«Jeg skulle aldri gjort det her», sier Kristin Harila. Det som var en vill og vakker drøm, er blitt et nattsvart mareritt som har underminert all glede over den bragden hun har utført. Den livsbejaende besettelsen har blitt erstattet av mørke og dystre ettertanker. Og så blir det bare verre. Tvilen tar helt over. «Hva om vi ikke satte den rekorden?», spør hun seg selv. Kanskje alt hadde vært mye bedre om det hun har gjort sammen med Tenjen Lama Sherpa ikke hadde funnet sted? 

Den 27. juli 2023 setter Kristin Harila fra Vadsø og den tibetanske sherpaen Tenjen Lama Sherpa en rekord som er så rå og umenneskelig at den nesten er vanskelig å fatte. I løpet av en tidsperiode på 92 dager har de to klatret til topps på de 14 høyeste fjellene i verden, fjell som alle er over 8000 meter høye. Det er Harilas andre forsøk, og de har trosset visumproblemer i Tibet, logistikkutfordringer i Nepal og Pakistan, og det ene fjellet etter det andre. Våren og sommeren har gått, og slit og livsfare har fått en lykkelig slutt. Men lykken varer ikke lenge. 

Harila blir ufrivillig sentrum i en mediestorm omkring en klatrer som døde på vei opp K2-fjellet, og dette endrer hennes liv. Titusenvis av meldinger tikker inn på telefonen hennes, og alle synes å ønske at hun og familien hennes skal dø en voldsom død. Hun blir en syndebukk. Tilsynelatende går alt bedre for sherpaen Lama. Han blir helt i hjemlandet. Rekorden gjør ham ekstra ettertraktet som sherpa, og framtiden er lys. Han tenker at han skal arbeide som sherpa et par år til før han kanskje legger opp, men et par måneder etter at rekorden er et faktum har han blitt tatt av et snøskred og er borte.

Harila – nådeløse fjell er en film om å være høyt oppe og langt nede. En film om en nesten umulig kraftprøve og rekord, men også en film som legger vekt på ettertanker og uoversiktlige bivirkninger av de drømmene man har og det man gjør. Even Sigstads film klarer å finne en balanse mellom å skape intens spenning og etablere sammenhenger som gjør tilskueren litt klokere etter at filmen er over. 

Even Sigstad har laget filmer om sport i en årrekke. Sammen med Filip Christensen sto han bak de to Supervention-filmene i 2013 og 2016, om fristil-skiløpere som søker seg til skiterreng uten løyper, og de to lagde også det fine portrettet Aksel i 2021. I denne filmen tegnet Sigstad og Christensen et skarpt og nyansert bilde av stjernealpinisten Aksel Lund Svindal, og denne filmen har mye til felles med Harila – nådeløse fjell. Felles har Svindal og Harila en unik kombinasjon av ekstremt mentalt fokus og fysisk styrke og utholdenhet. Filmene om Svindal og Harila har dessuten andre klare fellestrekk, som en sterk betoning på familien som støttespillere. Dette er også viktig i Christopher Carvasals klatrefilm Trango – et ønske om å leve sterkt, som Sigstad og Christensens selskap Field Productions produserte i fjor.

Harila – nådeløse fjell handler om eksistensielle valg og en farefull lek med døden, men det er også en film som gir oss et blikk bak kulissene i ekspedisjonsverdenens maskineri av jakt på sponsorer, skjør logistikk, desperat søken etter finansiering og betydningen av medieoppmerksomhet og sosiale medier. Harila – nådeløse fjell er en film om kvinnelig mot og ønsket om å bevise at kvinner kan. Og det er en fortelling om det å forlate familien for å utfordre døden i fjellveggene i snø og is, men samtidig en film om å finne en ny familie.

En sinnssyk idé

Even Sigstads film om Kristin Harila kretser om det hovedpersonen selv karakteriserer som en sinnsyk idé. I Harila – nådeløse fjell får vi imidlertid ikke bare den spektakulære historien om hvordan Harila og Tenjen Lama Sherpa klatrer til topps på de 14 høyeste fjelltoppene i verden på tre måneder, og setter en ny rekord med stor margin, men vi får også et portrett av den kvinnen som har den sinnssyke idéen.

«Hvor hører jeg hjemme?» spør Harila tidlig i filmen, og vi får en skildring av en kvinne som satser alt på sin ville drøm. Noen år tidligere arbeidet hun i en møbelkjede. I gave av bedriften får hun en tur til Kilimanjaro, og selv om det blir en tøff fysisk utfordring for henne å nå toppen, blir hun som besatt. Det er klatre hun vil. Hun er laget for å klatre. Og hun vil sette rekorder. Hun selger leiligheten sin, sier opp jobben, tar opp banklån og flytter for en stund hjem til familien i Vadsø. Hun gjør alt hun kan for at hennes store drøm skal gå i oppfyllelse. 

Noe av det som gjør regissør Even Sigstad og produsent Filip Christensens film så vellykket, er at skildringen av Kristin Harila er så nyansert og detaljert, med mye bakgrunnsinformasjon og viktige kontekster som gjør det mulig å forstå hvordan hun kan klare å utføre sin rekordbragd. Dette gjør spenningen i skildringen av bestigningen av den ene farlige fjellet etter det andre mer engasjerende, og det gjør henne til et menneske mer enn et overmenneske. Vi kommer ikke alltid så langt inn på henne som vi kanskje skulle ønske, men framstillingen av Harila gjør noe med historien og spenningskurven. Hun har en smittende fnisende latter, en urokkelig vilje, men også et stort hjerte.

På en effektiv måte veksler framstillingen av rekordforsøket med scener med den bekymrede familien hjemme i Vadsø. Faren er bekymret, søsteren forteller om Harilas viljestyrke, og moren slår fast at Kristin har tatt sitt valg. Hun har valgt kulde og slit. På telefonen forteller moren at hun er på vei sydover på ferie, men hun sier til datteren at det Kristin går gjennom er noe hun har valgt frivillig. Alt dette bidrar til å skape både nærhet og intensitet i framstillingen. Vi vet jo at hun klarte det, og mange har sett eller hørt om hennes rekordklatring før filmen begynner. Kryssklippingen mellom Harilas strabaser i fjellveggene, og det trygge livet hjemme i Norge, skaper en effektiv kontrast samtidig som Harila også gjøres mer allmennmenneskelig og levende som karakter.

For Harila er forholdet til klatrepartneren Tenjen Lama Sherpa helt avgjørende. Uten ham ville hun ikke engang vært i nærheten av å klare å bestige fjellene. Noe av det som gjør Harila – nådeløse fjell så vellykket er at også Lama, som han som oftest bare kalles, presenteres mer grundig. Også hans familie blir viktig. Harila mener det er viktig at hun deler rekorden med en sherpa. Istedenfor å bytte ut sherpaer mellom hvert fjell, noe som kanskje hadde vært det mest pragmatiske og sikret et støtteapparat som var uthvilt og sterkere, vil hun gjøre dette sammen med én sherpa. Vi møter Lamas hustru og sønner, og får et lite innblikk i den lokale sherpakulturen. Ikke så mye at det blir et for stort sidespor, men det gir oss et glimt bak kulissene i det som ellers ofte blir en framstilling av noen vestlige eventyrere og noen lokale og anonyme bærere.

I tillegg til å presentere både Harila og Lama på en bred og nyansert måte, slik at vi føler at vi blir litt kjent med dem, benytter Even Sigstad seg av velprøvde dramaturgiske grep som varmer den velkjente historien opp og skaper sterk dramatisk spenning. Et av den klassiske fortellingens mest effektive grep er å etablere en deadline, og deretter skape forskjellige hindre underveis. Dette er usedvanlig effektivt også i en dokumentarsammenheng, og det får oss nesten til å glemme at vi har fasiten i hånden. Vil Harila og Lama klare det, tenker vi, mens dagene går og klokka tikker. Det ene hinderet etter det andre dukker opp, men etter hvert løses de mange flokene med visum og logistikk. Og værvinduene er korte og knappe. Fjellene kan ikke bestiges hele tiden, det er for farlig. Det er bare korte perioder det er mulig å nå toppene. Vi vet også at Harila har forsøkt tidligere, men ikke lyktes. Men ettersom det ene fjellet etter det andre bestiges øker sjansene for at hun skulle lykkes på det andre forsøket. Og med Lama på laget blir det umulige mulig.

Mesteparten av filmen skildrer selve rekordforsøket, med stadige tilbakeblikk som gir bakgrunnsinformasjon, og like stadige klipp som viser Harila-familien hjemme i Vadsø. Mot slutten blir imidlertid etterdønningene helt avgjørende. Da hun og hennes sherpa-team skal bestige den aller siste fjelltoppen skjer det en ulykke med en klatrer fra et annet selskap. Han faller og blir hengende opp-ned på verst tenkelige sted. Det er en flaskehals av is som har krevd mange menneskeliv. Til tross for at Harila og hennes kameramann og hjelpere gjør det de kan blir de senere utpekt som syndebukker. Ser vi ikke opptak der de går forbi den dødende mannen i fjellsiden? Selv om Harila stiller opp på det ene intervjuet etter det andre, og peker på at den mediehistorien som har blitt dannet ikke stemmer, og at de bildene som vises ikke viser hennes klatrere, er det umulig å bli kvitt stempelet. Når Lama dør i en annen ulykke et par måneder senere, er drømmen for alvor blitt et mareritt. Hun forlater den fjellklatrerverdenen som har betydd så mye for henne i årevis.

Ekspedisjoner og ekstremsport

I de siste årene har vi sett en liten håndfull norske helaftensdokumentarer som har det til felles at de handler om ekstremsport, ekspedisjoner og mennesker som vil bryte grenser og leve så sterkt som mulig. Allerede i Loop (Sjur Paulsen, 2005) var fjellklatring og fokuseringen på intense øyeblikk et viktig tema, og i filmer som Bjørnøya (Inge Wegge, 2014) og Sunshine Superman (Mariah Strauch, 2015) handlet det om grensesprengende opplevelser og drømmer enten i form av en guttetur til Bjørnøya eller et portrett av basehopperens far Carl Boenish. 

Ski (Nicolai Schirmer, 2025) er en noe enklere hyllest til ekstremsportens biokjemiske rus og ønsket om å bestige den ene fjelltoppen etter den andre for nærmest å oppheve tyngdekraften på ski på vei ned. Mer kompleks og sammensatt var Momentum (Matias Myklebust, 2024), der hyperaktive og kjernesunne Bernt Marius Rørstad må amputere høyrefoten etter en speedgliderulykke, men han vil vise at han kan komme tilbake. Rørstad vil bestige toppen av Skagastøltind med sin nye protese. Ekspedisjonsfilmen Trango – et ønske om å leve sterkt (Christopher Carvasal, 2025) skildrer to norske klatrelag som begir seg til Trango-massivet i Karakoram i den Pakistanske delen av Kashmir. Den første ekspedisjonen finner sted i 1984 og får et tragisk utfall. To av de fire klatrerne omkommer på vei ned. En ekspedisjon i 1999 får et bedre utfall, selv om strabasene er nesten umenneskelige, og etter at Trango er beseiret kommer alle helskinnet hjem igjen.

Harila – nådeløse fjell har mye til felles med disse tidligere filmene. Den handler om ønsket om å sprenge grenser og sette en håret rekord. Det er en film om å leve i øyeblikket, av og til så å si fra steg til steg opp en isglatt fjellside, og det er en film om det å sette et merke i historiebøkene. Det er en skildring av en styrkeprøve nesten uten sidestykke, og forsøket på nærmest å overkomme menneskekroppens begrensninger. Filmen knytter også an til en tradisjon av norsk polarimperialisme og bevis på nasjonal kraft og viljestyrke av et gjennombarket folkeferd. At det av og til går galt, og at man ikke alltid lykkes, men likevel prøver igjen, er også en del av denne motivkretsen. Om det var for lett ville vi ikke blitt så imponert, eller sittet så langt ut på stolkanten i scener der livet står på spill.

Samtidig skiller filmen om Kristin Harila seg fra de andre lignende filmene på en enkel og åpenbar måte. Dette er ikke en skildring av maskulin identitet, som smis i fjellveggen eller i skisporet, men framstillingen av en moderne kvinnelig identitet. Hvorfor gjør Harila det hun gjør? Svaret er åpenbart sammensatt, med mange ulike mulige svar, men både Harila selv og filmen som helhet legger vekt på at Harila gjør dette for å vise at kvinner kan gjøre akkurat det samme som menn.

Kristin Harila vil være et forbilde for andre kvinner. «Jeg vil vise at kvinner er sterke», sier hun tidlig i filmen, og hun fortsetter: «Like sterke som menn». Rekordforsøket er selve beviset på dette. Damer er like sterke som menn, og de kan også være hardhauser. Også her er familien avgjørende. Hennes mor kan fortelle at hun har oppdratt sine to døtre til å være tøffe og ikke puslete. Og de er oppdratt til å vite at de kan gjøre det de vil. Det å være kvinne er intet hinder.

Framstillingen av Kristin Harila illustrerer dette. Ikke bare er hun viljesterk og fysisk overlegen de aller fleste, men hun er selvstendig og uavhengig. Hun ordner alt selv. Ikke bare klatrer hun opp det ene fjellet etter det andre, men mellom klatrebragdene ordner hun sponsoravtaler, legger ut stadig nye videoer på sosiale medier, tar opp banklån, og jakter på finansiering. Hun starter sitt rekordforsøk uten å ha fullfinansiert det hele. Det er bare etter at Seven Summit Treks, det lokale ekspedisjonsselskapet hun benytter seg av, bestemmer seg for å hjelpe henne selv om ikke all finansiering er klar, at hun kan lykkes. Hun har ikke bare unik fysisk og psykisk styrke, men også en egen evne til planlegging.

At hun er kvinne er avgjørende på flere ulike måter i filmen, og Harila – nådeløse fjell tegner et bilde av en moderne femininitet som både gir muligheter og skaper begrensninger. «Jeg har aldri følt meg som en feminist», sier hun henimot slutten av filmen, men hun kjenner på en urettferdighet fordi det at hun er kvinne skaper ekstra problemer og utfordringer. Det er ikke bare risikoen og mulighetene for at hun omkommer som gjør at det er vanskelig å skaffe sponsorer, også det at hun er kvinne gjør det ekstra utfordrende. Det er ingen fordel at hun er kvinne, det motsatte er snarere tilfellet.

Og verre blir det etter at rekorden er satt. Mediefortellingen om kyniske rekordjegere som bokstavelig talt går over lik får en sterk seksualisert tone. De som sender henne drapstrusler gjennom sosiale medier kaller henne «hore». Langt på vei antyder filmen at det er fordi Harila er kvinne at hun velges ut som syndebukken fordi den pakistanske klatreren Muhammad Hassan døde i flaskehalsen på vei opp K2. Hun blir offer for mediestormen fordi hun er kvinne.

Det bildet av den moderne kvinnen som Kristin Harila representerer, er annerledes og spennende. Hun er feminist nærmest mot sin vilje, men forstår at likestilling ennå ligger langt unna og det er fremdeles ekstra hindre for kvinner. Hun viser andre kvinner at det er mulig for kvinner å utføre klatrebragder, og hun er ikke mindre dame enn at hun trenger litt tid på en flyplass til å shoppe klær og se på sko, men mest av alt er hun en representant for en moderne femininitet som ikke ser kjønn som et hinder for å forsøke å nå sine drømmer og barske mål. Selv når hun er som mest sårbar gir hun ikke opp, men fortsetter videre til tross for at hun kaster opp etter å ha blitt matforgiftet eller at slitet tærer på henne så mye at brystholderen blir hengende og dingler på overkroppen. Kanskje bør hun også hente ut egg og fryse dem, om hun en gang vil bli mor? Hun er dame, men hun gir seg ikke. Hun er ikke redd for ubehag og slit, og gir ikke opp.

Unntaksmennesket og hjelpeapparatet

Dette er langt på vei en typisk måte å skildre mennesker på i mange av de nye norske dokumentarene om klatrebragder og alpinheltemot. En sentral kontrast risses opp, og den forsterkes i Harila – nådeløse fjell av at Kristin Harila er kvinne. På den ene siden er hun et unntaksmenneske. Hennes utholdenhet, viljestyrke og evne til å tyne kroppen til det aller ytterste er uvanlig Samtidig er hun en helt vanlig ung kvinne. Harila er både helt vanlig og samtidig svært uvanlig, på en og samme tid. Det gjør portrettet av henne både spennende og engasjerende, og det finnes en allmennmenneskelig klangbunn som gjør filmen – og mennesket Harila – til noe mer enn det man kan se i medieoppslagene.

I Aksel, portrettfilmen om Aksel Lund Svindal, så vi ikke mye av maskineriet omkring idrettsstjernen. Den institusjonen som gjorde det mulig for Aksel Lund Svindal å bli en ener i utforløypa var bare svakt antydet. Familien og alpinkompisene ble trukket fram, men ikke landslaget, sponsorene, støtteapparatet og mediesirkuset. Det tappet Aksel for litt av sin kraft. Harila – nådeløse fjell har mer kontekst og sosiale sammenhenger, og det gjør filmen både rikere, mer engasjerende og mer verdifull.

Selv om både Kristin Harila og Tenjen Lama Sherpa åpenbart er enere, med både psykiske og fysiske egenskaper som gjør at de kan sette den ekstreme rekorden, bruker Even Sigstad mye tid på å presentere alt det som finnes rundt Harila og hennes makker. Vi får ikke bare noen innblikk i sherpakulturen, men får en bredere presentasjon av hjelpeapparatet, og alle de som gjør klatringen mulig. Harila er stadig på telefonen til sin manager, og det ekspedisjonsselskapet som arrangerer sherpaer og all logistikk får en viktig plass i filmen. Vi ser det også hele tiden i bildene på fjellet. Det er alltid bærere og taufestere til stede i bildene. Det er som oftest noen som har laget løyper, festet tau, opprettet en camp, og brakt utstyr og mat opp fjellsidene. Også når Harila og Lama når toppen er det ofte andre til stede.

Dette er en viktig del av Kristin Harilas holdning og metode. Hun vil løfte fram de mange som bidrar til å gjøre rekorden mulig, og dette gjør filmen ekstra betydningsfull. Det gjør ikke bragden mindre, det gjør ikke at rekorden blekner, men vi forstår på en mye tydeligere måte enn i de aller fleste ekspedisjons- og klatrefilmer at det er et helt apparat bak enerne. Vi går i Harila – nådeløse fjell bokstavelig talt «bak kulissene». Sløret rives en kort stund av dyrkingen av eneren og unntaksmennesket, og vi ser det store «maskineriet» av mennesker og ressurser som skal til for at rekordforsøket skal kunne lykkes.

At filmen også skildrer hvor viktig media er, både på godt og vondt, er også avgjørende. Medieoppmerksomhet skapte våre gamle polarhelter Nansen og Amundsen, og bygget også opp moderne varianter som Børge Ousland, som vi for øvrig ser i et kort glimt fortelle hvilken bragd Harila har gjennomført, men i vår tid er media blitt et tveegget sverd. Harila bygger opp et image gjennom sosiale medier, men de sosiale mediene skaper også bilder som ikke har rot i virkeligheten, men som hun ikke kan unnslippe. Bilder som knuser drømmene.

Drømmer og mareritt

«Det forandret livet mitt for alltid», sier Kristin Harila tidlig i filmen. Hun satset alt på en drøm som ble realisert til tross for all fare og all motstand, men drømmen ble snudd til et mareritt. «Det har vært et helvete, og et mareritt. Hele greia», konkluderer hun i ettertid. Mot slutten av filmen ser hun tilbake, og hun slår fast at hun har forlatt den verdenen hun så lenge var en del av og så besatt av.

Kristin Harila har ikke bare gjort noe som ingen har gjort før henne, både menn og kvinner, men hun har gått gjennom en forandring. Ikke minst har hun funnet en ny familie. Hun ble søster Didi for Lama, og en nær venn til tross for vansker med å kommunisere uten å kunne den andres språk. Og hun forlater ikke Lamas familie, men forsøker å hjelpe dem og holder kontakten etter at Lama er forsvunnet i fjellet. Hun tar også initiativet til en stiftelse som skal jobbe for at sherpaenes liv skal bli litt mindre risikofylt. Mot slutten av filmen hører vi i bakgrunnen en kommentar som blir et mørkt avsluttende ekko i filmen. Alle mennene er døde, sier noen når Harila besøker Lamas familie. Det er bare enker og barn igjen i sherpalandsbyen.

Dette forteller noe om hvor sammensatt Harila – nådeløse fjell er som film. Det er et spennende eventyr om ekspedisjoner og fjellklatring, og det er en film om eksistensielle valg og ekstreme prøvelser, men det er også en film om betydningen av det sosiale og hvordan man kan finne nye familier. Even Sigstad gjør en god jobb som regissør, og han har et godt team med seg som alle bidrar til at filmen er blitt så vellykket og tidvis sprenger genregrensene. Om noen skal trekkes fram ekstra er det vel Alexandra Hamilton-Ayres, som har laget en musikk som både kan være sitrende og spenningsskapende, følsom og innsmigrende, men også nøytral og nøktern når det behøves. Den skaper stemning, bidrar til fortellingen, og etablerer en egen musikalsk verden som beriker bildene.

Det er et tankekors at det har blitt laget så mange helaftens dokumentarfilmer om ekstremsport og fjellklatring her i Norge i de siste årene. Man kan undre seg over hva det sier om oss nordmenn. Selv om filmene er forskjellige, har de mye til felles. De preges av en kjerne av motiver som varieres i de ulike filmene. Det er filmer om ekstreme individualister som setter seg hårete mål. Kristin Harila gir oss imidlertid sin egen historie, om trangen til å nå toppene og presse seg selv til det aller ytterste, og hun gir oss kanskje også en slags forklaring som setter klatringen inn i en interessant sammenheng. 

Tidlig i filmen gir hun et bilde på vår moderne tilstand i form av en lignelse eller parabel. I vår moderne tid, sier Kristin Harila, er vi så redd for det vi oppfatter som ubehagelig og utfordrende, og færre og færre går ut av sin komfortsone. Denne komfortsonen blir også stadig mindre, og manges verden blir dermed også stadig mindre og trangere. Til slutt ender man opp i sofaen, men da blir man bekymret også der. Hennes vei ut av denne moderne onde sirkelen er å hige etter rekorder og å nå alle de høyeste toppene. Men opplevelsene skaper en bitter ettersmak. Hun velger å forlate klatreeventyrets verden, og isteden er det humanitært og sosialt arbeid hun hengir seg til. Dette gjør også Harila – nådeløse fjell til en noe uvanlig film. Det er en film som også har et avsluttende håp. Et håp som ligger i en valgt familie, og i et viktig og betydningsfullt engasjement for andre mennesker.

Dette er artikkel nummer 140 fra Gunnar Iversen på rushprint.no. De andre kan du lese her.