Foto: Kristin Vollset imponererer med BIFF-vinner «Robin in the Hood».

• • • … like uadskillelige, som blikket og øynene
    • (Lars Saabye Christensen, Liten skrift (2025)

«Men pappa?» Det var flere ganger. «Oppstuss.» Kinoaktuelle Stargate – en julefortelling strever sårt med å strekke tre par armer – noen ganger bare to små – til en ønskedrømt familiesirkel omkring et utpekt juletre. Men to søstre ender omkveilet under greinene. «Kan jeg sove hos deg», spør lillesøster Ronja (suverent spilt av Luiza Idrizi) og kryper inntil storesøster. Lyder av sjangling, skrangling. Drømmer om hytte i skogen. En god venn. Nystrøket luciadrakt. En god nabo. «Noen ting er bare dritt. Men noe er fint og, da.»

Regissør og manusforfatter (med bokforfatter Ingvild H. Rishøi) Ida Sagmo Tvedte (Sol, snart seks, Snøfall, Stjernestøv) må være landets fremste instruktør av barn. Og jeg tror ikke det er laget bedre julefilm for hele familien her til lands. Den særdeles gode filmen står til sin tittels S. Og om ikke sevjen sklir ned barken før, sørger Emilie Nicolas for brist med «Brightly Shining» over ettertekstene. Vemodig, vondt, vakkert. 

Arvingene – Nepobaby 

Rikdommen utenfor rekkevidde for de fleste av oss – en overraskende selskapsinvitasjon – dingles framfor Emma (Vivild Falk Berg), en innledningsvis naiv og noe passiv (les: snill og grei), rund hovedkarakter som gravitasjonen ruller nedover, men stadig likevel kastes oppover av fortellingens klaskarmer, i flipperspillet kalt familie og selskap, og hierarkiet kalt klasse. Uegne valg. Oppnedpobaby. Tre inn i – eller ut av – arveraden?

En vellykket familie er ingen liten bedrift, og Henriette Steenstrup og Siri Seljeseths (med på manus er også Tina Rygh) severdige nye serie Nepobaby (TV2 Play) – med Gunnar Vikene som konseptuerende og også Hallvar Witzø som regissør – utforsker hvordan gaver jo egentlig ofte er pent innpakket takknemlighetsgjeld, implisitte og eksplisitte, passive og aktivt aggressive føringer som hefter ved såkalte presanger. Pene sløyfer kan skjule blåknuter.  

Arvestoff, gresk yoghurt og tragedie (for eksempel (over)hører og -ser både seer og karakter de ulike aktørenes renkespill og ikke lenger skjulte hensikter), litt Jeppe og Brewster, litt Succession, litt Exit, litt Unge lovende og Pørni på vranga, med momentum av et godt dysfunksjonelt samspilt, gruppebeklemt ensemble, en fersk nyfamilie søsken stresset av drivende musikk, og med understrekende bruk av fryst bilde, små stans ved detaljer i ord, handling og ansikt, en selvstendig valgt stilsignatur i et lekent fortalthetspreg, som ikke svekker innlevelsen, men heller minner oss om at også hvordan er hva. 

Stemningsskift fra sosialrealisme til melodrama, såpe og situasjonskomikk skjer med overbevisning, fra allsang av Admiral Ps «Kallenavn» til sædprøve, fittevev og håndklebrøling, og fråtseri av kaker og andre søtsaker berørt og fortært erotisk, med eneste bror Nicolai Cleve Broch i utuktig omgang med dekoren, i yummy hell og i det minste et par dødssynder i slengen. Bøtte!

Vi er alle i samme båt? Yeah, right. Noen – man – har basseng. Fælhet varer lengst, eller? Men sodd er jo godt da. Her må det komme en ny servering. 

Sorry, Baby og Den perfekte nabo

Heller enn å se usedvanlig svake After the Hunt – om akademisk posering og posisjonering, publish som perish, plagiering og overgrepsanklager – vil jeg varmt anbefale universitetsnære, kinoaktuelle Sorry, Baby, Eva Victors (bak den kuleste karakteren i Billions) selvskrevne, selvregisserte og selvspilte, landlig langsomme, men likevel intense, vonde, men også lette og ledige, indiefilm, som tar seg tid til å åpne og lukte på bøkene, en førsteutgave Woolf, eller Nabokov, Sontag og Baldwin, ullkrølle seg sammen med en venn under teppet, ligge ute i kulda og se på himmelen, lese og skrive, klappe en katt, og kanskje til tider ønske at man heller var død. 

Traumet etter et overgrep behandles med fint sandpapir. Se og kjenne gløden dø i øynene. Veileders falmete kommentarer i beinmargen. En hardback tjukk nok til å drepe ei rotte. Troverdige badescener, blant annet med et granskende blikk mot en myk pikk, nærmere sitt navn penis. En babymonolog. Om noe godt, eller noe, i det minste. Alt med foto av Mia Cioffi Henry. Victor er årets åpenbaring. 

Nia DaCostas Hedda (Prime Video) nygammeltenker Ibsen, som visste lenge før Godard at alt som trengs er en kvinne og en pistol. Men virkeligheten overgår et hvert drama. 

Dokumentarfilmen Den perfekte nabo (Netflix) er noe av det mest intenst uhyggelige jeg har sett på lenge, og viser gjennom politiets kroppskameraer en eiendommelig kvinnes eskalering av ulmende nabokrangling, i en virkelighetens skrekkfilm om barns lek, tomtegrenser, offentlig og privat eiendom, aksept for andres liv, respekt og nødvergerett, og et fatalt skudd gjennom en lukket dør. En mor blir drept, og far må fortelle barna. Det er så grusomt som det går an. Floridas «stand your ground»-lov spiller voldsmonopol hvor arrestanten først løslates, til protester fra de nødvergeløse. At rettferdigheten til sist seirer er skinnmager trøst. 

«You asked if I was here all alone, and I said probably» – Robin in the hood og Se meg

Nylig BIFF-aktuelle Hind Rajabs stemme (Kaouther Ben Hania, 2025) skildrer også drap, på en visuelt mindre intens måte, men auditivt desto sterkere, kretsende omkring ekte lydopptak fra Gaza. Jeg kommer nok tilbake til denne omkring ordinær kinopremiere i januar. 

Ellers hadde også BIFF på programmet straks kinoaktuelle Nina Knags skrevne (med Kathrine Valen Zeiner) og regisserte Se meg, som åpner med «falne» Eva (Pia Tjelta) i nærbilder, på en valgvake, i klasserommet, på et folkemøte, der hennes mann (Kristoffer Joner) bærer et ordførerkjede som tynger til skakke, og et svik, som stanser tilnærminger hjemme i senga. Blant byens nye asylsøkere bommer Eva en sigarett av Amir/Bashir (Tarek Zayat), som leser Folk og røvere i Kardemommeby. Hun låner ham Victoria i stedet. Se megs kjønnsdrivende bevegelse fra Egner til Hamsun skaper en film om begjær, sex, ulovlig kjærlighet, doble relasjoner og maktmisbruk. Utnytelse.

Dublin down. Dobbelt gatesanger Kristin Vollset – med sanger på gater blant mennesker, om gater og mennesker – imponererer igjen stort med sin eventyrlige nye mytespinnende fabel Robin in the Hood, som vant pris for beste norske kortfilm under BIFF.

«You asked if I was here all alone, and I said probably», synger hun megetsigende. For den originalt særegne gatesjangeren Vollset opererer i er hun nok alene om. En brevdue fra et annet sted, en annen tid. En kurrende kurer. 

Vollset – i rollen som en slags Marian – slår og plukker rytmisk med tommel og fingre på gitarstrengene, lik lyden av hestesko i trav over asfalt. For folk. For mynter. Henne selv, hooden full av gutter og tømmemenn, «just washing horses and drinking Coke in the sunlight». Barbakk i galopp gatelangs. Hun synger så det innimellom ljomer det vi også ser («tried to turn around, drove into the wall»), med kunstneriske kumpaner i alt fra Homer og musikaler til Free Cinema-bevegelsen og kjøkkenbenkrealisme, Kes (Ken Loach, 1969) og John Smiths The Girl Chewing Gum (1976) – hvor en overstemme «instruerer» dokumentariske gatebilder – og Bo Burnhams Inside (2021). 

Og fortellingens Robin med hoodie blir etter hvert med i sangen – delta, delgi – om økonomisk revolusjon, om mat og husvære, om frihet på hesteryggen. Frihet er det største i ordskyen. Og historisk og politisk er det «the same old fight» – utenfor loven, med røkla mot øvrigheta – «to take back the forest». Ridningen får dumpere lyd ute i det grønne, hjul og hover over enger og i skog, til en selvberget, selvforsynt gård, en selvråderett åpen for det frie fellesskapet.

Det er kanskje enklere å forestille seg verdens enn kapitalismens ende, men Vollset brygger, tapper og drikker sin egen Jameson i en sangdrøm som er forlokkende fantastisk, i Nina Simonesk ånd brølende «what it means to be free, yeah!». Robin in the Hood er ved siden av Affeksjonsverdi årets beste norske film.

«Hallelujah» – It’s Never Over, Jeff Buckley, Videoheaven og Memory

BIFF viste også minneverdige Memory (Vladlena Sandu, 2025) og Videoheaven (Alex Ross Perry, 2025), et nær tre timer langt videoessay over found footage, fortalt av Maya Hawke, om videobutikkminner på film, en fokusert næranalyse av en butikktype og filmkultur avgått ved døden. 

Stemme gitaren. Gitare stemmen. «Without ordinary life, there is no art», sier den usedvanlige sangartisten selv et par ganger i Amy Bergs dokumentarfilm It’s Never Over, Jeff Buckley (også vist på BIFF), som skildrer livet og døden til en av tidenes sterkeste stemmer, sønnen til en far han ikke kjente, og som (også) døde ung. Tim. Filmen bruker arkivopptak og intervjuer med Buckley selv, kjærester, mor og andre artister, som forteller om ei vifte av inspirasjoner, som Nina, Nusrat og Edith, fra som barn å ligge på rygg over høyttalerne med Led Zeppelin strømmende gjennom kroppen, til å klatre frisolo opp og henge fra sceneriggen på en konsert med Page og Plant midt på nittitallet. 

Plateselskapspromotering. Iherdig turnering, og nedturene. En konsert inspirerte visstnok Radiohead til å spille inn «Fake Plastic Trees», og «Hallelujah», et av Leonard Cohens mesterverk, fant sin stemme i Buckleys versjoner, som fortsatt gjør at gåsehuden får gåsehud. Den forsøksvis ihjelspilte låta er udødelig, intens, inderlig, uironisk, erotisk. Et tidlig traumatisk liv, åndelig krevende i depresjon, mental og kjemisk ubalanse, psykoser og til sist drukning. Nåde?

«Really quite weird» – The Chair Company og John Candy: I Like Me

«You’re never too old for a hug», sier skuespiller og komiker John Candy i karakter i dokumentarportrettet John Candy: I Like Me (Prime Video), om «a grand man», en sårbar bamse, varmt omtalt av familie, venner og kolleger. Jeg kan for eksempel ikke huske å ha sett Bill Murray ærligere og kjærligere, om en kompis og komisk skuespiller gjort narr av på grunn av vekt, preget (lik Buckley) av at far dør tidlig, og at han selv ble redd for å dø. 

Angsten forsøkes spist, drukket og røyket som selvmedisinering. Vektproblemet blir kjennemerket, i suksesser som Splash, som gjorde ham til kjendis, Spaceballs med Mel Brooks, og alle filmene for John Hughes, som Uncle Buck og Planes, Trains & Automobiles, der Candy møter Steve Martins karakters forakt med formuleringer om å være et «easy target», og står støtt ved den ikoniske erkjennelsen «I like me». Jeg liker meg. Mot slutten av det korte, men innholdsrike livet driver han også et fotballag, mens kona forteller om stadig større klesstørrelser, bekymringer og panikkanfall. Falle om med Bibelen i hendene. 

The short end of the slapstick. Hvem er til å stole på? En av mange pinlige ting jeg har gjort i livet er å sitte i stykker en stol. Eller hva sier jeg? Jeg tror det har vært to. Komiker Steven Wright har en eksistensiell bit om vippepunktet: «You know when you’re sitting on a chair and you lean back so you’re just on two legs and you lean too far so you almost fall over but at the last second you catch yourself? I feel like that all the time.»

«Vår» mann – chairman of the not bored, en albue i suppa – krangler i I Think You Should Leave with Tim Robinson-skaperne Tim Robinson og Zach Kanins stollekende The Chair Company (HBO Max) først med en servitør om de er i et «mall», og har deretter en scenepresentasjon som går riktig bra – helt til Robinsons karakter sitter i stykker en stol, velter bakover og faller til uheldig oppskjørting, og gjør seg til latter i ydmykelsens harde landing. 

Men han lar seg også avledningsmanisk vippe av pinnen og alt annet, raskt i en absurd monoman jakt på stolfabrikanten, en bisarr besettelse der han river av kollega halskjede med såpebobler, finner en adresse, men forblir undrende «Where are the chairs?». Trussel, skjorte, rød ball. «It’s been weird.» «That’s really bizarre.» «That’s really bizarre!» Konspirasjon!

Tati, Jerry Lewis, Pee-Wee, Mr. Bean, Office Space, Tom Green. Kranglevorne, furtne, grimasete, skrikete Robinson, sin egen marionetteartist, trekker sine tråder i alle retninger. En underlig fyr å gå med, og vikle seg inn i. «I don’t know how to work the body», sier han i I Think You Should Leave, et genialt lattervekkende sketsjeprogram, hvis tone, stil og fortelling her i The Chair Company utvikles i mer uvisse retninger, lengre buer og mykere, men kanskje dypere, punches. Denne vil du like om du har sans for humor. 

«Sneaky mamacitas» – Spillet, LOL – den som ler sist Halloween og Retten er satt

Nye Hotellet (TV2 Play) bytter kofferter, uten at det fenger særlig, og så langt er programmet ikke verdt turen. Gamle Forræder (TV2 Play) feirer «bryllup», smidd i hymens renker. Men Spillet (TV2 Play) forblir seriemester. Den kommende kampen mellom huset og det skjulte rommet tilspisser seg gjennom flere nye snedige grep og endringer av regelboka. 

Humoretaten (NRK) hadde i en sketsj med seg deler av avhørslaget i A-Laget. Gøy. Mens Retten er satt (VGTV) var denne rettsrunden mindre moro. «Du skal vel for faen ikkje knulle meg i hjertet. Du skal knulle fetta mi», sier Mariann Hole som «Sophie Elise» i et lite skuespill med Anders Danielsen Lie som «Henrik Thodesen». Meh. Tilskuerposisjonen til all denne gulvknirkingen og hule klangen av manglende latter synes uvelkommen og uvedkommen. Tilbake til tegnebrettet. 

Mer latter vekker LOL – den som ler sist Halloween (Prime Video), som har noen veldig morsomme øyeblikk for oss som har lov til å le, som Vidar Magnussens absurde revynummer «sneaky mamacitas», med ansiktspølsedask, Christian Skolmen med steinansikt og forsiktig rumpenedfiring av «Maria Stavang»-figur «fra» Kompani Lauritzen, spisbare ting, som sykkellås, og Mikkel Nivas knæsj røde familieaske. 

Trang nattis – Trango og Everest Dark

Trang. Intet fjell høyt nok. Mennesket presser seg til sitt ytterste, høyeste, i Christopher Carvasals sterkt medrivende, fjellvettskremmende, kinoaktuelle dokumentarfilm Trango, om den lange vertikalen opp til horisonten. Og nedturen. Sisyfos uten stein. Eller kanskje klatrende på verdens største. 

Det kan være trangt også i friluft. I telt med verdens største luftmadrass under, som klatrerne selv sier. Med ankeret over seg, og skyene der nede. Hengende fingertuppfølelse med gnagsår og blemmer fra den stramme livlinen. 

Alpinisme. Høydefascinasjon ligner en invers av høydeskrekk, ikke juvet som hvisker og lokker etter hoppet, men toppens kall om bestigningen. Leve sterkt. Trango tvinner to ekspedisjoner storveggsklatrere, første- og andrebestigere, med machodrømmer om den optimale meningsløshet, som de selv formulerer det. Bruddstykker av diskusjoner om prestisje, image og selvbilde. Men image er ikke selvbilde.

Finne veien. Risiko. Ras? Hvor er de i geologisk historie, 10 000 år eller 1 sekund unna at steinblokkene raser? Toppnedturen definerer reisen. 

Også topper kan være trangbodd. Av levende og døde. I den snart Film fra sør-aktuelle dokumentaren Everest Dark (Jereme Watt, 2025) forbereder en fjellvant sherpaveteran en siste klatring, sin tjuende, for å bære døde kropper ned. Om lag 200 lik ligger fortsatt igjen.

«Mount Everest» som imperativsetning – «Stig opp på Everest» eller «Bestig Everest» – krever bestigning. Be. Stige. Skjerf flagrende i vinden. For det er ingen evig hvile på Everest. Sherpaene vil ha kroppene ned, til nødvendige ritualer for reinkarnasjon. Fjellet er ingen gravplass, sier vår mann. En kopp te mens skredet går. 

Brevenner. Skru stål inn i isen. Sprekkhoggere. Stiger som broer. Nattisen er tryggere enn dagisen, som smelter og kan kollapse. Ekspedisjon i mørket. Summit fever. Det er farlig når drøm blir besettelse. Kropper som «morbid markers» på snøstien. Skli et lik rykkvis nedover. Men hvor er nede? Og hvordan hente kropper ned uten å legge igjen flere? 

Jon Inge Faldalen er grunnlegger av Screen Cultures ved Universitetet i Oslo og har skrevet for Rushprint siden 2003. Les hans tidligere innlegg.