Dagbladet har droppet filmanmeldelser og VG har plass til færre. Kanskje er anmelderiet på vei ut. Men mer enn noen gang trenger vi en våken dagspresse som følger det audiovisuelle feltet.

Dagbladet har droppet filmanmeldelser og VG har plass til færre. Kanskje er anmelderiet på vei ut. Men mer enn noen gang trenger vi en våken dagspresse som følger det audiovisuelle feltet.
«Makta» har gitt oss et nasjonalt samlende drama vi ikke lenger trodde var mulig i en fragmentert medietid. Forteller det aller mest om NRKs unike posisjon, eller kan vi se fram til flere nyvinninger innen norsk seriedrama framover?
Internasjonale festivaler vil ikke vise hvite europeeres filmer om koloniserte folkegrupper, mens Hollywood på nytt får kritikk for manglende etnisk mangfold. Hva forteller det oss om hvor debatten om representasjon nå befinner seg?
Om direktør Kjersti Mo og Norsk filminstitutt heretter skal være en pådriver i debattene, inntar hun en problematisk rolle. Hvem vil vel havne i konfrontasjon med regjeringens forvaltningsorgan som har hele pengesekken som ris bak speilet?
Roar Uthaug har selvsagt rett: Ved å utelate strømmefilmer som Troll mister Amandaprisen relevans overfor det store publikummet. Men Netflix sin suverene holdning skaper heller ikke godt samarbeidsklima.
Det er ikke i den norske bransjens interesse at strømmetjenestene og studioene går seirende ut av den pågående streiken i Hollywood. Om ikke strømmerne og studioene kan gi sine samarbeidspartnere rimelige vilkår der, er det ikke noe som tilsier at de vil gi oss det her.
Filmindustrien i Cannes greide for en stakket stund å frigjøre seg fra tanken på streik, strømming og kunstig intelligens, for å la festivalen gi oss hva den er best på. Kanskje var fraværet av norske filmer bare et tegn på at vi er på vei tilbake til normalen fra før pandemien.
Det er ingen tvil om at NFI gjør en innsats i kulissene. Men det er også noe av problemet.
Filmbransjens selvpålagte taushetskultur er en åpenbar trussel mot ytringsfriheten. Norsk filminstitutts manglende bevissthet om sin egen rolle, gjør vondt verre.
Det er forståelig av historiske grunner at mange fortsatt tillegger kinofilmen større kulturell betydning enn tv- og strømmeproduksjoner. Men det gjør oss samtidig blinde for de nybrottene som faktisk utrettes innen andre formater.
Norske forfattere ønsker å sikre seg mot framtidig sensur av bøkene deres. For filmskapere er sensur og ulike krav om «tilpasninger» nesten skremmende normalt.
To av vinterens mest kontroversielle filmer, «Bone and all» og «Nitram», leder til spørsmålet: Hva kan filmkunsten tilføre to kannibaler og en massemorder? Trenger vi egentlig mer empati for og utforsking av begge avgrunner?
I kjølvannet av den danske produksjonskrisen ekspanderer Ragnarok- og Borgen-produsent Meta Foldager Sørensen med kontorer i både Sverige og Norge. Her utdyper hun bakgrunnen for utvidelsen til Norge, og hva den norske bransjen kan lære av den danske krisen som nå rammer hardt.
Dokumentaravdelingen fra Oslo Pictures blir til DOX Division, ledet av trioen Tommy Gulliksen, Tonje Hessen Schei og Bjarte Mørner Tveit. Her forteller de om veien videre for å bli et ledende selskap med internasjonale ambisjoner.
Ytringsrommet for filmskapere krymper inn i store deler av verden. Men hvor mye bedre ytringskår er det her hjemme i Norden, egentlig? Vi gjengir Rushprint-redaktør Kjetil Lismoens «Keynote Speech» under årets Nordisk Panorama.
«Barnearbeid» på sett og «upassende oppførsel» under innspillingen. Beskyldningene hagler mot en av Europas mest anerkjente regissører og hans nye film «Sparta». Vi har, sammen med et knippe norske bransjeaktører, sett nærmere på beskyldningene. Er det en riktig avgjørelse å kansellere Seidl, slik Torontofestivalen har gjort?