Foto: «Rinnan» er denne høstens dark horse på dramafronten.

Forrige uke var jeg med på å lede et seminar i regi av Filmakademiet og Oslo Pix om den norske spillefilmens internasjonale suksess og veien videre.

Det hersket en uvanlig stemning på seminaret, et sted mellom stolthet og nedstemthet. Slik det blir når bransjen må forsøke å ta innover seg både en gullalder og en krise.

Da jeg spurte om det fantes en plan for å utnytte det vinduet av muligheter som alle prisene og godordene internasjonalt har åpnet, var det ingen som kunne svare på det. Og det er selvsagt ikke så enkelt som at man bare kan planlegge seg ut av en strukturell krise – like lite som man kan fortsette som om ingenting har skjedd.

Det som også slo meg den dagen, var de tilfeldighetene som har ført til det vi nå omtaler som en gullalder. Ikke misforstå: alle talentene vi har sett i norsk film de siste årene er ikke bare resultat av et lykketreff. Bransjen har gjort mye riktig. Men flaks er en faktor som ofte undervurderes, særlig når man skal rasjonalisere framgang i ettertid.

Bare ta tilblivelsen av Dag Johan Haugeruds trilogi som eksempel. Den ble kun en realitet fordi Viaplay ble med som en usannsynlig samfinansiør, rett før strømmetjenesten gikk på sin dundrende smell. Norsk filminstitutt ville aldri ha gitt tilskudd til en trilogi på egen hånd. Det var et lite mirakel og noe av en historisk tilfeldighet. Jeg tror ikke noen i Viaplay, bortsett fra de dramaansvarlige, skjønte hva de hadde begitt seg ut på. At dette var en annerledes skildring av sex og kjærlighet mellom menn med forankring i en  arthousetradisjon. I NFI trodde man nesten ikke at det var sant. For dem var Haugerud en smal filmskaper.

Tynt høstprogram

Vi lever fortsatt med ettervirkningene av Viaplay sitt havari som dramabestiller. En historisk unik kombinasjon av brått voksende konkurranse og vilje til å ta sjanser, ledet til Viaplay sin innkjøps-bonanza – som også rev med seg de andre kanalene og strømmetjenestene. Boomen førte til at historisk mange nye talenter fikk prøvd seg på veldig kort tid: serieskapere, forfattere, regissører og nye skuespillerprofiler. Omsider ble den etterlyste mengdetreningen en realitet.

Samtidig framstår det som en evighet siden. Virkeligheten er i dag en helt annen. Tv-kanalene og strømmeaktørene vegrer seg for å ta sjanser og bestiller mindre enn før. Vi venter fortsatt på en avklaring fra KUD om innføringen av en ordning for medfinansiering for strømmeaktørene – et arbeid som er preget av en helt skandaløs treghet i departementet.

Denne høsten ble dramasesongen presentert og diskutert under Seriedagene. Det var tynne greier. Bortsett fra Rinnan (TV2/Amazon) er det lite nytt å hente. En ny sesong av Nepobaby (TV2) og LIS (NRK) er vel og bra, men om seerne skal fortsette å være nysgjerrige på norsk tv-drama, må repertoaret inneholde noe mer. Mikrodramaet vil ikke kunne redde dramaformatet. Man kan jo spørre seg om det framover er nok kandidater til å gi seriekritikerprisen den legitimiteten den bør ha.

Markedets lov

Det fremste argumentet for denne defensive repertoarpolitikken er altså av økonomisk art. Tv-drama er blitt for dyrt, hevder kanalene. Dette er nå sagt så mange ganger at det er nærmest blitt et mantra. Men gir det mening? Om vi ser på de store reality-produksjonene, så koster de snart like mye som en moderat budsjettert dramaserie. Kjendiser tar like mye betalt for å medvirke som profesjonelle skuespillere. Og legger vi dette sammen med hvor kort levetid et reality-program har for kanalene i forhold til drama, er ikke alltid drama dyrest.

Den vitaliteten og oppfinnsomheten vi har sett innen ny norsk reality, har vi fremhevet  flere ganger her på Rushprint. Så dette er ingen kritikk av formatet. Det jeg reagerer på er at offentlige kringkastere som NRK og TV2 lar markedet diktere så mye av sin egen repertoarpolitikk. De har et spesielt ansvar for å opprettholde kontinuiteten innen dramaformatet. Dramaproduksjon er ikke noe du bare kan hente fram annet hvert år – og forvente at nivået holder seg. Det er en muskel serieskaperne må trene kontinuerlig for å være konkurransedyktige internasjonalt. 

Vi tar sjanser hver eneste dag, sa NRKs dramasjef sist gang Rushprint etterlyste større dristighet. Og så hentet hun fram Ølhunden Berit som bevis for viljen til å gå utenom det trygge. Men lavbudsjett-miniserien Ølhunden Berit står ganske alene, og forblir unntaket som bekrefter den nye normalen. 

Dynamiske kunstuttrykk som spillefilm og seriedrama trenger ikke trygghet og minimert risiko – de trenger forutsigbare rammer. Det er to forskjellige ting. Akkurat nå ser det ut som tv-kanalene forveksler disse  størrelsene.

Kjetil Lismoen er redaktør av Rushprint.