Foto fra «Novelle Vague» - en film om startskuddet for filmhistoriens mest toneangivende lavbudsjett-satsing.

År etter år går debatten om hva som skal til for å få en mer rettferdig tilskuddsordning for spillefilm. Mange har følt seg glemt og diskriminert, ikke bare minoriteter, men også erfarne filmfolk. Hva med å gå ut på gata og begynne å filme, slik Jean-Luc Godard gjorde på slutten 1950-tallet – uten 10 eller 20 eller 50 millioner i baklomma? Gammel som ung, erfaren som uerfaren.

Neo-ordningen fra 2021, er en suksess. Her har Norsk filminstitutt (NFI) støttet kortfilmer og utviklet og finansiert spillefilmprosjekter for debutanter.  Det er bare å nevne Lilja Ingolfsdottirs Elskling, Hallfdan Ullmann Tøndels Armand, Nina Knags Se meg og Emilie Blichfeldts Den stygge stesøsteren. 

Alle har de etter intensjonen fått mindre i tilskudd enn det som er vanlig i den «ordinære» spillefilmordningen. Store penger er altså ikke avgjørende for om en produksjon lykkes eller ikke.

La gamle bølger bli som nye!

Det er ikke lenge siden den praktfulle spillefilmen om Den franske nybølgen, Nouvelle Vague, hadde premiere i Norge.  Den handler mest om innspillingen av Til siste åndedrag; en film som var punk og Beatles på en gang da den kom. Og som fremdeles er det. Godard brukte lette håndholdte kameraer og stup og kjør som opptakskriterium, og filmen kostet minimalt.

Rushprint har nylig skrevet om de aller siste dogmebevegelsene, blant annet Dogma 25; …«for en fri og uforutsigbar filmkunst.», hva nå det enn er. Dessverre har den her type kunstfilm en tendens til ikke å bry seg om publikum, og fremstår ofte som kjedelig og uforståelig. 

Men ikke Godards Til siste åndedrag. Den er alltid underholdende, av flere årsaker:

Det «anarkistiske» kameraet og den harde og abrupte klippen; Paris, vakker ungdom og kjendiser («Den store verden», den vi alle drømmer om som unge); og ikke minst, det enkle krimplottet: En sexy ung ADHD-mann stjeler en bil. I jakten dreper han en politimann. Under flukten treffer han en usedvanlig vakker pike som selger International Herald Tribune på Champs Elysees. Romantikk, drømmer og sex oppstår. 

Hvorfor ikke noe lignende her, i Norge? Enkle underholdende filmer, som leker med alt og alle, og som er grunnet i det virkelige livet.

Hva med å la NFI, som allerede gjør en utmerket jobb, styre mot en enda mer fantastisk filmvår? Jeg har skrevet litt om dette i et tidligere innlegg, men har nå etter beste evne prøvd å fabulere videre, for virkelig å få de tusen filmblomstene til å blomstre.

Begrensningens kunst

Hva med å sette av 20 millioner kroner hvert år til å lage 10 lavbudsjettspillefilmer. Underforstått: Hvert prosjekt får 2 millIoner kroner hver. Lag det først som en ordning over fem år. Vi kan da bli sittende med 50 lavbudsjettproduksjoner ved siden av de ordinære filmene. Men aller viktigst: Vi får en mulighet til å se hva som skjer når mange får lage spillefilm, for første gang eller – endelig! – på nytt igjen.

For det finnes ingen unnskyldninger lenger; her er det bare å ta fram det man har, mobiltelefonen eller speilreflekskameraet, lydutstyr fra podcasten og mammas ikea-lamper.

Det er nesten alltid begrensninger som skaper ny kunst, for mangel på ressurser tvinger deg til å gjøre ting annerledes.

NFI kan få et herlig og levende filmliv og masse mangfold på en og samme gang, og interessant nok, for en liten penge.  NFI-direktør Kjersti Mo vil da virkelig kunne følge opp sitt mandat som statens forvaltningsorgan og filmpolitiske virkemiddel, hvor ikke bare profesjonell kunst, men også virkelig mangfold virkeliggjøres.

Og muligens, som jeg har skrevet før, vi kan få en ny og bred storblomstring av norsk film, mest basert på ungdommer og gamle talenter vi ikke har hørt fra på en stund.

Prøveprosjekt

Som skrevet, det hele kan gjøres som en ordning over fem år. Ordningen bør ha en klar innramming; blant annet ha krav om at vi her snakker om samtidsfilmer med et ideelt mål om å avbilde Norge «slik det er».  

Filmene bør være publikumsrettede, ikke «onani foran speilet», gjerne genrefilmer.

Jeg foreslår at man kan ha følgende rammer:

Halvparten skal regisseres av kvinner, halvparten av menn (eller som kollektiv). Regissørene og produsentene skal være profesjonelle, i den forstand NFI forstår det i dag; de må ha gjort skole- eller profesjonelle filmer før. 

Minst tre av filmene hvert år skal ha et minoritetsperspektiv.

Produksjonene skal være samtidsfilmer fra Norge i dag, med gleder og utfordringer folk møter i sin egen hverdag på bygda, i byer som bygdebyer. Og ikke minst: de skal ha som mål å nå et bredt publikum.

Tilskuddet skal være basert på et ferdig skrevet manus og en klar kinematografisk visjon. Prosjektet skal ikke være et betalt kollokvieprosjekt for ungdom fra øvre middelklasse som søker etter tomheten i sitt eget overmette sjelsliv. 

Filmene skal tas opp «der hvor livet er», på location, som de franske bølgefilmene, og absolutt alle utgifter skal dekkes inn av de to millioner kronene. Det skal derfor ikke være mulig å søke andre steder, som de regionale sentraene.

Medarbeiderne (skuespillere, stab med videre) skal få en avtalt pakkelønn. 

Prosjektene skal være totalt fristilt med hensyn til hvordan opptak og etterarbeid gjøres, økonomi og distribusjon. Blant annet må det ikke være noe krav om en privat egenandel av det totale budsjettet. Men prosjektet må ha en form for formell produsent, og det må leveres et valid og godkjent regnskap.

Det skal ikke være noen krav om avtale med distributør. Men det skal og må lages en ordentlig distribusjonsplan.

Hvor er filmen om kronprinsessens sønn?

En av de fremste eksponentene for å legge om tilskuddene, har vært Norske Filmregissører (NFR). Det ville vært interessant å høre hva de mener om dette prøveprosjektet. Og vil de som er nærmest honningkrukka, de store selskapene, være negative; fordi det blir mindre til dem? Kanskje heller ikke Den norske filmskolen på Lillehammer vil like dette; de er jo opptatt av å lære studentene tradisjonell og traust opptaksteknikk. 

Vel, med flere spillefilmer, blir det flere jobber. Og mange filmsnobber har godt av å lære seg det alle andre allerede vet – ikke minst millioner av ungdommer verden rundt: du kan filme en spillefilm på mobilen din, og ha med deg lyd- og lysutstyret under armen. 

Noe som har slått meg, er det utrolig merkelige faktum at så få norske spillefilmer handler om norsk samtid, eller vil avbilde noe som helst utover tette kammerspill. Hvor er dramaene fra bygdebyene? Frp-gubben som inviterer ungdommen til heimebrent og fest i sokkeletasjen? Hvor er Oslo-gatene, ikke minst skildringene av de mer eller mindre fallerte karakterene som befolker området rundt Oslo S?  Ranene, skytingen i suburbia? Den ekle glattheten på Holmenkollen, Bygdøy og Frogner, hvis perfekthet skaper kokain- og sexovergrep, a lá den berømte rettssaken med kronprinsessens sønn? Chemsexen (drugs+sex) i homo- og heteromiljøer, som jeg har skrevet om før. Er det ingenting å fortelle fra gatene, fra veiene?

I Norge dyrkes ofte offerrollen, men det blir sjelden god film av det.  Hvem i all verden vil gå å se på en passiv hovedperson, full av apati og nerver, ikke en gang attraktiv, som kaster seg under trikken, som andre plottpunkt?

Jeg tror ikke på at noen kan bestemme seg for å lage en populær film; i den forstand at du på forhånd kan avgjøre at du kan få et stort publikum. Men det er noe vi vet: sjelsrunkefilmer som filmskolene i Norge lærer sine studenter å regne som høykultur, når nesten ingen. 

En av de fineste strømmeopplevelsene jeg har hatt de siste årene var første episode av Oro Jaska, filmet i Karasjok. I dette ungdomsdramaet tas alt ut; her skildres det «som det er», med bannskap, sex og brennevin. Alt det ungdom liker, worldwide!

Hva tenker du, kjære leser og filmskaper? Og hva med deg, NFI-direktør Kjersti Mo?

Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen er tidligere filmkonsulent i Norsk filminstitutt.