Foto: «Ølhunden Berit» skal vises på Seriedagene denne uken.

Denne uken er det ti år siden den første utgaven av Seriedagene ble lansert. Noen storstilt feiring er det ikke lagt opp til. Bransjen er i krise og det er liten aktivitet. Mange selskaper ligger nede med nesten brukket rygg. Eller så har de gravd seg ned mens de venter på bedre tider.

Det mest positive med inaktiviteten er vel at bransjen for en gangs skyld har tid til å gå på seminar. Om man da ikke er blant de som har omskolert seg.

Seriedagene overtok rollen som Dramakonventet på Losby hadde fylt i en årrekke. Jeg husker de første årene av konventet som en periode med mye optimisme. Dramabransjen var i vekst og på vei mot sin første Emmy. En oppkomling ved navn Netflix holdt på å lage sin første original dramaproduksjon på norsk jord. I den forbindelse dukket Little Steven opp på Losby med oppmuntrende råd og pressen på slep. Man kunne merke at noe var i emning.

Dette var en slags pionértid som ledet fram til den sagnomsuste produksjonsboomen som ga bransjen tidenes bakrus. Her om dagen hørte jeg på radioen at begrepet «som en full sjømann» er stigmatiserende. Men jeg kommer ikke på noen bedre beskrivelse av hvordan Viaplay brukte penger da dramaboblen var på det mest sprekkferdige.

Den nye edrueligheten

Nå er dette en tilbakelagt epoke og en ny edruelighet preger bransjen og Seriedagene. Det er mange tematiske gjengangere fra siste årenes seminarer – fra de siste nybrottene innen KI til flinke folk som deler sine erfaringer og pitchedueller. For ikke å glemme enda en debatt om hvorfor en regelstyrt insentivordning ennå ikke er blitt en realitet.

En av dramaboomens arkitekter, Ivar Køhn, har fått oppgaven med å si noen ord om ti år med Seriedagene. Hva kan mannen som i NRK var en av fødselshjelperne til nybrott som 22. juli, Kampen for tilværelsen, Heimebane og Makta, samt den kontroversielle Exit, mene om dagens svært forsiktige tv-kanaler?

Den lavmælte sørlendingen vil nok gå pragmatisk til verks. Kanskje vil han beskrive landskapet slik det holder på å avtegne seg: Med et lokomotiv i front, NRK Drama, som har et unikt mandat og pengene sine intakt. Ingen andre, bortsett fra kanskje Netflix, har noe å substansielt å komme med når det gjelder bestillinger, hevdes det i miljøet. TV2-ledelsen mener på sin side at prisene er for høye og vil ikke bruke et øre mer på norsk drama enn det de er forpliktet til som kringkaster.

Videre gir kilder jeg har snakket med følgende beskrivelse: WarnerBros Discovery avventer hva som skjer med HBO Max, og vet lite om budsjett og behov; Disney har sagt nei til Norden og SkyShowtime har vært lammet av konflikten med Trump og CBS i USA. Amazon er heller ikke veldig tydelige i signalene sine. Samarbeidet med TV2 er riktignok fint – dramaserien Rinnan er den største satsingen så langt – men usikkerheten påvirker innkjøp og tidshorisonter for begge kanalene.  

Investeringene må heretter forsvares ut fra lokalt marked, heter det. Det gjør at alle store produksjoner må samproduseres eller få offentlige tilskudd. Og så var det dette med den hersens ufullstendige insentivordningen…

Om ikke dette landskapet er krevende nok, kan det snart blåse opp til uvær blant de forhandlingstekniske motstanderne i bransjen. Dårlige tider gjør ingen i denne bransjen spesielt sjenerøse og det er krefter som mener avtaleverket må revurderes i lys av de nye tidene. Vi får nok snart se hva det vil innebære.

En bransje i terapi?

Mot dette bakteppet kan nok Seriedagene fort utvikle seg til enda en terapi-runde. Flere opplevde at fjorårets bransjedag var som å legge seg på sofaen og få tildelt en diagnose.

Men depresjon er et lite attraktivt samtaleemne. La oss kalle det noe annet og mer oppløftende – hva med omstilling, eller en new deal? Er det noe bransjen i årevis har vært gode på og fortjener skryt for, så er det nettopp evnen til å hive seg rundt. Bare se hvordan selskapene på rekordtid snudde seg rundt for å gi tv-kanalene den oppsiktsvekkende realitybølgen fra de siste par årene. Det særlig kanalene håper på nå er en tilsvarende snuoperasjon for å få dramaproduksjonen nesten like billig som boomen innen de såkalte non scripted-formatene.

Om serieskaperne og produksjonsmiljøene vil bifalle det, er heller tvilsomt. Som en serieskaper sa det: Be careful what you wish for. Man kan fort spare seg til fant.

Mange savner Dramakonventet og skulle ønske at Seriedagene kunne innta samme rollen som en mer intern affære. Hvor man kan granske sitt indre sjelsliv og nerde om faget sitt. Mediedagene i Bergen, som handler om veldig mye mer enn serier, har ofte vel så faglig spissede sesjoner om serieskaping, som Seriedagene, mener en serieskaper jeg snakket med. Og han la til: «Kanskje er grunnen til at jeg føler Seriedagene som mindre relevant, både faglig og sosialt, at det vi holder på med er mindre relevant, og at vi har blitt færre».

Huff. Nå ble denne kommentaren mørkere enn den strengt burde være. Jeg tok kontakt med med Ståle Stein Berg som sammen med Synnøve Hørsdal i fjor skrev en rant på Rushprint om tingenes tilstand på Seriedagene. Den gangen var de oppgitt over hvor dominerende kjøpmannsbekymringer og fagforeningskamp var på Seriedagene, mens de kreative aspektene og ambisjonene havnet i bakgrunnen. Berg er i et langt lunere humør denne gangen, og sender meg følgende epost:

«Det som nok er den største utfordringen er at det fort blir mye hva og hvordan i slike foraer; at man diskuterer praksiser og erfaringer, men vier mindre tid til det viktige hvorfor. Hva er det vi skal oppnå med det vi holder på med? Himmelen over det hele. Her bør det være mulig å gå kringkastere, kanaler og strømmere tettere på klingen – men også oss selv som skapere og leverandører. Hvor skal vi, og hvorfor?»

Kjetil Lismoen er redaktør av Rushprint.