Hvis Lars Daniel Krutzkoff Jacobsens forslag om 50 lavbudsjettfilmer hadde hentet enda mer inspirasjon fra den franske nybølgen, hadde det hatt større potensial for å faktisk få frem nye, innovative stemmer i norsk film, mener Yonas Nakland og Erik Wensaas.
Foto fra «Novelle Vague» (2025) - filmen om tidenes mest betydningsfulle filmbølge.
Regissør og tidligere filmkonsulent for NFI, Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen, la i slutten av juni frem et radikalt forslag her på Rushprint.no til en ny tilskuddsordning: 50 lavbudsjettfilmer på fem år.
Forslaget er inspirert av den franske nybølgens tilnærming til filmskaping. Nybølgens filmskapere skjøt billige, innovative filmer på gata. Jacobsen ønsker å insentivere denne typen film gjennom sin ordning. Han foreslår at man setter av 20 millioner i året for å lage ti filmer, hvor hver av filmene kun har 2 millioner kroner i budsjett.
Forslaget er godt, og vi er enige i at nybølgens måte å skyte filmer på er noe Norsk filminstitutt (NFI) kan og bør insentivere i større grad. Men forslaget hadde vært sterkere dersom det hentet enda mer inspirasjon fra det vi mener er nybølgens grunnleggende filosofi, formmessig innovasjon.
Da François Truffaut i 1954 skrev essayet En viss tendens i fransk film, la han frem problemene ved den franske filmtradisjonen. Gang på gang adapterte de litterære mesterverk og filmet deretter boken så presist som mulig. Det Truffaut oppfordret til, var å bryte ned de trøtte, gamle konvensjonene, for så å la regissørene skrive med bilder heller enn å «filme ord». Et forslag forankret i den franske nybølgens filosofi bør ha formmessig innovasjon som en kjerneverdi. Jacobsens forslag har enkelte rammer som kan skade nettopp dette.
Å nå bredt ut, som Jacobsen mener filmene under denne ordningen skal være pålagt å gjøre, var for eksempel ikke et hovedmål for den franske nybølgen. Ja, enkelte filmer ble svært populære, men filmer som Sans Soleil eller I fjor i Marienbad var ikke akkurat sommerhits. Om man tolker Jacobsens begrep om å nå bredt ut som at tematikken og problemstillingene skal være mer universelle – altså at de ikke skal handle om middelklasseregissørenes «egne overmette sjelsliv» – er det likevel viktig å huske at nybølgen ikke unngikk denne typen filmer. Tvert imot: Rohmer, Resnais, Godard og Malle kunne omfavne denne typen historier.
Det som karakteriserer nybølgen, er ikke hva filmene handlet om, men at de risikerte å bryte med samtidens formmessige og produksjonelle konvensjoner. Denne ordningen burde derfor ikke forby en viss type «sjelsrunkende» filmer. Det bør heller ikke være krav om at de skal være publikumsrettede, slik Jacobsen ønsker. Fokuset bør rettes mot hvordan begrensede budsjetter, kombinert med kreativ og produksjonsmessig frihet, kan skape innovasjon innen filmform.
Slik var det for Godard da han skjøt Til siste åndedrag. Han fikk friheten til å klippe, produsere og skrive filmen som han ville, samtidig som begrensningene tvang ham til å skyte inne i trange leiligheter, nede på gata, og benytte seg av forbipasserende som statister. Det ledet til formmessig, så vel som produksjonell, innovasjon.
All nyskapende kunst er risikabel, enten det er Jean-Luc Godard som lager Til siste åndedrag, Roy Andersson som lager Sanger fra andre etasje eller Woody Allen som lager Annie Hall. Slike filmer har gjennom filmhistorien også blitt fiaskoer, men vi trenger nyskapende filmer for å bære filmkunsten frem. Dette krever risikovilje fra tilskuddsordninger og kreative aktører.
Vi har allerede NFIs Neo-ordning i Norge. Som Jacobsen nevner, viser denne ordningen at billige norske filmer kan bli festivalsuksesser (Armand, Gritt, Den stygge stesøsteren). Her har NFI tatt risiko, og lykkes. Men Neo-ordningen er ingen nybølgeordning. Den baserer seg fortsatt på en omfattende (byråkratisk) prosess med idéutvikling, manusutvikling og mer.
I ordningen vi foreslår, ønsker vi minimalt med denne typen byråkratiske prosesser. Det skal heller satses på personene bak filmene, og det skal være rom for å begi seg ut med en ikke ferdig utformet idé, slik at filmskapere kan improvisere og utvikle ideen mens man er på sett. Improvisasjon var essensielt for at filmen som Jacobsen trekker frem som et eksempel å følge – Godards Til siste åndedrag – revolusjonerte filmformen.
Nybølgen hadde selvsagt også en grad av byråkrati, der aktørene la frem ideer, eventuelt manus, for en produsent, slik at det kunne gjøres en vurdering av hvorvidt filmen skulle satses på. Men under nybølgen var det en mindre omfattende prosess enn det som er typisk i dag.
Ordningen til Jacobsen skal kun gjelde søkere som er profesjonelle i den forstand NFI forstår det. Nybølgeregissører som Godard, Truffaut, Rohmer, Chabrol, Rivette, Varda, Marker og Malle ville dermed ikke fått debutert med denne ordningen, selv om de allerede hadde revolusjonert måten folk så på film gjennom filmtidsskriftet Cahiers du cinéma.
Om vi skal slippe nye stemmer til på den måten nybølgen gjorde i sin tid, må et slikt utdanningskrav vekk fra ordningen. Vi må åpne opp for at flere kreative mennesker (journalister, forfattere, teaterregissører eller komikere) kan lage film. Ja, noen i det overordnede crewet må ha relevant erfaring fra tidligere proffe filmsett, men for regissøren bør ikke dette være et krav.
Å slippe folk fra ulike ekspertiseområder, og med ulik type opplæring i film, tror vi kan stimulere formmessig innovasjon langt bedre enn om det kun er profesjonelle som får slippe til. Nybølgeregissørene var i sin tid nye stemmer som ikke hadde fått muligheten til å lage film innen det etablerte tilskuddssystemet. Vi vil, i nybølgens ånd, slippe til enda flere stemmer i norsk film.
Å slippe til nye stemmer bør også være et mål med henblikk på minoriteter. Jacobsen ønsker at 1 av 3 filmer skal lages av noen med minoritetsbakgrunn. Dette er et godt forslag, men det holder ikke å bare la minoriteter lage film og kalle det mangfold.
Vi ønsker at ordningen også skal teste ut hva som skjer med mangfoldet i norsk film dersom NFI ikke deler ut pengene. Pengene skal fordeles blant de regionale filmsentrene.
Dette kan føre til heldige konsekvenser. 1) Det kan lette på trykket hos konsulentene hos NFI. 2) De som deler ut penger til en film vil være tettere på disse miljøene, og kan bedre vurdere hvor gode ideene er. Denne nærheten til produksjonene er i nybølgens ånd.
Dermed kan vi legge frem følgende rammevilkår som et utviklet alternativ til Jacobsens forslag:
Midlene skal tildeles til regionale filmsentre, og de respektive filmsentrene skal stilles ansvarlige for sine egne kunstneriske vurderinger.
Ordningen skal være åpen for alle, både debutanter og erfarne aktører som ønsker å lage en mindre film. Én av tre i hovedteamet må ha relevant erfaring, men dette trenger ikke være gjennom utdanning.
Medarbeiderne (skuespillere, stab osv.) skal få en avtalt pakkelønn.
Prosjektene skal være totalt fristilt med hensyn til hvordan opptak og etterarbeid gjøres, økonomi og distribusjon. Blant annet må det ikke være noe krav om en privat egenandel av det totale budsjettet. Men prosjektet må ha en form for formell produsent, og det må leveres et valid og godkjent regnskap. Og selvsagt må et ferdig produkt leveres.
Det skal ikke være noen krav om avtale med distributør. Men det skal og må lages en ordentlig distribusjonsplan.
Alle filmens utgifter skal dekkes av ordningen.
Prosjektet skal levere inn enten manus, visjon, storyboard eller en utformet idé, men det er valgfritt hvordan aktørene vil legge frem sin idé.
Det skal maksimalt være to møter mellom aktører og filmkonsulenter før beslutning om tilskudd gjøres. Etter dette skal det ikke legges føringer fra filmsentrene.
Yonas Nakland (uavhengig filmskaper) og Erik Wensaas (uavhengig filmskaper)
Hvis Lars Daniel Krutzkoff Jacobsens forslag om 50 lavbudsjettfilmer hadde hentet enda mer inspirasjon fra den franske nybølgen, hadde det hatt større potensial for å faktisk få frem nye, innovative stemmer i norsk film, mener Yonas Nakland og Erik Wensaas.
Foto fra «Novelle Vague» (2025) - filmen om tidenes mest betydningsfulle filmbølge.
Regissør og tidligere filmkonsulent for NFI, Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen, la i slutten av juni frem et radikalt forslag her på Rushprint.no til en ny tilskuddsordning: 50 lavbudsjettfilmer på fem år.
Forslaget er inspirert av den franske nybølgens tilnærming til filmskaping. Nybølgens filmskapere skjøt billige, innovative filmer på gata. Jacobsen ønsker å insentivere denne typen film gjennom sin ordning. Han foreslår at man setter av 20 millioner i året for å lage ti filmer, hvor hver av filmene kun har 2 millioner kroner i budsjett.
Forslaget er godt, og vi er enige i at nybølgens måte å skyte filmer på er noe Norsk filminstitutt (NFI) kan og bør insentivere i større grad. Men forslaget hadde vært sterkere dersom det hentet enda mer inspirasjon fra det vi mener er nybølgens grunnleggende filosofi, formmessig innovasjon.
Da François Truffaut i 1954 skrev essayet En viss tendens i fransk film, la han frem problemene ved den franske filmtradisjonen. Gang på gang adapterte de litterære mesterverk og filmet deretter boken så presist som mulig. Det Truffaut oppfordret til, var å bryte ned de trøtte, gamle konvensjonene, for så å la regissørene skrive med bilder heller enn å «filme ord». Et forslag forankret i den franske nybølgens filosofi bør ha formmessig innovasjon som en kjerneverdi. Jacobsens forslag har enkelte rammer som kan skade nettopp dette.
Å nå bredt ut, som Jacobsen mener filmene under denne ordningen skal være pålagt å gjøre, var for eksempel ikke et hovedmål for den franske nybølgen. Ja, enkelte filmer ble svært populære, men filmer som Sans Soleil eller I fjor i Marienbad var ikke akkurat sommerhits. Om man tolker Jacobsens begrep om å nå bredt ut som at tematikken og problemstillingene skal være mer universelle – altså at de ikke skal handle om middelklasseregissørenes «egne overmette sjelsliv» – er det likevel viktig å huske at nybølgen ikke unngikk denne typen filmer. Tvert imot: Rohmer, Resnais, Godard og Malle kunne omfavne denne typen historier.
Det som karakteriserer nybølgen, er ikke hva filmene handlet om, men at de risikerte å bryte med samtidens formmessige og produksjonelle konvensjoner. Denne ordningen burde derfor ikke forby en viss type «sjelsrunkende» filmer. Det bør heller ikke være krav om at de skal være publikumsrettede, slik Jacobsen ønsker. Fokuset bør rettes mot hvordan begrensede budsjetter, kombinert med kreativ og produksjonsmessig frihet, kan skape innovasjon innen filmform.
Slik var det for Godard da han skjøt Til siste åndedrag. Han fikk friheten til å klippe, produsere og skrive filmen som han ville, samtidig som begrensningene tvang ham til å skyte inne i trange leiligheter, nede på gata, og benytte seg av forbipasserende som statister. Det ledet til formmessig, så vel som produksjonell, innovasjon.
All nyskapende kunst er risikabel, enten det er Jean-Luc Godard som lager Til siste åndedrag, Roy Andersson som lager Sanger fra andre etasje eller Woody Allen som lager Annie Hall. Slike filmer har gjennom filmhistorien også blitt fiaskoer, men vi trenger nyskapende filmer for å bære filmkunsten frem. Dette krever risikovilje fra tilskuddsordninger og kreative aktører.
Vi har allerede NFIs Neo-ordning i Norge. Som Jacobsen nevner, viser denne ordningen at billige norske filmer kan bli festivalsuksesser (Armand, Gritt, Den stygge stesøsteren). Her har NFI tatt risiko, og lykkes. Men Neo-ordningen er ingen nybølgeordning. Den baserer seg fortsatt på en omfattende (byråkratisk) prosess med idéutvikling, manusutvikling og mer.
I ordningen vi foreslår, ønsker vi minimalt med denne typen byråkratiske prosesser. Det skal heller satses på personene bak filmene, og det skal være rom for å begi seg ut med en ikke ferdig utformet idé, slik at filmskapere kan improvisere og utvikle ideen mens man er på sett. Improvisasjon var essensielt for at filmen som Jacobsen trekker frem som et eksempel å følge – Godards Til siste åndedrag – revolusjonerte filmformen.
Nybølgen hadde selvsagt også en grad av byråkrati, der aktørene la frem ideer, eventuelt manus, for en produsent, slik at det kunne gjøres en vurdering av hvorvidt filmen skulle satses på. Men under nybølgen var det en mindre omfattende prosess enn det som er typisk i dag.
Ordningen til Jacobsen skal kun gjelde søkere som er profesjonelle i den forstand NFI forstår det. Nybølgeregissører som Godard, Truffaut, Rohmer, Chabrol, Rivette, Varda, Marker og Malle ville dermed ikke fått debutert med denne ordningen, selv om de allerede hadde revolusjonert måten folk så på film gjennom filmtidsskriftet Cahiers du cinéma.
Om vi skal slippe nye stemmer til på den måten nybølgen gjorde i sin tid, må et slikt utdanningskrav vekk fra ordningen. Vi må åpne opp for at flere kreative mennesker (journalister, forfattere, teaterregissører eller komikere) kan lage film. Ja, noen i det overordnede crewet må ha relevant erfaring fra tidligere proffe filmsett, men for regissøren bør ikke dette være et krav.
Å slippe folk fra ulike ekspertiseområder, og med ulik type opplæring i film, tror vi kan stimulere formmessig innovasjon langt bedre enn om det kun er profesjonelle som får slippe til. Nybølgeregissørene var i sin tid nye stemmer som ikke hadde fått muligheten til å lage film innen det etablerte tilskuddssystemet. Vi vil, i nybølgens ånd, slippe til enda flere stemmer i norsk film.
Å slippe til nye stemmer bør også være et mål med henblikk på minoriteter. Jacobsen ønsker at 1 av 3 filmer skal lages av noen med minoritetsbakgrunn. Dette er et godt forslag, men det holder ikke å bare la minoriteter lage film og kalle det mangfold.
Vi ønsker at ordningen også skal teste ut hva som skjer med mangfoldet i norsk film dersom NFI ikke deler ut pengene. Pengene skal fordeles blant de regionale filmsentrene.
Dette kan føre til heldige konsekvenser. 1) Det kan lette på trykket hos konsulentene hos NFI. 2) De som deler ut penger til en film vil være tettere på disse miljøene, og kan bedre vurdere hvor gode ideene er. Denne nærheten til produksjonene er i nybølgens ånd.
Dermed kan vi legge frem følgende rammevilkår som et utviklet alternativ til Jacobsens forslag:
Midlene skal tildeles til regionale filmsentre, og de respektive filmsentrene skal stilles ansvarlige for sine egne kunstneriske vurderinger.
Ordningen skal være åpen for alle, både debutanter og erfarne aktører som ønsker å lage en mindre film. Én av tre i hovedteamet må ha relevant erfaring, men dette trenger ikke være gjennom utdanning.
Medarbeiderne (skuespillere, stab osv.) skal få en avtalt pakkelønn.
Prosjektene skal være totalt fristilt med hensyn til hvordan opptak og etterarbeid gjøres, økonomi og distribusjon. Blant annet må det ikke være noe krav om en privat egenandel av det totale budsjettet. Men prosjektet må ha en form for formell produsent, og det må leveres et valid og godkjent regnskap. Og selvsagt må et ferdig produkt leveres.
Det skal ikke være noen krav om avtale med distributør. Men det skal og må lages en ordentlig distribusjonsplan.
Alle filmens utgifter skal dekkes av ordningen.
Prosjektet skal levere inn enten manus, visjon, storyboard eller en utformet idé, men det er valgfritt hvordan aktørene vil legge frem sin idé.
Det skal maksimalt være to møter mellom aktører og filmkonsulenter før beslutning om tilskudd gjøres. Etter dette skal det ikke legges føringer fra filmsentrene.
Yonas Nakland (uavhengig filmskaper) og Erik Wensaas (uavhengig filmskaper)
