Foto fra tv-studio i «Recovery Channel» - en film produsert av Twentyone Pictures.

Den nordiske modellen for dokumentarfinansiering skal bygges på et samspill mellom filmskapere, filminstitutter, fond og allmennkringkastere. Kringkasterne har mindre økonomisk og redaksjonell kapasitet til å ta risiko, publikumsdata får større betydning, mens deler av den offentlige finansieringen fortsatt forutsetter at en kringkaster går inn.

Hva skjer når de ulike delene av systemet er i utakt? Arbeidet med  finansieringen av Apokalypsens ryttere synliggjør tre paradokser som jeg mener angår langt flere enn denne ene filmen.

Finansieringsparadokset – all makt til TV kanalene. 

Twentyone Pictures produserer Lene Bergs Apokalypsens Ryttere, en kunstnerisk ambisiøs hybrid dokumentar, som beveger seg sømløst mellom dokumentar og fiksjon. Prosjektet har betydelig norsk, svensk og tysk finansiering, blant annet fra Norsk Filminstitutt, Svensk Filminstitutt, Eurimages og Film- und Medienstiftung NRW, Oslo Filmfond, Viken Filmsenter, Fritt ord, Kulturdirektoratet, samt mange flere. Filmen har internasjonal salgsagent og distribusjon i flere territorier, og har vært valgt ut til flere internasjonale bransjeplattformer, som Cannes Docs Showcase, Venezia Gap Financing, DOK Leipzig samt work-in-progress i Haugesund/New Nordic Films nylig.

ARTE kom inn allerede i utviklingsfasen. De forsto prosjektets DNA på et tidlig tidspunkt og var villige til å engasjere seg i en film hvis endelige form ennå ikke kunne fullt ut gjøres rede for. Med andre ord kom de inn på det jeg faktisk vil kalle «et tidlig stadium».

Nordisk Film & TV Fond er positive til prosjektet, men fondet krever deltakelse fra en nordisk kringkaster. Problemet er at kringkasterne nøler med å forplikte seg før de har sett den ferdige filmen eller vet hvordan den gjør det på festivaler og kino. Det leder til et spørsmål stadig flere i bransjen står overfor: på hvilket tidspunkt i finansieringsprosessen er det egentlig meningen at kringkasteren skal delta?

Slik jeg forstår det mottar Nordisk Film & TV Fond færre dokumentarfilm-søknader. Kan dette forstås i lys av dette strukturelle problemet? Hvis produsenter ikke får tilgang til fondet uten en kringkasters deltakelse, samtidig som kringkasterne i økende grad går inn svært sent – eller først etter at en film allerede har vist sitt publikumspotensial – synes finansieringskjeden ikke lenger å fungere i den rekkefølgen den var utformet for.

Distribusjon er selvsagt en vesentlig del av enhver finansieringsbeslutning. Men når tilgang til offentlig finansiering avhenger av en forhåndsforpliktelse fra en kringkaster, hvor mye selvstendig beslutningsmyndighet og risikovilje står egentlig igjen hos finansiører og dets konsulenter? Hvis en konsulent har sterk tro på et prosjekt, men ikke kan støtte det uten at en kringkaster først har validert det, hvor ligger den reelle beslutningsmakten? Og hvor mange interessante prosjekter går f.eks. finansiører som Nordisk Film & TV Fond glipp av?

Risikoparadokset

Alle de nordiske kringkasterne anerkjenner filmens kvalitet og potensial, men nøler med å forplikte seg før de har sett den ferdige filmen eller vet hvordan den gjør det på festivaler og kino. DR har også forklart at fraværet av NRK og SVT spiller inn i vurderingen deres, og at de ikke har de redaksjonelle eller økonomiske ressursene til å være den eneste nordiske kringkasteren som går inn på dette stadiet.

DR peker samtidig på en viktig forskjell mellom en kringkaster og et filminstitutt eller fond: Kringkasteren er ansvarlig publisist og må kunne stå inne for presseetikk, journalistiske vurderinger, hensynet til medvirkende og eventuelle klager. Det er et legitimt ansvar.

Men også her oppstår et spørsmål. Hvis en dansk kringkaster legger avgjørende vekt på at en norsk eller svensk kringkaster først har gått inn og tatt dette ansvaret, får den nasjonale kringkasteren i praksis en portvokterfunksjon som strekker seg langt utover beslutningen om hva den selv ønsker å vise.

DR bekrefter dessuten at problemet går begge veier: De opplever oftere at norske og svenske kringkastere sier nei til danske dokumentarer som DR selv er sterkt engasjert i både redaksjonelt og økonomisk. Problemet handler altså ikke om én film eller ett land. Kringkasterne selv ser at det nordiske samarbeidet har fått en strukturell utfordring.

Hver av disse beslutningene kan være fullt forståelige hver for seg. Men samlet skaper de en strukturell «Catch-22»:

Hvordan får en original nordisk dokumentar sin første kringkaster dersom kringkasterne i økende grad trenger en annen kringkaster, en ferdig film eller dokumentert publikumsinteresse før de forplikter seg – samtidig som kringkasterdeltakelse fortsatt er inngangsporten til deler av det nordiske offentlige finansieringssystemet?

Mangfoldsparadokset

Alle snakker om mangfold. Men hva mener vi egentlig med mangfold?

Hvis kringkasternes beslutninger i økende grad styres av et antatt forutsigbart strømmepublikum og redusert økonomisk og redaksjonell kapasitet til å ta risiko, samtidig som kringkasterdeltakelse fortsatt er en forutsetning for annen nordisk finansiering, hva skjer da med formmessig nyskapende, hybride og kunstnerisk risikovillige dokumentarer som ikke passer inn i etablerte formater?

Mangfold må også innebære å nå et mangfold hos publikum. Mennesker er forskjellige, og vi oppsøker forskjellige filmer for å bli berørt, utfordret, underholdt, forstått eller for å kjenne oss igjen. Et reelt mangfoldig filmtilbud må derfor også romme filmer som treffer ulike publikum – og publikum av ulik størrelse. Et høyt seertall forteller oss hvor mange som har sett en film, men langt mindre om hva filmen har betydd for dem. Vi har svært presise verktøy for å måle publikumstall, men langt dårligere verktøy for å måle kulturell, samfunnsmessig eller såkalt «impact» Hvis kun publikumstall blir det dominerende suksesskriteriet, risikerer vi derfor også å redusere mangfoldet av filmer som blir laget – i form, sjanger, perspektiv og kunstnerisk uttrykk.

Dette blir særlig interessant sett i lys av de nordiske kringkasternes allmennkringkastingsoppdrag. I NRKs statutter  står det for eksempel at § 17 NRK skal formidle norsk kultur og en bred variasjon av kunstuttrykk fra mange ulike kunstnere, uavhengige miljøer og kulturinstitusjoner i Norge. NRK skal formidle norsk musikk, film og drama og stimulere norske produksjonsmiljøer.

Det synes å ligge en friksjon eller motsetning her: Hvis evnen til å forutsi publikumsinteresse i økende grad blir avgjørende når prosjekter vurderes, hvordan kan allmennkringkasterne samtidig oppfylle sitt mandat om å skape rom for nyskaping, kunstnerisk risiko og uttrykksformer som kanskje ikke har et umiddelbart forhåndsbestemt publikum?

Og hvis allmennkringkasterne i økende grad ikke kan ta den første risikoen, hvem i det nordiske økosystemet er det da meningen at skal gjøre det?

Erfaringen med å kontakte de nordiske kringkasterne har gjort meg oppriktig bekymret for om de ulike delene av den nordiske modellen fortsatt er samordnet – og, i siste instans, hvilke typer dokumentarer dagens system gjør det mulig for oss å lage.

Det finnes et nylig initiativ for å styrke det nordiske samarbeidet, og det er bra. Men problemet synes større enn det som kan løses gjennom ett enkelt tiltak. Satsningen gjelder prosjekter som ennå ikke er satt i produksjon, og legger selv vekt på bred nordisk appell og potensial for et bredt publikum. 

Det gjør det ikke mindre relevant å diskutere hvordan resten av finansieringssystemet fungerer. Hvis kringkasterne har fått mindre økonomisk og redaksjonell kapasitet til å ta risiko, samtidig som deres vurderinger er avgjørende for hvilke prosjekter som får tilgang til annen offentlig finansiering, får de også indirekte stor innflytelse på hvilke filmer som blir laget – og til slutt hva publikum får tilgang til. Da må kanskje selve modellen diskuteres.

Nordisk Film & TV Fond har originalitet som et av sine kriterier. Allmennkringkasterne har oppdrag som omfatter mangfold, nyskaping og sjangermessig bredde. Da bør vi også spørre om systemet rundt dem faktisk gjør det mulig å oppfylle disse ambisjonene.

Hvis alle venter på at noen andre skal ta den første risikoen, hvem skal da gjøre det?

Vi filmskapere kommer til å fortsette å lage film. Spørsmålet er om det nordiske økosystemet fortsatt er rigget for å hjelpe et reelt mangfold av disse filmene frem – og ut til publikum.

Ellen Ugelstad er regissør og produsent i selskapet TWENTYONE PICTURES