For Arild Østin Ommundsen og Silje Salomonsen har kunstnerskapet utviklet seg i takt med livet de deler. Men hvordan har samarbeidet endret seg, og hva skjer når grensen mellom familieliv og filmskaping oppløses? Edy Poppy møtte filmskaper-paret i forkant av premieren på «Tilbake til Tottori».
Portrettfoto er tatt av Berit Roald (NTB/Scanpix).
Dagen etter verdenspremieren på Tilbake til Tottori (2026) møter jeg Silje Salomonsen og Arild Østin Ommundsen på videosamtale. De sitter fortsatt i Italia etter Giffoni Film Festival, der oppfølgeren til Tottori – sommeren vi var alene (2020) nettopp har møtt sitt første publikum. Festivalen er kjent for sine unge tilskuere, og responsen, fra bl.a. 900 jublende barn og ungdom på premieren, var fantastisk. Og når døtrene Billie (2013) og Vega (2009) Østin, som spiller hovedrollene, kom seg gjennom filmens farer – som å haike gjennom landet og takle et mentalt sykehus – var det til jubel. De italienske barna kunne også klappe til en god overgang fra et bilde til det neste. Et erfarent filmpublikum med andre ord. Ekteparet åpner barne- og familieprogrammet cinemagi på filmfestivalen i Haugesund den 22. august. Det kan de nå gjøre med senkede skuldre.
Det er snart 25 år siden Mongoland (2001) markerte gjennombruddet til Arild Østin Ommundsen og ble startskuddet for Stavanger-bølgen. I årene som fulgte utviklet han og Silje Salomonsen et tett kunstnerisk samarbeid. Filmen, som ble til med små midler og stor vilje, inspirerte en generasjon filmskapere til å tro på at det var mulig å lage spillefilm utenfor de etablerte strukturene.
Men historien deres begynner tidligere. De møttes under innspillingen av kortfilmendebuten til Arild Østin Ommundsen, Hevnens demon (1996), der Silje Salomonsen sto foran kamera for første gang. På den tiden var de en ung regissør og en uerfaren skuespiller. Etter hvert ble de venner, senere kjærester, og til slutt foreldre. Gjennom alle disse fasene har de fortsatt å lage film sammen.
Kunstnerskapet og familielivet har utviklet seg side om side. Selv om Silje Salomonsen var en del av Arild Østin Ommundsens første filmer som skuespiller, var det med Eventyrland (2013) at deres kreative samarbeid for alvor tok form. Siden har Salomonsen vært manuspartner, produsent, kostymør, lydtekniker, altmuligperson og etter hvert også kreditert som medregissør.
Kunstnerskapet gikk inn i en ny fase i 2020. Da spilte døtrene Billie og Vega Østin hovedrollene i Tottori – sommeren vi var alene i en alder av fire og syv. Nå har de blitt tenåringer og spiller igjen hovedkarakterene i Tilbake til Tottori. Det reiser nye spørsmål om samarbeid, tillit og hva det betyr å lage film med sin egen familie.
Men først, tilbake til begynnelsen.
Hvordan begynte interessen for film?
Arild Østin Ommundsen: Jeg tror egentlig interessen alltid har vært der. Men da jeg var femten–seksten år og så filmer som The Good, the Bad and the Ugly (1966), Blue Velvet (1986) og Rumble Fish (1983), gikk det opp for meg at film hadde en skaper – en person med en egen stemme som tok de kunstneriske valgene. Jeg studerte kunsthistorie, estetikk og idéhistorie før jeg laget min første kortfilm, Hevnens demon (1996). Det var også første gang Silje sto foran kamera.
Silje Salomonsen: Jeg vokste opp med VHS-kassetter som ble spilt om og om igjen. Amadeus (1984), Tootsie (1982) og et TV-opptak av Peer Gynt kunne jeg nesten utenat. Jeg elsket film, men akkurat som Arild, tenkte jeg aldri at det var noe man jobbe med i Stavanger. Isteden danset jeg, spilte fiolin og var med i en teatergruppe. Der fikk stadig høre at jeg måtte snakke høyere og spille større. Det fikk jeg aldri til. Så en dag fortalte musikeren Per Zanussi at en ung filmskaper ønsket å komme i kontakt med meg. Zanussi ga meg ett råd: «Ikke si at du har gått på teater.» Kort tid etter kom manuset Hevnens Demon fra Arild på fax. Jeg var livredd for replikkene og spurte om vi kunne kutte dem. Arild svarte bare: «Kan du si det med blikket?» Det kunne jeg. Da jeg sto foran kamera, skjønte jeg hvorfor film passet meg mye bedre enn teater. På film trengte jeg ikke vise spillet. Jeg trengte bare å være.
Prøvefilmet dere først?
Arild Østin Ommundsen: Vi møttes på en kafé og pratet isteden. Det jeg husker best, er at Silje stilte et spørsmål jeg aldri hadde tenkt på.
Silje Salomonsen: Jeg spurte: «Hva skal dere egentlig med denne filmen Hevnens Demon?»
Arild Østin Ommundsen: Jeg hadde ikke noe ordentlig svar. Vi skulle jo bare lage film.
Hevnens demon fikk en hard mottakelse på Kortfilmfestivalen i Grimstad. Hva gjorde det med deg?
Arild Østin Ommundsen: Det var brutalt, men også lærerikt. To år senere laget jeg Før solen står opp (1998), som vant Gullstolen. Premiepengene gikk rett tilbake til nye filmruller. Det var ikke slik at den prisen gjorde at jeg plutselig følte meg etablert. Den gjorde bare at vi kunne fortsette.
Når begynte Mongoland å ta form?
Arild Østin Ommundsen: Jeg begynte bare å skrive om folk fra Stavanger jeg visste hvem var eller var nysgjerrig på. Noen var venner fra før, andre ble det underveis. Karakterene er ikke dem, men de rommer noe av dem. Jeg lar meg inspirere av hvordan de beveger seg, snakker og reagerer. Jeg jobber med mine egne fordommer om temperamentet deres og overdriver det kanskje litt. Er de lett antennelige, blir de det enda mer. Dette har egentlig alltid vært metoden min. Mongoland (2001) ble utviklet i tett samarbeid med min daværende samboer, Gro Elin Hjelle, som var en avgjørende kreativ samarbeidspartner gjennom hele prosessen. Også Eigil Jansen bidro i manusarbeidet. Vi synliggjorde arbeidsmåten ved å bruke de faktiske navnene på menneskene vi håpet skulle spille rollene – Pia Tjelta, Kristoffer Joner og flere andre. På mange måter var filmen castet allerede mens manuset ble skrevet. Heldigvis sa alle ja.
Så det ble ikke auditions denne gangen heller?
Arild Østin Ommundsen: Det er en kunstig situasjon. Folk kommer inn i et rom og skal prestere foran fremmede i en situasjon som ikke er i nærheten av den egentlige filmsituasjonen, og så tror vi at vi skal finne ut hvem de er. Jeg lærer mye mer av å drikke kaffe med et menneske. Så svaret på det spørsmålet er alltid nei, jeg har faktisk aldri gjort annen audition enn kaffe.
Silje Salomonsen: Det handler om tillit. Hvis folk føler seg trygge slapper de av foran kamera.
Hva betydde filmen Mongoland for dere i ettertid?
Arild Østin Ommundsen: Når jeg ser tilbake, var filmen i seg selv svært viktig for oss. Men nesten like viktig var måten den ble laget på. Erfaringen av å skape noe sammen, med små midler, stor frihet og en følelse av at alt var mulig, har preget alt vi har gjort siden.
Dere har gått fra å være regissør og skuespiller til også å være venner og senere kjærester. Hvordan påvirket det samarbeidet?
Arild Østin Ommundsen: Det var aldri et tydelig skille mellom når samarbeidet begynte og når livet sammen var et faktum. Alt vokste fram parallelt. Vi ble bedre kjent som mennesker, samtidig som vi ble bedre kjent med hvordan den andre tenkte om film.
Ble det lettere eller vanskeligere å arbeide sammen da dere også ble et par?
Silje Salomonsen: Begge deler, kanskje. Man kjenner hverandre veldig godt, og det gjør at man kan være direkte. Samtidig tar man jo arbeidet med seg hjem. Men for oss har det alltid vært naturlig. Vi har snakket om film rundt kjøkkenbordet, på tur og sent om kvelden. Samtalen slutter aldri.
Østin Ommundsen: Tilliten gjør at man kan komme raskere til saken. Silje kan si at noe ikke fungerer, og jeg vet at det handler om filmen, ikke om meg. Det er en viktig forskjell. Ok, jeg blir kanskje sur og barnslig, furter i noen minutter eller en dag, men så skjønner jeg som regel at hun hadde rett og da kommer jeg krypende og viser henne den nye versjonen der jeg har tatt høyde for hennes innspill.
Etter Mongoland (2001) fikk dere muligheten til å lage større produksjoner. Hva lærte dere av det?
Arild Østin Ommundsen: Jeg fikk erfaringer jeg aldri ville vært foruten. Men samtidig merket jeg etter hvert at jo større produksjonene ble, desto lenger kom jeg bort fra det som hadde fått meg til å begynne å lage film. Det skjedde ikke over natta. I ettertid kan jeg se at noe var i ferd med å endre seg, men det var først under arbeidet med Knerten i knipe (2011) at jeg satte ord på det. Produksjonen var blitt så stor, med så mange involverte, at jeg ikke lenger kjente den samme følelsen av eierskap til filmen. Jeg satt der i registolen og tenkte: «Hva gjør jeg egentlig her?» Jeg følte meg nesten overflødig. Det var som om filmen levde sitt eget liv, og jeg tenkte på grunnen til at jeg begynte å lage film. På Mongoland kunne vi få en idé om morgenen og filme den samme ettermiddag. Hvis noe uventet skjedde, kunne vi bare følge det. Den umiddelbarheten forsvinner når produksjonen blir stor.
Silje Salomonsen: Vi begynte også å spørre oss selv hva vi egentlig trivdes best med. Svaret var ganske tydelig. Vi savnet friheten og kontrollen man har når man jobber med lavere budsjetter. Da kan man raskt hive seg rundt når lyset er riktig eller noe dukker opp.
Ble Eventyrland (2013) svaret på det?
Arild Østin Ommundsen: Definitivt. Jeg kjøpte et Canon 5D-speilreflekskamera og lærte meg å fotografere ved å se YouTube-videoer. Det ga oss en helt ny frihet. Vi kunne gå ut og filme når vi hadde en idé, uten å vente på finansiering eller en stor produksjon. Med meg bak kamera og Silje på lyd hadde vi det viktigste vi trengte. Den arbeidsformen ble selve grunnlaget for Eventyrland.
Silje Salomonsen: Det var fantastisk å ha Arild bak kameraet når jeg spilte. Den nærheten du får med regissøren da, den er helt unik. Eventyrland er nok på mange måter favorittfilmen min av de vi har laget for voksne. Kanskje på grunn av eierskapet vi fikk til den ved å agere i alle rollene selv. Jeg mener alle! Både foran og bak kamera og alt innimellom. På den innspillingen følte jeg virkelig at livet og filmen gikk opp i en større enhet.
Når ble dere et regiteam?
Silje Salomonsen: Film og familieliv har egentlig aldri vært to forskjellige ting hos oss. Vi snakker om manus over frokosten, på vei til butikken og før vi legger oss. Det kan sikkert høres slitsomt ut, men for oss er det helt naturlig. Derfor er det også vanskelig å si når vi ble et regiteam. Men første gang det ble offisielt, og jeg ble kreditert som medregissør, var på den første Tottori-filmen.
Arild Østin Ommundsen: For meg har regi aldri handlet om én person som sitter med alle svarene. Regi er å samles om en idé, mer enn en person. Den oppstår i samtalene vi har, i møtene med skuespillerne og i alt som skjer underveis. Mange ser fortsatt for seg regissøren som et slags geni som alene former filmen, men sånn har jeg aldri jobbet. Jeg tror ikke de beste ideene kommer fordi én person bestemmer. De kommer fordi mennesker tenker sammen. På den måten har Silje alltid vært med på å regissere filmene våre, lenge før hun fikk tittelen. Krediteringen kom da vi innså at det beskrev måten vi faktisk hadde arbeidet på i mange år.
Hvordan oppsto ideen til den første Tottori-filmen?
Silje Salomonsen: Det var egentlig Vega, som da var syv år gammel, som startet det hele. Etter Now It’s Dark (2018), der hun hadde en liten rolle, ville hun at vi skulle lage en barnefilm. Hun ville bli med på samtalene våre. Arild ba henne om å bli medskaper. Han satte premisset: hun og Billie skulle gå på fjelltur, mens moren «hviler seg» på psykiatrisk, og så faller far ned i et hull. Hva gjør de to jentene da? spurte han. Vega begynte å dikte historier sammen med Arild. Men det fantes aldri noe ferdig manus da vi begynte å filme. Billie var jo bare fire og kunne ikke lese engang, så hva var vitsen. Historien vokste fram gjennom lek. Vi bygget den opp scene for scene.
Skjønte dere med en gang at dere hadde noe bra på gang?
Arild Østin Ommundsen: Det viste seg å være mye vanskeligere enn vi hadde trodd. Vi tenkte jo at dette kom til å bli enkelt fordi vi kjente dem så godt. Det var helt motsatt. Vi dro opp på fjellet i to uker og tenkte at hvis dette fungerer, lager vi filmen. Hvis ikke, stopper vi. Da vi kom hjem, var vi på grensen til å gi opp.
Hva gjorde det så vanskelig?
Østin Ommundsen: Vi oppdaget at barn kjenner foreldrene sine altfor godt. De vet akkurat hvor svakhetene dine er. Vi hadde sett for oss at nærheten skulle gjøre alt lettere, men den gjorde også at de kunne utfordre oss på en helt annen måte enn profesjonelle skuespillere.
Salomonsen: Vega var den som hadde ansvaret for å dra Billie inn i rolleleken. Og det fine med det, var at da glemte hun også seg selv. En syvåring kan nemlig være nokså selvbevisst, og da blir det katastrofalt. Når hun konsentrerte seg om å få Billie på gli, ble hun genial. Vega burde egentlig hatt co-regi på den første Tottori- filmen.
Hva lærte dere av det?
Arild Østin Ommundsen: At små barn ikke skal jobbe lange dager. Det hadde jeg allerede lært på Knerten i knipe (2011), men på Tottori kunne vi organisere oss etter det. Vi filmet sjelden mer enn et par timer om gangen. Vi jobbet raskt og lot leken styre. Jeg fulgte døtrene mine med kameraet mitt, ikke omvendt. Det er viktig for oss at spillet føles ekte og spontant. Da må man som fotograf bare henge på så godt man kan.
Dere sa at dere aldri skulle lage en Tottori 2. Hva fikk dere til å ombestemme dere?
Silje Salomonsen: Billie. Jeg trodde nostalgi var en voksen følelse. Men da Vega ble tenåring og de to ikke lenger var nære, begynte Billie å lengte tilbake til den tiden de hadde hatt. Hun satt og så på bilder fra den første filmen og sa: «Se så gode venner vi var.» Jeg prøvde å si at det kom til å bli sånn igjen, men det hjalp ikke.
Arild Østin Ommundsen: Da forsto jeg at det lå en ny historie der. Å bruke hennes nostalgi som drivkraft i filmen. Tottori – sommeren vi var alene handlet om to småjenter som måtte klare seg alene. Etterfølgeren måtte handle om å stå på terskelen til tenårene og kjenne at ting forandrer seg. Vi skjønte også at hvis vi skulle lage oppfølgeren, måtte vi gjøre det nå. Om fem år ville Billie og Vega vært noen helt andre mennesker.
Silje Salomonsen: I den første filmen levde Billie og Vega i øyeblikket. Seks år senere er alt annerledes. Billie er snart tenåring. Hun prøver å holde fast i barndommen, samtidig som de er på vei inn i noe nytt. Vega er midt i det, som syttenåring. Verden er mer komplisert. Fremtiden ser ikke lovende ut. Så Vegas karakter legger seg in på psykiatrisk. Billie vil redde søsteren, vise henne at verden fortsatt er magisk, fortsatt er Tottori.
Arild Østin Ommundsen: Filmen handler om minner og om ønsket om å bevare dem. I historien finner Billie fram et gammelt analogt kamera, og det ble etter hvert et viktig symbol. Under utviklingen av filmen var jeg innom en fotobutikk i Stavanger, der eieren fortalte at de hadde merket en kraftig økning i interessen for analogt fotografi blant tenåringsjenter. Det fascinerte meg. De er vokst opp med mobilkameraer og perfekte digitale bilder, men lengter kanskje etter noe som føles mer håndgripelig – bilder med korn, feil og en egen sjel. I motsetning til mobilen kan du ikke ta hundre bilder og velge ett. Hvert eksponerte bilde får en egen tyngde.
Hvordan var det å arbeide med døtrene deres denne gangen?
Silje Salomonsen: Denne gangen hadde vi finansiering og jobbet med et crew, om enn et lite et. Bare det er jo natt og dag. Men arbeidet med døtrene våre var krevende på nye måter. De var ikke lenger barn som bare lekte. De hadde egne meninger om karakterene, scenene og dialogen. Når de sa at noe var kleint eller utroverdig, lyttet vi til dem.
Noen vil kanskje kalle det nepotisme å la døtrene deres spille hovedrollene. Har dere blitt kritisert for det?
Arild Østin Ommundsen: Ingen har sagt det direkte til oss. Men jeg skjønner jo at noen kan tenke det. Samtidig hadde det vært mye vanskeligere å lage disse filmene med andres barn. Vi kjenner Billie og Vega så godt at vi med en gang ser når de er slitne, når de trenger en pause, eller når de er klare for én tagning til. Arbeidsmetoden vår bygger på den nærheten. Jeg tror det ville vært mer problematisk å prøve å gjøre dette med barn vi ikke kjente.
Silje Salomonsen: Disse filmene hadde ikke blitt noe av med andre barn i rollene på den måten vi jobber.
Verdenspremieren var på Giffoni Film Festival, som François Truffaut en gang sa var verdens viktigste filmfestival. Nå skal filmen hjem til Norge. Hva ønsker dere at publikum sitter igjen med?
Silje Salomonsen: Jeg håper både barn og voksne kjenner seg igjen. Selv om filmen handler om to søstre, handler den egentlig om det øyeblikket der barndommen begynner å gli over i noe annet. Det er en erfaring de fleste har med seg.
Arild Østin Ommundsen: Jeg håper publikum går ut av kinosalen med følelsen av at de faktisk har levd sammen med disse menneskene en stund. Hvis karakterene blir værende litt lenger enn rulleteksten, har filmen gjort jobben sin.
For Arild Østin Ommundsen og Silje Salomonsen har kunstnerskapet utviklet seg i takt med livet de deler. Men hvordan har samarbeidet endret seg, og hva skjer når grensen mellom familieliv og filmskaping oppløses? Edy Poppy møtte filmskaper-paret i forkant av premieren på «Tilbake til Tottori».
Portrettfoto er tatt av Berit Roald (NTB/Scanpix).
Dagen etter verdenspremieren på Tilbake til Tottori (2026) møter jeg Silje Salomonsen og Arild Østin Ommundsen på videosamtale. De sitter fortsatt i Italia etter Giffoni Film Festival, der oppfølgeren til Tottori – sommeren vi var alene (2020) nettopp har møtt sitt første publikum. Festivalen er kjent for sine unge tilskuere, og responsen, fra bl.a. 900 jublende barn og ungdom på premieren, var fantastisk. Og når døtrene Billie (2013) og Vega (2009) Østin, som spiller hovedrollene, kom seg gjennom filmens farer – som å haike gjennom landet og takle et mentalt sykehus – var det til jubel. De italienske barna kunne også klappe til en god overgang fra et bilde til det neste. Et erfarent filmpublikum med andre ord. Ekteparet åpner barne- og familieprogrammet cinemagi på filmfestivalen i Haugesund den 22. august. Det kan de nå gjøre med senkede skuldre.
Det er snart 25 år siden Mongoland (2001) markerte gjennombruddet til Arild Østin Ommundsen og ble startskuddet for Stavanger-bølgen. I årene som fulgte utviklet han og Silje Salomonsen et tett kunstnerisk samarbeid. Filmen, som ble til med små midler og stor vilje, inspirerte en generasjon filmskapere til å tro på at det var mulig å lage spillefilm utenfor de etablerte strukturene.
Men historien deres begynner tidligere. De møttes under innspillingen av kortfilmendebuten til Arild Østin Ommundsen, Hevnens demon (1996), der Silje Salomonsen sto foran kamera for første gang. På den tiden var de en ung regissør og en uerfaren skuespiller. Etter hvert ble de venner, senere kjærester, og til slutt foreldre. Gjennom alle disse fasene har de fortsatt å lage film sammen.
Kunstnerskapet og familielivet har utviklet seg side om side. Selv om Silje Salomonsen var en del av Arild Østin Ommundsens første filmer som skuespiller, var det med Eventyrland (2013) at deres kreative samarbeid for alvor tok form. Siden har Salomonsen vært manuspartner, produsent, kostymør, lydtekniker, altmuligperson og etter hvert også kreditert som medregissør.
Kunstnerskapet gikk inn i en ny fase i 2020. Da spilte døtrene Billie og Vega Østin hovedrollene i Tottori – sommeren vi var alene i en alder av fire og syv. Nå har de blitt tenåringer og spiller igjen hovedkarakterene i Tilbake til Tottori. Det reiser nye spørsmål om samarbeid, tillit og hva det betyr å lage film med sin egen familie.
Men først, tilbake til begynnelsen.
Hvordan begynte interessen for film?
Arild Østin Ommundsen: Jeg tror egentlig interessen alltid har vært der. Men da jeg var femten–seksten år og så filmer som The Good, the Bad and the Ugly (1966), Blue Velvet (1986) og Rumble Fish (1983), gikk det opp for meg at film hadde en skaper – en person med en egen stemme som tok de kunstneriske valgene. Jeg studerte kunsthistorie, estetikk og idéhistorie før jeg laget min første kortfilm, Hevnens demon (1996). Det var også første gang Silje sto foran kamera.
Silje Salomonsen: Jeg vokste opp med VHS-kassetter som ble spilt om og om igjen. Amadeus (1984), Tootsie (1982) og et TV-opptak av Peer Gynt kunne jeg nesten utenat. Jeg elsket film, men akkurat som Arild, tenkte jeg aldri at det var noe man jobbe med i Stavanger. Isteden danset jeg, spilte fiolin og var med i en teatergruppe. Der fikk stadig høre at jeg måtte snakke høyere og spille større. Det fikk jeg aldri til. Så en dag fortalte musikeren Per Zanussi at en ung filmskaper ønsket å komme i kontakt med meg. Zanussi ga meg ett råd: «Ikke si at du har gått på teater.» Kort tid etter kom manuset Hevnens Demon fra Arild på fax. Jeg var livredd for replikkene og spurte om vi kunne kutte dem. Arild svarte bare: «Kan du si det med blikket?» Det kunne jeg. Da jeg sto foran kamera, skjønte jeg hvorfor film passet meg mye bedre enn teater. På film trengte jeg ikke vise spillet. Jeg trengte bare å være.
Prøvefilmet dere først?
Arild Østin Ommundsen: Vi møttes på en kafé og pratet isteden. Det jeg husker best, er at Silje stilte et spørsmål jeg aldri hadde tenkt på.
Silje Salomonsen: Jeg spurte: «Hva skal dere egentlig med denne filmen Hevnens Demon?»
Arild Østin Ommundsen: Jeg hadde ikke noe ordentlig svar. Vi skulle jo bare lage film.
Hevnens demon fikk en hard mottakelse på Kortfilmfestivalen i Grimstad. Hva gjorde det med deg?
Arild Østin Ommundsen: Det var brutalt, men også lærerikt. To år senere laget jeg Før solen står opp (1998), som vant Gullstolen. Premiepengene gikk rett tilbake til nye filmruller. Det var ikke slik at den prisen gjorde at jeg plutselig følte meg etablert. Den gjorde bare at vi kunne fortsette.
Når begynte Mongoland å ta form?
Arild Østin Ommundsen: Jeg begynte bare å skrive om folk fra Stavanger jeg visste hvem var eller var nysgjerrig på. Noen var venner fra før, andre ble det underveis. Karakterene er ikke dem, men de rommer noe av dem. Jeg lar meg inspirere av hvordan de beveger seg, snakker og reagerer. Jeg jobber med mine egne fordommer om temperamentet deres og overdriver det kanskje litt. Er de lett antennelige, blir de det enda mer. Dette har egentlig alltid vært metoden min. Mongoland (2001) ble utviklet i tett samarbeid med min daværende samboer, Gro Elin Hjelle, som var en avgjørende kreativ samarbeidspartner gjennom hele prosessen. Også Eigil Jansen bidro i manusarbeidet. Vi synliggjorde arbeidsmåten ved å bruke de faktiske navnene på menneskene vi håpet skulle spille rollene – Pia Tjelta, Kristoffer Joner og flere andre. På mange måter var filmen castet allerede mens manuset ble skrevet. Heldigvis sa alle ja.
Så det ble ikke auditions denne gangen heller?
Arild Østin Ommundsen: Det er en kunstig situasjon. Folk kommer inn i et rom og skal prestere foran fremmede i en situasjon som ikke er i nærheten av den egentlige filmsituasjonen, og så tror vi at vi skal finne ut hvem de er. Jeg lærer mye mer av å drikke kaffe med et menneske. Så svaret på det spørsmålet er alltid nei, jeg har faktisk aldri gjort annen audition enn kaffe.
Silje Salomonsen: Det handler om tillit. Hvis folk føler seg trygge slapper de av foran kamera.
Hva betydde filmen Mongoland for dere i ettertid?
Arild Østin Ommundsen: Når jeg ser tilbake, var filmen i seg selv svært viktig for oss. Men nesten like viktig var måten den ble laget på. Erfaringen av å skape noe sammen, med små midler, stor frihet og en følelse av at alt var mulig, har preget alt vi har gjort siden.
Dere har gått fra å være regissør og skuespiller til også å være venner og senere kjærester. Hvordan påvirket det samarbeidet?
Arild Østin Ommundsen: Det var aldri et tydelig skille mellom når samarbeidet begynte og når livet sammen var et faktum. Alt vokste fram parallelt. Vi ble bedre kjent som mennesker, samtidig som vi ble bedre kjent med hvordan den andre tenkte om film.
Ble det lettere eller vanskeligere å arbeide sammen da dere også ble et par?
Silje Salomonsen: Begge deler, kanskje. Man kjenner hverandre veldig godt, og det gjør at man kan være direkte. Samtidig tar man jo arbeidet med seg hjem. Men for oss har det alltid vært naturlig. Vi har snakket om film rundt kjøkkenbordet, på tur og sent om kvelden. Samtalen slutter aldri.
Østin Ommundsen: Tilliten gjør at man kan komme raskere til saken. Silje kan si at noe ikke fungerer, og jeg vet at det handler om filmen, ikke om meg. Det er en viktig forskjell. Ok, jeg blir kanskje sur og barnslig, furter i noen minutter eller en dag, men så skjønner jeg som regel at hun hadde rett og da kommer jeg krypende og viser henne den nye versjonen der jeg har tatt høyde for hennes innspill.
Etter Mongoland (2001) fikk dere muligheten til å lage større produksjoner. Hva lærte dere av det?
Arild Østin Ommundsen: Jeg fikk erfaringer jeg aldri ville vært foruten. Men samtidig merket jeg etter hvert at jo større produksjonene ble, desto lenger kom jeg bort fra det som hadde fått meg til å begynne å lage film. Det skjedde ikke over natta. I ettertid kan jeg se at noe var i ferd med å endre seg, men det var først under arbeidet med Knerten i knipe (2011) at jeg satte ord på det. Produksjonen var blitt så stor, med så mange involverte, at jeg ikke lenger kjente den samme følelsen av eierskap til filmen. Jeg satt der i registolen og tenkte: «Hva gjør jeg egentlig her?» Jeg følte meg nesten overflødig. Det var som om filmen levde sitt eget liv, og jeg tenkte på grunnen til at jeg begynte å lage film. På Mongoland kunne vi få en idé om morgenen og filme den samme ettermiddag. Hvis noe uventet skjedde, kunne vi bare følge det. Den umiddelbarheten forsvinner når produksjonen blir stor.
Silje Salomonsen: Vi begynte også å spørre oss selv hva vi egentlig trivdes best med. Svaret var ganske tydelig. Vi savnet friheten og kontrollen man har når man jobber med lavere budsjetter. Da kan man raskt hive seg rundt når lyset er riktig eller noe dukker opp.
Ble Eventyrland (2013) svaret på det?
Arild Østin Ommundsen: Definitivt. Jeg kjøpte et Canon 5D-speilreflekskamera og lærte meg å fotografere ved å se YouTube-videoer. Det ga oss en helt ny frihet. Vi kunne gå ut og filme når vi hadde en idé, uten å vente på finansiering eller en stor produksjon. Med meg bak kamera og Silje på lyd hadde vi det viktigste vi trengte. Den arbeidsformen ble selve grunnlaget for Eventyrland.
Silje Salomonsen: Det var fantastisk å ha Arild bak kameraet når jeg spilte. Den nærheten du får med regissøren da, den er helt unik. Eventyrland er nok på mange måter favorittfilmen min av de vi har laget for voksne. Kanskje på grunn av eierskapet vi fikk til den ved å agere i alle rollene selv. Jeg mener alle! Både foran og bak kamera og alt innimellom. På den innspillingen følte jeg virkelig at livet og filmen gikk opp i en større enhet.
Når ble dere et regiteam?
Silje Salomonsen: Film og familieliv har egentlig aldri vært to forskjellige ting hos oss. Vi snakker om manus over frokosten, på vei til butikken og før vi legger oss. Det kan sikkert høres slitsomt ut, men for oss er det helt naturlig. Derfor er det også vanskelig å si når vi ble et regiteam. Men første gang det ble offisielt, og jeg ble kreditert som medregissør, var på den første Tottori-filmen.
Arild Østin Ommundsen: For meg har regi aldri handlet om én person som sitter med alle svarene. Regi er å samles om en idé, mer enn en person. Den oppstår i samtalene vi har, i møtene med skuespillerne og i alt som skjer underveis. Mange ser fortsatt for seg regissøren som et slags geni som alene former filmen, men sånn har jeg aldri jobbet. Jeg tror ikke de beste ideene kommer fordi én person bestemmer. De kommer fordi mennesker tenker sammen. På den måten har Silje alltid vært med på å regissere filmene våre, lenge før hun fikk tittelen. Krediteringen kom da vi innså at det beskrev måten vi faktisk hadde arbeidet på i mange år.
Hvordan oppsto ideen til den første Tottori-filmen?
Silje Salomonsen: Det var egentlig Vega, som da var syv år gammel, som startet det hele. Etter Now It’s Dark (2018), der hun hadde en liten rolle, ville hun at vi skulle lage en barnefilm. Hun ville bli med på samtalene våre. Arild ba henne om å bli medskaper. Han satte premisset: hun og Billie skulle gå på fjelltur, mens moren «hviler seg» på psykiatrisk, og så faller far ned i et hull. Hva gjør de to jentene da? spurte han. Vega begynte å dikte historier sammen med Arild. Men det fantes aldri noe ferdig manus da vi begynte å filme. Billie var jo bare fire og kunne ikke lese engang, så hva var vitsen. Historien vokste fram gjennom lek. Vi bygget den opp scene for scene.
Skjønte dere med en gang at dere hadde noe bra på gang?
Arild Østin Ommundsen: Det viste seg å være mye vanskeligere enn vi hadde trodd. Vi tenkte jo at dette kom til å bli enkelt fordi vi kjente dem så godt. Det var helt motsatt. Vi dro opp på fjellet i to uker og tenkte at hvis dette fungerer, lager vi filmen. Hvis ikke, stopper vi. Da vi kom hjem, var vi på grensen til å gi opp.
Hva gjorde det så vanskelig?
Østin Ommundsen: Vi oppdaget at barn kjenner foreldrene sine altfor godt. De vet akkurat hvor svakhetene dine er. Vi hadde sett for oss at nærheten skulle gjøre alt lettere, men den gjorde også at de kunne utfordre oss på en helt annen måte enn profesjonelle skuespillere.
Salomonsen: Vega var den som hadde ansvaret for å dra Billie inn i rolleleken. Og det fine med det, var at da glemte hun også seg selv. En syvåring kan nemlig være nokså selvbevisst, og da blir det katastrofalt. Når hun konsentrerte seg om å få Billie på gli, ble hun genial. Vega burde egentlig hatt co-regi på den første Tottori- filmen.
Hva lærte dere av det?
Arild Østin Ommundsen: At små barn ikke skal jobbe lange dager. Det hadde jeg allerede lært på Knerten i knipe (2011), men på Tottori kunne vi organisere oss etter det. Vi filmet sjelden mer enn et par timer om gangen. Vi jobbet raskt og lot leken styre. Jeg fulgte døtrene mine med kameraet mitt, ikke omvendt. Det er viktig for oss at spillet føles ekte og spontant. Da må man som fotograf bare henge på så godt man kan.
Dere sa at dere aldri skulle lage en Tottori 2. Hva fikk dere til å ombestemme dere?
Silje Salomonsen: Billie. Jeg trodde nostalgi var en voksen følelse. Men da Vega ble tenåring og de to ikke lenger var nære, begynte Billie å lengte tilbake til den tiden de hadde hatt. Hun satt og så på bilder fra den første filmen og sa: «Se så gode venner vi var.» Jeg prøvde å si at det kom til å bli sånn igjen, men det hjalp ikke.
Arild Østin Ommundsen: Da forsto jeg at det lå en ny historie der. Å bruke hennes nostalgi som drivkraft i filmen. Tottori – sommeren vi var alene handlet om to småjenter som måtte klare seg alene. Etterfølgeren måtte handle om å stå på terskelen til tenårene og kjenne at ting forandrer seg. Vi skjønte også at hvis vi skulle lage oppfølgeren, måtte vi gjøre det nå. Om fem år ville Billie og Vega vært noen helt andre mennesker.
Silje Salomonsen: I den første filmen levde Billie og Vega i øyeblikket. Seks år senere er alt annerledes. Billie er snart tenåring. Hun prøver å holde fast i barndommen, samtidig som de er på vei inn i noe nytt. Vega er midt i det, som syttenåring. Verden er mer komplisert. Fremtiden ser ikke lovende ut. Så Vegas karakter legger seg in på psykiatrisk. Billie vil redde søsteren, vise henne at verden fortsatt er magisk, fortsatt er Tottori.
Arild Østin Ommundsen: Filmen handler om minner og om ønsket om å bevare dem. I historien finner Billie fram et gammelt analogt kamera, og det ble etter hvert et viktig symbol. Under utviklingen av filmen var jeg innom en fotobutikk i Stavanger, der eieren fortalte at de hadde merket en kraftig økning i interessen for analogt fotografi blant tenåringsjenter. Det fascinerte meg. De er vokst opp med mobilkameraer og perfekte digitale bilder, men lengter kanskje etter noe som føles mer håndgripelig – bilder med korn, feil og en egen sjel. I motsetning til mobilen kan du ikke ta hundre bilder og velge ett. Hvert eksponerte bilde får en egen tyngde.
Hvordan var det å arbeide med døtrene deres denne gangen?
Silje Salomonsen: Denne gangen hadde vi finansiering og jobbet med et crew, om enn et lite et. Bare det er jo natt og dag. Men arbeidet med døtrene våre var krevende på nye måter. De var ikke lenger barn som bare lekte. De hadde egne meninger om karakterene, scenene og dialogen. Når de sa at noe var kleint eller utroverdig, lyttet vi til dem.
Noen vil kanskje kalle det nepotisme å la døtrene deres spille hovedrollene. Har dere blitt kritisert for det?
Arild Østin Ommundsen: Ingen har sagt det direkte til oss. Men jeg skjønner jo at noen kan tenke det. Samtidig hadde det vært mye vanskeligere å lage disse filmene med andres barn. Vi kjenner Billie og Vega så godt at vi med en gang ser når de er slitne, når de trenger en pause, eller når de er klare for én tagning til. Arbeidsmetoden vår bygger på den nærheten. Jeg tror det ville vært mer problematisk å prøve å gjøre dette med barn vi ikke kjente.
Silje Salomonsen: Disse filmene hadde ikke blitt noe av med andre barn i rollene på den måten vi jobber.
Verdenspremieren var på Giffoni Film Festival, som François Truffaut en gang sa var verdens viktigste filmfestival. Nå skal filmen hjem til Norge. Hva ønsker dere at publikum sitter igjen med?
Silje Salomonsen: Jeg håper både barn og voksne kjenner seg igjen. Selv om filmen handler om to søstre, handler den egentlig om det øyeblikket der barndommen begynner å gli over i noe annet. Det er en erfaring de fleste har med seg.
Arild Østin Ommundsen: Jeg håper publikum går ut av kinosalen med følelsen av at de faktisk har levd sammen med disse menneskene en stund. Hvis karakterene blir værende litt lenger enn rulleteksten, har filmen gjort jobben sin.
