Det virker som de skandinaviske landene har hatt hver sin gylne periode som eksportør av skuespillere med en distinkt stil og aura. Svensk film opplevde at Bergmans store ensemble av skuespillere gikk videre til internasjonale produksjoner i flere tiår – fra Ullmann, Andersson og Thulin til von Sydow. Og senere: brødrene Skarsgård, Vikander, Ferguson. Dansk film opplevde etter dogmefilmen at profiler som Dyrholm, Knudsen, Hjejle og Mikkelsen fikk en internasjonal karriere.
De aller siste årene har særlig et knippe norske skuespillere markert seg internasjonalt, ledet an av Renate Reinsve og Anders Danielsen Lie med flere. Kan vi snakke om en norsk skuespiller-tendens som er like markant som den svenske og danske?
Programleder Kjetil Lismoen inviterte Øystein Stene og Ine Marie Wilmann for en samtale om norsk filmskuespill.
Ine er erfaren film og teaterskuespiller. Noen vil kalle henne en filmstjerne, men her til lands bruker vi sjelden slike betegnelser. Øystein er tilknyttet Teaterhøgskolen ved KHIO, og leder Skuespillerpodden, i tillegg til å være forfatter.
Om svenskene på 1960-tallet hadde en mer klassisk glamour, preget av teatertradisjonen, var den danske dogmebølgen mer realistisk og røff. Går det an å si noe om de generelle trekkene ved norsk filmskuespill? Den psykologiske realismen dominerer fortsatt, mener Stene og Wilmann, og kanskje vil vi få se at det teatrale vender tilbake. I hvert fall håper dette panelet det vil skje. Vi trenger flere avvikere som Den stygge stesøsteren, istemmer de.
En gang drømte norske skuespillere om Hollywood. Men Hollywood slik vi har kjent det, er historie. I dag er det strømmetjenestene som er Hollywood 2.0 og de opererer i hele verden, ofte lokalt. Wilmans mest profilerte rolle, Troll-filmene, er noen av de mest sette på Netflix. Norske skuespillere kan fint bo her hjemme og samtidig ha en internasjonal karriere.
Dag Johan Haugerud og Joachim Trier har vært de store prisvinnerne, de som har bidratt til at man snakker om en gullalder. Men de er veldig ulike. Hvorfor elsker skuespillerne å jobbe med dem?
Triers metode ble viet en egen større reportasje i The New Yorker etter at Affeksjonsverdi nådde et internasjonalt momentum. Og der fremhevet han de norske filmsettene, og en «egalitær» inkluderende holdning overfor skuespillerne, som avgjørende. Oppslaget alene er tegn på at Trier og det norske kanskje nå vurderes som en «brand» – i hvert fall for en stakket stund?