Hvordan forholder en filmskaper seg til filmkritikk? Det var spørsmålet DNs Jens M. Johansson stilte Joachim Trier i et kort intervju i helgens utgave. Trier kvitterte med et sitat fra Baudelaire: Det er som å spørre en lyktestolpe hva den tenker om hunder.
Det ble selvsagt ytret med humor. Men også med alvor. For det er ikke til å komme unna: En kritiker er håret i suppa, plageånden på galleriet, gneldrebikkja som pisser der den føler for. Og ingen har vel vært en større plageånd her hjemme i forkant av Joachim Triers Norgespremiere på Affeksjonsverdi enn Morgenbladet-kritiker Bernhard Ellefsen.
Triers hund fikk meg til å huske et møte med filmskaperen i Cannes da han hadde premiere på Louder than bombs. Han var ferdig med publikumsvisningen der applausen hadde vært lang og sjenerøs. Nå sto kritikervisningene for tur – og der applauderes det sjelden. Nå kan de (kritikerne) herje med oss som de vil, og det kommer de til å gjøre, lo Trier nervøst, og rustet seg for særlig de franske kritikernes vasse kniver.
Kritikk kan være ubarmhjertig. Det kommer neppe som noen nyhet for Trier. Samtidig er han så stor og verdenskjent nå at det spiller liten rolle hva norske kritikere måtte mene. Om vi skal holde oss til pissetrengte formuleringer fra det franske litterære liv, så er kanskje hva som ble sagt om Honoré de Balzac anvendelig for Triers renommé akkurat nå: Det ble i sin tid sagt at forfatteren hadde vokst til en så stor elv at du kunne pisse i den uten at han lot seg affisere av det (dette er litt etter hukommelsen, så om det var Flaubert som var gjenstand for dette, så får de frankofile litteratene tilgi min ignoranse)
Trier er blitt så stor at denne vesle publikasjonen jeg er redaktør for for første gang kunne se langt etter intervju med ham. Kanskje også Morgenbladet kjente på den såre følelsen. Trier vil helst la skuespillerne skinne, var beskjeden. I skrivende stund er Affeksjonsverdi en av favorittene til en rekke Oscar-kategorier, og Trier holder nok en gang på å legge verden for sine føtter.
Dalahesten Bergman
Forstandige filmkritikere har allerede gitt Ellefsen motstand for sin demonstrative slakt. Både Øyvor Dalan Vik (DN), Ulrik Eriksen (Morgenbladet) og Guri Kulås (Klassekampen) har påpekt det urimelige i noen av påstandene, og ikke minst svakheten ved selve filmanalysen. Vanligvis er Ellefsens klo skarp og presis. Men ikke denne gangen. Han framstår som utålmodig og omtrentlig. Påstanden om at det er pinlig at Trier er Norges fremste kultureksport er ikke bare, vel, pinlig – den er underlig provinsiell. Trier vinner riktignok priser i Cannes og nomineres til Oscar, men han har ikke Norges flagg på brystet. Det er en nedvurdering av filmen som kunstform å redusere den til en offisiell representant for norsk kultur som ikke får sette oss nordmenn i forlegenhet.
Kritikken fra Ellefsen kan minne om den Bo Widerberg i sin tid fremmet overfor Ingmar Bergmans dominante posisjon i svensk film. Som del av en ung og utålmodig generasjon kalte Widerberg Bergman for den svenske filmens «dalahest». Han var en eksportartikkel som ble Sveriges utstillingsvindu internasjonalt, mens andre og mindre stemmer ikke slapp til. Men vi er ikke der i Triers tilfelle. Han har verken Bergmans monumentale kulturelle betydning eller den svenske legendens tentakler. Ikke ennå.
Det er ikke tilfeldig at utfallet mot Trier kommer fra den velutdannede middelklassens høyborg i Morgenbladet. Jeg har selv jobbet der og kjenner miljøet. Det er mye positivt å si om det. Særlig troen på at kritikken har en verdi i seg selv, at å fleske til med kontrære svingslag også inngår som en naturlig del av registeret. Slik sett kan publikasjonen være en livreddende øy (for debattene) i en mainstream av middelkultur.
Noen ganger resulterer det i viktige debatter. Andre ganger ikke. Affeksjonsverdi-debatten tilhører foreløpig sistnevnte kategori.
Middelklassens selvpisking
Noe interessant har likevel kommet ut av det. For meg har ringene debatten har avgitt i den norske middelklassens andedam gitt meg en følelse av déjà vu. Enkelte venner på sosiale medier, alle fra middelklassen, har «stått fram» om hvordan de aldri egentlig har likt Trier og Vogts middelklasse-portretter. De er så Oslo 3, sier de. Og det er akkurat det vi ikke trenger mer av i norsk film (igjen dette trenger, som om film er et bestillingsverk på vegne av den norske stat, eller en skje tran). En mann fra Oslo vest skrev at han opplevde Reprise som den første filmen som speilet hans generasjon beleste unge menn, og at det var en skjellsettende opplevelse. Han fikk raskt en ørefik om at det var nettopp det som var problemet, hvorpå han svarte defensivt at han var klar over at han kom fra et privilegert sted.
Slik forvandlet debatten seg til den opplyste middelklassens rituelle selvpisking. Det er ikke noe nytt at Triers middelklasse-mennesker fra Oslo 3 skaper irritasjon. Helt siden Reprise har rollegalleriets bråkjekkhet og livslede blitt tatt til inntekt for noe overfladisk og selvnytende – som om det er filmskaperne selv som deler disse holdningene. Vi lever i en tid der kunstopplevelser ikke lenger får være døråpnere, men speil som skal bekrefte våre egne verdier og miljøer.
Siden Reprise har Trier og medforfatter Vogt blitt eldre og klokere, og kvinnene mer sentrale. Men det er tydeligvis ikke nok. Renate Reinsves hovedrolle i Verdens verste menneske oppfattes av enkelte kritiske røster som en mannlig konstruksjon.
Det gjør det selvsagt ikke noe bedre at hovedrollene er attraktive, nesten glamorøse eksistensielle tvilere – ikke så ulike de noen vil huske fra den franske nybølgen. Og det hjelper heller ikke at Trier er en spektakulær begavelse med en letthet i uttrykket og hang til elegante visuelle krumspring. Hvor ofte anvender ikke kritikerne ordet estetikk som noe suspekt i omtalen av Triers visuelle univers – som om mediet i seg selv er et farlig dekadent avvik.
Hva er det vi debatterer?
Det er særlig i det litterære mijøet at Triers filmer framkaller sterke reaksjoner. I helgens Klassekampen kunne så vidt forskjellige forfattere som Jan Kjærstad og Maria Navarro Skaranger fortelle om hvor mye Triers filmer har betydd for dem. Samtidig er enkelte i det litterære liv fortørnet på sosiale medier over at bransjen så ensidig tar Affeksjonsverdi i forsvar, og at den ikke «tar debatten». Men et innlegg i en kulturavis har sjelden satt en næringsorientert filmbransje på hodet.
Dessuten er det ikke helt klart hva debatten handler om. Og når slakten kommer lenge før premieren, og det utløser synsing fra folk som ikke har sett filmen, skyr mange banen.
Men enda viktigere er det at filmbransjen er helt annerledes enn det litterære liv. Jeg blir nesten rørt hver gang jeg møter forfattere som spør om hvorfor det ikke er flere filmskapere som skriver debattinnlegg og skaper røre i offentligheten, slik forfatterne har gjort som den naturligste ting i verden.
Min forklaring er ikke så annerledes enn den en hvilken som helst produksjonsassistent kunne gitt etter første dagen på et filmsett: Å lage film er et lagspill der lojaliteten til prosjektet trumfer alt. Og der du er helt avhengig av den som kan gi deg din neste jobb. Nedslående, men sant.
Selv Arne Skouen, filmmannen som ble prist for sine ytringer – ja, som hadde en egen spalte som het Ytring i Dagbladet – kunne være nådeløs overfor de i filmmiljøet som kritiserte kolleger. Brønnpissere, kalte han dem.
Om Affeksjonsverdi på noen måte handler om ytringsfrihet, så handler den om kulturkritikkens rett til å slå fra seg – selv når den tar feil. På én måte er jeg glad for at noen våger å gå så spektakulært motstrøms. Jeg skulle bare ønske at Ellefsen hadde funnet et bedre eksempel enn Affeksjonsverdi.
Om det er noe denne debatten viser, så er at vi sårt trenger flere rendyrkede filmkritikere. Om de forsvinner – og det gjør de i voksende antall – overlater vi banen til nettopp all rounder kulturkritikeren som interesserer seg for film sånn innimellom. Og da er kritikken dømt til å bli omtrentlig, slik den har vært i dette tilfellet.
Kjetil Lismoen er redaktør av Rushprint.