Jon Inge Faldalen anbefaler særlig Aasne Vaa Greibrokks novellefilm «Hildring» på Kortfilmfestivalen, Emil Triers «Norges vei tilbake» og storebror Joachims bortklipte «gutten og steinen»-scene i «Affeksjonsverdi» hos Criterion. Og ingen kan plassere kamera slik Spielberg gjør det i «Disclosure Day».
Foto fra Spielbergs kinoaktuelle «Disclosure Day».
Bakrom, indre og ytre loft og kjellere utforskes av blant andre Renate Reinsve i kinoaktuelle Backrooms, en skikkelig sjangerfilm og blockbuster, årets åpenbare gjennombrudd på det store lerretet, fra Kane Parsons, en ung filmskaper som allerede har behersket de små skjermene en god stund. Og ja, gi meg heller flere syltynne, imploderende memfilmer enn ytterligere ekspanderende superheltunivers.
Eller insisterende koko komedier. Kinoaktuelle Nirvanna the Band the Show the Movie henter blant annet smil fra det skjulte kamera, lik hos Sacha Baron Cohen eller Nathan Fielder, regissert av Matt Johnson med manus av Johnson og Jay McCarrol. Serien begynte med ufrivillig pikk avbildet på bandbanner, rullet ned en bygningsfasade fra et skvulpende tospann gatedumme surrehuer i jakt på en gig.
Men evnene har et asymptotisk forhold til de skyhøye ambisjonene, om spillejobben som kanskje nærmer seg men kanskje likevel aldri oppnås. Filmen hopper først i fallskjerm, som en slags Flight of the Jackasses i evig idémyldringsfarsefase, og inspirert av Back to the Future gjøres korte tidsreiser, blant annet til 2008, med tidspranks tvinnet med andre og sine yngre selv – samt forsøk på å fange lynet. Rart? Ja, rart. Og gøy.
Fiksjonsfiguren He-Man kom ikke helt til Norge, i hvert fall ikke til meg. Et par tegnefilmsekunder på Dagsrevyen – det må vel ha vært i en sak om videovold og barn, vil jeg tro – er alt jeg har sett av tegnefilmene om og med He-Man. Det kinoaktuelle, masete makkverket Masters of the Universe (Travis Knight) – som jeg dessverre brukte penger på å se på det store kinolerretet – makter ikke å fylle det svære fiksjonshullet omkring, et vakuum den gang fylt med plastfigurlek og treborgsnekring.
Som sverdets forlengete arm forblir den muskuløst menneskelignende figuren – krampaktig spilt av Nicholas Galitzine – hul, og karakter og film tar seg selv verken på alvor eller med humor som treffer. Nær verdiløst. Nok nå. Slutt med dette superhelttullet.
«He made fun of a blind man», synger Stevie Wonder så vidt – men like fullt som et vidunderlig og vektig humorhistorisk øyeblikk (for hvem er vel gjort mer narr av) – med et smil under AFI Life Achievement Award: Eddie Murphy (Netflix). Før det sa Wonder også: «You know, laughter can make life livable. A sense of humor allows us to appreciate that a smile can be the most basic connection to out humanity.» Inderlighet er den nye ironien. Eller, «Tenderness is the new punk», som Joachim Trier formulerte det i Cannes i fjor. Wonderful.
Helter enten faller eller falmer. Særlig – synes det som – de som var store på åtti- og nittitallet. Michael Jackson: Kjennelsen (Netflix) er nok en dokumentarserie om de mange mistenkelig lignende anklagene om seksuelt misbruk av unge gutter, og en viktig motvekt til kinosuksessen Michael.
Under VM i 1994 ble fotballhelt Maradona sendt hjem i skam. Men Brasil leverte. Den koselige dokumentaren Fotball-VM 94: Brasils storslagne snuoperasjon (Netflix) veksler mellom spillernes egne hjemmevideoarkivopptak og nye intervjuer med blant annet Romário, som i nåtid forteller om, og gjennom arkivklippene lar oss gjense, en tunnel, en buet sombrero, flere tupp og nikk – ballmagi med hode, skulder, kne og tå fra et særs sedat ultratalent som ikke gadd å trene noe særlig, men plutselig kunne rundlure et helt forsvar med en bråvinklet skuffedragning med innsiden av foten.
Dokumentaren minner oss også på glemte fotballtalent som tragisk tidlig trafikkdøde Dener (søk ham opp på YouTube) og Formel 1-kjører Ayrton Senna, som ble hyllet av et brasiliansk landslag på vei ut på VM-banene hånd i hånd, ei lenke av håndholdt lagånd, leken, med musikk og dans, til nybakt pappa Bebetos søte babyvuggefeiring med lagkompisene, og helt til sist, den fjerde finaleseieren på grunn av straffekonkbommen til en av mesterskapets aller beste spillere, Italias Roberto Baggio.
Som Dunga sier: Treff siden av nettet, der keeperen ikke når den. Lurt.
Fotballspiller Arne Brustad tilbrakte sine siste år på sykehjemmet mamma drev. Han spilte og skåret en gang i urtiden for det olympiske bronselaget foran Hitler i 1936, og under VM i 1938. Omtrent samtidig som Arne Ekeland, en annen Bøn-er, malte Fotballspillere, et vidunderlig vakkert triptyk fra fabrikken, i garderoben og på banen. Sliten og sterk samtidig.
Emil Triers toepisoders dokumentarserie Norges vei tilbake (Netflix) sin historiske horisont krittes opp langt senere i den norske fotball-VM-historien (noen burde ta for seg det norske landslaget på 1970- og 1980-tallet, da mange av våre aller beste, som Lund og Thoresen, spilte vakkert; begge ville startet i VM 2026), på det berømte og romantiserte nittitallet, med Drillos, og tar raskt for seg 2000-tallets mange kvalikfadeser. På den siste, Norge-Skottland, var datteren min og jeg til stede. Til og med kiltene på t-banen på vei hjem var forlegne over det regelrette ranet i sluttminuttene. Bah.
«Dere skal nyte det», sier Solbakken. Med musikk på ørene trikser Nusa i sokkelesten i garderoben, før han straks på det glatte gresset mot Italia i fjorårets juniregn assisterer Sørloth og selv klinker ballen i mål i sakte kino, før kameraets mange ekstra opptagne bilderammer – inspirert av filmen som fulgte Zidane gjennom en kamp (igjen inspirert av filmen som fulgte George Best gjennom en kamp) – for eksempel fanger Ødegaards lille pasningsfinte, hans og Haalands delte bakromsblikk, og gampeløpet dit ballen ruller, passeringen av keeper og avslutningen inn i det åpne målet.
Solbakkens backstory, hjertestans, trenervirket. «Tempo uten stress», sier han i pausa mot Estland, og etter seier mot Israel ber han spillerne gå ut for å «hygge» seg.
Lagleder Are Hokstad – omtalt av Solbakken som «limet i laget» – er også intervjuet og fulgt på USA-befaring i del to av dokumentaren, etter tårene på San Siro. Jeg har selv spilt fotball med Hokstad, den gang Norge fortsatt kvalifiserte seg til mesterskap. Og noe av det morsomste jeg noen sinne har hørt i en fotballgarderobe – dette underlige stedet for et lag, full av ulike personligheter, sterke lukter, forventning og skuffelser – var da en ny keeper var på prøvespill på ei trening vinterstid, med voldsomt opprevne «knær» på den svarte nikkersen. Alle sittende på garderobebenkene stirret et øyeblikk på det revnete fraværet av tøy, men det var Are som med et skjevt smil og munnen til sist spurte eplekjekt:
«Har’u bikkje, eller?» (Og dette var før de VG-reklamene med han nordlendingen i badstua som spurte blant annet sidemannen: «Keførr har du ikkje bart?»)
Troppen hylles på Rådhusplassen, og treningskamper skal avgjøre hvem som blir de siste på blokka. Triers kamera er hjemme hos Bodøs Hauge mens han ulidelig spent venter på det overraskende kongevideouttaket, med navnet etter hvert halvkryptisk tusjet på ei blåse på vei over ripa. Smil. Lettelse.
Kan vi vinne VM? «Nei, da svarer jeg faktisk nei. Og jeg håper ikke jeg var den første», smiler og småler kona til Solbakken. Det tror jeg hun har rett i, men det kan jo bli moro for det.
Storebror Triers Affeksjonsverdi er ute på fysisk format hos Criterion, blant annet med kommentarspor på enkelte scener, samt den vondvakre, bortklipte «gutten og steinen»-scenen, beskrevet slik i Vogt og Trier-manuskriptet, publisert av Tiden:
«EXT. SKOG – DAG – KLIPP FRA FARENS FILM ANNA:
Den mørkhårede gutten fra Anna småløper gjennom en regnvåt skog. Han er dekket av gjørme, kald og redd. Lyden av et TOG som passerer i det fjerne.
Han når en lysning i skogen der det ligger en stor sten. Han stopper opp. Alt er stille rundt ham – er han trygg?
Han går mot stenen. Den ser litt malplassert ut, overdimensjonert, som noe fra et eventyr. Men det er også bare en stor sten. Mose dekker den ene siden.
Gutten setter seg ned ved siden av den. Utslitt.
Han legger seg ned. Stenen er formet slik at man kunne sagt at han legger seg i stenens favn. Han glipper med øynene.
Total av lysningen: Gutten ligger urørlig tett inntil stenen.
En jente står i skogkanten og ser på ham. Det er Anna, spilt av Agnes som barn.»
I én lang kamerakjøring, bakover, så mot høyre, fortettes flukten til gutten ligger i «stenens favn», som om forfatter Sten Egil Dahl (fra Reprise) beskrev Gustav Borg (Skarsgård) som en filmskaper à la Spielberg eller Tarkovskij. Sluttscenen i Oslo, 31. august var én lang, bevegelig tagning på om lag åtte minutter. Mon tro om Trier en dag lager en egen film breddfull av slike, med mise-en-scene sjelden montert, iscenesettelsen i store stykker?
Under ser jeg på et par enere hos Spielberg.
Fabelaktige Robin in the Hood (les min tidligere omtale her) vises under Kortfilmfestivalen, som også kan nytes digitalt på hjemme- og håndskjerm.
Blant en rekke gode filmer vil jeg tipse om et knippe høydepunkter, som Håkon Antons sosialt intense Det var slangen, om et uønsket klyp bak på fest, eller Ingrid Runde Saxegaards Sand i tissen, en fysisk og metaforisk naken og åpen strandsamtale mellom mor og datter, som får kjent på sine intimgrenser. «Døden kan jo være bra, den og», sier Ole Giæver halvt overbevist i Marte Volds Akkurat nå, en urolig film om mennesker som i blinde strekker hendene forbi den andre, fordi den er for nær. Voksent.
«En av de merkelige dagene, hvis du skjønner?» Aasne Vaa Greibrokks sensasjonelt sterke Hildring – en sann svir som både er sann og svir – åpner med en originalt vinklet sexscene, en langsom oppvåkning, med berøring og begjær (kanskje noe av det som savnes i Sand i tissen).
Uhygge, utilpasshet, opplevelser oppned, leirbålensomhet som får en til å lure på hvor forstanden er henglemt. Rollene spilles av Isabel Beth Toming, Preben Hodneland, Birgitte Fink og Oddgeir Thune, med foto av John-Erling Holmenes Fredriksen, som følger sildringen nedover jordstiføttene, eller titter opp fra ei veske.
Det vil overraske stort om Hildring ikke stikker av med noen av de gjeveste prisene under festivalen.
Horror og western er to av sjangrene i vinden for tiden. Euphoria (HBO Max) er over, og lik Stranger Things (Netflix) tålte ikke serien sitt lange opphold mellom nest siste og siste sesong. Slik nøling bør kanskje heller bety nedlegging. Bare Lynch kan favne nyhugne Twin Peaks-kabber 25 år etter.
Arven etter Dallas blir tydeligere når støvet etter Yellowstone har lagt seg, og Dutton Ranch (SkyShowtime) fortsetter sterkt i episode fem, «Peaceful Find Peace», og seks, «A Cowboy Saint», stadig i et nytt landskap og med en rekke nye karakterer – men det hele føles likevel familiært, og langt sterkere enn siste sesong av Yellowstone.
«Well, peace will have to wait», sier Beth, som selger «an authentic cowboy story». Forandring rider, og forhandling fryder. Og med navnet Rip lever den godt voksne cowboyen med en ro som om han allerede var død. John-ene Ford og Wayne. Blodgrus. Meget flengende saker.
«This means something. This is important.» Jeg gjenså nylig Steven Spielbergs Nærkontakt av tredje grad, med gutterommet skildret i stjerne- og månelys, der elektroniske leker blir lys og lyd levende, før lyset går og kommer tilbake skinnende sterkt, for å la oss se og bevitne undre, identifiserte, stirrende subjekter i tredjegrads forbrødring.
For Spielberg har det UFOrklarlige sentimental verdi, en sang fra oven, forsøkt fortolket, formgitt i barberskum og potetmos. Et stykke, et musikkstykke. Gutt bortført, oppført.
Over the top secret. Spielberg har for lengst laget sine fremste filmer. Men når han igjen ringer hjem har han fortsatt nytt å melde, for en kalender full av kjente og skjulte endedager. Med Emily Blunt som Margaret Fairchild og Josh O’Connor som Dr. Daniel Kellner. Og John Williams’ vakre musikk.
Lyn spraker i øynene og stjernehimmelen er for lengst – i dølgsmål – laminert på landjorda, og Disclosure Day begynner på et vis midt i siste indre, med nær- og fjernkontakt som tredje og eneste lange akt, i en historisk forestilling om sannhet og konspirasjon, til- og avsløring og -dekking, og våre evner til empati og forbløffelse.
Filmen har et budskap om empati som superkraft, om hvordan sette seg i den andres sted, uten å være i veien. Misjon mulig. Apokryptisk åkerringpigg.
«Are they people?» «Don’t be afraid of what you don’t know.» «There’ll be no other day like tomorrow.» Som i Jaws er det litt Ibsen igjen, litt folkefiende, men også mer enn litt livsløgn, forsøkt avslørt av sannhetsvarslere av typen Assange eller Snowden. Disclosure Day er også på mange måter en medieallegori, fra menneskelig og telepatisk mediering, til TV som splittende og samlende massemedium.
Gjennom fjernkontakt og fjernstyring blir karakterer overtatt, i en fysisk tostedighet. Men er det ikke litt rart at koordinater ikke er en del av den ellers svært så stedpresise telepatipakka? Nåvel.
«Director, no cuts», sier Daniel på et tidspunkt. Og Spielberg gir oss igjen flere eksempler på et av sine mange varemerker, den strategisk viktig plasserte lange tagningen, en oner – nye enere fra en ener – som i TV-studioet før vår værenmelder Margaret (med munn og i hodet) klikker, og senere med Daniel over et jorde, langs et gjerde og inn i en bil, i om lag ett minutt. Studioscenen varer i over to minutter uten synlige klipp, og følger Margaret inn studiodøra og gjennom gangen til sminken, så walk and talk and make-up, til en intervjustol og påtagning av høye hæler, leppestift og til sist, stående klar på plassen mellom prompter og værskjerm. Så. Klipp. En kjøring inn mot en mer halvnær innstilling. Det klikker uforståelig fra munnhulen hennes. Spielberg vet når og hvordan kjøre – når og hvordan klippe.
I en av filmens større actionsekvenser dyttes en bil inn på togbanen, og gutteromslek blir igjen virkelighet, med bilen humpende langs skinnegangen, med karakterene klamret til karosseriet med Cruise-kontroll. Men Disclosure Days barnsomshjemreplika, som i Fielders The Rehearsal (HBO Max), tar oss med til det gamle jenterommet, en tiårings sang og fascinasjon for eventyrlige dyr bedende ved sengeenden, og nattevandring ut i den virkelige drømmen, beskrevet som å bevege seg gjennom en gardin av varmt vann.
Filmskaperen ber oss – også bokstavelig – om å tro på det vi ikke ser, ved å vise et usynlig fraværs innvirken på omgivelsene. Film(en) synliggjør både det synlige og usynlige. Men det påstått åndelige i filmen forblir uklart. Og i nuet vil Margaret ha seg frabedt tilbedelse. For medmenneskelig empati er i hvert fall ingen guder nødvendig.
Men hva vedvarer i hviskeleken til sist? Hva hviskes i øret, og så videre? «Listen…»
Jon Inge Faldalen er førsteamanuensis ved Institutt for medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo og har skrevet for Rushprint siden 2003. Les hans tidligere innlegg.
Jon Inge Faldalen anbefaler særlig Aasne Vaa Greibrokks novellefilm «Hildring» på Kortfilmfestivalen, Emil Triers «Norges vei tilbake» og storebror Joachims bortklipte «gutten og steinen»-scene i «Affeksjonsverdi» hos Criterion. Og ingen kan plassere kamera slik Spielberg gjør det i «Disclosure Day».
Foto fra Spielbergs kinoaktuelle «Disclosure Day».
Bakrom, indre og ytre loft og kjellere utforskes av blant andre Renate Reinsve i kinoaktuelle Backrooms, en skikkelig sjangerfilm og blockbuster, årets åpenbare gjennombrudd på det store lerretet, fra Kane Parsons, en ung filmskaper som allerede har behersket de små skjermene en god stund. Og ja, gi meg heller flere syltynne, imploderende memfilmer enn ytterligere ekspanderende superheltunivers.
Eller insisterende koko komedier. Kinoaktuelle Nirvanna the Band the Show the Movie henter blant annet smil fra det skjulte kamera, lik hos Sacha Baron Cohen eller Nathan Fielder, regissert av Matt Johnson med manus av Johnson og Jay McCarrol. Serien begynte med ufrivillig pikk avbildet på bandbanner, rullet ned en bygningsfasade fra et skvulpende tospann gatedumme surrehuer i jakt på en gig.
Men evnene har et asymptotisk forhold til de skyhøye ambisjonene, om spillejobben som kanskje nærmer seg men kanskje likevel aldri oppnås. Filmen hopper først i fallskjerm, som en slags Flight of the Jackasses i evig idémyldringsfarsefase, og inspirert av Back to the Future gjøres korte tidsreiser, blant annet til 2008, med tidspranks tvinnet med andre og sine yngre selv – samt forsøk på å fange lynet. Rart? Ja, rart. Og gøy.
Fiksjonsfiguren He-Man kom ikke helt til Norge, i hvert fall ikke til meg. Et par tegnefilmsekunder på Dagsrevyen – det må vel ha vært i en sak om videovold og barn, vil jeg tro – er alt jeg har sett av tegnefilmene om og med He-Man. Det kinoaktuelle, masete makkverket Masters of the Universe (Travis Knight) – som jeg dessverre brukte penger på å se på det store kinolerretet – makter ikke å fylle det svære fiksjonshullet omkring, et vakuum den gang fylt med plastfigurlek og treborgsnekring.
Som sverdets forlengete arm forblir den muskuløst menneskelignende figuren – krampaktig spilt av Nicholas Galitzine – hul, og karakter og film tar seg selv verken på alvor eller med humor som treffer. Nær verdiløst. Nok nå. Slutt med dette superhelttullet.
«He made fun of a blind man», synger Stevie Wonder så vidt – men like fullt som et vidunderlig og vektig humorhistorisk øyeblikk (for hvem er vel gjort mer narr av) – med et smil under AFI Life Achievement Award: Eddie Murphy (Netflix). Før det sa Wonder også: «You know, laughter can make life livable. A sense of humor allows us to appreciate that a smile can be the most basic connection to out humanity.» Inderlighet er den nye ironien. Eller, «Tenderness is the new punk», som Joachim Trier formulerte det i Cannes i fjor. Wonderful.
Helter enten faller eller falmer. Særlig – synes det som – de som var store på åtti- og nittitallet. Michael Jackson: Kjennelsen (Netflix) er nok en dokumentarserie om de mange mistenkelig lignende anklagene om seksuelt misbruk av unge gutter, og en viktig motvekt til kinosuksessen Michael.
Under VM i 1994 ble fotballhelt Maradona sendt hjem i skam. Men Brasil leverte. Den koselige dokumentaren Fotball-VM 94: Brasils storslagne snuoperasjon (Netflix) veksler mellom spillernes egne hjemmevideoarkivopptak og nye intervjuer med blant annet Romário, som i nåtid forteller om, og gjennom arkivklippene lar oss gjense, en tunnel, en buet sombrero, flere tupp og nikk – ballmagi med hode, skulder, kne og tå fra et særs sedat ultratalent som ikke gadd å trene noe særlig, men plutselig kunne rundlure et helt forsvar med en bråvinklet skuffedragning med innsiden av foten.
Dokumentaren minner oss også på glemte fotballtalent som tragisk tidlig trafikkdøde Dener (søk ham opp på YouTube) og Formel 1-kjører Ayrton Senna, som ble hyllet av et brasiliansk landslag på vei ut på VM-banene hånd i hånd, ei lenke av håndholdt lagånd, leken, med musikk og dans, til nybakt pappa Bebetos søte babyvuggefeiring med lagkompisene, og helt til sist, den fjerde finaleseieren på grunn av straffekonkbommen til en av mesterskapets aller beste spillere, Italias Roberto Baggio.
Som Dunga sier: Treff siden av nettet, der keeperen ikke når den. Lurt.
Fotballspiller Arne Brustad tilbrakte sine siste år på sykehjemmet mamma drev. Han spilte og skåret en gang i urtiden for det olympiske bronselaget foran Hitler i 1936, og under VM i 1938. Omtrent samtidig som Arne Ekeland, en annen Bøn-er, malte Fotballspillere, et vidunderlig vakkert triptyk fra fabrikken, i garderoben og på banen. Sliten og sterk samtidig.
Emil Triers toepisoders dokumentarserie Norges vei tilbake (Netflix) sin historiske horisont krittes opp langt senere i den norske fotball-VM-historien (noen burde ta for seg det norske landslaget på 1970- og 1980-tallet, da mange av våre aller beste, som Lund og Thoresen, spilte vakkert; begge ville startet i VM 2026), på det berømte og romantiserte nittitallet, med Drillos, og tar raskt for seg 2000-tallets mange kvalikfadeser. På den siste, Norge-Skottland, var datteren min og jeg til stede. Til og med kiltene på t-banen på vei hjem var forlegne over det regelrette ranet i sluttminuttene. Bah.
«Dere skal nyte det», sier Solbakken. Med musikk på ørene trikser Nusa i sokkelesten i garderoben, før han straks på det glatte gresset mot Italia i fjorårets juniregn assisterer Sørloth og selv klinker ballen i mål i sakte kino, før kameraets mange ekstra opptagne bilderammer – inspirert av filmen som fulgte Zidane gjennom en kamp (igjen inspirert av filmen som fulgte George Best gjennom en kamp) – for eksempel fanger Ødegaards lille pasningsfinte, hans og Haalands delte bakromsblikk, og gampeløpet dit ballen ruller, passeringen av keeper og avslutningen inn i det åpne målet.
Solbakkens backstory, hjertestans, trenervirket. «Tempo uten stress», sier han i pausa mot Estland, og etter seier mot Israel ber han spillerne gå ut for å «hygge» seg.
Lagleder Are Hokstad – omtalt av Solbakken som «limet i laget» – er også intervjuet og fulgt på USA-befaring i del to av dokumentaren, etter tårene på San Siro. Jeg har selv spilt fotball med Hokstad, den gang Norge fortsatt kvalifiserte seg til mesterskap. Og noe av det morsomste jeg noen sinne har hørt i en fotballgarderobe – dette underlige stedet for et lag, full av ulike personligheter, sterke lukter, forventning og skuffelser – var da en ny keeper var på prøvespill på ei trening vinterstid, med voldsomt opprevne «knær» på den svarte nikkersen. Alle sittende på garderobebenkene stirret et øyeblikk på det revnete fraværet av tøy, men det var Are som med et skjevt smil og munnen til sist spurte eplekjekt:
«Har’u bikkje, eller?» (Og dette var før de VG-reklamene med han nordlendingen i badstua som spurte blant annet sidemannen: «Keførr har du ikkje bart?»)
Troppen hylles på Rådhusplassen, og treningskamper skal avgjøre hvem som blir de siste på blokka. Triers kamera er hjemme hos Bodøs Hauge mens han ulidelig spent venter på det overraskende kongevideouttaket, med navnet etter hvert halvkryptisk tusjet på ei blåse på vei over ripa. Smil. Lettelse.
Kan vi vinne VM? «Nei, da svarer jeg faktisk nei. Og jeg håper ikke jeg var den første», smiler og småler kona til Solbakken. Det tror jeg hun har rett i, men det kan jo bli moro for det.
Storebror Triers Affeksjonsverdi er ute på fysisk format hos Criterion, blant annet med kommentarspor på enkelte scener, samt den vondvakre, bortklipte «gutten og steinen»-scenen, beskrevet slik i Vogt og Trier-manuskriptet, publisert av Tiden:
«EXT. SKOG – DAG – KLIPP FRA FARENS FILM ANNA:
Den mørkhårede gutten fra Anna småløper gjennom en regnvåt skog. Han er dekket av gjørme, kald og redd. Lyden av et TOG som passerer i det fjerne.
Han når en lysning i skogen der det ligger en stor sten. Han stopper opp. Alt er stille rundt ham – er han trygg?
Han går mot stenen. Den ser litt malplassert ut, overdimensjonert, som noe fra et eventyr. Men det er også bare en stor sten. Mose dekker den ene siden.
Gutten setter seg ned ved siden av den. Utslitt.
Han legger seg ned. Stenen er formet slik at man kunne sagt at han legger seg i stenens favn. Han glipper med øynene.
Total av lysningen: Gutten ligger urørlig tett inntil stenen.
En jente står i skogkanten og ser på ham. Det er Anna, spilt av Agnes som barn.»
I én lang kamerakjøring, bakover, så mot høyre, fortettes flukten til gutten ligger i «stenens favn», som om forfatter Sten Egil Dahl (fra Reprise) beskrev Gustav Borg (Skarsgård) som en filmskaper à la Spielberg eller Tarkovskij. Sluttscenen i Oslo, 31. august var én lang, bevegelig tagning på om lag åtte minutter. Mon tro om Trier en dag lager en egen film breddfull av slike, med mise-en-scene sjelden montert, iscenesettelsen i store stykker?
Under ser jeg på et par enere hos Spielberg.
Fabelaktige Robin in the Hood (les min tidligere omtale her) vises under Kortfilmfestivalen, som også kan nytes digitalt på hjemme- og håndskjerm.
Blant en rekke gode filmer vil jeg tipse om et knippe høydepunkter, som Håkon Antons sosialt intense Det var slangen, om et uønsket klyp bak på fest, eller Ingrid Runde Saxegaards Sand i tissen, en fysisk og metaforisk naken og åpen strandsamtale mellom mor og datter, som får kjent på sine intimgrenser. «Døden kan jo være bra, den og», sier Ole Giæver halvt overbevist i Marte Volds Akkurat nå, en urolig film om mennesker som i blinde strekker hendene forbi den andre, fordi den er for nær. Voksent.
«En av de merkelige dagene, hvis du skjønner?» Aasne Vaa Greibrokks sensasjonelt sterke Hildring – en sann svir som både er sann og svir – åpner med en originalt vinklet sexscene, en langsom oppvåkning, med berøring og begjær (kanskje noe av det som savnes i Sand i tissen).
Uhygge, utilpasshet, opplevelser oppned, leirbålensomhet som får en til å lure på hvor forstanden er henglemt. Rollene spilles av Isabel Beth Toming, Preben Hodneland, Birgitte Fink og Oddgeir Thune, med foto av John-Erling Holmenes Fredriksen, som følger sildringen nedover jordstiføttene, eller titter opp fra ei veske.
Det vil overraske stort om Hildring ikke stikker av med noen av de gjeveste prisene under festivalen.
Horror og western er to av sjangrene i vinden for tiden. Euphoria (HBO Max) er over, og lik Stranger Things (Netflix) tålte ikke serien sitt lange opphold mellom nest siste og siste sesong. Slik nøling bør kanskje heller bety nedlegging. Bare Lynch kan favne nyhugne Twin Peaks-kabber 25 år etter.
Arven etter Dallas blir tydeligere når støvet etter Yellowstone har lagt seg, og Dutton Ranch (SkyShowtime) fortsetter sterkt i episode fem, «Peaceful Find Peace», og seks, «A Cowboy Saint», stadig i et nytt landskap og med en rekke nye karakterer – men det hele føles likevel familiært, og langt sterkere enn siste sesong av Yellowstone.
«Well, peace will have to wait», sier Beth, som selger «an authentic cowboy story». Forandring rider, og forhandling fryder. Og med navnet Rip lever den godt voksne cowboyen med en ro som om han allerede var død. John-ene Ford og Wayne. Blodgrus. Meget flengende saker.
«This means something. This is important.» Jeg gjenså nylig Steven Spielbergs Nærkontakt av tredje grad, med gutterommet skildret i stjerne- og månelys, der elektroniske leker blir lys og lyd levende, før lyset går og kommer tilbake skinnende sterkt, for å la oss se og bevitne undre, identifiserte, stirrende subjekter i tredjegrads forbrødring.
For Spielberg har det UFOrklarlige sentimental verdi, en sang fra oven, forsøkt fortolket, formgitt i barberskum og potetmos. Et stykke, et musikkstykke. Gutt bortført, oppført.
Over the top secret. Spielberg har for lengst laget sine fremste filmer. Men når han igjen ringer hjem har han fortsatt nytt å melde, for en kalender full av kjente og skjulte endedager. Med Emily Blunt som Margaret Fairchild og Josh O’Connor som Dr. Daniel Kellner. Og John Williams’ vakre musikk.
Lyn spraker i øynene og stjernehimmelen er for lengst – i dølgsmål – laminert på landjorda, og Disclosure Day begynner på et vis midt i siste indre, med nær- og fjernkontakt som tredje og eneste lange akt, i en historisk forestilling om sannhet og konspirasjon, til- og avsløring og -dekking, og våre evner til empati og forbløffelse.
Filmen har et budskap om empati som superkraft, om hvordan sette seg i den andres sted, uten å være i veien. Misjon mulig. Apokryptisk åkerringpigg.
«Are they people?» «Don’t be afraid of what you don’t know.» «There’ll be no other day like tomorrow.» Som i Jaws er det litt Ibsen igjen, litt folkefiende, men også mer enn litt livsløgn, forsøkt avslørt av sannhetsvarslere av typen Assange eller Snowden. Disclosure Day er også på mange måter en medieallegori, fra menneskelig og telepatisk mediering, til TV som splittende og samlende massemedium.
Gjennom fjernkontakt og fjernstyring blir karakterer overtatt, i en fysisk tostedighet. Men er det ikke litt rart at koordinater ikke er en del av den ellers svært så stedpresise telepatipakka? Nåvel.
«Director, no cuts», sier Daniel på et tidspunkt. Og Spielberg gir oss igjen flere eksempler på et av sine mange varemerker, den strategisk viktig plasserte lange tagningen, en oner – nye enere fra en ener – som i TV-studioet før vår værenmelder Margaret (med munn og i hodet) klikker, og senere med Daniel over et jorde, langs et gjerde og inn i en bil, i om lag ett minutt. Studioscenen varer i over to minutter uten synlige klipp, og følger Margaret inn studiodøra og gjennom gangen til sminken, så walk and talk and make-up, til en intervjustol og påtagning av høye hæler, leppestift og til sist, stående klar på plassen mellom prompter og værskjerm. Så. Klipp. En kjøring inn mot en mer halvnær innstilling. Det klikker uforståelig fra munnhulen hennes. Spielberg vet når og hvordan kjøre – når og hvordan klippe.
I en av filmens større actionsekvenser dyttes en bil inn på togbanen, og gutteromslek blir igjen virkelighet, med bilen humpende langs skinnegangen, med karakterene klamret til karosseriet med Cruise-kontroll. Men Disclosure Days barnsomshjemreplika, som i Fielders The Rehearsal (HBO Max), tar oss med til det gamle jenterommet, en tiårings sang og fascinasjon for eventyrlige dyr bedende ved sengeenden, og nattevandring ut i den virkelige drømmen, beskrevet som å bevege seg gjennom en gardin av varmt vann.
Filmskaperen ber oss – også bokstavelig – om å tro på det vi ikke ser, ved å vise et usynlig fraværs innvirken på omgivelsene. Film(en) synliggjør både det synlige og usynlige. Men det påstått åndelige i filmen forblir uklart. Og i nuet vil Margaret ha seg frabedt tilbedelse. For medmenneskelig empati er i hvert fall ingen guder nødvendig.
Men hva vedvarer i hviskeleken til sist? Hva hviskes i øret, og så videre? «Listen…»
Jon Inge Faldalen er førsteamanuensis ved Institutt for medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo og har skrevet for Rushprint siden 2003. Les hans tidligere innlegg.
