«The Pitt» fikk i går flest Emmy-nominasjoner. Vi tar her et gjensyn med vårt møte med serieskaper R. Scott Gemmill etter premieren på andre sesongen tidligere i år. – Ved å gi seerne bare bittelitt, tvinger du dem til å lene seg inn, og lytte, og finne ut av ting og ta egne avgjørelser, var noe av det han fortalte Jon Inge Faldalen.
Foto av R. Scott Gemmil (kred: Aude Guerrucci/Scanpix)
Antibac-opera The Pitt er en ny type timeavtale-TV, om timer uten avtale. Akutt TV. Plutselig, brått, skarpt, skjerpet. Omkring premieren på korttidsetterlengtede sesong to er alle episodene – som skytes kronologisk – ennå ikke ferdig innspilt, forteller The Pitt-serieskaper R. Scott Gemmill (Akutten, JAG, NCIS: Los Angeles) til Rushprint.
– Vi begynte i juni og avslutter 20. januar, forteller Gemmill. – Vi skyter fortsatt. Jeg var akkurat på settet, der John Wells skyter finalen. I dag er dag én på finaleepisoden. Vi har premiere nå bare noen dager før vi wrapper. Det er alltid veldig rart. Fordi vi skyter hele sesongen uten noe feedback, og så går den på lufta, og så får vi feedback. Det var også veldig rart med den første sesongen, fordi vi visste jo ikke om folk kom til å se på serien, eller om de ville like den, fordi vi skjøt episodene, og så ble de holdt på til januar. Det var veldig rart å lage en serie uten å få noe feedback før du er ferdig.
Hva tenker du om de gode tilbakemeldingene serien har fått, fra seere, kritikere og ulike prisutdelinger?
– Mottakelsen har vært fantastisk. Men det ligger jo en frykt der: Var den første sesongen bare et lykketreff? Var vi bare heldige? Vi har uansett ikke gjort noe annerledes i den andre sesongen. Vi tilnærmet oss det hele på akkurat den samme måten, fordi hvis det fungerte, vil det fungere igjen. Og vi følte ikke noe behov for å bli større eller dristigere eller galere. Det tror jeg kun er en oppskrift på skuffelse, fordi man jo ikke kan holde det gående. Mottakelsen var fantastisk, og de mest tilfredsstillende tilbakemeldingene kom fra helsearbeidere som opplever seg sett, at vi forteller historier de selv ikke har hatt anledning til å fortelle sine familier – og til og med noen som sier at de selv skjønner at de lider av posttraumatisk stress og trenger hjelp. Hver gang noen slikt skjer, føles det hele verdt det. Det er en veldig god følelse.
I våre vanskelige tider er det blitt sjokkerende uvant å se skildringer av kompetente, snille mennesker.
– Ja. Det er forferdelig. Forhåpentligvis skildrer vi verden slik vi ønsker at den skal være. En verden hvor folk blir behandlet med respekt, vennlighet og empati. Karakterene våre er forhåpentlig veldig empatiske. Vi vil at de skal behandle hverandre med verdighet. Det skjer ikke lenger, synes det som. Særlig ikke i dette landet.
Kan kunst og kultur, som TV, i det hele tatt bety noe i positiv retning, også i USA?
– Jeg håper det. Hvis det får én person til å tenke seg om før den gjør noe galt, og ellers oppmuntrer folk til å være snillere, mer tålmodige, ha mer respekt for sine leger og sykepleiere, og forstå hva de går igjennom – da har vi gjort noe verdifullt.
Serien har så langt styrt unna den amerikanske kulturkrigen, ser det ut til?
– Vi prøver å unngå å være politiske. Vi skildrer ting slik de er, og tillater publikum å ta med seg det budskapet de føler at de får ut av det. Vi prøver bare å vise ting slik de er. Eller i noen tilfeller, slik vi ønsker at de skal være.
Begge sesongene har for meg tilfeldigvis sammenfalt med noen helseutfordringer, inkludert kortere akuttenbesøk, som kanskje har skapt ekstra klangbunn hos meg, med en slags underlig beroligende omsorg i og fra seriekaoset. Stressresonans. Gir dette mening?
– Ja, akkurat. Vi forteller jo deler av våre personlige historier i skrivingen vår. Noen ganger, utilsiktet, ubevisst, og noen ganger veldig bevisst. I år er det for eksempel en historie som er veldig personlig for meg. Så jeg sniker inn ting som det. Og det er frigjørende.
Mental helse er jo også en viktig handlingstråd. Jeg så Noah Wyle nylig uttale at han hadde oppdaget at han ikke arbeider på grunn av penger, men på grunn av helsa.
– Ja, ja, ja. Det er det samme for meg. Jeg trenger denne jobben like mye som den trenger meg. Den holder meg sane, og holder meg i gang. Jeg tror Robbys karakter er veldig lik Noah der, han trenger den jobben like mye som sykehuset trenger ham. Det er en symbiotisk relasjon.
For meg er The Pitt et perfekt eksempel på det beste fra tradisjonelle nettverksserier og fra «HBO-eran» med kompleks kvalitets-TV og dens avleggere. Nå burde kanskje slagordet ikke lenger være bråkjekke «It’s not TV, It’s HBO», men stoltere og ærligere «It’s TV, It’s HBO».
– Haha. Jeg tror det du hentyder på er at The Pitt er en slags hybrid, med en grunnstamme av tradisjonell, procedural TV, men at den også har alle fordelene av å være strømmet. Originalt var ideen å lage 12 episoder. Tallet ble valgt fordi tradisjonelt er jo et sykehusskift 12 timer. Da vi kom på ideen om å gjøre det i realtid, så virket det åpenbart at hver episode ville være én time av ett langt skift. Men til slutt ønsket HBO Max hele 15 episoder. Strømmetjenestene slipper jo ofte alle episodene samtidig så folk kan binge dem – men så er det plutselig over, og så må folk noen ganger vente to og et halvt år på at serien returnerer, fordi de kom gjennom den på et par dager, og det jo tar tid å spille inn en ny sesong. Det vi ønsker er å gjøre det mer tradisjonelt, der episodene slippes én gang i uka, som jo er i tradisjonen fra nettverkene. Vi laget også flere episoder, 15, mer enn hva som er vanlig hos strømmetjenestene, så The Pitt får slik en lengre sesong, slik at folk skal forbli engasjert over lengre tid. I tillegg snur vi oss raskt om, og er nå tilbake på skjermen allerede omtrent akkurat ett år siden seriepremieren. Alt dette gjør det mye mer tradisjonelt. Så jeg tror vi har funnet et sweet spot mellom de to. Vi kunne ikke gjort denne serien på et av nettverkene, i hvert fall ikke nå for noen år siden. Mange mener at serien er en «ny» måte å gjøre det på, men jeg tenker at det hele er basert på en god, veletablert fortelletradisjon. Det er jo noen ting som gjør serien litt annerledes, som realtidsaspektet, men også det har vi sett før. 24 gjorde det for mange år siden.
Hvorfor denne særegne tidsskildringen?
– For oss var realtiden et forsøk på å fange innlevelsen, følelsen av å være på akutten. Alt er designet for å skape følelsen av at når du starter med å se serien, så er du stuck på skiftet med resten av legene til det hele er over.
Jeg kunne semibinge de første ni episodene i jula. Men ofte følte jeg for å pause, for å puste, for å vente, for å spare.
– Det er ikke noe galt med binging. Jeg har gjort det selv. Jeg tror det er menneskelig å ønske mer, og hvis serien er bra, så blir du jo hekta. Men jeg tror at å levere denne serien bare én gang i uka, som jo var det tradisjonelle, er en god måte å tvinge fram forventning, noe å se fram til. Jeg synes det er en fin måte å gjøre det på. Jeg tror ikke The Pitt ville hatt en sånn suksess om vi hadde sluppet alt samtidig. Det er noe med forventningen om neste uke, å måtte vente på avklaringer og svar på spørsmål. Jeg tror det skaper interesse. Folk må engasjere seg.
Slik oppøver serien også et slags måtehold?
– Det er forskjellen på en bedre måltid og en «spis alt du vil»-buffet. Vi serverer forhåpentligvis et bedre måltid en gang i uka. Et godt, beroligende, hjemmelaget måltid.
Hvilket betydning har den lange erfaringen blant serieskaperne og skuespillerne, som Wyle?
– En av grunnene til at serien er suksessfull, er at Noah, John og jeg, og Joe Sachs, som er min medisinmagiker, har holdt på med dette lenge. Og jeg tror at det er så enkelt som at du blir bedre på det du gjør, med mer presisjon i bevegelsene, som en eldre atlet, som ikke går ut crazy, men mer finslepent, og mer økonomisk i bevegelsene. Det vi har med oss er over 100 år med erfaring, fra å jobbe med mange, mange forskjellige serier. Dette er jo den fjerde serien jeg gjør med John Wells. Vi har et slags eget språk, vi vet hva vi vil, og so far, so good, det har fungert ganske godt.
Hvilke spesifikke lærdommer har du tatt med deg fra tidligere serieerfaringer til arbeidet med The Pitt?
– Jeg lærte på Akutten at jeg kunne lage en episode på TV uten musikk. Jeg tror jeg gjorde to episoder hvor det ikke var noe musikk i episoden i det hele tatt, og det fungerte fint. Folk la ikke engang merke til det, før episoden var over og jeg påpekte det. Så jeg visste at vi også kunne gjøre The Pitt uten musikk. Og jeg tror det er en viktig årsak til seriens suksess, dens verisimilitude, virkeligheten, følelsen av å være der forsterkes av ikke å ha musikk som trekker deg ut – fordi det jo er et kunstgrep som ikke eksisterer i virkeligheten. Når våre liv er på det verste og tristeste, er det jo ingen som spiller fioliner i hjørnet for å få deg til å føle dette. Jeg tror at denne serien tvinger folk til å engasjere seg, føle det de naturlig føler, fordi vi ikke forteller dem hva de skal føle. Vi bare presenterer fakta. Det var noe jeg lærte. En annen ting var at jeg sist gang sa at på mitt neste show skal jeg ikke forlate settet. Jeg ville lage en serie som var mye mer som teater, ved at vi for det meste av «stykket» er på én scene. Og slik trenger jeg ikke å bekymre meg for været, ikke bekymre meg for locations, ikke bekymre meg for regn. Været forandrer seg, og California kan være veldig vått om vinteren. Og det egner seg dårlig for hva California-folk er vant til å se. Staben er heller ikke vant til å være ute i regnet. Det som er fint med The Pitt er at vi alltid er på settet, så det betyr ingenting hva som foregår utendørs – vi kan uansett fortsette å filme.
Hvilke valg ligger bak produksjonsdesignet og kinematografien?
– Det er litt av alt. Før vi i det hele tatt begynte å skrive, designet Nina Ruscio settet. Vi ville skrive for én spesifikk setting. Slik blir det ekte, ved å kjenne settet skikkelig godt. Hun designet dette fantastiske settet, alt innredet med praktisk lys, omtrent 264 LED-lys, alle individuelt kontrollert for intensitet og farge. Måten vi skyter på er nok veldig annerledes enn på mange andre serier, hvor vi kanskje gjør noen småjusteringer her og der på lyset, men for det meste we turn on the lights, and we rock’n’roll and we go. Produksjonsdesignet justerer hvordan du skyter, ved at du har hele denne verdenen å skyte i – det er ikke sånn at du bare kan skyte i den retningen eller den retningen, fordi lysene er der. Nei, du kan gå helt rundt. Vi har jo også hundrevis av statister hver dag for å gjøre det så ekte som mulig. Det bidrar også til innlevelsen, at selv om det er action her, så skjer samtidig alt mulig i bakgrunnen. Alle karakterene du ser i bakgrunnen har mapper og historier som spilles ut i sin egen tid. Dette krever selvsagt mye arbeid, men det er verdt det fordi jeg tror det skaper en følelse av virkelighet, og det er hva vi først og fremst ønsker. Å skape en følelse av innlevelse, at når du trer inn på settet, eller som en del av publikum som skrur på showet, så er du stuck i den verdenen med alle, og blir kjent med den forhåpentligvis like godt som doktorene. Så det var én viktig ting. En annen er bruken av kameraer, gjerne mindre kameraer. Medisinen styrer ting, men det handler om karakterenes relasjoner med hverandre, med pasientene, og karakterenes indre historier. Medisinen er tapetet du lærer disse tingene fra. Vi øver først på den medisinske utførelsen, og så kommer kameraet inn – det er ikke motsatt. Vi prøver slik å få det til å se ekte ut. Alle skuespillerne har jo vært på medisinsk boot camp, hvor de har lært å gjøre en del av disse tingene. Og de medisinske teknikkene de ikke kjenner til, øver vi inn med dem og legene som er på settet hele tiden. Og så kommer kameraene inn, som for å snike til seg utsnitt av hva som skjer, omtrent slik en observatør i rommet ville ha forsøkt. Heller enn et tradisjonelt teatersceneoppsett. Jeg tror det virkelig hjelper.
Jeg gjorde for et par år siden et intervju med dokumentarfilmskaper Frederick Wiseman, og The Pitt ligner kanskje mer på hans sykehusdokumentarer enn Akutten?
– Ja. Målet er alltid historiefortellingen, og du vil at alt annet skal smelte vekk. Du vil ikke se skrivingen, du vil ikke høre skrivingen, du vil ikke se regien, du vil ikke se skuespillet – du vil tro på det. Så registilen ønsker å unngå stil over substans, siden det alltid handler om historiefortellingen. Det gjelder skrivingen, regien og skuespillet.
Hva er det viktigste du har lært deg som manusforfatter?
– Jeg tror det vanskeligste å lære som manusforfatter – og det tar tid å lære – er presisjon, og at du trenger ikke å skrive alt. Du må gi skuespillerne plass. Jo bedre kaliber av skuespillere du har, desto mindre må du skrive for dem, på et vis. Den tilnærmingen er nesten minimalistisk i alt du gjør, eller minimalisme er kanskje ikke det riktige ordet, jeg tror det bare handler om presisjon. Når du blir eldre og mer erfaren som manusforfatter, tror jeg at du lærer at ofte er rommet mellom dialogen like viktig som dialogen, du lærer å beholde nok plass for at dette andre skal kunne eksistere, om det er skuespill eller regi, om det så bare er et øyeblikk av stillhet – å la ting lande. Dette kommer med erfaring, og ettersom du blir mer erfaren, så slanker du av alt kroppsfettet i skrivingen, slik at det ender opp med et bare minimum du trenger for å få fram historien. Ellers blir det bare eksposisjon, folk mister interessen, eller de kommer i forkant av historien. Så ved å gi dem bare bittelitt, tror jeg at du tvinger dem til å lene seg inn, og lytte, og finne ut av ting og ta egne avgjørelser. Det er nesten det samme som mangelen på musikk. Musikk ville tradisjonelt vært morsom, eller tung, for å fortelle folk hva de skal føle. Men når du tar det vekk, blir alt rått og blottlagt. Og publikum må finne veien gjennom historien selv. Jeg tror at det er dette vi gjør. Og jeg tror det er en av grunnene til at serien har suksess.
Dr. Robby er jo blant karakterene som ofte «bare» lytter eller observerer i bakgrunnen.
– Noah er fantastisk. Han setter tonen.
Hvor lenge vil du holde på med The Pitt?
– Jeg liker å forbli på en serie over lang tid. Min filosofi er å holde programmer på lufta så lenge som mulig, for å holde folk i arbeid. Å skape jobber er veldig viktig for meg. Særlig nå. Hele verden, inkludert film- og TV-industrien i Hollywood, var nede for telling under covid, og så kom streikene på toppen. Jeg vil holde The Pitt gående så lenge folk vil se på den. Så jeg er veldig klar for å bli værende og forsette.
Dette intervjuet ble første gang publisert 5.januar 2026.
«The Pitt» fikk i går flest Emmy-nominasjoner. Vi tar her et gjensyn med vårt møte med serieskaper R. Scott Gemmill etter premieren på andre sesongen tidligere i år. – Ved å gi seerne bare bittelitt, tvinger du dem til å lene seg inn, og lytte, og finne ut av ting og ta egne avgjørelser, var noe av det han fortalte Jon Inge Faldalen.
Foto av R. Scott Gemmil (kred: Aude Guerrucci/Scanpix)
Antibac-opera The Pitt er en ny type timeavtale-TV, om timer uten avtale. Akutt TV. Plutselig, brått, skarpt, skjerpet. Omkring premieren på korttidsetterlengtede sesong to er alle episodene – som skytes kronologisk – ennå ikke ferdig innspilt, forteller The Pitt-serieskaper R. Scott Gemmill (Akutten, JAG, NCIS: Los Angeles) til Rushprint.
– Vi begynte i juni og avslutter 20. januar, forteller Gemmill. – Vi skyter fortsatt. Jeg var akkurat på settet, der John Wells skyter finalen. I dag er dag én på finaleepisoden. Vi har premiere nå bare noen dager før vi wrapper. Det er alltid veldig rart. Fordi vi skyter hele sesongen uten noe feedback, og så går den på lufta, og så får vi feedback. Det var også veldig rart med den første sesongen, fordi vi visste jo ikke om folk kom til å se på serien, eller om de ville like den, fordi vi skjøt episodene, og så ble de holdt på til januar. Det var veldig rart å lage en serie uten å få noe feedback før du er ferdig.
Hva tenker du om de gode tilbakemeldingene serien har fått, fra seere, kritikere og ulike prisutdelinger?
– Mottakelsen har vært fantastisk. Men det ligger jo en frykt der: Var den første sesongen bare et lykketreff? Var vi bare heldige? Vi har uansett ikke gjort noe annerledes i den andre sesongen. Vi tilnærmet oss det hele på akkurat den samme måten, fordi hvis det fungerte, vil det fungere igjen. Og vi følte ikke noe behov for å bli større eller dristigere eller galere. Det tror jeg kun er en oppskrift på skuffelse, fordi man jo ikke kan holde det gående. Mottakelsen var fantastisk, og de mest tilfredsstillende tilbakemeldingene kom fra helsearbeidere som opplever seg sett, at vi forteller historier de selv ikke har hatt anledning til å fortelle sine familier – og til og med noen som sier at de selv skjønner at de lider av posttraumatisk stress og trenger hjelp. Hver gang noen slikt skjer, føles det hele verdt det. Det er en veldig god følelse.
I våre vanskelige tider er det blitt sjokkerende uvant å se skildringer av kompetente, snille mennesker.
– Ja. Det er forferdelig. Forhåpentligvis skildrer vi verden slik vi ønsker at den skal være. En verden hvor folk blir behandlet med respekt, vennlighet og empati. Karakterene våre er forhåpentlig veldig empatiske. Vi vil at de skal behandle hverandre med verdighet. Det skjer ikke lenger, synes det som. Særlig ikke i dette landet.
Kan kunst og kultur, som TV, i det hele tatt bety noe i positiv retning, også i USA?
– Jeg håper det. Hvis det får én person til å tenke seg om før den gjør noe galt, og ellers oppmuntrer folk til å være snillere, mer tålmodige, ha mer respekt for sine leger og sykepleiere, og forstå hva de går igjennom – da har vi gjort noe verdifullt.
Serien har så langt styrt unna den amerikanske kulturkrigen, ser det ut til?
– Vi prøver å unngå å være politiske. Vi skildrer ting slik de er, og tillater publikum å ta med seg det budskapet de føler at de får ut av det. Vi prøver bare å vise ting slik de er. Eller i noen tilfeller, slik vi ønsker at de skal være.
Begge sesongene har for meg tilfeldigvis sammenfalt med noen helseutfordringer, inkludert kortere akuttenbesøk, som kanskje har skapt ekstra klangbunn hos meg, med en slags underlig beroligende omsorg i og fra seriekaoset. Stressresonans. Gir dette mening?
– Ja, akkurat. Vi forteller jo deler av våre personlige historier i skrivingen vår. Noen ganger, utilsiktet, ubevisst, og noen ganger veldig bevisst. I år er det for eksempel en historie som er veldig personlig for meg. Så jeg sniker inn ting som det. Og det er frigjørende.
Mental helse er jo også en viktig handlingstråd. Jeg så Noah Wyle nylig uttale at han hadde oppdaget at han ikke arbeider på grunn av penger, men på grunn av helsa.
– Ja, ja, ja. Det er det samme for meg. Jeg trenger denne jobben like mye som den trenger meg. Den holder meg sane, og holder meg i gang. Jeg tror Robbys karakter er veldig lik Noah der, han trenger den jobben like mye som sykehuset trenger ham. Det er en symbiotisk relasjon.
For meg er The Pitt et perfekt eksempel på det beste fra tradisjonelle nettverksserier og fra «HBO-eran» med kompleks kvalitets-TV og dens avleggere. Nå burde kanskje slagordet ikke lenger være bråkjekke «It’s not TV, It’s HBO», men stoltere og ærligere «It’s TV, It’s HBO».
– Haha. Jeg tror det du hentyder på er at The Pitt er en slags hybrid, med en grunnstamme av tradisjonell, procedural TV, men at den også har alle fordelene av å være strømmet. Originalt var ideen å lage 12 episoder. Tallet ble valgt fordi tradisjonelt er jo et sykehusskift 12 timer. Da vi kom på ideen om å gjøre det i realtid, så virket det åpenbart at hver episode ville være én time av ett langt skift. Men til slutt ønsket HBO Max hele 15 episoder. Strømmetjenestene slipper jo ofte alle episodene samtidig så folk kan binge dem – men så er det plutselig over, og så må folk noen ganger vente to og et halvt år på at serien returnerer, fordi de kom gjennom den på et par dager, og det jo tar tid å spille inn en ny sesong. Det vi ønsker er å gjøre det mer tradisjonelt, der episodene slippes én gang i uka, som jo er i tradisjonen fra nettverkene. Vi laget også flere episoder, 15, mer enn hva som er vanlig hos strømmetjenestene, så The Pitt får slik en lengre sesong, slik at folk skal forbli engasjert over lengre tid. I tillegg snur vi oss raskt om, og er nå tilbake på skjermen allerede omtrent akkurat ett år siden seriepremieren. Alt dette gjør det mye mer tradisjonelt. Så jeg tror vi har funnet et sweet spot mellom de to. Vi kunne ikke gjort denne serien på et av nettverkene, i hvert fall ikke nå for noen år siden. Mange mener at serien er en «ny» måte å gjøre det på, men jeg tenker at det hele er basert på en god, veletablert fortelletradisjon. Det er jo noen ting som gjør serien litt annerledes, som realtidsaspektet, men også det har vi sett før. 24 gjorde det for mange år siden.
Hvorfor denne særegne tidsskildringen?
– For oss var realtiden et forsøk på å fange innlevelsen, følelsen av å være på akutten. Alt er designet for å skape følelsen av at når du starter med å se serien, så er du stuck på skiftet med resten av legene til det hele er over.
Jeg kunne semibinge de første ni episodene i jula. Men ofte følte jeg for å pause, for å puste, for å vente, for å spare.
– Det er ikke noe galt med binging. Jeg har gjort det selv. Jeg tror det er menneskelig å ønske mer, og hvis serien er bra, så blir du jo hekta. Men jeg tror at å levere denne serien bare én gang i uka, som jo var det tradisjonelle, er en god måte å tvinge fram forventning, noe å se fram til. Jeg synes det er en fin måte å gjøre det på. Jeg tror ikke The Pitt ville hatt en sånn suksess om vi hadde sluppet alt samtidig. Det er noe med forventningen om neste uke, å måtte vente på avklaringer og svar på spørsmål. Jeg tror det skaper interesse. Folk må engasjere seg.
Slik oppøver serien også et slags måtehold?
– Det er forskjellen på en bedre måltid og en «spis alt du vil»-buffet. Vi serverer forhåpentligvis et bedre måltid en gang i uka. Et godt, beroligende, hjemmelaget måltid.
Hvilket betydning har den lange erfaringen blant serieskaperne og skuespillerne, som Wyle?
– En av grunnene til at serien er suksessfull, er at Noah, John og jeg, og Joe Sachs, som er min medisinmagiker, har holdt på med dette lenge. Og jeg tror at det er så enkelt som at du blir bedre på det du gjør, med mer presisjon i bevegelsene, som en eldre atlet, som ikke går ut crazy, men mer finslepent, og mer økonomisk i bevegelsene. Det vi har med oss er over 100 år med erfaring, fra å jobbe med mange, mange forskjellige serier. Dette er jo den fjerde serien jeg gjør med John Wells. Vi har et slags eget språk, vi vet hva vi vil, og so far, so good, det har fungert ganske godt.
Hvilke spesifikke lærdommer har du tatt med deg fra tidligere serieerfaringer til arbeidet med The Pitt?
– Jeg lærte på Akutten at jeg kunne lage en episode på TV uten musikk. Jeg tror jeg gjorde to episoder hvor det ikke var noe musikk i episoden i det hele tatt, og det fungerte fint. Folk la ikke engang merke til det, før episoden var over og jeg påpekte det. Så jeg visste at vi også kunne gjøre The Pitt uten musikk. Og jeg tror det er en viktig årsak til seriens suksess, dens verisimilitude, virkeligheten, følelsen av å være der forsterkes av ikke å ha musikk som trekker deg ut – fordi det jo er et kunstgrep som ikke eksisterer i virkeligheten. Når våre liv er på det verste og tristeste, er det jo ingen som spiller fioliner i hjørnet for å få deg til å føle dette. Jeg tror at denne serien tvinger folk til å engasjere seg, føle det de naturlig føler, fordi vi ikke forteller dem hva de skal føle. Vi bare presenterer fakta. Det var noe jeg lærte. En annen ting var at jeg sist gang sa at på mitt neste show skal jeg ikke forlate settet. Jeg ville lage en serie som var mye mer som teater, ved at vi for det meste av «stykket» er på én scene. Og slik trenger jeg ikke å bekymre meg for været, ikke bekymre meg for locations, ikke bekymre meg for regn. Været forandrer seg, og California kan være veldig vått om vinteren. Og det egner seg dårlig for hva California-folk er vant til å se. Staben er heller ikke vant til å være ute i regnet. Det som er fint med The Pitt er at vi alltid er på settet, så det betyr ingenting hva som foregår utendørs – vi kan uansett fortsette å filme.
Hvilke valg ligger bak produksjonsdesignet og kinematografien?
– Det er litt av alt. Før vi i det hele tatt begynte å skrive, designet Nina Ruscio settet. Vi ville skrive for én spesifikk setting. Slik blir det ekte, ved å kjenne settet skikkelig godt. Hun designet dette fantastiske settet, alt innredet med praktisk lys, omtrent 264 LED-lys, alle individuelt kontrollert for intensitet og farge. Måten vi skyter på er nok veldig annerledes enn på mange andre serier, hvor vi kanskje gjør noen småjusteringer her og der på lyset, men for det meste we turn on the lights, and we rock’n’roll and we go. Produksjonsdesignet justerer hvordan du skyter, ved at du har hele denne verdenen å skyte i – det er ikke sånn at du bare kan skyte i den retningen eller den retningen, fordi lysene er der. Nei, du kan gå helt rundt. Vi har jo også hundrevis av statister hver dag for å gjøre det så ekte som mulig. Det bidrar også til innlevelsen, at selv om det er action her, så skjer samtidig alt mulig i bakgrunnen. Alle karakterene du ser i bakgrunnen har mapper og historier som spilles ut i sin egen tid. Dette krever selvsagt mye arbeid, men det er verdt det fordi jeg tror det skaper en følelse av virkelighet, og det er hva vi først og fremst ønsker. Å skape en følelse av innlevelse, at når du trer inn på settet, eller som en del av publikum som skrur på showet, så er du stuck i den verdenen med alle, og blir kjent med den forhåpentligvis like godt som doktorene. Så det var én viktig ting. En annen er bruken av kameraer, gjerne mindre kameraer. Medisinen styrer ting, men det handler om karakterenes relasjoner med hverandre, med pasientene, og karakterenes indre historier. Medisinen er tapetet du lærer disse tingene fra. Vi øver først på den medisinske utførelsen, og så kommer kameraet inn – det er ikke motsatt. Vi prøver slik å få det til å se ekte ut. Alle skuespillerne har jo vært på medisinsk boot camp, hvor de har lært å gjøre en del av disse tingene. Og de medisinske teknikkene de ikke kjenner til, øver vi inn med dem og legene som er på settet hele tiden. Og så kommer kameraene inn, som for å snike til seg utsnitt av hva som skjer, omtrent slik en observatør i rommet ville ha forsøkt. Heller enn et tradisjonelt teatersceneoppsett. Jeg tror det virkelig hjelper.
Jeg gjorde for et par år siden et intervju med dokumentarfilmskaper Frederick Wiseman, og The Pitt ligner kanskje mer på hans sykehusdokumentarer enn Akutten?
– Ja. Målet er alltid historiefortellingen, og du vil at alt annet skal smelte vekk. Du vil ikke se skrivingen, du vil ikke høre skrivingen, du vil ikke se regien, du vil ikke se skuespillet – du vil tro på det. Så registilen ønsker å unngå stil over substans, siden det alltid handler om historiefortellingen. Det gjelder skrivingen, regien og skuespillet.
Hva er det viktigste du har lært deg som manusforfatter?
– Jeg tror det vanskeligste å lære som manusforfatter – og det tar tid å lære – er presisjon, og at du trenger ikke å skrive alt. Du må gi skuespillerne plass. Jo bedre kaliber av skuespillere du har, desto mindre må du skrive for dem, på et vis. Den tilnærmingen er nesten minimalistisk i alt du gjør, eller minimalisme er kanskje ikke det riktige ordet, jeg tror det bare handler om presisjon. Når du blir eldre og mer erfaren som manusforfatter, tror jeg at du lærer at ofte er rommet mellom dialogen like viktig som dialogen, du lærer å beholde nok plass for at dette andre skal kunne eksistere, om det er skuespill eller regi, om det så bare er et øyeblikk av stillhet – å la ting lande. Dette kommer med erfaring, og ettersom du blir mer erfaren, så slanker du av alt kroppsfettet i skrivingen, slik at det ender opp med et bare minimum du trenger for å få fram historien. Ellers blir det bare eksposisjon, folk mister interessen, eller de kommer i forkant av historien. Så ved å gi dem bare bittelitt, tror jeg at du tvinger dem til å lene seg inn, og lytte, og finne ut av ting og ta egne avgjørelser. Det er nesten det samme som mangelen på musikk. Musikk ville tradisjonelt vært morsom, eller tung, for å fortelle folk hva de skal føle. Men når du tar det vekk, blir alt rått og blottlagt. Og publikum må finne veien gjennom historien selv. Jeg tror at det er dette vi gjør. Og jeg tror det er en av grunnene til at serien har suksess.
Dr. Robby er jo blant karakterene som ofte «bare» lytter eller observerer i bakgrunnen.
– Noah er fantastisk. Han setter tonen.
Hvor lenge vil du holde på med The Pitt?
– Jeg liker å forbli på en serie over lang tid. Min filosofi er å holde programmer på lufta så lenge som mulig, for å holde folk i arbeid. Å skape jobber er veldig viktig for meg. Særlig nå. Hele verden, inkludert film- og TV-industrien i Hollywood, var nede for telling under covid, og så kom streikene på toppen. Jeg vil holde The Pitt gående så lenge folk vil se på den. Så jeg er veldig klar for å bli værende og forsette.
Dette intervjuet ble første gang publisert 5.januar 2026.
