Kristine Ann Skaret deler Ellen Ugelstads bekymring for den nordiske dokumentarens «Catch 22». Men det er også en annen dimensjon som bekymrer henne: den demokratiske. Her har NRK noe å lære av ARTE sin verdibaserte samproduksjon – og ikke minst sitt eget mandat slik det er formulert i NRK-plakaten, mener hun.
I sitt innlegg her på Rushprint.no 14.september peker Ellen Ugelstad på noen paradoksale utfordringer for den nordiske dokumentarbransjen. Hennes redegjørelse for hvordan et finansieringssystem basert på forhåndssalg ikke lenger eksisterer og utgjør en stor utfordring for oss produsenter og filmskapere, er lett å kjenne seg igjen i. Jeg deler også hennes bekymring for at det mangfoldet av kvalitetsfilm som faktisk produseres i Norge, ikke blir tilgjengelig for det norske publikummet.
Jeg mener imidlertid det er enda større grunn til å bekymre seg; ikke bare for våre egne syke mødre, men for at dokumentarfilmens bidrag til å ivareta og videreutvikle et demokratisk samfunn, blir svekket.
Dersom man leser NRK-plakaten, som gir rammene for NRKs samfunnsoppdrag, skulle man tro at den eksterne dokumentarfilmbransjen er en vesentlig samarbeidspartner og bidragsyter for å levere på dette oppdraget.
Ifølge plakaten skal NRK oppfylle demokratiske, sosiale og kulturelle behov i samfunnet (§12), ivareta ytringsfrihet og ytringsvilkår for borgerne, og medvirke til at hele befolkningen får tilstrekkelig informasjon til å kunne være aktivt med i demokratiske prosesser (§13).
De skal bidra til mediemangfold, være balanserte og inkludere nasjonale og språklige minoriterer, og bidra til kunnskap om nordiske samfunnsforhold, kultur og språk (§ 14 – 15) . De skal formidle norsk kultur og en bred variasjon av kunstuttrykk fra mange ulike kunstnere, uavhengige miljøer og kulturinstitusjoner i Norge (§17). NRK skal i tillegg etterstrebe høy kvalitet, mangfold og nyskaping, tematisk og sjangermessig bredde som appellerer til alle aldersgrupper.
Hvis man ser på tilskuddene som er gitt av Norsk filminstitutt (NFI) til norske dokumentarfilmer de seneste årene, vil mange anta at dokumentarbransjen er NRKs yndlinger, og at interessen for våre kommende prosjekter er stor.
Men mine erfaring fra styret i produsentforeningen, som dokumentarfilmkonsulent i NFI og fra det internasjonale dokumentarmiljøet, er at «utfordringen med NRK» er et gjentagende tema under alle møtepunkter. Deres manglende interesse for vårt arbeid gjør det vanskelig for norske dokumentarfilmskapere å samprodusere, både egne filmer og å bidra som partnere på store internasjonale filmer, slik Ugelstad beskriver det. Må det være slik?
Samproduksjon har vært vesentlig for produksjon av norsk dokumentarfilm i årtier. Ved å samprodusere samler vi finansiering, kreativt samarbeid, redaksjonell utveksling og tilgang til nye publikumsgrupper, på tvers av landegrensene. Våre likelydende nordiske språk og sammenlignbare produksjonsforutsetninger gjør samarbeid enkelt, og med møteplattformer som det nært forestående Nordisk Panorama og toppfinansiøren Nordisk Film & TV Fond, har samproduksjon gjort det mulig å sikre både kvalitet og bærekraft. Denne grobunnen har fostret store internasjonale suksesser for nordisk dokumentarfilm og gjør våre nye filmer attraktive for finansiører og visningsplattformer også utenfor Norden. Dette i den grad at ARTE – Europas største allmenkringkaster – i høst har meldt seg på for å fortelle om planene for sine nye nordisk-språklige programmer.
Ifølge ARTEs Fabrice Puchault (leder av Society and Culture Department, ARTE France) handler deres engasjement for samproduksjon ikke om bare om muligheten for kommersiell suksess – heller ikke jakten på finansiering og publikum. Det er ifølge Puchault noe langt viktigere som står på spill.
I forbindelse med lanseringen av en manual for verdibasert samproduksjon av film som ble publisert av IMS i sommer («A Value based Co-production») formulerer Puchault noe om ARTES forståelse av allmenkringkasterens rolle i samproduksjon (mitt utdrag og oversettelse ved hjelp av Chat):
Filmer og serier koster penger, og passer ikke naturlig inn i en rent industriell logikk. De er kulturelle uttrykksformer, kreative uttrykksformer og måter å forstå verden på. Samproduksjon er et avgjørende verktøy for overlevelse, kontinuitet og for å ivareta ambisjoner.
Men samproduksjon har også en annen betydning, som er like viktig i disse autoritære og krigsherjede tider: Det er et politisk verktøy. Det er en måte å bygge relasjoner med mennesker vi ikke kjenner på. En måte å vise frem og lytte til ulike stemmer, ulike livserfaringer. En måte å dele følelser, verdier, illusjoner og drømmer, utopier og fakta på – og å berike vår felles forestillingsevne.
Helt nede i paragraf § 45 i NRK-plakaten står det at NRKs redaksjonelle avgjørelser skal ikke være styrt av kommersielle hensyn.
Dersom NRK trenger andre hensyn når de gjør sine prioriteringer, finnes det masse å hente i deres egne rammebetingelser. NRK har mange muligheter til å tørre å gjøre andre modigere prioriteringer enn antall klikk. Jeg tror jeg kan love at den norske dokumentarbransjen er klare for å bidra til å avdekke kritikkverdige forhold og til å beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner, private foretak eller andre( § 28). Vi vil også gjerne bidra til å gi innsikt, refleksjon, opplevelse og kunnskap gjennom innhold og tjenester av høy kvalitet. (§ 39), være nyskapende og bidra til kvalitetsutvikling (§ 40) og ikke minst kan vi love å gi et element av økt samfunnsverdi i forhold til det kommersielle tilbudet (§ 41). Vi er allerede veldig gode på gjenspeile det mangfoldet som finnes i befolkningen (§ 42) og gjennom våre solide samproduksjonsnettverk kan vi gi økt kunnskap om internasjonale forhold (§ 43).
Jeg håper NRK kan la seg inspirere av ARTE; som ser det som en sentral del av arbeidet sitt å støtte produksjonspartnerne våre slik at de kan fortsette å utvikle virksomheten sin og produsere sterke, ambisiøse dokumentarer over tid, sammen med stabile produksjonspartnere på tvers av ulike land (Sitat: Fabrice Puchault).
NRK har bidratt til imponerende nyskapninger på dramafronten og bevist at det underholdende/ engasjerende /aktuelle/ nyskapende lar seg kombinere. Det er på tide at de viser det samme engasjementet overfor dokumentarfilmen. Alternativet er at vi overlater samtidens virkelighetsforståelse til META og TIK TOK. Eller som Puchault i ARTE beskriver kringkasterens rolle innen samproduksjon:
Det er også en måte å motstå den blindheten som skapes av falske nyheter og totalitarisme, og av malstrømmen av stereotypiske bilder som genereres av KI og andre teknologier. En måte å stå imot det som begrenser oss på. Det er derfor et demokratisk spørsmål.
Kristine Ann Skaret er produsent i Stray Dogs
Kristine Ann Skaret deler Ellen Ugelstads bekymring for den nordiske dokumentarens «Catch 22». Men det er også en annen dimensjon som bekymrer henne: den demokratiske. Her har NRK noe å lære av ARTE sin verdibaserte samproduksjon – og ikke minst sitt eget mandat slik det er formulert i NRK-plakaten, mener hun.
I sitt innlegg her på Rushprint.no 14.september peker Ellen Ugelstad på noen paradoksale utfordringer for den nordiske dokumentarbransjen. Hennes redegjørelse for hvordan et finansieringssystem basert på forhåndssalg ikke lenger eksisterer og utgjør en stor utfordring for oss produsenter og filmskapere, er lett å kjenne seg igjen i. Jeg deler også hennes bekymring for at det mangfoldet av kvalitetsfilm som faktisk produseres i Norge, ikke blir tilgjengelig for det norske publikummet.
Jeg mener imidlertid det er enda større grunn til å bekymre seg; ikke bare for våre egne syke mødre, men for at dokumentarfilmens bidrag til å ivareta og videreutvikle et demokratisk samfunn, blir svekket.
Dersom man leser NRK-plakaten, som gir rammene for NRKs samfunnsoppdrag, skulle man tro at den eksterne dokumentarfilmbransjen er en vesentlig samarbeidspartner og bidragsyter for å levere på dette oppdraget.
Ifølge plakaten skal NRK oppfylle demokratiske, sosiale og kulturelle behov i samfunnet (§12), ivareta ytringsfrihet og ytringsvilkår for borgerne, og medvirke til at hele befolkningen får tilstrekkelig informasjon til å kunne være aktivt med i demokratiske prosesser (§13).
De skal bidra til mediemangfold, være balanserte og inkludere nasjonale og språklige minoriterer, og bidra til kunnskap om nordiske samfunnsforhold, kultur og språk (§ 14 – 15) . De skal formidle norsk kultur og en bred variasjon av kunstuttrykk fra mange ulike kunstnere, uavhengige miljøer og kulturinstitusjoner i Norge (§17). NRK skal i tillegg etterstrebe høy kvalitet, mangfold og nyskaping, tematisk og sjangermessig bredde som appellerer til alle aldersgrupper.
Hvis man ser på tilskuddene som er gitt av Norsk filminstitutt (NFI) til norske dokumentarfilmer de seneste årene, vil mange anta at dokumentarbransjen er NRKs yndlinger, og at interessen for våre kommende prosjekter er stor.
Men mine erfaring fra styret i produsentforeningen, som dokumentarfilmkonsulent i NFI og fra det internasjonale dokumentarmiljøet, er at «utfordringen med NRK» er et gjentagende tema under alle møtepunkter. Deres manglende interesse for vårt arbeid gjør det vanskelig for norske dokumentarfilmskapere å samprodusere, både egne filmer og å bidra som partnere på store internasjonale filmer, slik Ugelstad beskriver det. Må det være slik?
Samproduksjon har vært vesentlig for produksjon av norsk dokumentarfilm i årtier. Ved å samprodusere samler vi finansiering, kreativt samarbeid, redaksjonell utveksling og tilgang til nye publikumsgrupper, på tvers av landegrensene. Våre likelydende nordiske språk og sammenlignbare produksjonsforutsetninger gjør samarbeid enkelt, og med møteplattformer som det nært forestående Nordisk Panorama og toppfinansiøren Nordisk Film & TV Fond, har samproduksjon gjort det mulig å sikre både kvalitet og bærekraft. Denne grobunnen har fostret store internasjonale suksesser for nordisk dokumentarfilm og gjør våre nye filmer attraktive for finansiører og visningsplattformer også utenfor Norden. Dette i den grad at ARTE – Europas største allmenkringkaster – i høst har meldt seg på for å fortelle om planene for sine nye nordisk-språklige programmer.
Ifølge ARTEs Fabrice Puchault (leder av Society and Culture Department, ARTE France) handler deres engasjement for samproduksjon ikke om bare om muligheten for kommersiell suksess – heller ikke jakten på finansiering og publikum. Det er ifølge Puchault noe langt viktigere som står på spill.
I forbindelse med lanseringen av en manual for verdibasert samproduksjon av film som ble publisert av IMS i sommer («A Value based Co-production») formulerer Puchault noe om ARTES forståelse av allmenkringkasterens rolle i samproduksjon (mitt utdrag og oversettelse ved hjelp av Chat):
Filmer og serier koster penger, og passer ikke naturlig inn i en rent industriell logikk. De er kulturelle uttrykksformer, kreative uttrykksformer og måter å forstå verden på. Samproduksjon er et avgjørende verktøy for overlevelse, kontinuitet og for å ivareta ambisjoner.
Men samproduksjon har også en annen betydning, som er like viktig i disse autoritære og krigsherjede tider: Det er et politisk verktøy. Det er en måte å bygge relasjoner med mennesker vi ikke kjenner på. En måte å vise frem og lytte til ulike stemmer, ulike livserfaringer. En måte å dele følelser, verdier, illusjoner og drømmer, utopier og fakta på – og å berike vår felles forestillingsevne.
Helt nede i paragraf § 45 i NRK-plakaten står det at NRKs redaksjonelle avgjørelser skal ikke være styrt av kommersielle hensyn.
Dersom NRK trenger andre hensyn når de gjør sine prioriteringer, finnes det masse å hente i deres egne rammebetingelser. NRK har mange muligheter til å tørre å gjøre andre modigere prioriteringer enn antall klikk. Jeg tror jeg kan love at den norske dokumentarbransjen er klare for å bidra til å avdekke kritikkverdige forhold og til å beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner, private foretak eller andre( § 28). Vi vil også gjerne bidra til å gi innsikt, refleksjon, opplevelse og kunnskap gjennom innhold og tjenester av høy kvalitet. (§ 39), være nyskapende og bidra til kvalitetsutvikling (§ 40) og ikke minst kan vi love å gi et element av økt samfunnsverdi i forhold til det kommersielle tilbudet (§ 41). Vi er allerede veldig gode på gjenspeile det mangfoldet som finnes i befolkningen (§ 42) og gjennom våre solide samproduksjonsnettverk kan vi gi økt kunnskap om internasjonale forhold (§ 43).
Jeg håper NRK kan la seg inspirere av ARTE; som ser det som en sentral del av arbeidet sitt å støtte produksjonspartnerne våre slik at de kan fortsette å utvikle virksomheten sin og produsere sterke, ambisiøse dokumentarer over tid, sammen med stabile produksjonspartnere på tvers av ulike land (Sitat: Fabrice Puchault).
NRK har bidratt til imponerende nyskapninger på dramafronten og bevist at det underholdende/ engasjerende /aktuelle/ nyskapende lar seg kombinere. Det er på tide at de viser det samme engasjementet overfor dokumentarfilmen. Alternativet er at vi overlater samtidens virkelighetsforståelse til META og TIK TOK. Eller som Puchault i ARTE beskriver kringkasterens rolle innen samproduksjon:
Det er også en måte å motstå den blindheten som skapes av falske nyheter og totalitarisme, og av malstrømmen av stereotypiske bilder som genereres av KI og andre teknologier. En måte å stå imot det som begrenser oss på. Det er derfor et demokratisk spørsmål.
Kristine Ann Skaret er produsent i Stray Dogs
