Den legendariske VM-kampen mellom England og Argentina i 1986 satte en slående ramme rundt årets filmfestival i Karlovy Vary for Aleksander Huser, som fulgte det norske landslaget fra en sportsbar. Her er høydepunktene fra en festival som kunne feire sin 60. utgave med blant annet Eskil Vogt i hovedjuryen.
Rushprint var tilstede på den internasjonale filmfestivalen i Karlovy Vary (KVIFF), som i år feiret sin 60. utgave – samt at det er 80 år siden festivalen ble arrangert for første gang.
La oss først som sist oppklare de to ulike tallene for jubileet; det skyldes at festivalen i den nå verdensarvslistede tsjekkiske byen og filmfestivalen i Moskva ble arrangert annethvert år i størsteparten av perioden under sovjetisk innflytelse, for ikke å konkurrere med hverandre.
KVIFF har som regel flere store navn på gjestelista, ikke minst blant mottakerne av festivalens ærespriser, og årets jubileumsutgave kunne skilte med en imponerende rekke profilere skuespillere og filmskapere. Karriereprisen Crystal Globe for Outstanding Artistic Contribution to World Cinema, som Stellan Skarsgård mottok i fjor, ble i år tildelt Dustin Hoffman, som i tillegg introduserte en visning av sin gjennombruddsfilm The Graduate (Manndomsprøven) på festivalen. Den samme prisen ble også gitt til den amerikanske filmfotografen Robert Richardson (mer om ham senere) og den franske skuespilleren Juliette Binoche, som nylig debuterte som regissør med dokumentaren In-I in Motion.
Æresprisen KVIFF President’s Award ble tildelt Maggie Gyllenhaal, Jesse Eisenberg og Jeffrey Wright, alle fra USA, og den tsjekkiske skuespilleren Magda Vašáryová.
Blant årets spesialgjester var den også legendariske amerikanske skuespilleren Harvey Keitel (les vårt intervju fra festivalen med Keitel her), samt Kevin Bacon, Kyra Sedgwick, Sosie Bacon og Travis Bacon, som presenterte en visning av den familiebaserte grøsserkomedien Family Movie.
Etter en storslagen og stjernespekket åpningsseremoni ble festivalen sparket i gang med den argentinsk/spanske dokumentaren The Match av Juan Cabral og Santiago Franco, som hadde verdenspremiere på filmfestivalen i Cannes i mai. Med sin klare relevans til øvrige samlende begivenheter i verden under de ni dagene Karlovy Vary-festivalen pågikk, nærmere bestemt verdensmesterskapet i fotball, var dette unektelig et meget passende valg av åpningsfilm.
The Match tar oss tilbake til det samme mesterskapet i 1986, og den på flere vis historiske kvartfinalekampen mellom Argentina og England på den gedigne og geografisk svært høytliggende Azteca Stadium i Mexico (der England nylig utkjempet en dramatisk kamp under sommerens VM – mot Mexico, denne gangen). Det var under denne kampen at Diego Maradona sikret Argentina et langt på vei avgjørende mål med det som gjerne omtales som «Guds hånd». Et mål som i et mindre religiøst perspektiv nok skulle ha blitt annullert, da det nokså beviselig var Maradonas konkrete hånd som styrte ballen i mål. Kampen skulle imidlertid også by på en annen skåring av den nært sagt mytiske spilleren, som gikk inn i historien som «århundrets mål» for sin rene og skjære mesterlighet. Dessuten var det vel så relevant å vinne en moralsk seier i denne kampen, i lys av bakenforliggende politiske forhold som satt sitt sterke preg på fotballoppgjøret.
Det sies om sportsfilmer flest at de ikke egentlig handler om den respektive idretten som skildres. Utsagnet er riktignok ment om spillefilmer, men ikke mindre relevant for mange dokumentarer. Eksempelvis Asif Kapadias actionthriller i dokumentarform Senna, om Formel 1-kjøreren Ayrton Senna, og den samme regissørens portrettfilm om nevnte argentinske fotballspiller med tittel Diego Maradona.
Sistnevnte film kommer også inn på Falklandskrigen som bakteppe for møtet mellom Argentina og England på fotballbanen i 1986, som vies betydelig plass i The Match. Da Storbritannia fire år tidligere gikk til krig mot Argentina etter det søramerikanske landets forsøk på å overta suvereniteten over øyene de lenge hadde gjort krav på, skapte dette åpenbart smertefull blødning i mangeårige argentinske sår overfor britene.
Også bruken av omfattende arkivmateriale (med en slags nåtidig tilstedeværelse) så vel som thrillerelementer gjør at The Match kan føre tankene til Kapadia, selv om Cabral og Francos film inneholder mer konvensjonelle snakkende hoder. Disse intervjuene, som omfatter og samler en rekke av de involverte i kampen, er velgjorte, opplysende og ikke så rent lite rørende. Blant de britiske intervjuobjektene er Gary Lineker, som skåret kampens ene mål for England, og i tillegg fungerer som filmens forteller.
The Match er en fengslende, bevegende og svært velfortalt dokumentar som minner oss om at også fotball handler om mer enn fotball. Filmen beretter om hvordan spillerne evner å se bort fra utenforliggende politiske forhold, samtidig som hendelsene naturlig nok ikke er uten betydning for nasjonenes og publikums opplevelse av spillet.
Med et tydelig antikrigsbudskap gir filmen innblikk i en konflikt mange av oss vet lite om. (Talende nok stammer min egen kunnskap om Falklandskrigen i pinlig stor grad fra Pink Floyd-albumet «The Final Cut».) Men den er også en fortelling om forsoning og fotballens samlende kraft – en kraft jeg selv opplevde da jeg så Norges kamp mot Brasil på sportsbar i Karlovy Vary. Der endte jeg fort med å legge min dype skepsis til nasjonalistisk og vikingforherligende roing til side, for isteden å bli genuint rørt av fotballentusiaster fra Tsjekkia og andre land som høylytt rodde i vei på Norges vegne.
Uavhengig av at undertegnede er kvart britisk, skal vi dog unngå billige poenger om Norges forhold til England akkurat nå – og heller bevege oss over til hovedkonkurransen.
For likevel å holde blikket litt til mot Norge, var Eskil Vogt var blant medlemmene i årets hovedjury, som vurderer filmene som konkurrerer om festivalens Grand Prix – Crystal Globe og fire øvrige priser (Special Jury Prize, beste regissør, beste kvinnelige og mannlige skuespiller). Den norske manusforfatteren og regissøren satt i juryen sammen med den amerikanske filmkritikeren Justin Chang, den malaysiske filmskaperen Amanda Nell Eu, den tsjekkiske lyddesigneren, produsenten, komponisten og underviseren Pavel Rejholec og den russiskfødte, Paris-baserte produsenten Nadia Turincev.
Hovedprisen Crystal Globe gikk i år til Fruit Gathering av spillefilmdebutant Aung Phyoe. Dette er den første myanmarske filmen som har sin premiere på KVIFF, og er samprodusert med festivalens hjemland og Frankrike. På stillferdig og subtilt vis (samtidig som den kan vekke assosiasjoner til tyske Rainer Werner Fassbinder) forteller Fruit Gathering om to unge kvinner som arbeider på en tekstilfabrikk i Yangon, og skildrer samhold, vennskap og LHBT-tematikk mot et bakteppe av begrensende og undertrykkende sosiale forhold i Myanmar.
Norsk film har som kjent gjort seg sterkt bemerket i Karlovy Vary de siste årene. I fjor vant Pia Tjelta hovedjuryens pris for beste kvinnelige skuespiller for sin rolle i Se meg, og året før vant Helga Guren samme pris for Elskling – som også ble belønnet med hovedjuryens Special Jury Prize og samtlige av de uavhengige juryprisene. Ytterligere ett år tidligere vant Herbert Nordrum prisen for beste mannlige skuespiller for den norsk-samproduserte svenske filmen Hypnosen, som i tillegg stakk av med to av de tre uavhengige juryenes priser.
I år var det imidlertid danskene som representerte Norden blant filmene i hovedkonkurransen. Crystal Globe-programmets eneste nordiske film var danske Mads Mengels spillefilmdebut Gæsten (The Guest), som endte med å vinne hele to av hovedjuryens priser – den nest gjeveste prisen Special Jury Prize og prisen for beste regi.
Kanskje er det ikke tilfeldig at filmens originaltittel rimer på Festen, da den ikke er uten likheter med Thomas Vinterbergs klassiske dogmefilm. Også her dreier handlingen seg om en nokså storslått familiesammenkomst, i dette tilfellet en barnedåp, hvor den nybakte farens (Simon Bennebjerg) mentalt ustabile mor (Trine Dyrholm) dukker opp som uanmeldt gjest. Hennes både maniske og høyst dramatiske tilstedeværelse skal sette sterkt preg på festlighetene, i en film som gir en nyanserik og overbevisende skildring av psykisk sykdom – og konsekvensene av dette for de nærmeste pårørende. Gæsten har ingen samproduksjonsland utenfor Danmark, men norske Kristine Kujath Thorp er like fullt å finne i en mindre rolle på gjestelista.
Selv om den har sin andel nærgående og stadig bevegende kameraføringer, er Gæsten definitivt ikke en dogmefilm. Snarere innehar den et kontrollert og ofte elegant visuelt uttrykk, ikke minst med hyppige inn-zoominger fra avstand, samt effektiv bruk av musikk uten kilde i det som utspiller seg foran kamera.
I kjent og kjær dansk stil byr filmen på et ypperlig konstruert manus, sterke karakterskildringer og passelige doser humor. Dens aller sterkeste kort er imidlertid Trine Dyrholm, som lenge har imponert med en rekke fremragende rolletolkninger, men ikke desto mindre gjør en av sine aller fremste prestasjoner i denne filmen. Derfor kom det nærmest som en overraskelse at hun ikke vant prisen for beste kvinnelige skuespiller.
Med det sagt, skal det understrekes at begge prisene filmen faktisk ble belønnet med, var høyst fortjente.
Det er dessuten vanskelig å argumentere for at vinneren av prisen for beste kvinnelige skuespiller heller ikke var fortjent. Den gikk til sveitsiske Anna Schinz for sin hovedrolle i det intense dramaet A Happy Family, regissert av Jan-Eric Mack.
Denne spillefilmen forteller om en alenemor (Schinz) som sliter med å få endene til å møtes med sine mange lavtlønnede deltidsjobber, og følgelig med å gi sine to barn tilstrekkelig med tid og ressurser – med alt det etter hvert får av konsekvenser iverksatt av barnevernet.
Med sin skildring av barnevernets inngripen i en familie har denne filmen interessant nok noen klare tematiske likhetstrekk med Fjord, årets delvis norske Gullpalme-vinner fra Cannes. Men der sistnevnte fokuserer på (manglende forståelse for) kulturforskjeller i sin behandling av tematikken, omhandler denne sveitsiske filmen en annen og formodentlig mer utbredt form for barnevernsproblematikk i vestlige land, som gjør at den står en viss motsetning til Cristian Mungius film. Selv om religion heller ikke er tematisk fraværende i A Happy Family, bør vi tilføye.
Også dette er en film som skal berømmes for strålende skuespill og sympatisk nyanserikdom i karakter- så vel som systemskildring. Og for at den våger å la hovedkarakteren ty til svært drastiske skritt i sin desperate kamp for å vinne barna tilbake, til tross for at dette tidvis skaper noen utfordringer for handlingens troverdighet og filmens helhetlige dramaturgi.
Prisen for beste mannlige skuespiller gikk til Ghassan Saad for hovedrollen i den libanesiske filmen Pipes av Karim Kassem (samprodusert av Qatar og Saudi-Arabia), som undertegnede dessverre ikke fikk sett.
Av andre filmer vel verdt å trekke fram fra hovedkonkurransen er Tonia Mishialis The Lion at My Back (Kypros/Luxembourg/Hellas), som skildrer vennskapet mellom en attenårig flyktning fra Senegal og en kypriotisk kvinne med sine egne sosiale utfordringer, og ble belønnet med den økumeniske juryens pris.
Vinneren av FIPRESCI-kritikerjuryens pris for beste film fra samme programseksjon var slovakisk/tsjekkisk/ungarske Only Beautiful Things to Look at av Ivan Ostrochovský, som også omhandler et vennskap mellom to kvinner fra hver sin generasjon – og som forteller om steriliseringen av romfolk under sosialistregimet på åttitallet.
Blant festivalens uavhengige jurypriser er også Europa Cinemas Label Award, som gikk til Miroslav Terzićs serbiske spillefilm 3 Weeks After, samprodusert av flere europeiske land. Dette er en usedvanlig ubehagelig og formmessig kraftfull spillefilm om en gruppe ungdommer på klassetur få uker etter at de har vært gjennom en opprivende tragedie, som både kvalitets- og følelsesmessig var blant hovedkonkurransens aller sterkeste.
Den bulgarsk/greske spillefilmen Black Money for White Nights vant på sin side ingen pris, men ble av flere trukket fram blant høydepunktene i hovedprogrammet. Her forteller regissørene Kristina Grozeva og Petar Valchanov om et ektepar i Bulgaria nær pensjonsalder som skal realisere sin lenge ønskede reise til St. Petersburg, og de mange hindringene de møter fra og med Russlands fullskalainvasjon av Ukraina. Handlingen tar form av en nedadgående spiral av uheldige konsekvenser, ikke uten paralleller til den også bulgarske filmen Blaga’s Lessions som vant hovedprisen i Karlovy Vary for tre år siden (og ble vist på Bergen internasjonale filmfestival). Om enn her med mer forløsende humor og en ikke fullt så gjennomgående mørk fortelling som den tidligere Crystal Globe-vinneren.
Mot slutten skal vi vende fokuset tilbake til karriereprisvinneren Robert Richardson. Den flere ganger Oscar-belønnede filmfotografen er ikke minst kjent for sitt samarbeid med Oliver Stone, Martin Scorsese og Quentin Tarantino, og mottok prisen under premierevisningen av tsjekkiske Jana Hojdovás portrettfilm om ham, Robert Richardson: The White Devil. Betydelige deler av denne både følelsesladde og humoristiske dokumentaren er spilt inn mens filmskaperen og Richardson tilbrakte en mer eller mindre ufrivillig periode i det avsidesliggende huset hans under pandemien, og gjennom deres vennskap kommer filmen tett på sin eksentriske hovedperson. Samtidig forteller den om et langt og begivenhetsrikt liv i filmkunstens tjeneste, inkludert intervjuer med mange av filmskaperne Richardson har arbeidet med, og hvordan et så fullstendig dedikert yrkesengasjement kan gå på bekostning av personlige relasjoner.
Sist, men ikke minst: I mange år har KVIFF produsert vignetter/trailere for festivalen, hvor deres æresprismottakere spiller seg selv i snedige og morsomme små kortfilmer som vises i forkant av festivalens filmvisninger. Gjennomgående har disse filmene et selvironisk blikk på den ikoniske Crystal Globe-statuetten stjernene har mottatt, gjerne ved å vise hva trofeet ender opp med å anvendes til – som er alt annet enn å pryde peishylla. Slike trailere har tidligere blitt spilt inn med Helen Mirren, Miloš Forman, Jude Law, Benicio del Toro og Johnny Depp, for å nevne et lite utvalg. I år var turen kommet til fjorårets æres-Crystal Globe-vinner Stellan Skarsgård, i en Bergman-inspirert kortfilm som portretterer skuespilleren på fisketur i den svenske skjærgården.
KVIFF-trailerne er vel verdt å sjekke ut på YouTube eller andre kanaler på nettet, der det nyeste tilskuddet med den svenske skuespilleren formodentlig også snart blir å finne.
Den 60. utgaven av Karlovy Vary internasjonale filmfestival ble arrangert i perioden 3.-11. juli 2026.
Den legendariske VM-kampen mellom England og Argentina i 1986 satte en slående ramme rundt årets filmfestival i Karlovy Vary for Aleksander Huser, som fulgte det norske landslaget fra en sportsbar. Her er høydepunktene fra en festival som kunne feire sin 60. utgave med blant annet Eskil Vogt i hovedjuryen.
Rushprint var tilstede på den internasjonale filmfestivalen i Karlovy Vary (KVIFF), som i år feiret sin 60. utgave – samt at det er 80 år siden festivalen ble arrangert for første gang.
La oss først som sist oppklare de to ulike tallene for jubileet; det skyldes at festivalen i den nå verdensarvslistede tsjekkiske byen og filmfestivalen i Moskva ble arrangert annethvert år i størsteparten av perioden under sovjetisk innflytelse, for ikke å konkurrere med hverandre.
KVIFF har som regel flere store navn på gjestelista, ikke minst blant mottakerne av festivalens ærespriser, og årets jubileumsutgave kunne skilte med en imponerende rekke profilere skuespillere og filmskapere. Karriereprisen Crystal Globe for Outstanding Artistic Contribution to World Cinema, som Stellan Skarsgård mottok i fjor, ble i år tildelt Dustin Hoffman, som i tillegg introduserte en visning av sin gjennombruddsfilm The Graduate (Manndomsprøven) på festivalen. Den samme prisen ble også gitt til den amerikanske filmfotografen Robert Richardson (mer om ham senere) og den franske skuespilleren Juliette Binoche, som nylig debuterte som regissør med dokumentaren In-I in Motion.
Æresprisen KVIFF President’s Award ble tildelt Maggie Gyllenhaal, Jesse Eisenberg og Jeffrey Wright, alle fra USA, og den tsjekkiske skuespilleren Magda Vašáryová.
Blant årets spesialgjester var den også legendariske amerikanske skuespilleren Harvey Keitel (les vårt intervju fra festivalen med Keitel her), samt Kevin Bacon, Kyra Sedgwick, Sosie Bacon og Travis Bacon, som presenterte en visning av den familiebaserte grøsserkomedien Family Movie.
Etter en storslagen og stjernespekket åpningsseremoni ble festivalen sparket i gang med den argentinsk/spanske dokumentaren The Match av Juan Cabral og Santiago Franco, som hadde verdenspremiere på filmfestivalen i Cannes i mai. Med sin klare relevans til øvrige samlende begivenheter i verden under de ni dagene Karlovy Vary-festivalen pågikk, nærmere bestemt verdensmesterskapet i fotball, var dette unektelig et meget passende valg av åpningsfilm.
The Match tar oss tilbake til det samme mesterskapet i 1986, og den på flere vis historiske kvartfinalekampen mellom Argentina og England på den gedigne og geografisk svært høytliggende Azteca Stadium i Mexico (der England nylig utkjempet en dramatisk kamp under sommerens VM – mot Mexico, denne gangen). Det var under denne kampen at Diego Maradona sikret Argentina et langt på vei avgjørende mål med det som gjerne omtales som «Guds hånd». Et mål som i et mindre religiøst perspektiv nok skulle ha blitt annullert, da det nokså beviselig var Maradonas konkrete hånd som styrte ballen i mål. Kampen skulle imidlertid også by på en annen skåring av den nært sagt mytiske spilleren, som gikk inn i historien som «århundrets mål» for sin rene og skjære mesterlighet. Dessuten var det vel så relevant å vinne en moralsk seier i denne kampen, i lys av bakenforliggende politiske forhold som satt sitt sterke preg på fotballoppgjøret.
Det sies om sportsfilmer flest at de ikke egentlig handler om den respektive idretten som skildres. Utsagnet er riktignok ment om spillefilmer, men ikke mindre relevant for mange dokumentarer. Eksempelvis Asif Kapadias actionthriller i dokumentarform Senna, om Formel 1-kjøreren Ayrton Senna, og den samme regissørens portrettfilm om nevnte argentinske fotballspiller med tittel Diego Maradona.
Sistnevnte film kommer også inn på Falklandskrigen som bakteppe for møtet mellom Argentina og England på fotballbanen i 1986, som vies betydelig plass i The Match. Da Storbritannia fire år tidligere gikk til krig mot Argentina etter det søramerikanske landets forsøk på å overta suvereniteten over øyene de lenge hadde gjort krav på, skapte dette åpenbart smertefull blødning i mangeårige argentinske sår overfor britene.
Også bruken av omfattende arkivmateriale (med en slags nåtidig tilstedeværelse) så vel som thrillerelementer gjør at The Match kan føre tankene til Kapadia, selv om Cabral og Francos film inneholder mer konvensjonelle snakkende hoder. Disse intervjuene, som omfatter og samler en rekke av de involverte i kampen, er velgjorte, opplysende og ikke så rent lite rørende. Blant de britiske intervjuobjektene er Gary Lineker, som skåret kampens ene mål for England, og i tillegg fungerer som filmens forteller.
The Match er en fengslende, bevegende og svært velfortalt dokumentar som minner oss om at også fotball handler om mer enn fotball. Filmen beretter om hvordan spillerne evner å se bort fra utenforliggende politiske forhold, samtidig som hendelsene naturlig nok ikke er uten betydning for nasjonenes og publikums opplevelse av spillet.
Med et tydelig antikrigsbudskap gir filmen innblikk i en konflikt mange av oss vet lite om. (Talende nok stammer min egen kunnskap om Falklandskrigen i pinlig stor grad fra Pink Floyd-albumet «The Final Cut».) Men den er også en fortelling om forsoning og fotballens samlende kraft – en kraft jeg selv opplevde da jeg så Norges kamp mot Brasil på sportsbar i Karlovy Vary. Der endte jeg fort med å legge min dype skepsis til nasjonalistisk og vikingforherligende roing til side, for isteden å bli genuint rørt av fotballentusiaster fra Tsjekkia og andre land som høylytt rodde i vei på Norges vegne.
Uavhengig av at undertegnede er kvart britisk, skal vi dog unngå billige poenger om Norges forhold til England akkurat nå – og heller bevege oss over til hovedkonkurransen.
For likevel å holde blikket litt til mot Norge, var Eskil Vogt var blant medlemmene i årets hovedjury, som vurderer filmene som konkurrerer om festivalens Grand Prix – Crystal Globe og fire øvrige priser (Special Jury Prize, beste regissør, beste kvinnelige og mannlige skuespiller). Den norske manusforfatteren og regissøren satt i juryen sammen med den amerikanske filmkritikeren Justin Chang, den malaysiske filmskaperen Amanda Nell Eu, den tsjekkiske lyddesigneren, produsenten, komponisten og underviseren Pavel Rejholec og den russiskfødte, Paris-baserte produsenten Nadia Turincev.
Hovedprisen Crystal Globe gikk i år til Fruit Gathering av spillefilmdebutant Aung Phyoe. Dette er den første myanmarske filmen som har sin premiere på KVIFF, og er samprodusert med festivalens hjemland og Frankrike. På stillferdig og subtilt vis (samtidig som den kan vekke assosiasjoner til tyske Rainer Werner Fassbinder) forteller Fruit Gathering om to unge kvinner som arbeider på en tekstilfabrikk i Yangon, og skildrer samhold, vennskap og LHBT-tematikk mot et bakteppe av begrensende og undertrykkende sosiale forhold i Myanmar.
Norsk film har som kjent gjort seg sterkt bemerket i Karlovy Vary de siste årene. I fjor vant Pia Tjelta hovedjuryens pris for beste kvinnelige skuespiller for sin rolle i Se meg, og året før vant Helga Guren samme pris for Elskling – som også ble belønnet med hovedjuryens Special Jury Prize og samtlige av de uavhengige juryprisene. Ytterligere ett år tidligere vant Herbert Nordrum prisen for beste mannlige skuespiller for den norsk-samproduserte svenske filmen Hypnosen, som i tillegg stakk av med to av de tre uavhengige juryenes priser.
I år var det imidlertid danskene som representerte Norden blant filmene i hovedkonkurransen. Crystal Globe-programmets eneste nordiske film var danske Mads Mengels spillefilmdebut Gæsten (The Guest), som endte med å vinne hele to av hovedjuryens priser – den nest gjeveste prisen Special Jury Prize og prisen for beste regi.
Kanskje er det ikke tilfeldig at filmens originaltittel rimer på Festen, da den ikke er uten likheter med Thomas Vinterbergs klassiske dogmefilm. Også her dreier handlingen seg om en nokså storslått familiesammenkomst, i dette tilfellet en barnedåp, hvor den nybakte farens (Simon Bennebjerg) mentalt ustabile mor (Trine Dyrholm) dukker opp som uanmeldt gjest. Hennes både maniske og høyst dramatiske tilstedeværelse skal sette sterkt preg på festlighetene, i en film som gir en nyanserik og overbevisende skildring av psykisk sykdom – og konsekvensene av dette for de nærmeste pårørende. Gæsten har ingen samproduksjonsland utenfor Danmark, men norske Kristine Kujath Thorp er like fullt å finne i en mindre rolle på gjestelista.
Selv om den har sin andel nærgående og stadig bevegende kameraføringer, er Gæsten definitivt ikke en dogmefilm. Snarere innehar den et kontrollert og ofte elegant visuelt uttrykk, ikke minst med hyppige inn-zoominger fra avstand, samt effektiv bruk av musikk uten kilde i det som utspiller seg foran kamera.
I kjent og kjær dansk stil byr filmen på et ypperlig konstruert manus, sterke karakterskildringer og passelige doser humor. Dens aller sterkeste kort er imidlertid Trine Dyrholm, som lenge har imponert med en rekke fremragende rolletolkninger, men ikke desto mindre gjør en av sine aller fremste prestasjoner i denne filmen. Derfor kom det nærmest som en overraskelse at hun ikke vant prisen for beste kvinnelige skuespiller.
Med det sagt, skal det understrekes at begge prisene filmen faktisk ble belønnet med, var høyst fortjente.
Det er dessuten vanskelig å argumentere for at vinneren av prisen for beste kvinnelige skuespiller heller ikke var fortjent. Den gikk til sveitsiske Anna Schinz for sin hovedrolle i det intense dramaet A Happy Family, regissert av Jan-Eric Mack.
Denne spillefilmen forteller om en alenemor (Schinz) som sliter med å få endene til å møtes med sine mange lavtlønnede deltidsjobber, og følgelig med å gi sine to barn tilstrekkelig med tid og ressurser – med alt det etter hvert får av konsekvenser iverksatt av barnevernet.
Med sin skildring av barnevernets inngripen i en familie har denne filmen interessant nok noen klare tematiske likhetstrekk med Fjord, årets delvis norske Gullpalme-vinner fra Cannes. Men der sistnevnte fokuserer på (manglende forståelse for) kulturforskjeller i sin behandling av tematikken, omhandler denne sveitsiske filmen en annen og formodentlig mer utbredt form for barnevernsproblematikk i vestlige land, som gjør at den står en viss motsetning til Cristian Mungius film. Selv om religion heller ikke er tematisk fraværende i A Happy Family, bør vi tilføye.
Også dette er en film som skal berømmes for strålende skuespill og sympatisk nyanserikdom i karakter- så vel som systemskildring. Og for at den våger å la hovedkarakteren ty til svært drastiske skritt i sin desperate kamp for å vinne barna tilbake, til tross for at dette tidvis skaper noen utfordringer for handlingens troverdighet og filmens helhetlige dramaturgi.
Prisen for beste mannlige skuespiller gikk til Ghassan Saad for hovedrollen i den libanesiske filmen Pipes av Karim Kassem (samprodusert av Qatar og Saudi-Arabia), som undertegnede dessverre ikke fikk sett.
Av andre filmer vel verdt å trekke fram fra hovedkonkurransen er Tonia Mishialis The Lion at My Back (Kypros/Luxembourg/Hellas), som skildrer vennskapet mellom en attenårig flyktning fra Senegal og en kypriotisk kvinne med sine egne sosiale utfordringer, og ble belønnet med den økumeniske juryens pris.
Vinneren av FIPRESCI-kritikerjuryens pris for beste film fra samme programseksjon var slovakisk/tsjekkisk/ungarske Only Beautiful Things to Look at av Ivan Ostrochovský, som også omhandler et vennskap mellom to kvinner fra hver sin generasjon – og som forteller om steriliseringen av romfolk under sosialistregimet på åttitallet.
Blant festivalens uavhengige jurypriser er også Europa Cinemas Label Award, som gikk til Miroslav Terzićs serbiske spillefilm 3 Weeks After, samprodusert av flere europeiske land. Dette er en usedvanlig ubehagelig og formmessig kraftfull spillefilm om en gruppe ungdommer på klassetur få uker etter at de har vært gjennom en opprivende tragedie, som både kvalitets- og følelsesmessig var blant hovedkonkurransens aller sterkeste.
Den bulgarsk/greske spillefilmen Black Money for White Nights vant på sin side ingen pris, men ble av flere trukket fram blant høydepunktene i hovedprogrammet. Her forteller regissørene Kristina Grozeva og Petar Valchanov om et ektepar i Bulgaria nær pensjonsalder som skal realisere sin lenge ønskede reise til St. Petersburg, og de mange hindringene de møter fra og med Russlands fullskalainvasjon av Ukraina. Handlingen tar form av en nedadgående spiral av uheldige konsekvenser, ikke uten paralleller til den også bulgarske filmen Blaga’s Lessions som vant hovedprisen i Karlovy Vary for tre år siden (og ble vist på Bergen internasjonale filmfestival). Om enn her med mer forløsende humor og en ikke fullt så gjennomgående mørk fortelling som den tidligere Crystal Globe-vinneren.
Mot slutten skal vi vende fokuset tilbake til karriereprisvinneren Robert Richardson. Den flere ganger Oscar-belønnede filmfotografen er ikke minst kjent for sitt samarbeid med Oliver Stone, Martin Scorsese og Quentin Tarantino, og mottok prisen under premierevisningen av tsjekkiske Jana Hojdovás portrettfilm om ham, Robert Richardson: The White Devil. Betydelige deler av denne både følelsesladde og humoristiske dokumentaren er spilt inn mens filmskaperen og Richardson tilbrakte en mer eller mindre ufrivillig periode i det avsidesliggende huset hans under pandemien, og gjennom deres vennskap kommer filmen tett på sin eksentriske hovedperson. Samtidig forteller den om et langt og begivenhetsrikt liv i filmkunstens tjeneste, inkludert intervjuer med mange av filmskaperne Richardson har arbeidet med, og hvordan et så fullstendig dedikert yrkesengasjement kan gå på bekostning av personlige relasjoner.
Sist, men ikke minst: I mange år har KVIFF produsert vignetter/trailere for festivalen, hvor deres æresprismottakere spiller seg selv i snedige og morsomme små kortfilmer som vises i forkant av festivalens filmvisninger. Gjennomgående har disse filmene et selvironisk blikk på den ikoniske Crystal Globe-statuetten stjernene har mottatt, gjerne ved å vise hva trofeet ender opp med å anvendes til – som er alt annet enn å pryde peishylla. Slike trailere har tidligere blitt spilt inn med Helen Mirren, Miloš Forman, Jude Law, Benicio del Toro og Johnny Depp, for å nevne et lite utvalg. I år var turen kommet til fjorårets æres-Crystal Globe-vinner Stellan Skarsgård, i en Bergman-inspirert kortfilm som portretterer skuespilleren på fisketur i den svenske skjærgården.
KVIFF-trailerne er vel verdt å sjekke ut på YouTube eller andre kanaler på nettet, der det nyeste tilskuddet med den svenske skuespilleren formodentlig også snart blir å finne.
Den 60. utgaven av Karlovy Vary internasjonale filmfestival ble arrangert i perioden 3.-11. juli 2026.
