Gullpalmevinner «Fjord» har havnet i en velkjent polarisert debatt mellom et liberalt storsamfunn og minoriteter som krever retten til å styre egne liv. Den tar således opp viktige spørsmål for vårt demokrati. Filmkritikerne Øyvor Dalan Vik og Einar Aarvig er likevel ikke helt enige om filmens kvaliteter og hva slags bilde som tegnes av det norske samfunnet.
Det skapte en viss forundring da det kom meldinger om at den rumenske filmskaperen Cristian Mungiu hadde valgt et norsk kystsamfunn som location for hans neste film, Fjord. Han hadde fra før spesialisert seg på å lage film om etterdønningene av det rumenske diktaturet, og det dysfunksjonelle forholdet mellom borgerne og myndighetene. Hva kunne han finne av dramatisk stoff i vårt tilsynelatende harmoniske demokrati – på et språk han ikke forstår? Vel, mer enn vi kanskje hadde forestilt oss.
Noe av det mest interessante er kanskje at han har forlatt et samfunn med lav tillit til myndighetene til fordel for et samfunn der tilliten er høy. Uansett hva man måtte mene om resultatet, så er det blitt en interessant kulturkollisjon som juryen i Cannes mente fortjente Gullpalmen.
Filmkritikerne Øyvor Dalan Vik og Einar Aarvig er ikke helt enige om filmen faktisk har fortjent Gullpalmen. Men de finner mye interessant å snakke om med programleder Kjetil Lismoen.
I filmen møter vi et rumensk-norsk ektepar som er pinsevenner og mistenkes for å ha mishandlet barna sine. Noen blåmerker gjør at barnevernet går til aksjon og viser en byråkratisk nidkjærhet som får fatale konsekvenser. Filmskaperne har basert handlingen på flere ulike historier fra virkeligheten, og reaksjonene på filmen har ikke overraskende vært delt.
Også Dalan Vik og Aarvig er delt i spørsmålet om hva filmen lykkes med. Mange har omtalt filmen som viktig. Er det fordi Mungiu stiller spørsmål ved strukturer vi tar for gitt? Mange religiøse grupper tar filmen til inntekt for sitt syn om at norske myndigheter griper inn i spørsmål de ikke burde ha noe med. Kritikken fra norsk hold handler om at filmen undergraver det viktige arbeidet norsk barnevern gjør, at saken ikke er representativ. Er noe av disse innvendingene berettiget kritikk?
Både Mungiu og Renate Reinsve i hovedrollen har snakket om at filmen ikke bruker de vanlige manipulative grepene, med nærbilder, musikk i dramatiske situasjoner. Men helt fri for virkemidler er den jo ikke, påpeker vårt panel, og drøfter hvordan vi påvirkes av Mungius blikk utenfra. Hva slags bilde tegnes av det norske lokalsamfunnet? Er dette et blikk på Norge vi ikke har sett før?
Gullpalmevinner «Fjord» har havnet i en velkjent polarisert debatt mellom et liberalt storsamfunn og minoriteter som krever retten til å styre egne liv. Den tar således opp viktige spørsmål for vårt demokrati. Filmkritikerne Øyvor Dalan Vik og Einar Aarvig er likevel ikke helt enige om filmens kvaliteter og hva slags bilde som tegnes av det norske samfunnet.
Det skapte en viss forundring da det kom meldinger om at den rumenske filmskaperen Cristian Mungiu hadde valgt et norsk kystsamfunn som location for hans neste film, Fjord. Han hadde fra før spesialisert seg på å lage film om etterdønningene av det rumenske diktaturet, og det dysfunksjonelle forholdet mellom borgerne og myndighetene. Hva kunne han finne av dramatisk stoff i vårt tilsynelatende harmoniske demokrati – på et språk han ikke forstår? Vel, mer enn vi kanskje hadde forestilt oss.
Noe av det mest interessante er kanskje at han har forlatt et samfunn med lav tillit til myndighetene til fordel for et samfunn der tilliten er høy. Uansett hva man måtte mene om resultatet, så er det blitt en interessant kulturkollisjon som juryen i Cannes mente fortjente Gullpalmen.
Filmkritikerne Øyvor Dalan Vik og Einar Aarvig er ikke helt enige om filmen faktisk har fortjent Gullpalmen. Men de finner mye interessant å snakke om med programleder Kjetil Lismoen.
I filmen møter vi et rumensk-norsk ektepar som er pinsevenner og mistenkes for å ha mishandlet barna sine. Noen blåmerker gjør at barnevernet går til aksjon og viser en byråkratisk nidkjærhet som får fatale konsekvenser. Filmskaperne har basert handlingen på flere ulike historier fra virkeligheten, og reaksjonene på filmen har ikke overraskende vært delt.
Også Dalan Vik og Aarvig er delt i spørsmålet om hva filmen lykkes med. Mange har omtalt filmen som viktig. Er det fordi Mungiu stiller spørsmål ved strukturer vi tar for gitt? Mange religiøse grupper tar filmen til inntekt for sitt syn om at norske myndigheter griper inn i spørsmål de ikke burde ha noe med. Kritikken fra norsk hold handler om at filmen undergraver det viktige arbeidet norsk barnevern gjør, at saken ikke er representativ. Er noe av disse innvendingene berettiget kritikk?
Både Mungiu og Renate Reinsve i hovedrollen har snakket om at filmen ikke bruker de vanlige manipulative grepene, med nærbilder, musikk i dramatiske situasjoner. Men helt fri for virkemidler er den jo ikke, påpeker vårt panel, og drøfter hvordan vi påvirkes av Mungius blikk utenfra. Hva slags bilde tegnes av det norske lokalsamfunnet? Er dette et blikk på Norge vi ikke har sett før?
