Foto fra årets pressekonferanse med Alex Gibney og hans eksplosive film om Elon Musk.

De store filmfestivalenes pressekonferanser handler stadig mer om å ta stilling til vår tids mest akutte politiske spørsmål. Det er ikke bare Wim Wenders og Alexander Payne som er tatt på senga som juryledere de siste årene av pressens direkte spørsmål om deres synspunkter på politiske stridstemaer. Stjerner som George Clooney og Javier Bardem veiet sine ord på gullvekt, som om de var politikere, under filmfestivalen i Venezia.

Hvorfor vi setter vår lit til filmstjerner som politiske tenkere, forblir en gåte for meg. Samtidig har jeg vært på nok pressekonferanser til å innse at det for pressen ofte handler om å få en stor profil til å si noe kontroversielt. Ikke alle deltakerne snakker godt engelsk, noen bruker tolk, og den minste upresishet kan lede til fatale feilsiteringer. Noen av oss husker med gru hvordan Lars von Triers «I understand Hitler»-sleivbemerkning i Cannes gikk verden rundt og ga ham alvorlige problemer.

På denne måten får filmene og festivalene global oppmerksomhet. Om det fremmer filmkunsten og filmens egenart er en helt annen sak. Nyhetskverna går 24 timer i døgnet og dette er filmens mulighet til å henge seg på. Og for en liten film kan omtale være veien videre til internasjonal distribusjon.

Å stå i stormen

En av de som mestrer rollen som ringleder i denne manesjen er Venezia-festivalens leder Alberto Barbera. Han våger å stille seg laglig til hugg gjennom sine kontroversielle valg. Når du innlemmer bare én kvinnelig regissør blant de 20 som deltar i hovedkonkurransen – da ber du om bråk. Han er ikke bare dreven i kunsten å manøvrere seg over minefelt i sin omgang med internasjonal presse – han ser ut til å trives i denne stormen. Selv når han får velfortjent juling.

Det Barbera likevel skal ha honnør for, er viljen til å motsette seg press. Han og hans team hevder sin rett til å kuratere uten innblanding. Her følger han eksemplet til Biennalens leder, den kontroversielle Pietrangelo Buttafuoco, som de siste årene har stått på barrikadene for å holde geopolitikken unna kunsten. Han fikk bråk da han inkluderte Russland i årets kunstpaviljong, men har forsvart seg iherdig. Resultatet er at EU nå trekker tilskuddet til Biennalen.

Jeg er uenig i mye av det Buffafuoco står for, men jeg forsvarer hans rett til å kuratere uten innblanding. Og jeg skulle ønske at Berlinalens ledere kunne vise den samme integriteten overfor sine sponsorer som Biennalen. Men de synes underlagt det tyske kulturdepartementet og ute av stand til å gå på tvers av den tyske konsensusbaserte kulturpolitikken.

Når det koker

Selv kan jeg styre min begeistring for filmstjerner som i tide og utide flagger sine siste politiske hjertesaker. Eller journalister som reduserer filmene til politiske pamfletter. Men det er selvsagt nytteløst å legge lokk på disse pressekonferansene, når verden brenner. Det var det Wenders til slutt måtte erkjenne.

Den siste konferansen jeg deltok på, var den Fjord-teamet holdt under Cannesfestivalen på forsommeren. Der hersket den samme babelske forvirringen som ofte har preget møter mellom taboidpressen og filmskaperne. På ene siden hadde vi en presse som ønsket å spisse konfliktlinjene i filmen mellom den norske stat og en religiøs minoritet. På andre siden satt en filmskaper som insisterte på at det var andre ting enn polarisering han var opptatt av. Pressen ønsket sitatvennlige onelinere, men de fikk isteden nyanser de ikke visste hva de skulle bruke til.

Jeg vet at kulturjournalister behøver konkrete problemstillinger og klare konflikter for å rapportere hjem. Tvetydighet og for mange nyanser gjør seg dårlig som forsidekandidater. Men det tjener verken filmen eller filmjournalistikken at verkene strippes for sin egenart og reduseres til et stykke lett omsettelig journalistikk.

Hvordan filmene til syvende og sist oppfattes er selvsagt ikke noe filmskaperne har kontroll over. I noen tilfeller, som med Fjord, kan svakheter ved filmen forsterke en bestemt tolkning. De nyansene i filmen som regissør Mungiu mener unndrar seg enkle fortolkninger, er kanskje ikke så synlige som han tror. Han har stukket fingrene nølende i en gloheit gryte av konspirasjoner og mistillit mellom stat og befolkning som har nådd kokepunktet i mange land. Kanskje risikerer filmen å bli en ufrivillig magnet for disse strømningene.

I lys av det er det ikke så merkelig at pressen tidlig begynte å sirkle rundt denne filmen. Fjord er i berøring med noe rått og ubehandlet, der nede i folkedypet. Det har selvsagt pressen fått ferten av. Nå sikter filmens amerikanske distributør seg inn mot Oscarracet  til neste år. Om Fjord fanges opp av kulturkrigerne i det polariserte Amerika, kan filmen gå en heftig vinter i møte.

Kjetil Lismoen er redaktør av Rushprint.