Hvilke filmpolitiske tiltak kan bidra til at norsk film også fremover skal være kunstnerisk relevant, nå ut til et publikum og hevde seg internasjonalt. Hvilke rammer bør skapes? Mirage film festival og Rushprint inviterer til åpningsseminar på Vega Scene om veien videre for norsk film.
MIRAGE sin åpningskonferanse inviterer i år til samtaler om hva som egentlig ligger bak de siste årenes norske filmsuksesser. Ser vi fruktene av langsiktig filmpolitikk, sterke fagmiljøer og målrettet talentutvikling, eller har en enestående generasjon filmskapere lykkes på tross av systemet? I samarbeid med Rushprint ser konferansen på hva som bør videreføres, hva som må endres, og hvilke filmpolitiske tiltak som kan bidra til at norsk film også fremover skal være kunstnerisk relevant, nå et publikum og hevde seg internasjonalt.
Vi deler samtalen inn i tre deler:
Sted: Onsdag 7. oktober – Sal 1 – Vega Scene
Kl. 10:00 – 11:30. Hvor går veien videre for norsk film?
Lenge har den norske filmpolitikken basert seg på en balanse mellom børs og katedral, slik det ble nedfelt i Filmløftet etter årtusenskiftet. Iblant har pendelen svingt til fordel for katedralen, andre ganger til fordel for børsen. Kongstanken er at de kommersielle storfilmene og familiefilmene skal kunne gi rom for de mindre filmene.
Dette vekselbruket har de siste årene gitt oss festivalsuksesser ute og publikumssuksesser hjemme. Norsk film har hatt en markedsandel hjemme på over 20 prosent – og vi har vunnet Gullbjørnen i Berlin, pris i Cannes og en Oscar.
Men, virker det som om suksessen allerede begynner å dabbe av? I år har vi ingen filmer i hovedkonkurransen i Berlin, Cannes eller Venezia. Samtidig har den norske produksjonsbransjen gått inn i en krise som følge av dramatørke og strukturelle endringer. Filmarbeidere og uunnværlige fagfolk flykter fra bransjen for å omskolere seg, omtrent slik de gjorde under pandemien. Dette vil få store konsekvenser for utviklingen av talenter i norsk film. Når filmfeltet er i dramatisk endring, bør vel filmpolitikken følge etter?
Vi har invitert ledende filmskapere og fagfolk for å diskutere om det tas tilstrekkelig med grep for å videreføre suksessen fra de siste årene. Hva tenker regissørene og produsentene vi bør legge vekt på framover?
Deltakere:
12:00 – 13.30. Hvem bør få definere norsk film?
Hvem skal avgjøre hvilke norske filmer som får mulighet til å bli laget? Er konsulentordningen fortsatt den beste modellen? Bør vurderingene gjøres av én konsulent, en komité eller et kollegium? Hvordan sikrer vi kunstnerisk mot, habilitet, mangfold og tillit?
I dagens konsulentordning kan én filmfaglig person følge et prosjekt over tid, gå i dialog med filmskaperne og ta tydelig ansvar for en kunstnerisk vurdering. Tilhengerne mener dette gir rom for risiko, egenart og filmer som aldri ville overlevd en markedsanalyse eller en konsensusorientert komité.
Samtidig har ordningen blitt kritisert for å legge svært stor makt hos enkeltpersoner. I en liten bransje, hvor mange kjenner hverandre, stilles det spørsmål ved habilitet, subjektiv smak, manglende forutsigbarhet og hvor godt ulike kunstneriske perspektiver faktisk blir ivaretatt.
Vil en fagkomité fordele makten og gi bredere vurderinger? Eller vil resultatet bli mer byråkrati, mindre dialog og filmer som representerer det tryggeste kompromisset? Kan en hybridmodell bevare konsulentens kunstneriske mot og langsiktige dialog, samtidig som flere faglige blikk trekkes inn når de største beslutningene tas?
Filmskapere, produsenter, konsulenter og tilskuddsforvaltere inviteres til en åpen samtale om hvordan vi best kan forvalte kunstnerisk skjønn, offentlig ansvar og tillit i norsk film.
Deltakere:
14:00-15.30 Nye rammer, nye filmer
Det tredje panelet går fra prioritering til produksjon:
Bør det opprettes en egen, permanent mikrobudsjettordning ved siden av den ordinære konsulentordningen?
Neo og (tidligere) Nye Veier er eksempler på ordninger som har lagt til rette for produksjoner med betydelig lavere budsjetter. Resultatet har vært en lang rekke suksesshistorier, både internasjonalt og blant publikum.
Kan mikrobudsjetter utforskes videre som en måte å gi rom for flere type filmer, større kunstnerisk risiko og et bredere spekter av stemmer – både blant nye og etablerte filmskapere?
Lavere budsjetter betyr ikke nødvendigvis underbetalte og overarbeidede filmarbeidere. Kanskje handlet det om å utvikle metoder som er bedre tilpasset det enkelte prosjektet, og tenke nytt om hvordan vi organiserer og produserer film i en mer fremtidsrettet filmbransje?
Deltakere:
Hvilke filmpolitiske tiltak kan bidra til at norsk film også fremover skal være kunstnerisk relevant, nå ut til et publikum og hevde seg internasjonalt. Hvilke rammer bør skapes? Mirage film festival og Rushprint inviterer til åpningsseminar på Vega Scene om veien videre for norsk film.
MIRAGE sin åpningskonferanse inviterer i år til samtaler om hva som egentlig ligger bak de siste årenes norske filmsuksesser. Ser vi fruktene av langsiktig filmpolitikk, sterke fagmiljøer og målrettet talentutvikling, eller har en enestående generasjon filmskapere lykkes på tross av systemet? I samarbeid med Rushprint ser konferansen på hva som bør videreføres, hva som må endres, og hvilke filmpolitiske tiltak som kan bidra til at norsk film også fremover skal være kunstnerisk relevant, nå et publikum og hevde seg internasjonalt.
Vi deler samtalen inn i tre deler:
Sted: Onsdag 7. oktober – Sal 1 – Vega Scene
Kl. 10:00 – 11:30. Hvor går veien videre for norsk film?
Lenge har den norske filmpolitikken basert seg på en balanse mellom børs og katedral, slik det ble nedfelt i Filmløftet etter årtusenskiftet. Iblant har pendelen svingt til fordel for katedralen, andre ganger til fordel for børsen. Kongstanken er at de kommersielle storfilmene og familiefilmene skal kunne gi rom for de mindre filmene.
Dette vekselbruket har de siste årene gitt oss festivalsuksesser ute og publikumssuksesser hjemme. Norsk film har hatt en markedsandel hjemme på over 20 prosent – og vi har vunnet Gullbjørnen i Berlin, pris i Cannes og en Oscar.
Men, virker det som om suksessen allerede begynner å dabbe av? I år har vi ingen filmer i hovedkonkurransen i Berlin, Cannes eller Venezia. Samtidig har den norske produksjonsbransjen gått inn i en krise som følge av dramatørke og strukturelle endringer. Filmarbeidere og uunnværlige fagfolk flykter fra bransjen for å omskolere seg, omtrent slik de gjorde under pandemien. Dette vil få store konsekvenser for utviklingen av talenter i norsk film. Når filmfeltet er i dramatisk endring, bør vel filmpolitikken følge etter?
Vi har invitert ledende filmskapere og fagfolk for å diskutere om det tas tilstrekkelig med grep for å videreføre suksessen fra de siste årene. Hva tenker regissørene og produsentene vi bør legge vekt på framover?
Deltakere:
12:00 – 13.30. Hvem bør få definere norsk film?
Hvem skal avgjøre hvilke norske filmer som får mulighet til å bli laget? Er konsulentordningen fortsatt den beste modellen? Bør vurderingene gjøres av én konsulent, en komité eller et kollegium? Hvordan sikrer vi kunstnerisk mot, habilitet, mangfold og tillit?
I dagens konsulentordning kan én filmfaglig person følge et prosjekt over tid, gå i dialog med filmskaperne og ta tydelig ansvar for en kunstnerisk vurdering. Tilhengerne mener dette gir rom for risiko, egenart og filmer som aldri ville overlevd en markedsanalyse eller en konsensusorientert komité.
Samtidig har ordningen blitt kritisert for å legge svært stor makt hos enkeltpersoner. I en liten bransje, hvor mange kjenner hverandre, stilles det spørsmål ved habilitet, subjektiv smak, manglende forutsigbarhet og hvor godt ulike kunstneriske perspektiver faktisk blir ivaretatt.
Vil en fagkomité fordele makten og gi bredere vurderinger? Eller vil resultatet bli mer byråkrati, mindre dialog og filmer som representerer det tryggeste kompromisset? Kan en hybridmodell bevare konsulentens kunstneriske mot og langsiktige dialog, samtidig som flere faglige blikk trekkes inn når de største beslutningene tas?
Filmskapere, produsenter, konsulenter og tilskuddsforvaltere inviteres til en åpen samtale om hvordan vi best kan forvalte kunstnerisk skjønn, offentlig ansvar og tillit i norsk film.
Deltakere:
14:00-15.30 Nye rammer, nye filmer
Det tredje panelet går fra prioritering til produksjon:
Bør det opprettes en egen, permanent mikrobudsjettordning ved siden av den ordinære konsulentordningen?
Neo og (tidligere) Nye Veier er eksempler på ordninger som har lagt til rette for produksjoner med betydelig lavere budsjetter. Resultatet har vært en lang rekke suksesshistorier, både internasjonalt og blant publikum.
Kan mikrobudsjetter utforskes videre som en måte å gi rom for flere type filmer, større kunstnerisk risiko og et bredere spekter av stemmer – både blant nye og etablerte filmskapere?
Lavere budsjetter betyr ikke nødvendigvis underbetalte og overarbeidede filmarbeidere. Kanskje handlet det om å utvikle metoder som er bedre tilpasset det enkelte prosjektet, og tenke nytt om hvordan vi organiserer og produserer film i en mer fremtidsrettet filmbransje?
Deltakere:
