Foto: Kanskje er det en ny Agnès Varda som får slippe til om vi åpner opp døren for andre erfaringer?

Da vi deltok i en panelsamtale om lavbudsjettfilm denne høsten under Miragefestivalen, hevdet NFI-konsulent Janic Heen at kortfilmen er et effektivt format som indikasjon på hvor talentfull en regissør er, og dermed effektivt for å kvalitetsvurdere regissører som søker midler fra NFI. I tilskuddsvilkårene for NEO-spillefilmproduksjon (debutantordning for spillefilm) heter det at “produsenten og nøkkelmedarbeidere må ha 3-årig utdanning på bachelornivå i faget eller relevant og dokumenterbar filmfaglig erfaring innenfor sitt fagfelt.” Dette betyr i praksis at man må lage kortfilm før spillefilm. Men hvor god indikator er kortfilmen egentlig?

Kortfilm som indikator

Om vi skal vurdere kortfilmer laget av noen av de beste regissørene før deres respektive debutspillefilmer, ser vi ingen klar trend. Se for eksempel på kortfilmene til Martin Scorsese, Céline Sciamma, Ruben Östlund og David Lynch. Generelt sett er det vekslende kvalitet over kortfilmene deres. Kortfilm kan selvfølgelig være en god indikator på hvor dyktig en god regissør kan bli, men når dette ikke alltid er tilfellet, vil potensielt gode filmskapere bli luket ut. Ergo er kortfilmen en problematisk, ujevn indikator.

Det å kun forholde seg til kortfilm som inngangsbillett til tilskudd er også svært begrensende. Opp gjennom filmhistorien er det nok av regissører som har gått andre veier, enten de kommer fra filosofien som Park Chan-wook, litteratur som Pasolini eller skuespill som Cassavetes. For NFI sin del er det nok vanskelig å slippe inn alle med disse bakgrunnene, men det kan absolutt ha en verdi å åpne opp dette rommet litt mer.

 Hvem skal få innpass?

Under den nevnte panelsamtalen poengterte tidligere NFI-konsulent Rodrigo Stoicheff at 90 % av manusene han ble tilsendt var tradisjonelle dramafilmer, at det ikke er sånn at det florerer med spennende kunstneriske ideer som han avslår, og at det er vår (manusforfatterne og regissørene) jobb å gjøre noe med dette. Dette er i så fall en urovekkende trend, men heldigvis en som kan fikses. For selv om det er noe vi kan gjøre noe med, så kan også NFI lett gjøre noe med dette. Gjennom filmhistorien har det ikke vært manko på regissører med unike tilnærminger til filmtradisjonen som kommer fra andre kunstformer. Her finner vi navn som Varda fra fotografi, Bergman og Mendes fra teater, den indiske legenden Satyajit Ray fra illustrasjon – for å nevne noen.

Dette er regissører med unike tilnærminger til filmformen som også har laget alt annet enn tradisjonelle dramafilmer. Med sine særegne måter å lage film har de bidratt til et langt større kreativt mangfold og åpnet nye rom for andre regissører. Det blir da historieløst å kun forholde oss til kortfilmen som inngangsbillett. De kom fra andre skapende virker og hadde trolig bevisste forhold til det å jobbe kreativt med et budsjett og en ramme og hvilke utfordringer det bærer med seg. Dette kan være «relevant yrkeserfaring» til tross for at det ikke er konkret erfaring med audiovisuell historiefortelling. Hvis NFI virkelig ønsker et bredere filmmangfold, er dette veien å gå.

Kvantitative dilemmaer

Før i tiden var ikke kortfilmen den eneste inngangsbilletten til spillefilm, så må det være slik i dag? Grunnen til at det blir slik er åpenbar. Her kan NFI sikre seg at regissører har en viss filmatisk kompetanse og kommersiell appell før de får ressurser. Det er på alle måter ansvarlig drift.

Som regissører vet vi smertefullt godt hva dette yrket krever utover det kunstneriske, enten det er i form av pedagogisk ansvar, logistikk eller håndtering av uforutsette hendelser. Regnværet som så fint symboliserer ditt indre kaos i diktform, dukker ikke, i likhet med hovedrolleinnehaver, nødvendigvis opp på tiden. En måte å håndtere manglende set-erfaring på, kan være å sette desto høyere krav til produsentens erfaring. Altså mener vi at dersom man gir penger til en regissør med minimal til ingen erfaring med audiovisuell historiefortelling, burde de andre i hovedteamet, det være seg produsent eller fotograf, ha desto mer erfaring, slik at settet ikke vil bli preget i unødvendig grad av amatørmessige feil. Og dersom en poet søker om millioner av kroner til film, skal det selvsagt forventes en bevissthet fra søkeren om sin manglende produksjonelle- og audiovisuelle erfaring.

Med det sagt har hver film sin egen fremgangsmåte og det å ha vært illustratør kan absolutt ha vært «relevant yrkeserfaring» for Satyajit Ray. Vi må stille oss spørsmål om hvilke stemmer vi går glipp av. Selvfølgelig vil ikke alle og enhver som drodler på et ark få innpass, men kanskje er det en Agnès Varda som venter på oss om vi er villige til å tørre å satse på henne.

Erik Wensaas og Yonas Nakland er regissører.