Reisefornøyelsen Conan O’Brien Must Go (HBO Max) har det artig på allfarvei og er i sesong to blant annet i India, danser og synger til teksten «namaste in your lane», møter en kompisgjeng, en mann og hans foreldre; i Nederland, kler seg ut som kunstneren og sier «van Gogh fuck yourself», tuller med tulipaner og tresko, spiller basketball og pissprater; og fortsetter verdenstullingen i Marokko i den seneste episoden.

Danske Casper Christensen og Frank Hvams Klovn (TV2 Play) – i sin sesong 11 – klarer fortsatt å lage herlig komedie av mørk og bisarr tematikk, denne gang blant annet dødfødsel, en rasistisk filmplakat, japansk do, Eva Jin med herreundertøy, kamelbæsj, tragedieløgn («en Madeleine»), Knausgård-lesning, prostitusjon, fedme, innbrudd, fortidens synder på Grand Hotel 1995, en vennegård, Lars Hjortshøj som utvist ungarer, Olsenbanden-trombone, hest, verdenskjøkkenets linser, likskjending av svigermor, tyngdemenn, lammelse, testdate («en Louisiana») og sovevoldtekt. 

«Casper» bryter sin eneste gylne regel – om ikke å slikke en prostituert i røven – ved å slikke to, og «Frank» har sju prosent likeability hos kvinner på en testscreening av familiefilmen de spiller i. De liker ikke å se på ham, og blir utrygge av hans tynne utstråling. Senere i sesongen møter «Frank» en prest som ønsker et lavendelforhold uten sex, og han innser på et tidspunkt selv at «sex er overvurdert». «Casper» sier seg enig i at kuken ofte kludrer livet til. Klovn holder fanen høyt og lavt for underliv og lavmåls pinlighetshumor. Elsker det. 

Live, for evig – Oasis: Don’t Look Back in Anger

Sallys sang. Så, Sally kan vente, og ventet da både vinter og vår grunntørst på nye slurker fra touenigheten Oasis, bandet som skled en halv verden unna hverandre, men kanskje ikke oss. Kinodokumentaren Oasis: Don’t Look Back in Anger portretterer to brødre i toskudd med tyngde, takket være blant annet godeste Brauten. Begge – Liam og Noel Gallagher – i samme utsnitt var lenge uventet, men Liam skrev på X for noen år siden: «If Man City wins the Champions League I call my brother and I bring back the fucking band together.» Og etter arkivklipp preunion med blant annet Noels innrømmelse av manglende tilgivelsesevne, står de plutselig der i tilbakerommet, foran småskvetne bandkompiser og manager Pep i papp. Liam kommer sent, og forlater første øving før siste tone er spilt. Irish goodbye. «It takes a lot of caring to not give a fuck», sier han.

«Delightful.» Slik beskriver storebror lillebror mot slutten av filmen. Og den første virkelige berøringen dem imellom er på vei ut på scenen i Cardiff da Liam brått bakfra legger venstre hånd på Noels venstre skulder, før så å løfte hans høyre hånd i felles triumf, som om to jevnbyrdige boksere uten dommer endelig var blitt enige om uavgjort som seier. Og det er nesten så man ikke tror på ordene «it’s never gonna be the same» i den naturlige konsertåpneren «Hello». As they were. Nostalgi, gåsehud, tårer. Unge menn hikster etter konsertslutt. To voksne karer deiser bakover på betongen i ren lykkerus. 

Vanligvis holder lett luntende, slentrende eldre menn hendene foldet bak ryggen mens de tusler. Lars Saabye Christensen, for eksempel. Liam gjorde – og gjør – stadig dette kult, med usynlig tvangstrøye og håndjern på vei av og haka først mot målstreken, om ikke snerrende spytt når dit først. Han strekker og knekker kjaken, og leverer på turneåpningen fra første sekund, mens storebror langsomt må riste av seg nervøse zombietakter scene venstre, henstående i beundring av en nykter lillebror som tamburinmann. Hva er greia med klirrende metallglorie?

Og hvorfor og hvordan skrive allsanger? Noel har klimpret fram mange. «Wonderwall» ble hele Englands sang under VM i sommer. Og inneklemte linjer som «I think I’ve got a feeling I’ve lost inside» fra «Roll with It» er rockepsykologi og -terapi. Oasis faller med deg, og hjelper deg på beina igjen, forklarer en fan. Emosjon og intellekt i samspill. Hold metaforene på samme nivå er jo skolerådet, men neida. I den høye drømmen «Champagne Supernova» gås det sakte nedover gangen, raskere enn ei kanonkule. Og under leirskred i himmelen. Det umulige. Kanskje. Definitivt. 

På vei til scenen i Irland hører Noel arenaen allsynge «The Auld Triangle», særlig gjort kjent av Luke Kelly og The Dubliners. Oasis-brødrene har irsk blod, og Noel beskriver de paradoksalt motstridende følelsene som kan eksistere samtidig hos irer og i musikken deres – og jammen synger ikke også «The Auld Triangle» om «my gal Sal». Kanskje er det henne? Sally i «Don’t Look Back in Anger» er av enkelte ønsket å være steinrosenes «Sally Cinnamon», av andre påstått å være en stripper Noel møtte en gang, eller bare rett og slett en feilhørt tekst av Liam, da Noel på en lydsjekk skal ha testet refrenget «So, sorry can wait». Uansett, beklager måtte vente lenge for både Sal og de to brødrene. Sally seems to be the hardest word. 

Under «Don’t Look Back in Anger» strigråter jeg. Den er en av de aller fineste sangene. Liam står i et glimt stolt bak scenen, lyttende til storebrors stemme. Noen ganger må man bare legge livet i hendene til et rockeband. Brødrenes ungdom møtes også for første gang. Det er dypt rørende. Ikke se sint tilbake. I hvert fall ikke i dag. 

Hva kan skje videre? Det blir vel flere konserter. For Noel synes det viktigste ordet å være kanskje. Tvil, tvetydighet, men også håp og tro. Maybe, prominent i tittelen til debutalbumet Definitely Maybe, som åpningsordet i «Live Forever» («Maybe, I don’t really wanna know») og i oppsparket til refrenget i «Wonderwall» («Because maybe/You’re gonna be the one that saves me»). Kanskje har might samme funksjon, som i «Some Might Say», i betydningen kanskje eller muligens – men også makt. Få alle til å føle ordene. Litt makt, si. 

Årene jeg følte mest var Oasis den viktigste musikken. I 1995, 1996 og 1997 var jeg 14, 15 og 16 år. Ikke noe annet band betydde mer for meg. En liten oase å stå på, større enn Jesus og The Beatles. Eller som om Jesus frontet dem. Don’t go away. Se Oasis: Don’t Look Back in Anger på kino.

Trad arr – Fjord

Helst anbefaler jeg, men på grunn av tildelt Gullpalme og en god del debatt omkring kinoaktuelle Fjord, vil jeg avbefale filmen, som i mine øyne ikke står til troende, og med ambisjonsnivået tatt i betraktning fremstår som en av 2026s svakeste. 

Jeg likte Mungius R.M.N., men lurer litt nå på hva jeg der kan ha misset i manglende lokalkunnskaper og samfunnsforståelse. Skildringen av det norske samfunnet i Fjord har i hvert fall så skremmende slagsider at dersom kvartparten av det filmblikket ser (av syner) kan skje eller skjer her til lands, ja, så er det bare å legge ned alt og slukke lyset. Skole, politi, rettsvesen. Velferdsstaten heksejakter jo hederlige kristne og bortfører barna deres på grunn av noen dask, klaps eller smekk på baken. Fy skam.

Tendensiøst spekulative og provoserende svake Fjords karakterer er karikaturer, engler eller djevler, groteske eller gudebenådete, moralske eller manipulerende, grovt tegnet med meget lav troverdighet, psykologisk, sosiologisk, religiøst, pedagogisk, byråkratisk eller juridisk. Ingen. Gjør. Sånt. Ingen. Sier. Sånt. Det er nesten ikke til å tro hva de norske skuespillerne har gått med på å lire av seg av replikker. 

Forkynnelse og straff. Ibsenskkafkaeske ripsbusker fremfantaserer en ikke-eksisterende kompakt majoritet, i en tone tidvis guffent hatsk. Tradisjonelle familier, menigheten og holdninger fra forifjord representerer det gode, mens myndigheter og samfunn er suspekte, der barnevernet skildres som svært usympatiske og fiendtlig innstilte barnefjernere, medelever råkjører, fester og drikker, snusende lærere er lettkrenket og nedlatende, politiet forfalsker forklaringer i lovens trange fjordarm, og rettsvesenet er lemfeldig og fremmedfiendtlig. «Slap me!» roper Christian Rubeck aggressivt som overarrogant advokat til far i rettssalen, der prosessen virker helt tilfelding, med vitneføring og prosedyre om hverandre, her og der. Hvis det er slik, er det jo skandale. 

I et Norge i rødt, hvitt og blast blafrer det norske flagget som et bål rett utenfor vinduet da barnevernet snakker om mistanker om fysisk avstraffelse fra far og mor. Jeg opplever det som svakt av filmskaperen ikke å vise tydeligere hva som virkelig har skjedd. Vi får se en skåldesituasjon, men hvor blåmerker kommer fra forblir uklart. Mot psykologi og hormoner trengs disiplin, undervisning, poeng og straff. «Den man elsker, tukter man».

«Jeg tar ikke parti i filmen», hevder Mungiu, blant annet i intervjuet med Rushprint. Filmens utsigelsesposisjon vitner om noe ganske annet. Den er familiens. Filmskaperens manglende forståelse for sympatistrukturer er nedslående. Da babyen hentes av barnevern og politi er for eksempel kameraet til sist inne hos far, som (u)rettferdig harmdirrende slår knyttneven i bordet mens mor kollapser der utenfor vinduet på gårdsplassen. Hvem er vi sidestilt med her? Kom igjen.  

Jeg kan ikke huske sist jeg både vred meg i kinosetet og rev meg i håret av alt fra blokking til spill og replikkinnhold. På kunstfilmmanér lar lange, lett bevegelige tagninger scenene utspille seg, men med menneskene ofte frontalt klypt fast lik i kleshengere som i en situasjonskomedie, ventende på hverandres replikker, som om det ikke var tid til å øve til en tagning virkelig satt. 

Til sist blir det til og med en slags The Sound of Muzak, med flukt og kjærlighet. Sluttbildet og siste replikk er helt koko, og sarkastisk musikk over ettertekstene, Ingebrikt Daviks «Første skuledagen (Hit eit steg)», oppleves malplassert og nær hånlig.

Den nye norske nasjonalrealismeromantikken – inkludert alt fra roing under VM og Kongens død til Kjærast og Markens grøde – krever kritiske blikk, men Fjord forblir for ensidig. Mungiu leverer her den svakeste Gullpalmen dette årtusenet. En vid horisont innsnevres til fjordgløtt. Det holder bare ikke. Fjord blir et omvann fra hva som kunne blitt en viktig diskusjon om Norges og verdens barnevern. Guds nåde er kanskje stor, men her er den langt lavere enn fjelltoppene. Lit lar seg ikke så lett løsne fra samfunnslimet. 

Snøblindsoner – Harila – Nådeløse fjell

Fjell har ingenting med nåde å gjøre. Det tilhører guders verden. «Det er frivillig, det du gjør der», sier mor klokt over telefon til flerfjellklatrer Kristin Harila i kinoaktuelle Harila – Nådeløse fjell, Even Sigstads tidvis spennende dokumentarfilm om Harilas jakt på først 14 topper på et halvt år, så et nytt forsøk, nå på under 4 måneder. Hun selger alt, og vil dele rekorden med sin sherpa. Men hvorfor slik hast i dag med å bestige fjelltopper som har stått der siden tidenes morgen?

Vær og vind og rasrisiko. Pappa der hjemme holder en ekstrem «Hvor er?»-app mellom småskjelvne fingre, mens glede forsvinner i penger og logistikk for datteren. Lærdommen blir à la «ta ett sted av gangen». Tekstplakat: «27. juli 2023 satte Kristin og Lama ny verdensrekord. 14 8000-meter fjell på 92 dager.» Imponerende, men verdt det? Ulykke, død, netthat. Sherpa Lama dør så i et skred på en annen ekspedisjon, og Harila innser at rekordjakt er galt. 

Meme, myself and I – Historien bak Raygun: Breaking Badly

«I can’t just be a meme». Nja. «Why didn’t you guys just quit?» spør intervjueren et stykke ut i dokumentaren Historien bak Raygun: Breaking Badly (Netflix). Det første lattervekkende er kanskje breaking i OL (som også kan finne på ting som å kvitte seg med kombinert, en ekte idrett som krever øvelse). Kom igjen. OL er vel idrettskonkurransen så langt fra gata man kan tenke seg. 

Tittelen Breaking Badly er 10/10. Raygun har doktorgrad i breaking, men teori og praksis er forskjellige ting. Og rekkefølgen er rar: Først kvalifisering, deretter trening. Utøveren er nær grenseløst naiv i møtet med nivået på konkurrentene. Oj, de kan dette. Hennes egne, sære, særegne stil kryper rundt på bakken, klønete og urytmisk, men likevel først til ekstrem opphaussing av menneskene omkring. You go, B-girl! Keiserinnens nye klær. Her har mange begått feiltrinn i prosessen. Break a leg.

For Raygun er dessverre en b-utøver, rett og slett ikke særlig flink til denne danseformen. En kollega sier rett ut at hun var offended og embarrassed av OL-opptredenen, og stilen blir av en annen konkurrent beskrevet som sloppy og quirky. Originalt betyr jo ikke bra. We’re not here to fuck spiders.

«I felt like an imposter», sier Raygun om den umiddelbare følelsen i OL-landsbyen, og nær uforberedt er jo ikke det så gærent tenkt. Med Snoop Dogg på tribunen håper hun likevel fortsatt på noen stemmer etter første battle. Men bevegelsene er om mulig i OL enda mer outrert: Hun gjesper håndemostrativt av konkurrenten, den unge verdensmesteren, men hopper selv som en kenguru, poserer som en spreder, og bedriver tørrmarkskrål. Til. Ære. For. Australia.  

Ja, her passer endelig det uttværete uttrykket som en fisk på land. «It was the essence of creativity», sier en stadig fortryllet trener og partner. Bah. De hatske reaksjonene i etterkant var helt uproporsjonale selvsagt, med folk som spydde edder og galle på nett. Men kanskje ikke helt uventet, når både arrangør og utøver leker olympiske leker.