I’d ditch my lecture to watch the girls play soccer («Going Away to College», blink-182, Enema of the State (2000)

Rodde. Nå, i fortid. Det var den sommeren da Odyssevs, Minions og Norge rodde. Og Odyssevs og Minions kjempet med/mot kykloper. 

Og dommeren fikk krampe i kampen mellom USA og Australia. Det er litt gøy. Og både Minions og Jackass er dada for vår tid, løst sammenhengende fortellinger og forestillinger som øser av det meningsløse, det unyttige, det uegennyttige, skade, fryd, skadefryd. De godt voksne guttene i Jackass-gjengen bedriver oftest selvskading fordi fellesskapet settes foran. Jeget får kjørt seg, lider og ler av det. Get over yourself! Walk it off! Fuck the pain away! Skam båret med ære. 

I teppefallskinofilmen Jackass: Best and Last ligner fiseringleder Johnny Knoxville mer og mer på sin gamle Bad Grandpa-maske, med rynker, flåkjeft og Lange flate baller, i et sammensurium av (lite) gjennomtenkt kropps(væske)humor, med flekset lyte, lidelse og lekkasje. Stadig nakne Chris Pontius gjør eksempelvis høydehopp til sprang med liten stav. Fart Knox. Hard Knox? Nei, Knox er ikke lenger Knox, og tåler ikke flere hjernerystelser. For også en tomskalle kan bli full. Men takk for alt. 

Historisk sketsj- og sittnedkomikk – Dette er humor og Life, Larry and the Pursuit of Unhappiness: An Almost History of America

Dette var humor. Dette er humor. Dette blir humor? Et klankende og klirrende vaktmesterknippe komikere sitter igjen i tospann i en gammel sofa og selvreflekterer over egen og andres humor i tredje sesong av nydelige Dette er humor (NRK), i vennlig diskusjon av sjangrer og formater, stil og tone – noen mer analytiske enn andre, som Harald Eia, Erlend Mørch og Viggo Venn. 

Danby Choi kommenterer den karikerte parodien i Hellerudsvingen (NRK), Mia Hundvin flirer av replikken «Looks like meat is back on the menu, boys» levert av Henrik Fladseth i Ikke lov å le på hytta (VGTV), og flere klukkler fortsatt godt av samme program fra noen år senere, med en «psykolog», dansk, og med tourettes – det aller, aller morsomste hittil dette årtusenet i norsk humor, en overlegent overraskende og briljant leken sprutventil. En drage på bjerget. 

Også i Life, Larry and the Pursuit of Unhappiness: An Almost History of America (HBO Max) liker Larry David å gjøre stort smått, og smått stort, David mot Goliat i alle størrelser og fasonger, i skjetsjer i tradisjonene etter både Monty Python og Mel Brooks, men kanskje først og fremst Saturday Night Live. 

De første episodene er full av morsomme historietimer både anakronistiske og kontrafaktiske, bestående av situasjoner typisk for Larrys persona, hans småligheter omkring uavhengighetserklæringen, hans feighet i strid, og en rekke andre irriterende oppheng. Mest morsom og intelligent er kanskje sekvensen der han får Rosa Parks til å ville flytte seg bakover i bussen på sitt hittil ukjente tidligere protestforsøk, fordi sidemannen – en plaprende Larry – er så ulidelig plagsom. 

Den lengste er reisen hjem – The Odyssey

«Og… ro! Ro!» Denne sommeren fører alle (vann)veier til ro. Og den gjentatte imperativsreplikken er fra Homer og Christopher Nolans kinoaktuelle kunstkvartalsknuser The Odyssey, lett både Nolans og Matt Damons beste (les om Oppenheimer her; og resten av filmografien her), med lovnad om «A time of apparent magic», en paradoksal palimpsest av tilsynelatende og tilsynekomst. 

The Odyssey skildrer en vridd virkelighet der mennesker omgås de døde, guder og monstre. Fantasiene våre var der for nær tretusen år siden. Hat, hevn, savn, svik, skam, skjebne. Men også idealene i mellommenneskelig kjærlighet og Zevs’ lov(e). Gjestfrihet? Men også det uhyrlige kan være helhjertet.

Nolans ego passer stormannsgale univers. Nomansland. Nolansman. På 70mm! Fortelling kan være farlig, men narratyv Nolans adaptasjon er etter boka, som i langt senere, ikke som i som. For Linda Hutcheon i A Theory of Adaptation (2006) er en adaptasjon «repetition without replication», «a derivation that is not derivative – a work that is second without being secondary. It is its own palimpsestic thing.» «Feel free to add some», sier Sinon i filmen. Tilpasninger. The Odyssey er blitt sin egen palimpseste ting, en lagrik repetisjon av gjennomsikt, en annen avledning.

Fjes, flåte, krig, mann. Film er og poesi og (en) sang, del av en evig lang menneskelig muntlig fortellertradisjon. Også i Nolans hender er Odysseen om villfarne Odyssevs – for min del støtt på i litteraturvitenskap grunnfag for et par tiår siden – et episodisk epos, øyhopping i helvete, eller i (en ennå ikke uttenkt) skjærsild, i kryssild, og en slags prikk-til-prikk-strektegning som fortelleform. Ikke kart, kun terreng. Nolan in sight. 

Heltens reise (c). Omveien hjem. Hjemomveien. Trip kan også bety snuble. Og hjemvendt kan også leses som vendt mot hjemmet, men ennå ikke der. «Forgive me pretty baby/ But I always take the long way home», synger Tom Waits. For hvilken velkomst venter deg om de ikke vet (om du lever eller) hvem du er? 

Lost, forlis, glemsel, hjemlengsel. Offerviljesterke Odyssevs plages av prøvelser, i stadige D-dager med hestebukholdsangrep, kamper mot grottekyklopen og kjemper i rustning, Kirke som vrengtryner menn som svin, de dødes vrede, Kalypsos lotusblomster, sirenesang som underhudskløe, malstrøm, skjær og åreknekk, før han til sist gir seg hen til stormen – uten verken årer eller seil – og med undersikt knapt enmannsflåteflyter skylt i land av sønnavindsvalsen. Vind som har løyet, men snakket sant.

År står, går og løper. Men Nolans tidshopp er langt mindre irriterende enn tidligere, i krig og etterkrigstid og -rom, med gjestfrierfangne Penelope bak skjermbrettet med evig vev av likklede, kvinnen som venter, før Solveig, såpeopera og melodrama. Med folk som lusker på folk som lusker.

«You wanna remember, but what if your memory destroys your happiness?» 

«Then it wasn’t real.» 

Utsatt gjenkjennelse og erkjennelse, senere særtrekk i Aristoteles’ poetikk, anagnorisis og peripeti. Forkledningsmanøvre. Han forteller, hun lytter, vi ser. Replikkene «You’re Odysseus. You’re my father» blir en filmhistorisk vri på Star Wars. Den bortkomne, men hjemvendte far er «bringing it all», ses av den blinde og redder sønn, kone og kongerike, strenger buen som kan sende pil eller slå an en tone, død og evighet om hverandre. Vannære. 

Vakker er også ettertekstsirenesangen «When I’m Home», skrevet av Nolan, Ludwig Göransson, James Blake og Travis Scott, fremført av de tre sistnevnte. 

Flokkmentalitet kan være både vakker og vederstyggelig, og er kanskje sommerens tydeligste tema, med roing under VM, og nå sauer, griser og mennesker i The Odyssey. Man vil kanskje være i én, men ikke bli noens flokk. Masseslakt er enklere enn mann mot mann. Mon tro om Trump speiler seg mer i Kyklopen og gudene enn Odyssevs. 

En feiltolket, men likevel nytenkende forståelse av homer kan oversettes til en hjemmer, slik at Odyssevs (og de av oss som vil identifisere oss med ham) kan ses som noen som kan hjemme seg, leke hjemsel, og bevege seg fra hjemglemsel og ufrivillig hjemgjemsel til hjemlengsel. The Odyssey er en fantastisk fortelling.

Og den lengste reisen forblir hjem. 

«Soro til fiskeskjær» – VM og andre levende fotballbilder

Det var den sommeren det var så bra. Karpe på Ekebergsletti. Nattero foran slottet. Ettersom årene går vil vi vel se om den nye nasjonal-ro-mantikken forblir synkronisert. VM har levert enkelte skikkelig gode og spennende, men også mange dårlige kamper og usedvanlig svake dommere, men en del gode keepere, pasningsleggere og målskårere. Ingen Odyssevs, kanskje med unntak av Berg og Braut.

Og vidunderlige øyeblikk som Nusas forsøkte kjappfinte mot Irak og glimt av magi ellers, svevende Olises assist, Bobbs lignende til Berg til Braut – det beste fra Norge i mesterskapet – Kroatias andre mål mot England, Haalands jakt, teft og tunnelskudd gjennom Brasil, Sarrs brystdemping for Senegal mot Belgia, Messis mottak og skåring mot Kapp Verde, ballen som limt til nettet for Marokko mot Skottland, Sidny Lopes Cabral og Schjelderup i krysset, Harald Eia som ekspert på TV2.

At Norge mot Brasil (hele kampen fra 1998 ligger bittelitt til hos NRK med norske kommentarer; og med engelske hos FIFA her) skulle få sin erstatning med, eh, Norge mot Brasil var nær utenkelig, og gjør at vi mest kontrært sære og eventyrlystne også ivrig vil gjense Norges uavgjort mot Brasil i 1988. (Kudos også til det gamle kortportrettet Guten i buret (1990), konsentrert og konsist om keeper Erik Thorstvedt.)

Det meste er vel allerede tenkt, sagt og skrevet om Norges fantastiske VM-innsats, og det lover godt for årene framover at resultatene var såpass suverene til tross for at vi aldri spilte nær vårt absolutte toppnivå. Det får bli i EM. Med mer roing! 

Soro til Fiskeskjær!

Aa mange Fiske fik du der

I Garnet?

En til Fa’r, en til Mo’r,

En til Søster, en til Broe’r,

En til lille Barnet.

Slik – med den overraskende åpningen «Soro» heller enn «Ro, ro» – er det berømte barneverset nedskrevet i andre halvdel av 1800-tallet. Like fullt allerede som en liten sang om arbeid, familie, fellesskap og rettferdig fordeling. 

Senere er spørsmålet «Hvor mange Fiske faar vi der?» blitt til stolte «Mange fiske fik vi der!», og belønningen er doblet fra «En» til «To til den, som Fisken fik,/Og det var lille Frederik!», eller barnet det synges for. Fra rollen til individet. 

VM-historien veksler også slik, mellom lag og enkeltspillere i fokus. Det faktiske og alt det kontrafaktiske: Hvem kunne ha vunnet i 1942 og 1946? Eller ting hevet over diskusjon. Mål, høydepunkter og kamper man vil se om og om igjen, som Brasil i 1958 (Pelé!), 1970 (Pelé!) og 1982 (fra Socrates til Zico-analyse), Maradona i 1986, Nederland i 1974, Spania i 2010. Norge i 2026?

I bokhylla fant jeg som barn Fra Puskas til Pelé: Glimt fra VM-fotballens historie (Terje Fjellbirkeland, 1974), en pasning som vel aldri skjedde, og egentlig bare fra ett VM til et annet.

For meg er VM Italia 1990 og Vest-Tyskland som verdensmestere. Jeg var ni år, og drømte om Tyskland-drakta. Det objektivt sett relativt bedrøvelige mesterskapet er nylig skildret i Ein Sommer in Italien-WM (Nadja Kölling og Vanessa Goll). Norge var ikke i nærheten av å delta, og jeg kan ikke huske at noen fortalte meg at det en gang var en mulighet. Niåringene som nå har opplevd VM – med Norge i sene glansdager – kommer ikke til å glemme det noen sinne. 

I 1990 spyttet Frank Rijkaard Rudi Völler flere ganger i krøllene. Og Brehme ble kanskje den eneste som har skåret på straffer i VM med begge bein. Finalen 1990 kan du se her. Og VM-filmen Soccer Shoot-Out: her.

Die elf Teufel (Zoltan Korda og Carl Boese, 1927) er en tidlig tysk fotballfilm, et stumt komediemelodrama, med fin sans for spillet og dets omgivelser, her en gruppe arbeidere, med filmatiske oppfinnsomme kamerabevegelser og montasjer. German Giants, om VM i 1954 (her) viser vakkert spill av Uruguay, Puskas skadet – haltende rundt mens lagkompisene spiller fotballtennis – Vest-Tyskland med reservene mot Ungarn, men i finalen vinner de heldig, med en tvilsom offside for Puskas, som nok var verdens beste på denne tiden. 

Fotballmoro – Fra Cruijff og Nederland 1974 til Spania 2010

Vest-Tyskland var også heldige i 1974 (finalen her), da Nederland var best. Dommeren måtte vente på at alle cornerflaggene kom på plass i siste liten. Cruijff får straffe i åpningsminuttet, Vest-Tyskland har momentum, og får en billig straffe. Beckenbauer har arrogant kontroll, et feilkast fra Cruijff, et Müller-mål blir feilaktig avblåst for offside, og det er flere enorme nederlandske sjanser mot slutten. Resultatet er fortsatt irriterende. 

Jeg omtalte første episode av dokumentarserien Cruijff blant mine forrige tips, men har nå fått sett hele, med episodene «Pioner», «Frelser», «Mislykket» og «Revolusjon».

Hvordan vinne? Men med hvordan viktigere enn vinne. God fotball vinner. Det er i hvert fall tanken. Cruijff som dribler og dirigent, med lek og logikk (et ord han ofte brukte, kryptisk). 5-4 ansett som det beste resultatet (og kanskje er det ikke tilfeldig at årets beste kamp, PSG mot Bayern, endte nettopp slik?).

Smadre Liverpool i tåka. Hattrick i europacuper. Et uavhengig uromoment, med ideer som ser med andre øyne, og en helt særegen romforståelse. Xavi beskriver det enkelt med å tenke før du mottar ballen, cruijffisme, se, peke, basert på trener Rinus Michels’ totouch, lek og moro, kaos og system.

Hælflukter, helvolley, frontalt brassespark, filmatiske pauser med pressefotos, som i filmen om Garrincha jeg omtalte sist. 

VM i 1974 hadde 16 lag (mot årets 48; så det er som om man skulle begynt med åttendelsfinalene i dag). I finalen taper og «vinner» Nederland og Cruijff samtidig, med sin totaalvoetbal, med alle i bevegelse, inspirert av gatefotball, med få berøringer, samtidige posisjonsbytter og gjenvinninger. Arkitekt Herman Hertzberger beskriver det slik: «make space, and leave space.» 

Men nederlandsk jantelov krever at de ikke liker de som stikker seg fram. Og Cruijff var sær. Grisefarm. Ajax, Feyenoord, Ajax, Barcelona, hjertestans, seriemester og vinner av serievinnercupen. Som trener oppøver hans rondo – lillebror i midten med storebrødrene omkring – flere generasjoner servitører. Og den tredje manns bevegelse kjennetegner for eksempel Barcelona-inspirerte Spania i 2010, som vant VM-finalen (her) mot et Nederland som en skammelig skygge av seg selv. 

En Johan Cruyff-stadion er bygget for Barcelonas kvinner. Den ferske dokumentarfilmen FC Barcelona: Soñar, jugar y ganar (Disney+) skildrer profesjonaliseringen av Barcelonas kvinnelag, fra Alexia Putellas’ virale, originale finte til dagens seire i Champions League, med intervjuer også med de norske Barcelona-spillerne Caroline Graham Hansen og Ingrid Syrstad Engen, og motstander Ada Hegerberg fra Lyon. Noen (Emil Trier? Thomas Robsahm? Mariken Halle?) burde forresten lage dokumentaren som følger Graham Hansen i en kamp eller flere, og ser tilbake på eksempler på hennes suverene spillestil, kanskje den mest elegante norske fotballspilleren gjennom tidene, uavhengig av kjønn.

«For fansen, et skue» mot «football of negativity» – 1958 til 1970, og litt om 1982

Jeg har sett alle VM-finalene fra 1958 og framover. Få av dem er veldig gode. Dokumentarserien Fotbollens historia (kan ses her på SVT) skildrer i første episode Nacka Skoglunds skrutriksing under oppkjøringen, proffer og amatører, og en lekende Kurre Hamrin som nær kritter opp banen på vei til skåring fra spiss vinkel i semifinalen mot Vest-Tyskland. I finalen ble det bråstopp mot Brasil, her skildret i farger. 

Det er vanskelig å skulle avgjøre hvem som er tidenes beste fotballspiller. Men det er kun et fåtall reelle argumenter kan fremføres på vegne av, basert på ferdigheter og meritter: Pelé, Maradona, Messi. Kanskje Cruijff, Zidane, Ronaldo (Brasil). 

Dokumentarfilmen Pelé (Netflix) gir gode argumenter for at han er tidenes, med 1283 mål på 1367 kamper, tre verdensmesterskap, stolpeskuddet på halvvolley etter et par triks mot Sverige i finalen i 1958, hælspark og headinger. 17 år. 

Dokumentaren skildrer et menneske som må være en av verdens mest berørte, tilsynelatende alltid løftet, klappet for og på. Han mimrer med gamle Santos-kompiser, blir skadet i 1962, og intervjuet før nytt VM i England i 1966: «Før var fotballen mer klassisk», sier Pelé. «Det var for fansen, et skue. Nå spiller lagene kun for resultater, gjør alt for å ikke slippe inn mål. Fotballen har blitt styggere, nå spiller lagene mer aggressivt.» Ordene er like gyldige i dag. 

Resultatorienteringen kan kanskje vinne når dommeren blåser, ja, men den historiske dommen er i evig fornyelse, og det «endelige» resultatet kan slik bli at lag som Nederland i 1974 og Brasil i 1982 fortsatt huskes rettmessig som de beste lagene i disse turneringene, med et skue for fansen.  

Pelé (lik Eusebio) ble regel(u)rett sparket ut av VM i 1966. Midt i Brasils svært vanskelige politiske situasjon skårer Pelé sitt mål nummer 1000, og til VM i 1970 er det et krav fra både folk og myndigheter om hans deltakelse. Og i mesterskapet bommer han vakrere enn de fleste skårer, som da han forsøkte et skudd fra midtbanen, eller da han bueløp forbi både ball og keeper mot Uruguay i semifinalen, eller headingen i mål og målgivende til Jairzinho og Carlos Alberto i finalen, «sheer, delightful football», som kommentatoren sier, det siste angrepet kanskje det aller flotteste i en VM-finale noen sinne.

Finalen fire år tidligere er til sammenligning som en kamp fra lavere divisjoner. VM-filmen Goal! (Abidine Dino og Ross Devenish, se her) er lik KristoBall et barn av sin tid. Speaker’s corner høres ut som en drøm fra speakeren om å slå et hjørnespark. Og kommentarstemmen er ikke nådig, med beskrivelser som «Once Uruguay was renowned for such virtuosity, but this is 1966, the football of negativity», og «The World Cup has begun with the epitome of the modern game, a goalless draw». Publikum roper «We want goals!»

Finalen var riktignok full av slike. Før kampen står spillerne og tråkker på banen, rister litt løs før dronningen kommer. Moore strekker armene bak hodet, spytter litt. Wembley virker glatt, og eviggamle Bobby Charlton hopper elegant over en takling, blafrende sin «ikke mye å hente»-sveis. Det er mange hodedueller, og den vesttyske keeper er plutselig bevisstløs, i stor smerte, liggende barnevet.

Kampen er ellers preget av en rekke svake avslutninger, mange baller som upresset blir slått ut til innkast, flere som frakter ballen inn i trøbbel, og innlegg som blir lempet opp i lufta, til keepere som bare dræler ballen ut igjen. Meh. Korps, regn, håndhilsener etter taklinger, gentlemen, ja visst, men litt kjefting på dommeren, fra Stiles og andre.

Ny hodesmell for keeper. Dommeren ligger på banen før ekstraomgangene og rister løs leggene. Forlengelse kan bli for lenge, og det er påfallende manglende ferdigheter, som hos den engelske høyreback Cohen. Så, et skudd i tverrligger og ned, «nicht in Tor, kein Tor!», roper den tyske kommentator. Men det dømmes mål, og ett ytterligere settes i nettet mens banen stormes i siste sekund. 

Vest-Tyskland var bedre, og hadde fortjent seieren.

Etter krigen var det lenge en forbannelse å skåre først i finalen. Men Pelés heading mot Italia i 1970 var frelse. Også denne sagnomsuste finalen har overraskende mange svake pasninger, skudd, frispark og cornere. Også fra en litt langsommere Pelé, som – etter en knallheading i nettet – i liket med Rivolino avfyrer flere håpløse skudd milevis over og utenfor. Et nonchalant Brasil-forsvar gir Italia et mål, og den britiske kommentator etterlyser ut i andre omgang «skilled, cultured, entertaining football». Det kommer. Gerson med et hardt venstreskudd i nettet, Pelé hodeassisterer Jairzinho, nyinspirerte Rivelino drar ballen med yttersiden mot venstre og flikker den så i tunnel (slik Romario, Ronaldo og Ronaldinho ville gjøre flere tiår senere), og det er som allerede nevnt festfotball før Albertos mål på Pelés stillstående pasning. 

Ball på tribunen, mennesker på banen, slutt, kaos, Pelé løftes og avkles til baris, og Brasil får trofeet til odel og eie.

Men sitt kanskje aller mest underholdende lag stilte og spilte Brasil med i VM i 1982. «Jeg ser fotball som kunst», sier Socrates i åpningen av den feirende flotte dokumentarfilmen Futebol Arte: The story of Brazil’s 1982 FIFA World Cup team (se her). Der andre ser konkurranse sammenligner Socrates fotball med malere som holder på i samme studio. Det er ikke seier eller suksess som teller, men kunstens innhold. Seiersøkere er konforme, mener han.

To høyreiste skuddfinter og et skudd i mål mot Sovjetunionen, et overhopp for Eders selvvolley, i et ekte lagspill med en leken filosofi om få berøringer, et spill beskrevet med ord som avslappet, kul, moro, glede, groove og samba, Zicos «pintura» mot New Zealand, «Et nytt maleri! Et nytt maleri!» roper kommentatoren, triangler som klinger i hverandre framover i kontringene, Eder og goale, Zicos vendinger og bakromspasninger. Intet VM-lags høydepunkter overgår dettes. 

Håndball – Maradona i 1986

Hånda i været for Maradona? VM i fotball har fra starten vært et paradoks mellom politikk og idrett, skurker og helter, juksepaver og frelsere – og infantile FIFA har aldri vokst opp. 

Hero, skrevet og regissert av Tony Maylam, og fortalt av Michael Caine, er den spillerfokuserte offisielle filmen for VM i Mexico 1986, i et land som reiste seg i jordskjelvruiner (se den her).

Rett før – og rett etter – den engelske nasjonalsangen synges før den beryktete kvartfinalen mellom England og Argentina i 1986 (med en adaptasjon tidligere denne uka) kan man på TV-bildene fra tribunen se en mann med hatt og en slange (!) i hånda. Mannen i Argentina-trøye ved siden av virker veldig skeptisk. Slike kjæledyr slippes neppe inn søndag. 

Maradona kaster på et tidspunkt vekk cornerflaggstanga fordi det er så trangt med fotografer i vinkelen han vil ta hjørnesparket fra, men linjedommer ber ham pent plukke den opp igjen og henge flagget på nytt. Det er ganske komisk.  

Solvarmen tvinger skyggen rett under ballen, og fem minutter ut i andre omgang bokser Maradona 1-0 med hånda over keeper Peter Chilton, en trollmanns trolling, en gutts hånd etter et lite dribleraid og et slags klønete veggspill med både med- og motspiller. Men hvis det skal være snakk om armbruk i denne kampen forresten, så hva med alle albuene i Maradonas ansikt? 

Aleks skriver om en ny dokumentarfilm om kampen (her), som også er viet en hel bok av Johan B. Mjønes, Kampen: Argentina-England, Falklandskrigen og Guds hånd (2022), som skildrer målet slik:

Maradona og Shilton Flyr gjennom lufta. Begge med blikket på ballen. Shilton med knyttneven foran seg. Maradona bare flyr. 

Og når ballen først.

Med hodet.

Med Guds hånd.

Med ryggen mot Shilton.

Shilton fortsetter frem. 

Maradona lander på femmetersstreken. 

Knelende.

Som i bønn.

Og ser ballen trille over målstreken.

Argentina: 1

England: 0

Noen minutter senere dribler Maradona seg gjennom fra egen halvdel. Med Dag Solstads ord i VM i fotball 1986: «Det e r stort, d e t er stort, det er s t o r t, for nå må alle bokstaver åpnes på vidt gap for å gi mine følelser for det vidunderlige luft.»

Det er kanskje de to mest berømte målene gjennom tidene, i en kamp hvor Argentina var det klart beste laget, før England til sist presser og John Barnes assisterer Gary Lineker (egentlig to ganger, men Lineker når overraskende ikke fram på neste perfekte innlegg), før Argentina straks har en ball i stanga etter en herlig piruett av Maradona. 

Maradona spilte og vant finalen i 1986, og spilte og tapte finalen i 1990. 

Før søndagens finale mellom Argentina og Spania, se gjerne også kortdokumentaren Messi: The Forgotten Tape (Disney+), om hvordan en skrytevideo av 16-årige Messi skapte en liten talentspeiderkrig om eiendom mellom nettopp Argentina og Spania. 

Og det er kanskje også tid til å kikke på Guy Olivers kortfilm om det aller første VM, i 1930, inkludert Iriartes spektakulære skåring til 3-2 i finalen. Tidløs klasse. 

La oss blåse av. Allerede om lag 100 år tilbake var fotball en svært viktig del av folks hverdag og fest, i verden og Norge. Maler Arne Ekeland ble intervjuet av Tidens Tegn 5. september 1936 (gjengitt i Øivind Storm Bjerkes Arne Ekeland – Broen til melkeveien (2008)) om sitt maleri Fotballspillere, hvor han beskriver spillet i ord og bilder så vakkert at jeg alltid lar meg sterkt berøre:

… det derre er lissom hele livet for en arbeidergutt her på Bøn. Han kommer fra arbeid på fabrikken, også løper’n på fotballplassen. Det er fint. Det er lek av voksne karer som er guttunger ennå. Også har jeg prøvd å få til den rare stemningen inni skifterummet, når du hviler og er trett og sterk på en gang.

Fotball, når du hviler og er trett og sterk på en gang. <3

God VM-finale og høstsesong ønskes! Det lover godt at den forrige VM-finalen, i 2022, nok var den aller beste.