Kombinasjonen fotball og film er veggspill som sjelden lykkes. Her anbefaler Jon Inge Faldalen noen av de som har lyktes – fra dokumentarer om Cruijff, Laudrup og Zidane til fiksjonsfantasiene «Fimpen», «She’s the Man» og «Kicking & Screaming». Og sannelig har han ikke også lurt inn den norske kultfilmen «KristoBall».
Foto fra Nick Parks «Første mann».
«… når jeg ser god fotball, takker jeg for mirakelet uten at jeg bryr meg det døyt om hvilken klubb eller hvilket land som byr meg på det.» Eduardo Galeano, Fotball i sol og skygge
I anledning Fotball-VM anbefaler jeg en rekke fotballfilmer, i denne «første omgang», og – i tospann med en tipssak om storfilm The Odyssey om noen uker – en «andre omgang» for alle med kraftige VM-abstinenser (som kan bli sterke nå som Norge er videre til utslagsrundene).
«Cuta!» Men før fløyta blåser, kort innpå om bunnløst entusiastiske Minions, som i kinoaktuelle Minions and Monsters igjen leverer herlig skranglete animasjonsanarki. Minions – lik lys levende nordmenn i VM – ror, i takt (vel, de vordende filmskaperne James og Henry tar roing med knusende ro, med armene bak hodet og føttene på årene) på tokt etter ny «stor sjef».
Men de vikler seg heller inn i filmhistorien, i før- og tidligfilmen, hos Muybridge, Marey og Lumière, sneket inn i Minions forlater fabrikken, Toget ankommer stasjonen – med Minions og Gartneren vannes av Minions, western og komedie, som Chaplin, Lloyd og Keaton, lydfilm noir med «Bogart», som på minionsk leverer den «romantiske» replikken «Baby, piñata, carbonara, lasagna», og «som» Orson Welles’ borger Kane erstatter «Rosebud» med… «Poop». ☺
Det er vidunderlig filmhistoriefjas. En flipbok rives så i to, slik at et tegnet monster sidestilles med Minions. Og det store oppgjøret skjer mot en svær, skvulpende, oransje klump. Politisk, si. Og fotballkobling? Ja, faktisk litt, Mbappe, Platini og andre franske spillere nevnes i bablingen underveis.
O bli hos meg. «I wouldn’t leave your side/If you ever fall behind», sang vidunderlige tidligere Røa-forsvarsspiller Fay Wildhagen i «I Could Be Strange with You» på OverOslo torsdag, kanskje som et bifall til Bruce Springsteens «If I Should Fall Behind»: «I’ll wait for you/And should I fall behind/Wait for me». Lagspill fordrer gode evner. De beste fotballspillerne hjelper lagkameratene, og setter laget foran egne prestasjoner. Og de beste fotballfilmene vedvarer, blir ved sitt objekt, følger mannen, og ikke alltid ballen.
Jeg skulle bli fotballspiller (se et stykke forglemmelig lokal-TV-historie om at nytt gress blir lagt på Eidsvoll stadion 1995). Sommeren Norge forrige gang var i VM kunne jeg spilt EM for gutter U17, hvis jeg hadde blitt med videre fra troppen på 26 på vintersamlinga som ble krympet til 18 gjennom våren. Men, skuddet i tverrliggeren landet på strek. Så – sånn ble det ikke. Jeg nevner dette selvsagt for å skryte litt av mine magre meritter (se et par mål, hvis du er interessert, vel å merke, her), men også for å formidle sorgen og den dype skammen som følger av å ikke lykkes.
Men – jeg har, som old boy og trener for J2012, likevel fortsatt peiling på fotballspillet. Og film. Så la oss se litt på kombinasjonene, av fotball og film. Veggspill som sjelden lykkes.
Nick Park har moves. Fotball er også stopp og bevegelse, stans og mosjon. Et himmelsk stjerneskudd treffer bakken hardt i oppfinnsomme stopmotionanimasjonsfilm Første mann (Nick Park, 2018), der tidligmennesket løfter ildkula opp i hendene, men på grunn av varmen glipper den ned igjen og heller forsiktig, og så entusiastisk, sparker den mellom føttene og raskt er i fotballkamp.
Noen aldere senere synes fortsatt falmete steinmalerier av jakt på nå kryptiske «little round beasts», altså ballen – men hulemenneskene gjenoppdager straks idretten, til et spektakulært selvmål og kamp om hjemdalen eller gruvearbeid mellom stein- og bronsenalderen.
Første mann har originale «repriser» med direkte dukketeater og en rekke artige moves, som kjappe pingvinspark mellom føttene, omtrent slik Nusa forsøkte en gang i kampen mot Irak, med både pendlende fot- og ballforflytning raskere enn øyets treghet, ordspill som «Early Man United», og en avgjørende pyramidebrasse så ildspruten igjen flammer fra ballen, i «a game sent from heaven».
Familiemoro mellom VM-kampene. Oppfinnelsen av ballen overgår hjulet.
Den første dokumentaren om fotball jeg vil anbefale denne gang er den helt ferske nederlandske TV-serien i fire deler om Johan Cruijff, Cruijff (NTR, Sam Blair, 2026), om en spiller og trener som kanskje har stått for og bak de viktigste vendingene i den moderne fotballen. Cruijff er kanskje den mest innflytelsesrike enkeltperson i fotballhistorien, som spiller og trener. Jeg håper for gutts og jentes skyld at NRK eller TV2 vil kjøpe inn denne for visning også i Norge.
Første episode starter med at Pep Guardiola blir spurt om å beskrive Cruijffs filosofi. Det ville kreve et leksikon, sier Pep. I arkivklipp sier Cruijff at han vurderer en spiller utfra de 88 minuttene han ikke har ballen. Barndom og ungdom, enorme ferdigheter allerede i unge år.
Jeg har bare rukket å se første episode, men vil omtale hele Cruijff i detalj i «andre omgang» om noen uker.
Fotballens stil og estetikk, vår uendelige fascinasjon også med andres ferdigheter, skapes også i samspill mellom iscenesettelse, kinematografi, klipp og lyd. Mesterverket Garrincha – Alegria do Povo (Joaquim Pedro de Andrade, 1962) åpner med trommer og fotografier av stadier av finter, så strand og samba, i en film om brasiliansk fotball og særlig den skakknoklete, fugleoppkalte mannen med bøyde bein. Og finter.
Garrincha er stor dokumentarisk og essayistisk filmkunst, svarthvitt med skarpe kontraster helt inn til Botafogos stripete drakter, båret på en regntung bane, med kamera zoomet inn nær ball og føtter, i en rykkvis stopp-start-stil, i kombinasjon med hastig klipperytme, eksempelvis til innzooming på et pressefotografi et øyeblikk da ballen ligger «fri» (men likevel liksom i Garrinchas varetekt) mellom kamphanene – før Garrincha snart er forbi motstanderen nær med en gang filmbevegelsen og bevegelsen igjen igangsettes, oftest med favorittfinta, yttersiden av høyre fot, som dytter ballen mot høyre, igjen, og igjen. Filmskapernes kampsituasjonsforståelse er imponerende. Mål, givende.
Garrincha intervjues om å være idol, og følges av skjult kamera på gata, til en bank og en platebutikk for å sjekke fantrykket. Hjemme har han en snakkende hyrdestær, danser med sine sju døtre og spiller i baris og barbeint på løkka med venner, lek og moro, med særlig om å gjøre ikke å sparke ballen ned den bratte bakken – med øl til vinnerne. Trening, dusj, bad, mat.
Garrincha tilhører en kresen håndfull historiske spillere som kunne hevdet seg godt i dag: Pelé, Best, Cruijff og Maradona. Av norske ville jeg hatt Harald Berg, Tom Lund og Hallvar Thoresen i VM-troppen (se for eksempel de to sistnevnte i aksjon i kamp mot Wales i 1982 her), og Ronny Johnsen klink i forsvar.
Kunstfilm er kanskje på sitt mest tilgjengelige når fascinasjonsobjektet er noe så folkelig som fotball. En av de fremste frie kunstneriske kortfilmene i norsk filmhistorie, KristoBall (Arild Kristo, 1967 – du kan se filmen her), har – etter at filmskaperen er tvunget til å arbeide med sitt filmmateriale på klippebordet – et spinnvilt midtparti fullt av fotball, glimt av ansikter på bane og tribune, spillere og tilskuere, korps og kameraer, jazz og pasninger, blikk, hender, føtter, montert med en intensitet uten like. Fotball kan også være jazz.
Hadde det vært baller der, ville Chaplin ofte levert både hælspark og bredsider, i tillegg til sin lette klodesjonglering, inkludert et imponerende hæltriks, i Diktatoren (1940). Filmskaper og fotballfan Jean-Luc Godard var inspirert av ungarsk femtitallsfotball – «en oppdagelse, som moderne maleri» – og Cruijffs Ajax på søttitallet: «Alle spilte i angrep og forsvar – det var som frijazz». Til og med Stanley Kubrick er avbildet sparkende en fotball.
«En god kamp spilles i stillhet», sier fotballkeeperen mot slutten av Målmannens angst for straffesparket (Wim Wenders, 1971). Tyske filmskapere som Wenders, Fassbinder og Herzog var og er sterkt fotballinteresserte. Filosof Heidegger var fan av Beckenbauer, som Monty Python lot spille sammen i «filosofenes fotballkamp» (nylig delt igjen av John Cleese), der det virker som om Marx har rett i at Sokrates’ skåring var offside. Heidegger så VM-kvalifiseringskamper på TV hos naboen og elsket i tillegg til engelsk fotball «guden» Beckenbauers «inspirasjon», «briljanse» og «uovervinnelighet» i dueller.
KLM hadde også flere herlige sketsjer om fotball, eksempelvis om «mygglag», med gigantisk ball og mål i Fjærsynet, og Golden Goal arrangerte skråningsfotball.
I de første levende bildene fra en fotballkamp – opptatt i én statisk innstilling – er ballen nesten ikke i bildet. Slik er det heller ikke alltid i noen av de fremste langt senere fotballportrettene, av Garrincha, Best, Laudrup. Myggen eller Zidane. Jeg skrev i Dagbladet for noen år siden:
Få filmer har maktet å fange den kroppslige, estetiske sanseopplevelsen av å være i en fotballkamp, i vekslende avstand fra og berøring med ballen og andre mennesker. Noen få dokumentariske kunstfilmer evner det: Fussball wie noch nie (Costard, 1971), som følger George Best gjennom 100 minutter, og Zidane: A 21st Century Portrait (Gordon og Parreno, 2006), som følger Zinedine Zidane tilsvarende. Best skildres oftest i rødt, hvitt og grønt, kun omgitt av gress, med hoftefeste alene ute på kanten, og få ballberøringer en ettermiddag mot Coventry. Filmene om Best og Zidane viser slik hvordan man paradoksalt nok kan «i en fotbollsmatch känna sig radikalt ensam», slik Stig Larsson beskrev det i romanen Nyår (1984).
Usynlig ensomhet. Den fraværende tennisballen i Antonionis Blow-Up er blitt til større usynlige fotballer i flere filmer senere, som i Timbuktu (Sissako, 2014), der et terrorregimes trusler tvinger en rekke menn til å spille uten ball. I Operaen i Oslo kan du igjen i sommer oppleve Jo Strømgrens dansende fotballkunst, en helt egen gren kunst og idrett.
Men oftest er det slik at den tilstedeværende ballen skal gjøre arbeidet. Usedvanlig elegante fotballkunstner Michael Laudrup trikser i åpningen av Jørgen Leths klassiske dokumentarportrett Laudrup – en fodboldspiller (1993), som står til mye mer enn laud, og er et karrieretverrsnitt med stedets og tidens enhet, skutt over noen uker i Barcelona, 1993. Fans kaller Laudrup en poet, og telelinsen fanger ham – lik Garrincha og Best tidligere, og Zidane senere – med en snikskytters jegerblikk.
Trener Cruijff blir intervjuet, og Leth fanger også et par øyeblikk av den flyvende hollenders finfølelse, som i et par kontante dempinger med hæl og såle, eller med i rondo, en svært viktig øvelse for den moderne fotballen, en annen type sirkeltrening, en øvelse av og med Cruijff. Leth beskriver det som at de leker seg til perfeksjon, og leverer ellers kald analyse av kampsituasjoner og pasninger: «Laudrup. Amor.»
Ja, det er en medspiller, men det er også en kjærlighetserklæring, til Laudrups helflugter, en volley, hans flytende frihet i et fast system, der han blant annet finner bakrom, eller dype avleveringer, eller alene kjæler med ballen, kjærtegn på læret, i løpetriksing i sakte film eller med kamera ved knottene i spillertunnelen.
Laudrup skildres uberegnelig, fantasifull, som «en fodboldspillets digter», dansk dynamikk, en grasiøs danser, med vakker vri av foten med ballen i mottaket, medtaket, retningsforandring, pasningsfinte, skuddfinte – senere brukt mye av Messi – også uhyre rask på få metere, som i bandespil, veggspill. Leth på foten.
Materialforvalterens pussing og pumping, Laudrup med lillebror på landslaget, lek med sine to små sønner midt på Nou Camp. Med god kroppsstilling kan man stå feil, men likevel falle riktig.
Laudrup – en fodboldspiller er en av de beste filmene om fotballspillet og forståelse av det.
Fimpen (Bo Widerberg, 1974) er kanskje tidenes fremste fotballfiksjonsfilm, om en seksåring på landslaget, der Widerberg filmet fullsatte stadioner før og etter kamper. «Fimpen» fikk for eksempel ta avspark og skåre mål før en ekte VM-kvalifiseringskamp i Moskva. Filmen er vanskelig tilgjengelig (en dårlig kopi ligger på YouTube), og her bør NRK Super kjenne sin besøkelsestid.
Gaute Gunnaris kamera «er» først en langsom ball på vei mot mål og stolpe inn i åpningen av Myggen (1996), Thomas Robsahms mesterlig nedpå midtnittitallsportrett av Erik Mykland, nær en virkelighetens «Fimpen», i kamp og trening i 1995, på spillerbuss med raffleterningsspill eller cola i hånda, henslengt i garderoben og uinspirert i en treningskamp mot Viking, med påfølgende skjennepreken – som preller av.
«Du får straks troppen på Tekst-TV, er du spent?», spør Robsahm. Landslagsvraking, 5-0 mot Luxemburg. Myggen trikser på stranda, finføling i fjæra, spiller mot Ståle Solbakken i seriestarten, og skildres ellers med kone og barn, i rutiner med brødskive med gulost og blåbær. Fotball er ikke toppidrett, sier han. Skade, ny trener, vraka igjen, cola og godstol med fjernkontrollene mot Tsjekkia, 1-1.
Egen is, som Drillo. Rosenburg i cupen. Debatt om røyking. «Matta» forteller at fem-seks spillere på det norske landslaget røyka under VM i 1994. Jokke synger «Hvis jeg var deg, så ville jeg spandert en øl på meg». Pils. Ute etter innetid. Forbilde? Medieoppslag, autografer. Myggen sjonglerer ballen på panna i et bur med mennesker omkring. Pachelbel og Messias-vibber. Sinne, ute av EM. Nedrykkstrussel. Men på filmens tredje uttak er han igjen med. Nederland borte, klassisk musikk og sakte film, drakt noen nummer for stor, byttet ut. Triksing igjen med ballen foran solnedgangen, og i hvile på panne og nakke.
Myggen er en av de fremste norske filmene fra nittitallet. Den er brukt i svært sterke Alt for Norge (her, på NRK), som sammen med Våre beste menn (TV2 Play) forteller om nittitallslandslaget, som har lagt grunnlaget for flere generasjoner av Våre neste menn (TV2 Play). I VM 2026 ser det ut til at nye helter kan hugges i stein.
Zidane er en unik miks av fotball, film og Mogwaïs musikk. I likhet med de nevnte filmene om Garrincha, Cruijff, Laudrup og Myggen er heller ikke den så lett å strømme. Jeg vil herved oppfordre NRK eller TV2 om å sende og strømme en eller flere av disse, særlig filmene om Cruijff og Myggen (som riktignok fins i en dårlig kopi lagt ut på YouTube). Myggen bør også ut som en av Norske filmklassikere på blu-ray. Fotballinteressen i Norge har aldri vært større enn denne sommeren, og om nittitallsspøkelsene endelig skal begraves, må den oppvoksne slekt vite – om vi som var der påminnes – hva det var for noe.
I mellomtiden kan vi se gamle kamper om igjen, som Nederland-Norge fra 1993. Eller FIFAs utvidete høydepunkter i «10-Minute Lost Classic | Norway Late Show Stuns Brazil (1998)».
Eller se «tidenes tippekamp», gjenoppleve nyere fotballdiskusjoner i Bakrommet. Se Fotballkrigen, eller høre Van Basten og andre diskutere tidenes vakreste mål.
I Pride-måneden juni er det også på sin plass å nevne Sigur Rós’ vakre musikkvideo «Viðrar vel til loftárása».
Til sist, men mer neste (om)gang. For kvinner må kampene tydeligvis spilles om og om igjen. Pionertidene har vært mange. Blant fiksjonsfotballfilmene er oftest kvinner og barn best, synes jeg. Menn hevder seg bedre blant fotballdokumentarene, som i Garrincha, Pelé (Netflix, 2021) og Diego Maradona (Asif Kapadia, 2019). Men også der fins det noen knalleksempler om kvinnekamp.
«Why didn’t I know about this?» undrer amerikanske Brandi Chastain i åpningen av Copa 71: Fotballfesten Fifa ikkje ville ha (kan ses på NRK), en fryktelig og fryktelig fascinerende fortelling om hvordan kvinner først deltok i stor grad i tidligfotballen, men så etter hvert ble forbudt å spille av ymse «vitenskapelige» årsaker, før det langt senere ble arrangert et uoffisielt VM i Mexico i 1971.
Azteca, harde kamper, godt spill, fine mål, kjønn og kontroll, korrupte dommere, slåssing, betalingsprotest, vinner Danmark, nye stadionforbud og nye pionertider i vente. Copa 71 er må se.
Fotball og komedie funker. Til og med Olsen-tvillingene har laget en av siste beste filmer, Switching Goals, om og med fotball. Bend It Like Beckham (Gurinder Chadha, 2002) er en klassiker. Shakespeare-inspirerte She’s The Man (Andy Fickman, 2006), med Amanda Bynes i hovedrollen, er et mesterverk av en fotballkomedie, med blant annet Vinnie Jones som trener. Komimesterverk er også Jesse (sønnen til Bob!) Dylans Kicking & Screaming, med Will Ferrell i hovedrollen (langt mer vellykket enn Rodney Dangerfield i Ladybugs (1992)).
De senere årene har gitt nye serier om fotball også, som Ted Lasso (Apple TV), Heimebane (NRK) og Kameleon (NRK). Sesong 4 av Ted Lasso har som seg hør og bør seriestart i august.
Pause. Ses til andre omgang etter at Norge har vunnet VM. #kryssefingreneemoji #ro
Jon Inge Faldalen er førsteamanuensis ved Institutt for medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo og har skrevet for Rushprint siden 2003. Les hans tidligere innlegg.
Kombinasjonen fotball og film er veggspill som sjelden lykkes. Her anbefaler Jon Inge Faldalen noen av de som har lyktes – fra dokumentarer om Cruijff, Laudrup og Zidane til fiksjonsfantasiene «Fimpen», «She’s the Man» og «Kicking & Screaming». Og sannelig har han ikke også lurt inn den norske kultfilmen «KristoBall».
Foto fra Nick Parks «Første mann».
«… når jeg ser god fotball, takker jeg for mirakelet uten at jeg bryr meg det døyt om hvilken klubb eller hvilket land som byr meg på det.» Eduardo Galeano, Fotball i sol og skygge
I anledning Fotball-VM anbefaler jeg en rekke fotballfilmer, i denne «første omgang», og – i tospann med en tipssak om storfilm The Odyssey om noen uker – en «andre omgang» for alle med kraftige VM-abstinenser (som kan bli sterke nå som Norge er videre til utslagsrundene).
«Cuta!» Men før fløyta blåser, kort innpå om bunnløst entusiastiske Minions, som i kinoaktuelle Minions and Monsters igjen leverer herlig skranglete animasjonsanarki. Minions – lik lys levende nordmenn i VM – ror, i takt (vel, de vordende filmskaperne James og Henry tar roing med knusende ro, med armene bak hodet og føttene på årene) på tokt etter ny «stor sjef».
Men de vikler seg heller inn i filmhistorien, i før- og tidligfilmen, hos Muybridge, Marey og Lumière, sneket inn i Minions forlater fabrikken, Toget ankommer stasjonen – med Minions og Gartneren vannes av Minions, western og komedie, som Chaplin, Lloyd og Keaton, lydfilm noir med «Bogart», som på minionsk leverer den «romantiske» replikken «Baby, piñata, carbonara, lasagna», og «som» Orson Welles’ borger Kane erstatter «Rosebud» med… «Poop». ☺
Det er vidunderlig filmhistoriefjas. En flipbok rives så i to, slik at et tegnet monster sidestilles med Minions. Og det store oppgjøret skjer mot en svær, skvulpende, oransje klump. Politisk, si. Og fotballkobling? Ja, faktisk litt, Mbappe, Platini og andre franske spillere nevnes i bablingen underveis.
O bli hos meg. «I wouldn’t leave your side/If you ever fall behind», sang vidunderlige tidligere Røa-forsvarsspiller Fay Wildhagen i «I Could Be Strange with You» på OverOslo torsdag, kanskje som et bifall til Bruce Springsteens «If I Should Fall Behind»: «I’ll wait for you/And should I fall behind/Wait for me». Lagspill fordrer gode evner. De beste fotballspillerne hjelper lagkameratene, og setter laget foran egne prestasjoner. Og de beste fotballfilmene vedvarer, blir ved sitt objekt, følger mannen, og ikke alltid ballen.
Jeg skulle bli fotballspiller (se et stykke forglemmelig lokal-TV-historie om at nytt gress blir lagt på Eidsvoll stadion 1995). Sommeren Norge forrige gang var i VM kunne jeg spilt EM for gutter U17, hvis jeg hadde blitt med videre fra troppen på 26 på vintersamlinga som ble krympet til 18 gjennom våren. Men, skuddet i tverrliggeren landet på strek. Så – sånn ble det ikke. Jeg nevner dette selvsagt for å skryte litt av mine magre meritter (se et par mål, hvis du er interessert, vel å merke, her), men også for å formidle sorgen og den dype skammen som følger av å ikke lykkes.
Men – jeg har, som old boy og trener for J2012, likevel fortsatt peiling på fotballspillet. Og film. Så la oss se litt på kombinasjonene, av fotball og film. Veggspill som sjelden lykkes.
Nick Park har moves. Fotball er også stopp og bevegelse, stans og mosjon. Et himmelsk stjerneskudd treffer bakken hardt i oppfinnsomme stopmotionanimasjonsfilm Første mann (Nick Park, 2018), der tidligmennesket løfter ildkula opp i hendene, men på grunn av varmen glipper den ned igjen og heller forsiktig, og så entusiastisk, sparker den mellom føttene og raskt er i fotballkamp.
Noen aldere senere synes fortsatt falmete steinmalerier av jakt på nå kryptiske «little round beasts», altså ballen – men hulemenneskene gjenoppdager straks idretten, til et spektakulært selvmål og kamp om hjemdalen eller gruvearbeid mellom stein- og bronsenalderen.
Første mann har originale «repriser» med direkte dukketeater og en rekke artige moves, som kjappe pingvinspark mellom føttene, omtrent slik Nusa forsøkte en gang i kampen mot Irak, med både pendlende fot- og ballforflytning raskere enn øyets treghet, ordspill som «Early Man United», og en avgjørende pyramidebrasse så ildspruten igjen flammer fra ballen, i «a game sent from heaven».
Familiemoro mellom VM-kampene. Oppfinnelsen av ballen overgår hjulet.
Den første dokumentaren om fotball jeg vil anbefale denne gang er den helt ferske nederlandske TV-serien i fire deler om Johan Cruijff, Cruijff (NTR, Sam Blair, 2026), om en spiller og trener som kanskje har stått for og bak de viktigste vendingene i den moderne fotballen. Cruijff er kanskje den mest innflytelsesrike enkeltperson i fotballhistorien, som spiller og trener. Jeg håper for gutts og jentes skyld at NRK eller TV2 vil kjøpe inn denne for visning også i Norge.
Første episode starter med at Pep Guardiola blir spurt om å beskrive Cruijffs filosofi. Det ville kreve et leksikon, sier Pep. I arkivklipp sier Cruijff at han vurderer en spiller utfra de 88 minuttene han ikke har ballen. Barndom og ungdom, enorme ferdigheter allerede i unge år.
Jeg har bare rukket å se første episode, men vil omtale hele Cruijff i detalj i «andre omgang» om noen uker.
Fotballens stil og estetikk, vår uendelige fascinasjon også med andres ferdigheter, skapes også i samspill mellom iscenesettelse, kinematografi, klipp og lyd. Mesterverket Garrincha – Alegria do Povo (Joaquim Pedro de Andrade, 1962) åpner med trommer og fotografier av stadier av finter, så strand og samba, i en film om brasiliansk fotball og særlig den skakknoklete, fugleoppkalte mannen med bøyde bein. Og finter.
Garrincha er stor dokumentarisk og essayistisk filmkunst, svarthvitt med skarpe kontraster helt inn til Botafogos stripete drakter, båret på en regntung bane, med kamera zoomet inn nær ball og føtter, i en rykkvis stopp-start-stil, i kombinasjon med hastig klipperytme, eksempelvis til innzooming på et pressefotografi et øyeblikk da ballen ligger «fri» (men likevel liksom i Garrinchas varetekt) mellom kamphanene – før Garrincha snart er forbi motstanderen nær med en gang filmbevegelsen og bevegelsen igjen igangsettes, oftest med favorittfinta, yttersiden av høyre fot, som dytter ballen mot høyre, igjen, og igjen. Filmskapernes kampsituasjonsforståelse er imponerende. Mål, givende.
Garrincha intervjues om å være idol, og følges av skjult kamera på gata, til en bank og en platebutikk for å sjekke fantrykket. Hjemme har han en snakkende hyrdestær, danser med sine sju døtre og spiller i baris og barbeint på løkka med venner, lek og moro, med særlig om å gjøre ikke å sparke ballen ned den bratte bakken – med øl til vinnerne. Trening, dusj, bad, mat.
Garrincha tilhører en kresen håndfull historiske spillere som kunne hevdet seg godt i dag: Pelé, Best, Cruijff og Maradona. Av norske ville jeg hatt Harald Berg, Tom Lund og Hallvar Thoresen i VM-troppen (se for eksempel de to sistnevnte i aksjon i kamp mot Wales i 1982 her), og Ronny Johnsen klink i forsvar.
Kunstfilm er kanskje på sitt mest tilgjengelige når fascinasjonsobjektet er noe så folkelig som fotball. En av de fremste frie kunstneriske kortfilmene i norsk filmhistorie, KristoBall (Arild Kristo, 1967 – du kan se filmen her), har – etter at filmskaperen er tvunget til å arbeide med sitt filmmateriale på klippebordet – et spinnvilt midtparti fullt av fotball, glimt av ansikter på bane og tribune, spillere og tilskuere, korps og kameraer, jazz og pasninger, blikk, hender, føtter, montert med en intensitet uten like. Fotball kan også være jazz.
Hadde det vært baller der, ville Chaplin ofte levert både hælspark og bredsider, i tillegg til sin lette klodesjonglering, inkludert et imponerende hæltriks, i Diktatoren (1940). Filmskaper og fotballfan Jean-Luc Godard var inspirert av ungarsk femtitallsfotball – «en oppdagelse, som moderne maleri» – og Cruijffs Ajax på søttitallet: «Alle spilte i angrep og forsvar – det var som frijazz». Til og med Stanley Kubrick er avbildet sparkende en fotball.
«En god kamp spilles i stillhet», sier fotballkeeperen mot slutten av Målmannens angst for straffesparket (Wim Wenders, 1971). Tyske filmskapere som Wenders, Fassbinder og Herzog var og er sterkt fotballinteresserte. Filosof Heidegger var fan av Beckenbauer, som Monty Python lot spille sammen i «filosofenes fotballkamp» (nylig delt igjen av John Cleese), der det virker som om Marx har rett i at Sokrates’ skåring var offside. Heidegger så VM-kvalifiseringskamper på TV hos naboen og elsket i tillegg til engelsk fotball «guden» Beckenbauers «inspirasjon», «briljanse» og «uovervinnelighet» i dueller.
KLM hadde også flere herlige sketsjer om fotball, eksempelvis om «mygglag», med gigantisk ball og mål i Fjærsynet, og Golden Goal arrangerte skråningsfotball.
I de første levende bildene fra en fotballkamp – opptatt i én statisk innstilling – er ballen nesten ikke i bildet. Slik er det heller ikke alltid i noen av de fremste langt senere fotballportrettene, av Garrincha, Best, Laudrup. Myggen eller Zidane. Jeg skrev i Dagbladet for noen år siden:
Få filmer har maktet å fange den kroppslige, estetiske sanseopplevelsen av å være i en fotballkamp, i vekslende avstand fra og berøring med ballen og andre mennesker. Noen få dokumentariske kunstfilmer evner det: Fussball wie noch nie (Costard, 1971), som følger George Best gjennom 100 minutter, og Zidane: A 21st Century Portrait (Gordon og Parreno, 2006), som følger Zinedine Zidane tilsvarende. Best skildres oftest i rødt, hvitt og grønt, kun omgitt av gress, med hoftefeste alene ute på kanten, og få ballberøringer en ettermiddag mot Coventry. Filmene om Best og Zidane viser slik hvordan man paradoksalt nok kan «i en fotbollsmatch känna sig radikalt ensam», slik Stig Larsson beskrev det i romanen Nyår (1984).
Usynlig ensomhet. Den fraværende tennisballen i Antonionis Blow-Up er blitt til større usynlige fotballer i flere filmer senere, som i Timbuktu (Sissako, 2014), der et terrorregimes trusler tvinger en rekke menn til å spille uten ball. I Operaen i Oslo kan du igjen i sommer oppleve Jo Strømgrens dansende fotballkunst, en helt egen gren kunst og idrett.
Men oftest er det slik at den tilstedeværende ballen skal gjøre arbeidet. Usedvanlig elegante fotballkunstner Michael Laudrup trikser i åpningen av Jørgen Leths klassiske dokumentarportrett Laudrup – en fodboldspiller (1993), som står til mye mer enn laud, og er et karrieretverrsnitt med stedets og tidens enhet, skutt over noen uker i Barcelona, 1993. Fans kaller Laudrup en poet, og telelinsen fanger ham – lik Garrincha og Best tidligere, og Zidane senere – med en snikskytters jegerblikk.
Trener Cruijff blir intervjuet, og Leth fanger også et par øyeblikk av den flyvende hollenders finfølelse, som i et par kontante dempinger med hæl og såle, eller med i rondo, en svært viktig øvelse for den moderne fotballen, en annen type sirkeltrening, en øvelse av og med Cruijff. Leth beskriver det som at de leker seg til perfeksjon, og leverer ellers kald analyse av kampsituasjoner og pasninger: «Laudrup. Amor.»
Ja, det er en medspiller, men det er også en kjærlighetserklæring, til Laudrups helflugter, en volley, hans flytende frihet i et fast system, der han blant annet finner bakrom, eller dype avleveringer, eller alene kjæler med ballen, kjærtegn på læret, i løpetriksing i sakte film eller med kamera ved knottene i spillertunnelen.
Laudrup skildres uberegnelig, fantasifull, som «en fodboldspillets digter», dansk dynamikk, en grasiøs danser, med vakker vri av foten med ballen i mottaket, medtaket, retningsforandring, pasningsfinte, skuddfinte – senere brukt mye av Messi – også uhyre rask på få metere, som i bandespil, veggspill. Leth på foten.
Materialforvalterens pussing og pumping, Laudrup med lillebror på landslaget, lek med sine to små sønner midt på Nou Camp. Med god kroppsstilling kan man stå feil, men likevel falle riktig.
Laudrup – en fodboldspiller er en av de beste filmene om fotballspillet og forståelse av det.
Fimpen (Bo Widerberg, 1974) er kanskje tidenes fremste fotballfiksjonsfilm, om en seksåring på landslaget, der Widerberg filmet fullsatte stadioner før og etter kamper. «Fimpen» fikk for eksempel ta avspark og skåre mål før en ekte VM-kvalifiseringskamp i Moskva. Filmen er vanskelig tilgjengelig (en dårlig kopi ligger på YouTube), og her bør NRK Super kjenne sin besøkelsestid.
Gaute Gunnaris kamera «er» først en langsom ball på vei mot mål og stolpe inn i åpningen av Myggen (1996), Thomas Robsahms mesterlig nedpå midtnittitallsportrett av Erik Mykland, nær en virkelighetens «Fimpen», i kamp og trening i 1995, på spillerbuss med raffleterningsspill eller cola i hånda, henslengt i garderoben og uinspirert i en treningskamp mot Viking, med påfølgende skjennepreken – som preller av.
«Du får straks troppen på Tekst-TV, er du spent?», spør Robsahm. Landslagsvraking, 5-0 mot Luxemburg. Myggen trikser på stranda, finføling i fjæra, spiller mot Ståle Solbakken i seriestarten, og skildres ellers med kone og barn, i rutiner med brødskive med gulost og blåbær. Fotball er ikke toppidrett, sier han. Skade, ny trener, vraka igjen, cola og godstol med fjernkontrollene mot Tsjekkia, 1-1.
Egen is, som Drillo. Rosenburg i cupen. Debatt om røyking. «Matta» forteller at fem-seks spillere på det norske landslaget røyka under VM i 1994. Jokke synger «Hvis jeg var deg, så ville jeg spandert en øl på meg». Pils. Ute etter innetid. Forbilde? Medieoppslag, autografer. Myggen sjonglerer ballen på panna i et bur med mennesker omkring. Pachelbel og Messias-vibber. Sinne, ute av EM. Nedrykkstrussel. Men på filmens tredje uttak er han igjen med. Nederland borte, klassisk musikk og sakte film, drakt noen nummer for stor, byttet ut. Triksing igjen med ballen foran solnedgangen, og i hvile på panne og nakke.
Myggen er en av de fremste norske filmene fra nittitallet. Den er brukt i svært sterke Alt for Norge (her, på NRK), som sammen med Våre beste menn (TV2 Play) forteller om nittitallslandslaget, som har lagt grunnlaget for flere generasjoner av Våre neste menn (TV2 Play). I VM 2026 ser det ut til at nye helter kan hugges i stein.
Zidane er en unik miks av fotball, film og Mogwaïs musikk. I likhet med de nevnte filmene om Garrincha, Cruijff, Laudrup og Myggen er heller ikke den så lett å strømme. Jeg vil herved oppfordre NRK eller TV2 om å sende og strømme en eller flere av disse, særlig filmene om Cruijff og Myggen (som riktignok fins i en dårlig kopi lagt ut på YouTube). Myggen bør også ut som en av Norske filmklassikere på blu-ray. Fotballinteressen i Norge har aldri vært større enn denne sommeren, og om nittitallsspøkelsene endelig skal begraves, må den oppvoksne slekt vite – om vi som var der påminnes – hva det var for noe.
I mellomtiden kan vi se gamle kamper om igjen, som Nederland-Norge fra 1993. Eller FIFAs utvidete høydepunkter i «10-Minute Lost Classic | Norway Late Show Stuns Brazil (1998)».
Eller se «tidenes tippekamp», gjenoppleve nyere fotballdiskusjoner i Bakrommet. Se Fotballkrigen, eller høre Van Basten og andre diskutere tidenes vakreste mål.
I Pride-måneden juni er det også på sin plass å nevne Sigur Rós’ vakre musikkvideo «Viðrar vel til loftárása».
Til sist, men mer neste (om)gang. For kvinner må kampene tydeligvis spilles om og om igjen. Pionertidene har vært mange. Blant fiksjonsfotballfilmene er oftest kvinner og barn best, synes jeg. Menn hevder seg bedre blant fotballdokumentarene, som i Garrincha, Pelé (Netflix, 2021) og Diego Maradona (Asif Kapadia, 2019). Men også der fins det noen knalleksempler om kvinnekamp.
«Why didn’t I know about this?» undrer amerikanske Brandi Chastain i åpningen av Copa 71: Fotballfesten Fifa ikkje ville ha (kan ses på NRK), en fryktelig og fryktelig fascinerende fortelling om hvordan kvinner først deltok i stor grad i tidligfotballen, men så etter hvert ble forbudt å spille av ymse «vitenskapelige» årsaker, før det langt senere ble arrangert et uoffisielt VM i Mexico i 1971.
Azteca, harde kamper, godt spill, fine mål, kjønn og kontroll, korrupte dommere, slåssing, betalingsprotest, vinner Danmark, nye stadionforbud og nye pionertider i vente. Copa 71 er må se.
Fotball og komedie funker. Til og med Olsen-tvillingene har laget en av siste beste filmer, Switching Goals, om og med fotball. Bend It Like Beckham (Gurinder Chadha, 2002) er en klassiker. Shakespeare-inspirerte She’s The Man (Andy Fickman, 2006), med Amanda Bynes i hovedrollen, er et mesterverk av en fotballkomedie, med blant annet Vinnie Jones som trener. Komimesterverk er også Jesse (sønnen til Bob!) Dylans Kicking & Screaming, med Will Ferrell i hovedrollen (langt mer vellykket enn Rodney Dangerfield i Ladybugs (1992)).
De senere årene har gitt nye serier om fotball også, som Ted Lasso (Apple TV), Heimebane (NRK) og Kameleon (NRK). Sesong 4 av Ted Lasso har som seg hør og bør seriestart i august.
Pause. Ses til andre omgang etter at Norge har vunnet VM. #kryssefingreneemoji #ro
Jon Inge Faldalen er førsteamanuensis ved Institutt for medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo og har skrevet for Rushprint siden 2003. Les hans tidligere innlegg.
