Foto: Jonas Gahr Støre sammen med supportere under fotball-VM 2026. Kred: Lars Eide / NTB

Jeg er en sportsidiot, erklærte en tilfreds statsminister Jonas Gahr Støre her om dagen. Han kom med utsagnet da han presenterte den halve milliarden regjeringen vil sette av for å oppføre et nytt toppidrettssenter. Han sa det med ettertrykk, for å feie all tvil til side. Årevis med latterliggjøring av hans angivelige elitisme har ført til dette desperate behovet for å framstå som folkelig. Fotball er viktigere enn film, er et annet gullkorn han kom med tidligere i år, i kjølevannet av at Affeksjonsverdi vant en Oscar.

Derfor kommer det ikke som noen overraskelse at kulturministeren overfor NRK konstaterer (nok en gang) at nei, det foreligger ingen planer om noen tilsvarende hjelpepakke for filmens del. 

Arbeiderpartiets filmpolitikk er nå så defensiv at de fleste svarene bransjen får når den slår alarm om den lave aktiviteten, er at det ville vært mye verre under Frp.

Fordelen med politikerne er at de i det minste er forpliktet til å svare på kritikk. NRK har på sin side sluttet å kommentere den voksende kritikken av kanalens manglende engasjement i det eksterne produksjonsmiljøet.

I forrige uke publiserte både Ellen Ugelstad og Kristine Ann Skaret innlegg her på Rushprint der de gjorde grundig rede for den «Catch 22» dokumentaristene har havnet i overfor blant andre NRK. 

Det nordiske økosystemet for dokumentar er i ubalanse fordi særlig kringkasterne ikke våger å ta den første risikoen, mener Ugelstad. Skaret mener det er enda større grunn til å bekymre seg; ikke bare for «våre egne syke mødre», men for at dokumentarfilmens bidrag til å ivareta og videreutvikle et demokratisk samfunn, blir svekket. Hun peker på at det ikke lenger finnes kulturpolitisk vilje i NRK til å ta sine forpliktelser, slik de er nedfelt i NRK-plakaten, på alvor. 

Dette er også noe Carsten Aanonsen og Ingvil Giske er inne på i denne ukens innlegg. De mener det er på høye tid med en skjerpet forpliktelse i NRK-plakaten hva angår NRKs ansvar for å bidra til norsk dokumentarfilm.

Slik de påpeker, har den norske bransjen levert produksjoner på et høyt nivå over lengre tid. Men den er fortsatt ikke i posisjon til å kunne hente ut noen politiske gevinster under krisetider. I mellomtiden blir budsjettene lavere og hjerneflukten mer prekær. De siste tildelingene fra NFI til nye serieproduksjoner var på skarve 3 og 5 millioner. Totalbudsjettene var deretter. Og tv-kanalene mener fortsatt at norske dramaserier er for dyre! 

Det minner meg om en middag jeg var på der samtalen dreide innom budsjettene på norske filmer og serier. Hvorfor koster det så mye å lage norsk film og drama, ble det spurt. Kunne ikke Affeksjonsverdi lages billigere – det meste foregår jo inne i et hus? Vanligvis pleier jeg å sno meg rundt slike samtaler med å sitere Stalin. Han hadde følgende instruksjon til Sovjetstatens filmmiljø for å spare penger: heretter lager vi bare de gode filmene, og så dropper vi de dårlige. Men jeg nøyde meg med å påpeke at 85 millioner er en middels stor europeisk filmproduksjon. Og om du ikke ser kostnadene på lerretet, er det leit for din del. Da får du heller studere rulleteksten.

Vi trenger flere samtaler om budsjetter av den mer opplyste sorten. Neste uke arrangerer Miragefestivalen, i samarbeid med Rushprint, en samtale om blant annet hvordan lav- og mikrobudsjetter kan bidra til det norske repertoaret. Dette er ikke kastet inn som en løsning på mangelen på penger, men en oppfordring til å tenke kreativt på hvordan film lages. Kan finansieringssystemet ta større risiko dersom filmene koster mindre? Hvilke nye kunstneriske og praktiske arbeidsmetoder krever det?

Det eksisterer en ærerik tradisjon for lavere budsjetterte filmer som anvender den sparsommelige estetikken til sin fordel – fra Cassevettes geriljafilmskaping på 1960-tallet til dogmefilmen etter årtusenskiftet. Dogmefilmen og dens innflytelse ble en gavepakke til en ny norsk filmpolitikk etter årtusenskiftet som handlet om å spre midlene. Det åpnet opp for en ny generasjon filmskapere som endret norsk film til det bedre. Men det førte også til et overskudd av samtidsfilmer med den samme uniformerte looken, de samme kamerabevegelsene. 

Det synes typisk for alle lavt budsjetterte filmbølger: idet de er blitt en forretningsidé, har de allerede begynt å ebbe ut. Men slik lavbudsjett-kongen Roger Corman en gang sa det: om en horrorfilm går godt, så vil alle lage horrorfilmer helt til markedet ikke orker mer og støter de fra seg. Og så starter pendelen på nytt.

Kjetil Lismoen er redaktør av Rushprint.