Foto fra den siste «KI-skrekkfilmen» med «Tom Cruise» og «Brad Pitt».

Nylig leste jeg en interessant gjennomgang av hvordan kunstig intelligens (KI) anvendes for å gjenskape tapte scener i Orson Welles sitt glemte mesterverk The Magnificent Ambersons. Da jeg så filmen på Cinemateket for mange år siden, slo det meg at den kunne fått minst like stor betydning som Citizen Kane. Om ikke studioet hadde klipt den i stykker.

Historien om hvordan filmen ble ødelagt, er lang og infløkt, og handler nesten like mye om Welles sin selvdestruktivitet som filmstudioenes brutalitet. Men nå har KI-produsent Edward Saatchi fått velsignelse fra Welles sine barn til å fylle hullene i filmen som skamklippingen etterlot seg.

De etiske fallgruvene ved dette arbeidet er mange, og den aktuelle teksten gjør rede for noen av dem. Min største innvending er at når ingen vet nøyaktig hvordan Welles satte sammen originalen, så kan dette fort ende i et etisk og kunstnerisk havari. På nåværende tidspunkt er heller ikke KI-verktøyene i stand til å gjenskape nyansene i det særegne filmuniverset til Welles – den unike lyssettingen, skuespillernes blikk og minespill, den banebrytende overlappende lydmontasjen.

Motløsheten

For Welles-fansen vil dette neppe ende godt. For den måtelige filminteresserte som bare leter etter noe å se på en strømmetjeneste en helt vanlig kveld, vil det kanskje ikke spille en vesentlig rolle.

Det er interessant å merke seg at det som ville utløst oppstandelse for bare kort tid siden, nå aksepteres som nesten noe uungåelig. Da dokumentaren om avdøde Anthony Bourdain i 2021 gjenskapte stemmen hans ved bruk av KI, basert på hans private epost, reagerte deler av dokumentarmiljøet ganske sterkt. Når det samme skjer i dag, blant annet i seriøse dokumentarer som Helsinkieffekten, er det få som hever et øyenbryn. Gradvis hviskes grensene ut. 

Det er selvsagt flere ting som bidrar til dette – ikke bare vår tendens til å se gjennom fingrene med alt som skjer med voksende hyppighet. KI har også vist seg som et nyttig hjelpemiddel og kanskje fjernet en del fordommer. 

Men jeg tror en upåaktet årsak er at vi ser på utviklingen som umulig å snu og påvirke, ja, nesten som en tapt sak. Så vi overgir oss til en slags motløshet.

Det er forståelig, men kan vise seg å være fatalt. For mer enn noensinne trenger vi en kontinuerlig debatt om de grensene vi krysser. Men hvordan skal vi få til det når vi hele tiden ligger på etterskudd? Utviklingen av KI skjer i rasende fart, det er få muligheter til å skaffe seg nok kunnskap i tide og innsyn i prosessene. 

KI-aktørenes råkjør

Dermed blir vi lett match for KI-aktører som kjemper om disse nye markedene som ennå ikke har gitt den avkastningen de drømmer om. De ynder å gi inntrykk av at utviklingen er irreversibel og at det er de som styrer den. Et godt eksempel er Ben Horowitz, en av Sillicon Valleys mektigste aktører, som nylig slo fast at «Every writer in Hollywood is already using AI to help them write dialogue. Instead of shooting 10–20 takes for dailies, they shoot 3 takes and have AI generate the other 17, with results that look indistinguishable».

Slike bombastiske utsagn får heldigvis ikke slippe til helt uimotsagt. Men de bidrar til å skape et inntrykk av en voldsom kraft som er umulig å stoppe.

Sannheten er at KI foreløpig ikke har ført til så drastiske endringer som mange trodde – i hvert fall ikke her hjemme. I den norske bransjen kan jeg merke en viss tretthet med hele KI-komplekset. Noen bruker KI som et verktøy i enkelte prosesser, men det har ikke fått det store gjennomslaget mange trodde for et par år siden, sa en etablert produsent jeg nylig snakket med.

Det betyr ikke at KI-bølgen holder på å ebbe ut. Det betyr at den offentlig finansierte norske filmmodellen er forskånet for det samme råkjøret fra KI-aktørene man opplever i Hollywood. Man slipper foreløpig å kaste seg ut i det. Men alle teknologiske endringer som tilslutt festner seg i den amerikanske bransjen, legger sterke føringer også for oss. 

KI-spøkelset

Den norske bransjen har gjennom Cinema Sintetica-initiativet vist en prisverdig nysgjerrighet overfor KI. Men jeg tror mange av de involverte filmskapernes skuffelse over og avvisning av KI har bidratt til den nevnte avventende holdningen. Og ingen kan klandre dem. Teknologien er fortsatt langt unna det filmkunstnerne søker, selv om alle de små dryppene fra KI-labene viser hvilken vei det går. Den mye distribuerte KI-kortfilmen med «Brad Pitt» og «Tom Cruise» er den siste «har du sett hvor langt KI har kommet»-skrekkfilmen som angivelig gir bransjen søvnløse netter.

Isteden for å holde KI-spøkelset på armlengdes avstand må vi nå begynne å handle. KI vil kunne hjelpe oss på mange måter, men teknologien vil også kunne skape en virkelighet som bryter med så mange av våre verdier. De stor KI-aktørenes råkjør må bremses kraftig opp, og bare et sterkt EU, med Norge på laget, kan bidra til det. Samtidig må bransjen slutte og vente på at Norsk filminstitutt skal foreta seg noe. Dette er ikke deres bord – det er vårt bord. Det er bransjen og hele filmlivet selv som må ta eierskapet på denne kampen og involvere politikerne. Om vi ikke makter å holde debatten varm med faglig presisjon og bevissthet om hva som står på spill, så vil vi tape denne kampen.

Kjetil Lismoen er redaktør av Rushprint.