis uforutsigbare Close-Up. «Oh, fuck» sier Seyfried da The Dropout dukker opp. Pute-TV. Reaksjonene deres etterpå er «What?» «What?» «What?» En enhjørning står på bordet bak dem. Og filmen føles slik. Den kan da ikke finnes? Men her er den.
«Heartbreaking», «wild», «crazy», sier Seyfried. Og begynner selv å riste på hodet. Stirrer på Fielder. Muskelminnet vekker karakteren til live. Tilbake i leid hus, rekreasjonshjem, eggebolle. Fielder ser på de badende. «Sure you don’t want any oatmeal?» sier Seyfried brått som «Holmes». «Holmes» blir stolt av en sammenligning med magiker David Blaine, som med ei ishakke gjennom hånda later som om det er en illusjon, selv om det er ekte.
Del to forsøker å fylle hull og besvare mange ubesvarte spørsmål. Det er tvil om hvorvidt Holmes visste om Billys pengekrav for deltakelsen i filmen, og i et repetert klipp fra strandhuset ler hun og sier at hun ikke har noen økonomiske interesser i dokumentaren i det hele tatt. Seyfried sitter så med ett i sofaen hjemme hos Billy og barna, og Holmes ringer. På spørsmål om hun visste at Seyfried ville være der, svarer hun «I don’t know if I knew». Over middag krangler Seyfried og Billy. Hun nekter å la seg rakkes ned på.
Billys om mulig økende kontrollbehov gjør at Fielder ønsker «a direct line of communication», og en telefonsamtale fra fengselet til hans hotellrom skildres først i lydløs profil av snakkende lepper, som i 2001 – en romodyssé. Hvordan noe blir sagt må minnes senere. «Close enough», sier Fielder om Seyfrieds lesning, samtidig som kamera rir neseryggen på vei mot øyet hans. Nært nok.
En hest promper i bakgrunnen hos Seyfried da de forsøker å bli klok på all sin etterpåforvirring, og famlingen gjennom reconstruction, reenactment, recreation, med ettertekstens ord. Sa hun «it», eller «something»? Og hva med «annealed», oversatt med herdet. Ordforrådt.
Blir («)Holmes(») en karakter vi kjenner bedre og bedre, eller mindre og mindre? Til sist holder Seyfried seg til kjakene som skikkelsen i Skrik, og synes nok at både Holmes og Fielder kanskje lider henholdsvis mye og litt av Stockholm-syndromet. «I think the love is, like, real», stotrer Fielder. Virkelig?
Badebilder igjen. Til sist, turkey jerky med familien i fengselsgården. Men You Can See Everything er et saftig mesterverk og ingen tørr kalkun. Du kan se halvt. Og dets avtrykk, slik den malte halvdelen av arket dobles gjennom bretting og utbretting.