Foto fra «Makta» – sist gang NRK Drama ga oss noe vi ikke visste vi ville ha.

Siste året har jeg tatt gjensyn med en rekke norske dramaserier fra det siste tiåret. Jeg ville blant annet finne ut hvilke fellestrekk disse produksjonene har og hvordan de gjenspeiler kringkasteroppdraget.

En av dramasatsingene som står i en særstilling er 22. juli. Serien ble laget under helt spesielle omstendigheter, i kjølvannet av den kanskje største testen for det sivile norske samfunnet i fredstid. Da NRK Drama ga grønt lys til produksjonen hadde avdelingen lagt bak seg en krevende periode. Bare få år i forveien hadde avdelingen gått på en av sine største smeller med serieversjonen av Jan Kjærstads roman Erobreren (2012). Kritikkene var brutale og avdelingen ble anklaget for svakt forarbeid med å kvalitetssikre den kostbare serien. Men ikke bare det: det ble stilt spørsmålstegn ved dramavdelingens framtid.

Likevel hadde kanalen is nok i magen til å gi serieskaperne Sara Johnsen og Pål Sletaune stor kreativ frihet og blockbuster-budsjett til å dramatisere 22. juli-terrorens ringvirkninger. Om noen var forpliktet til å utforske 22. juli-komplekset, til å vise hva norsk dramatikk kunne bidra med til den felles bearbeidingen av terroren, så var det vel NRK. Det er i hvert fall slik jeg i dag oppfatter at NRK-ledelsen definerte dramaavdelingens mandat den gangen.

Vågemot i krisetider

22. juli tilhører en fase av NRK Dramas historie der viljen til å ta sjanser var beundringsverdig. Og gevinstene man høstet var formidable, både i kunstnerisk forstand og ved seernes oppslutning og gjennomslagskraften i norsk offentlighet. Det er ikke tilfeldig at i den samme perioden ble to av avdelingens dristigste serier, Kampen for tilværelsen (produsert internt) og Makta (produsent: Motlys), initiert og spilt inn. Ingen av disse seriene var noe seerne etterlyste, eller egentlig ønsket. Vi visste i hvert fall ikke da at det var noe vi ønsket å se. Men sammen med 22. juli står særlig Makta fram som en milepæl i avdelingens historie.

Det mange spør seg i film- og tv-miljøet nå for tiden er om NRK fortsatt har is i magen til å foreta tilsvarende ambisiøse satsinger. De uttalte målsettingene synes fortsatt å være de samme. Men det som nå etterspørres av NRK synes drevet av behovet for forutsigbarhet og trygghet. Mye av lufta er gått ut av dramaboomen, bransjen er preget av krisetider. Da søker alle seg til det trygge, det som seerne tidligere har omfavnet.

Selv om det bare er halvannet år siden siste episoden av Makta ble sluppet på NRK, virker det som en evighet siden. De kompromissløse visjonene som løftet fram Makta og 22. juli, framstår som de store unntakene som bekrefter regelen. I dag forteller produksjonsmiljøet om en dramaavdeling som trår veldig forsiktig. Fra å være en av NRKs mest attraktive satsingsområder, som kunne konkurrere med sportsendingene, er drama nå vurdert som altfor kostnadskrevende. Det er mye rimeligere å satse på reality og såkalte non scripted-formater.

Risiko og bestillingsvegring

Det er naturlig at de privat finansierte tv-kanalene lar seg diktere av markedet. Men for NRK bør det forholde seg annerledes. Kringkasteren har et mandat fra oss om å kunne vise vågemot, selv i nedgangstider. Og er det noe både 22. juli og Makta  har lært oss, så er det at man kan ikke kalkulere seg fram til suksess. Man må ta sjanser. Å sette seg komfortabelt tilbake og kjøre safe fungerer ikke lenger. Til det er både markedet og seerne for utålmodige. NRK har selv bidratt til disse forventningene ved å gi oss slike grensesprengende serier. Mye vil ha mer. Nå venter vi på en ny utfordrende serie. Noe vi ikke visste vi ville ha.

Kanskje kan den vesle miniserien Ølhunden Berit (produsent Maipo), som nylig vant pris på seriefestivalen Canneseries, fylle noe av dette tomrommet. Kanskje innevarsler Rekviem for Selina (produsent Anti) en åpning for en ny generasjon serieskapere som kan snu opp-ned på våre forestillinger om hva som er bredt og smalt. Jeg hadde i hvert fall ikke trodd at jeg skulle få en aha-opplevelse av å se en dramatisering av influenser Sophie Elises liv.

Men beskjeden fra det eksterne produksjonsmiljøet er at ledelsen i NRK Drama er blitt engstelige for å mislykkes. De håper å gi seerne det de tror seerne vil ha. Med andre ord: mer av det samme. Vi tar risiko hele tiden, svarte NRKs dramasjef Marianne Furevold-Boland til Rushprint tidligere i vinter da hun ble konfrontert med bestillingsvegringen hos tv-kanalene. Jeg tviler ikke på at hun opplever det slik. Risiko er på mange måter den lufta bransjen puster inn. Bare det faktum at NRK har måttet avpublisere to store dokumentarserier på under et år, vitner om den fallhøyden bestillerne i NRK hele tiden må forholde seg til. Men frykt for å feile er aldri noen gunstig drivkraft.

NRK Dramas mandat

Vi har ulike mandater. Mitt mandat er blant annet å minne NRK Drama på sitt mandat og sine kulturpolitiske forpliktelser. Men kanskje burde NRK selv oftere minne sine seere om sitt mandat. Ikke ved å fortelle om hvor viktige de er, men ved å produsere serier som utfordrer og skaper forventninger. Det var den største prøvelsen for det sivile samfunnet etter andre verdenskrig som førte til at dramaserien 22. juli ble produsert. NRK-ledelsen innså at bare NRK kunne lage serien. Men, slik Makta viste, behøver vi ikke ekstraordinære omstendigheter for å kunne lage utfordrende seriedrama. Det burde holde at NRK-ledelsen er trygg på eget mandat. Trygg på hvorfor vi har en dramaavdeling i NRK. Det er den eneste kanalen som ikke bare skal bryte ny grunn, men som har økonomiske muskler til å gjøre det. Kjenn på de musklene, Furevold-Boland, de er helt unike og det vet du godt. Ikke vær redd for å bruke dem.

Kjetil Lismoen er redaktør i Rushprint.