Avkledningsmanøvre og hæla i gulvet: Barbie (og Oppenheimer).

Avkledningsmanøvre og hæla i gulvet: Barbie (og Oppenheimer).

Ekte mennesker og deres representasjoner bygger, endrer og ødelegger verdener i kinoaktuelle Barbie og Oppenheimer. Jon Inge Faldalen tar et sveip gjennom Barbies historiske mottakelse, særlig i Norge, og erstatter for eller mot med grårosa argumenter.

If the radiance of a thousand suns/Were to burst at once into the sky,/That would be like the splendor Of the Mighty One . . ./ Now, I am become Death/The destroyer of worlds – Robert Oppenheimers oversettelse av Bhagavad Gītā

I’m a Barbie girl/In a Barbie world  – Aqua, «Barbie Girl»

Hva er halveringstiden på en Barbie? 

Drømmefabrikken Hollywood – kulminert, evt kullkastet, i memet Barbenheimer, the destroyer of Barbie worlds – er for tiden avskiltet, 100 år etter bokstavene begynte å ruve, i en streik om manusforfatternes makt over egne ord og skuespillernes makt over disse og egne kropper. Kinoduellen setter alt i spill, fra Barbies fysikk til Oppenheimers kjernefysikk, kropp mot hjerne, tynne skuldre og manglende ryggrad, lukten av hjerterosa viskelær mot svidd hud, verdensbygging versus verdensødeleggelse.

Overflate synes mer fredelig enn dybde. Hvem vil til kjernen etter Hiroshima? Hvem vil bombe Barbie-land?

Oppenheimer og Barbie er begge splittende historiske figurer, Oppenheimer gjerne som god/ond, Barbie gjerne som bra/dårlig – men det er jo, som Barbie-filmskaper Greta Gerwig har påpekt i intervjuer, både/og. Så, hvordan er Oppenheimer og Barbie, og filmene om dem, gode og onde, bra og dårlige?

Den flerrvarme krigen – Oppenheimer

Oppenheimer ble vel aldri en dukke, eller actionfigur, som guttenes dukker heter. Er Barbie da en reaksjonsfigur? Hun er i hvert fall begrenset til å leke krig. 

Jeg brukte for mye tid på filmskaper Christopher Nolan i 2020 (se gjennomgang av hele filmografien her), men noen ord kan kanskje bidra i diskusjonen av en av årets mest omtale filmer. Jeg har et ambivalent forhold til Nolans filmer, som tidvis minner meg om det apokryfe Samuel Johnson-«sitatet»: «Your manuscript is both good and original. But the part that is good is not original, and the part that is original is not good.» Men nei, Nolan. Oppenheimer er ikke «tidenes viktigste menneske». 

«Who’d wanna justify their whole life?» Oppenheimer er nokså spennende, en tradisjonelt dramatisk biopic – tenk «norske» The Imitation Game – en lett mytologiserende og frustrerende teleologisk, kvantepolitisk destruksjonsberetning om en tilsynelatende lite sammensatt mann. Det synes fint lite bak kjernen hos en pragmatisk megaloman. «Brilliance makes up for a lot», men «genius is not wisdom», og så videre. 

Filmen begynner med regndråpers sirkler i vann, et ansikt og ild, før Prometeus påkalles. Gudene vil ikke ha ilden tilbake. Det er fisjon og fusjon, unødvendig kombinasjon av farger og svarthvitt, og overstemte visjoner av et skjult univers, klippet som en trailer eller i sober klassisk Hollywood-stil: «Can you hear the music, Robert?» Stjernehimmelen sluker seg selv, og atmosfæren står i brann.

I møtet med noe virkelig, og noe virkelig irreversibelt, synes Nolan forbløffende forvirret, fortsatt fanget i egen form. 

Filmen behandler først Oppenheimer som en superhelt med en origin story à la Batman: Bombman Begins, The Dark Knight, The Dark Knight Rises and Falls. Ja da, det er DC, men alt, overalt, hele tiden, er nå Marvel: Oscar-vinner Everything Everywhere All at Once er Marvel, Oppenheimer er Marvel (Chaplin som Iron Man er med!), og Barbie er Marvel, som utvidende Mattel-univers. Som Manhattan-prosjektet i Los Alamos sin «founder, mayor, sheriff, all rolled into one» tar Oppenheimer av seg den lånte militæruniformen og ikler seg sitt superheltkostyme: hatten, dressen, pipa.

Og Robert blir… Oppenheimer!

Men Oppenheimer er også An Ugly Mind og Bad Will Hunting (inkludert Matt Damon som grumpy actionfigur G.I. Joe: «Build them a town, fast!»). Einstein kaster relativt dårlig fiskesprett ute av fokus, før Oppenheimer plukker opp hatten hans, i en betydningssprengt scene det stadig returneres til. Og «Theory will only get you so far» er en replikk det stadig returneres til. Én student, så flere, etter møter med Bohr og Heisenberg, lesning av Eliots Waste Land og dropping av ladde navn som Picasso, Stravinsky, Freud og Marx. Sex møter sanskrit og Bhagavad Gītā blir Tusen og én natt da han resiterer «And now I have become death, destroyer of worlds» mens hun sklir ned på ham. Skjedereaksjoner. Senere er det også erotiske forklaringer av attraksjoner på atom- og kroppslig nivå, samt stiliserte nakensamtaler, vakkert belyst på 70mm. 

Det haster før Hitler kan splitte og herske. «We have no choice» og «Alfred Nobel invented dynamite» er etikken om masseødeleggelsesvåpenet som ødela masse, inkludert verden slik de kjente den da og vi aldri vil kjenne den. Oppenheimer innrømmer til sist – røpealarm! – at atmosfæren i det minste metaforisk brant, slik at forskere nå stikker fingeren gjennom innsjøen Crawford Lake og forsøker milepæle 1950 som starten på menneskenes tidsalder antropocen. Det synes vel så riktig å si sommeren 1945. 

Atomkreft. Det ekte dilemmaet forblir et paradoks – noe som er riktig og galt på samme tid.

Gud spiller ikke med terninger (ikke fordi det ikke fins tilfeldigheter, men fordi hen ikke fins), men utvinningskriminelle Oppenheimer slipper vår herres klinkekuler kinematografpedagogisk ned i gullfiskbolle og vinglass. Kjernekar Trond Fausa, som aksentert, keitet og nobel Dynamitt-Harry, sprenger større og større radier og senker til sist forsiktig inn ladningen og legger logget på, før atombomben henger der som ei klokke i kirketårnet under prøvesprengningen Trinity. «Try not to blow up the world», sier Damon, med henvisning til eventuelle løpske kjedereaksjoner som kunne antenne atmosfæren.

Fravær av lyd. Lys. Awe. Så dundring. Nolan. 

Lakenmetaforikk. 

«We’ll take it from here.»

Visjoner av hvite flerrefjes og forkullete kropper. Men hvor er bildene fra Hiroshima og Nagasaki, Nolan? Til og med Clint Eastwood kombinerte fedrenes flagg med brev fra Iwo Jima. 

«Cry baby» Oppenheimer sier han har «blood on my hands» til Truman, som sier det var hans show og at «Hiroshima isn’t about you»  (Les  gjerne et mer vennlig innstilt og godt perspektiv i Montages).

Hæla i gulvet – Barbie

Men la oss nå ikke lenger hylle berømte menn. La oss heller studere en berømt «kvinne», «an icon of American popular culture, an artistic muse and a lightning rod of feminist politics», som The New York Times beskrev Barbie i hennes medmor Ruth Handlers nekrolog i 2002. For Handler var Barbie for jenter «a doll through which to project herself into her dream of her future… If she was going to do role playing of what she would be like when she was 16 or 17, it was a little stupid to play with a doll that had a flat chest. So I gave it beautiful breasts.» De vakre brystene har frontet omtaler siden. «My whole philosophy of Barbie was that through the doll, the little girl could be anything she wanted to be. Barbie always represented the fact that a woman has choices.» Handler hadde kanskje et romantisk syn på det romantiske barnet, som drømmer seg ut av barnerommet, til en verden der ute, en verden der framme, den lille plastdrømmen vi bærer på. 

For andre ble Barbie – som i menneskelig størrelse ville målt 99 cm rundt brystet, 45 rundt midjen, 83 rundt hoftene og slik lignet 1 av 100 000 – «a symbol of objectification and repression», som ga jenter «misguided goals, whether for their careers or for their own physical development». Nesten ingen ligner på Barbie. Bortsett fra Barbie.

Er den lille plastkvinnen blitt stråmann for diskusjoner om kjønn, kroppidealer, -fiksering, -diskriminering og -positivisme? En uproporsjonert dukke er kanskje blitt møtt med uproporsjonal kritikk. Plast reflekterer dårlig og lar seg vanskelig speile i. Men alt kan tilsynelatende projiseres ut fra henne, i milliarder av alt fra utagerende til hviskelekende mikrofortellinger, i og på tvers av pikerom, kjønnsrollelekende ludonarrativ om yrkesliv, venner, familie, bryllup eller bryllupsnatt. Barbie ligner slik kanskje mer ballen i fotball, med alt det som skjer omkring av størst betydning.

I dag skal man jo ikke bare ha sin egen historie, men også eie den. Da trengs mengdetrening. For Barbie selv, og for oss. Barbie forsøker med sin fortelling. 

Men det er ikke mulig å unngå blikket i diskusjonene omkring Barbie, beskrevet av SNL som «erfaringen av at man ses av noen andre», som «kan gi seg utslag i en brå overgang fra en tilstand hvor bevisstheten er oppslukt i å fritt realisere sine prosjekter til en hvor man er sett». Med begrepsbruken til filmforsker Laura Mulvey kan man si at «kvinner ser på seg selv med et såkalt mannlig blikk, hvor visse egenskaper ved deres kropp fremheves som essensielle for deres verdi. Ved at så mye som mulig av kvinnens oppmerksomhet således brukes på å vedlikeholde kroppen fremfor å fristilles til å forfølge nysgjerrighet og andre prosjekter, ender man i en undertrykkelsessituasjon.» I Barbie forfølges nysgjerrighet og andre prosjekter.

John Berger beskriver hvordan kvinner ser seg selv iakttatt i Ways of Seeing (1972): «One might simplify this by saying: men act and women appear. Men look at women. Women watch themselves being looked at. This determines not only most relations between men and women but also the relation of women to themselves. The surveyor of woman in herself is male: the surveyed female. Thus she turns herself into an object – and most particularly an object of vision: a sight.» Margot Robbie er… Barbie!

Co-manusforfatter (med partner Noah Baumbach) og regissør Gerwig ville lage en annerledes dukkefilm, og omtaler Barbie som en feministisk film (mens hovedrolleinnehaver Margot Robbie forsøker høyne innsatsen og si at den er mer enn feministisk, siden Ken-ene til sist på bekostninng av kvinnene gis mer rom) og forsøker anlegge et slags blandet barne- og voksenblikk i popkitsjkunstige Barbie, et mannlig og kvinnelig blikk tilpasset sitt omvendte Oz, der reisen skjer fra Barbieland («Think of it as a town in Sweden», som Will Farrell som Mattel CEO sier) til California, med like mye pastell og plast begge steder.

Barbie er tivolikapitalisme med forsiktige fornøyelsesspark bak til Mattel, som smiler falskt med hele veien til banken med sine rosa plastkort. Aldri har vel en film hatt bedre forberedt merch. Air kan hoppe og legge seg.  

Gerwig og Baumbach kan sin filmhistorie, og de har blant annet kombinert dialogtrytmen og ordsalaten fra His Girl Friday med dekor, kostymer og farger fra Trollmannen fra Oz, The Red Shoes, Paraplyene i Cherbourg, Playtime og The Truman Show, dukkehustverrsnitt, ut- og innsikt fra The Ladies Man og Rear Window, og Ken-balletten fra Gerwigs favorittfilm Singin’ in the Rain.

Det kan være noe vakkert ved det falske, dets farger og tekstur, det som er, med Gerwigs ord, «authentically artificial» og «wonderfully fake», her særlig skapt av Sarah Greenwoods produksjonsdesign og Jacqueline Durrans kostymer. Barbie er en popekspresjonistisk film om dukkers menneskelighet, som nærer mer enn sukkerspinn og glitter, plast og syntetisk mat.

Ulik mennesket er Barbie plast, og slik lik omgivelsene sine. Men omkring Robbie og de andres skuespillernes skikkelser av kjøtt tydeliggjøres plastens plasthet. Individer er plutselig omgitt av ting.

Hvordan tenke utenfor plastboksen? Gerwig og Baumbach gir blant annet Barbie tanker om døden. Hode, hjerte og humor fins hos Gerwig i Lady Bird og Little Women. Barbie og vennene er små kvinner, og jentene som leker (med) dem er små kvinner, livsaspiranter, som vil leke hus, leke bil, leke venner, leke kjærester, med få eller ingen regler. Barbie er ikke et spill, men en lek. 

Etter superheltfilmer og spilladaptasjoner, lekadaptasjoner og merkevareadaptasjoner. Stadig oftere er reklamefilmer blitt langfilmer og motsatt.  

Uansett, Barbie er en superhelt. Vil hun klare å holde seg unna andre univers? Ikke helt, men de er særegne. Etter åpningens trailerspoilete, ikonoklastiske knusing av dukker i Kubrick-landskap, åpenbarer Barbie-land sin særegne gravitasjon og element- og entropifrihet, en rosaodyssé et sted uten aldring, død, skam, smerte eller selvbevissthet, som Gerwig har sagt i intervjuer. Fasade og forbruk, ja, men i Barbie-land er alt gratis. Barbie (Robbie) våkner og vinker, «speiler» seg gjennom rammen i narrespeil uten refleksjon og svever ned til bilens førersete, som beveget av en usynlig hånd. 

Her holder ikke et eget rom. Barbie har et eget hus.

Life’s a beach. Barbie sier «Yay, space» og «gosh», og imponør og overflødighetshorn Ken (Barbie: «Ken is not cool»; Ken: «He is to me») – sidespilt camp av Ryan Gosling – med jobben «beach» («What if there’s beach?», «I told you there’d be beach!», «I can’t even beach here!») sprettkræsjer med surfbrettet under armen i en størknet bølge og sier «Hold my ice cream» før en «beach off» med… Ken. Strande har lenge vært et verb på norsk, men da i betydningene gå på grunn, drive på land, havne eller bli etterlatt et sted og ikke komme seg derfra, mislykkes eller slå feil (NAOB). Også slike betydninger karakteriserer karakterene Kens og Barbies utvikling gjennom filmen. 

Dansere er kropper med retning, og til trist disco spør Barbie så stiften dras av rillene: «Do you guys ever think about dying?» Pinlig pause. «I don’t know why I just said that. I’m just dying to dance.» (Musikal og død minner om «I think I’m gonna die» fra All That Jazz.)

Ken lener seg mot henne for et kyss, men Barbie blir stående rak. Hver kveld er jentekveld. Matriarkatets makt ligner patriarkatets. Som mann har Ken alltid kunnet – bokstavelig og metaforisk – sette ned foten, men ikke i dette Bakvendtland. Her er han «totally superfluous» (og filmen på sitt lateste mannskritisk).

Barbie blir mer kroppslig, med plutselig morgenånde, og sanselig, da hun kjenner kaldt usynlig vann i dusjen, hun brunbrenner en plastvaffel og faller ned fra taket, som tegneseriefysikk abrupt revnet av tyngdekraften. Hælen senkes ned fra tærne til flate føtter. 

My feet! Flat feet! 

Jeg ser stadig for meg Supermanns myke ankel som elegant jordfester ham i landingen. Med ordene til Tomas Andersson Wij har Barbie i motsetning vært en av dem som står på tå, for å se noe, for å bli sett. Allerede i traileren gjorde de oppreiste nakne føttenes skoavtrykk stort inntrykk. I 2015 fikk Barbie vanlige føtter, og med flatt fotfeste kan Barbie i dag sette enda større fotavtrykk enn hun hittil har vært i stand til.

Robbies Stereotypical Barbie må besøke Kate McKinnons Weird Barbie, som i forbifarten omtaler «Kens nude lump» og forklarer hvordan Barbie kan lære sannheten om universet og fikse riften (vi lærer senere at Skipper har vært ute tidligere, prøvd å være barnevakt og forsøkt få med noen på surfing i Key West) til virkeligheten. «Why would she be sad?» undrer Barbie og vil gjerne hjelpe den som leker med seg.

«Who is playing with me?» Hvem er min leker? Hvordan har hen det?

Dette er kanskje de mest avanserte spørsmålene filmen synes å stille. Og Barbies begynnende selvbevissthet setter henne på sporet av en virkelig kvinne og hennes problemer der borte i patriarkatet. 

Med Indigo Girls’ «Closer to fine» i rollen som Wilson Phillips’ «Hold On» fra Bridesmaids og en rekke andre empowering syngeskrike-med-i-bilen-låter traverserer Barbie – og Ken, med rulleskøyter i baksetet – taktilt håndlagete, flate dioramalag av ulike landskap. Her blir Wes Andersons Asteroid City den overraskende linken mellom Barbie og Oppenheimer. 

Heltinnehistorien velbruker tropen fisk på land med rulleskøyter ved strand, der Barbie straks blir kattekalt og kjenner volden bak (et klaps på rumpa gjør at hun refleksaktig knocker en mann fortjent rett ned) – og bak blikkene: «Oh, yeah!», «Give us a smile, blondie», «If I told you had a beautiful body, would you hold it against me?». Hun opplyser dem bevisst og høflig om at «I do not have a vagina» og at «he doesn’t have a penis» (til Kens forsiktige protest). Hun vet at de er mangelvarer. 

Ken ser menn, med muskler og makt: «Men rule the world!» Og hester. Menn på hester. Som forvirrer ham. Hun ser tenåringstristhet og feller en tåre: «That felt achy, but good.» Vi ser døden-, cellullitt- og skam-Barbier bli tegnet.

Mer enn hjerne 

«Barbie is not a bimbo» forsvarer hun seg The House Bunny-aktig når filmen gjennom tenåringsjenta Sasha (Ariana Greenblatt) målbærer den skarpeste kritikken om Barbies medskyldighet i jenters dårlige selvtillit, seksualisert kapitalisme, urealistiske kroppsidealer og regelrett fascisme. (Barbie er riktignok basert på Bild Lilli, som i motsetning til atombomben tyskerne var først ute med, men fascismepåstander blir en type kritikk Mattel for lett kan avfeie.)

«Selvkritikk» som salgstriks. Ja, det er sannelig lettere å forestille seg verdens enn kapitalismens ende.

Mattel vil ha henne opp i esken og tilbake i Barbie-land, med marginal dissens (et styremedlem sier «I am a man with no power. Does that make me a woman?»), ledet av mansplainende og sedvandlig skrikende Mattel CEO Ferrell, «the nephew of a woman aunt!». Lukt i boksen gir Barbie «a Proustian flashback». Husker dere Proust-Barbien? spør Ferrell. Den fungerte ikke.

På sporet av utgangen finner Barbie gamle Ruth ved et kjøkkenbord, i en scene à la Nolan anno Interstellar. 

Barbie mener hun ikke bare er «an idea», men «A great idea». Virkelighetens mor Gloria (America Ferrera), som gjerne vil ha anledning til å være «weird, dark, crazy», beskriver en «Irrepressible Thoughts of Death Barbie» (som tydeligvis har igangsatt ustoppelige dødstanker hos Barbie), og datteren spør «Are you shining with a real Barbie?».

Uvel hjemme igjen er drømmehuset blitt Ken’s Mojo Dojo Casa House, og de andre Barbieene «like being a helpful decoration», fornøyd utenfor sine tidligere dukkehjem. Hver kveld er nå guttekveld. Med Kens solbriller på solbriller, i et formørket Barbie-land. Robbie velter seg stivt til et nittigraders stabilt sideleie, så stramt på rygg og med ny velt til magen. Lavpunktet er nådd, figurativt og bokstavelig. Rollebytteleken er over og den mannlige orden gjenopprettet, som i Alice Guys kortfilm Konsekvensene av feminisme (1907). Vi kan så le lett brydd av Depression-Barbie, der angst, panikkanfall og OCD selges separat. «She’s not dead, she’s just having an existential crisis.»

Ken spiller gitar mot Barbie. Singin’ in The Sun. «Just» Ken er en dukke tatt for gitt bort: «I only exist within the warmth of your gaze.» Blikkets makt. «Maybe it’s time to discover who Ken is», foreslår Barbie. «Can we just tickle each other?» spør Farrell. Mennene kiler hverandre. Til sist står det skrevet på Kens genser: «I am Kenough.» Ken, lenge en slags strong, silent type eller fjollete fyr avhengig av Barbies blikk, er til sist i Barbie gitt en hakket mer kompleks mannsrolle, i et mer likestilt Barbie-land, der ikke alle kvelder lenger er jentekvelder.

Men. 

«I’m not in love with Ken» og «I don’t think I have an ending», sier Barbie, som møter Ruth igjen: «Ideas live forever. Humans, not so much.» Mattel forteller oss at Barbie vil overleve oss alle. Takk for dødsangsten. 

Til tross for dette vil Barbie bli menneske, og Billie Eilish’ poppoetiske «What was I made for?» blir et emosjonelt høydepunkt, også til ettertekstene, helt til sist Singin in the Rain-plystret, som om skapt av Barbies nyvunne pust.

Barbie forestiller seg en virkelighetens montasje av omfavnelser, à la Love Actually, uten at det er tydelig hva dette skal bety. 

Jeg hadde med min 11-åring på pressevisningen, og hun likte særlig filmens budskap, om at 1) det vanlige er vakkert, og at 2) Ken er Ken.

«Tenårings-dukkene under debatt» 

Jeg vil videre i teksten åpne for diskusjon av Barbie i relieff av den historiske resepsjonen av Barbie, særlig i Norge, blant folk flest, journalister, forskere og forfattere. Her kan du finne argumenter til diskusjonene omkring filmen. Jeg klarer ikke å stable sammen sterke meninger den ene eller andre veien. 

«Barbie, Teen-Age Fashion Model» ble introdusert av Mattel i 1959 som «an exciting, all-new kind of doll», «shapely and grown-up», «so curvy, flesh-toned and lifelike»: «She almost breathes, and stands alone.» I Barbie – i Robbies voksne kroppskurver og levende kjøttoner – puster hun til slutt, alene i virkelighetens verden. Litt som i Westworld. 

Terje Isachsen beskriver i «Barn, forbruk og reklame: En studie av barneforbrukets økonomi og kultur i etterkrigs-Norge» (1994) at Barbie-dukken kom til Norge i 1963-64. I en Steen & Strøm-katalog fra julen 1965 reklameres det for «Alle store ‘små-pikers’ ønskedrøm – en ekte Barbie-dukke. Den har gjort suksess verden over. Dukken med utstyr og klær til alle anledninger. Hva med en Barbie-dukke i brudestas eller fullt skiantrekk? For de mindre barna er kanskje en Skipper-dukke fra Barbie-serien den beste gaven. Besøk vår Barbie-shop.» Store norske småpikers foreldre kjøpte hundretusen Barbier de første årene. 

Populariteten medførte tidlig sterk kritikk, i USA og ellers. I «The Menace of the Barbie Dolls» (1965) beskrev Donovan Bess Barbie-dukken som en trussel: «We are seeing children who are excited and disturbed by dolls like Barbie and her friends…. Both boys and girls are introduced to a precocious, joyless sexuality, to fantasies of seduction and to conspicuous consumption. This reflects and perpetuates a disturbing trend in our culture, which has serious mental-health complications.» Sex, salg og psykologi. Det ligner kritikken unge Greenblatt leverer midtveis i Barbie, og tidligere kritikk fra journliaster, forskere og forfattere.  

Her hjemme spurte Reidun Kvaale i artikkelen «Tenårings-dukkene under debatt» i A-Magasinet, lørdag 19. mars 1966: «Er det grunn til å rette en advarende pekefinger i været? Bygger vi opp falske og utvendige idealer for pikene?». Kvaale undret «om denne feberen simpelt hen får døtrene våre til bare å interesse seg for det utvendige her i livet? At piker skal se deilige ut, at de skal være ytterst smarte og velkledde og velstelte, at de skal ha drømmeyrker som stjernemannequin, flyvertinne eller filmstjerner – og at alle andre verdier ved det å være kvinne og menneske kommer altfor sterkt i bakgrunnen gjennom denne leken?». Slike spørsmål blir både Gerwig og Robbie svar skyldig under lanseringen av Barbie. Er deilig forenlig med noe som helst i dag?

Barbie-dukkene har «den samme langbente, stive og anatomisk urealistiske kropp – og med det samme tomme ‘glamour’-fjes», skriver Kvaale: «Spørsmålet er bare om det våre døtre lærer av Barbie & Co. er noe vi kan godta?» Kvaale spør småbarnspedagog Unni Borg: «Det er ikke tvil om at kulturen omkring Barbie tilstreber et kvinneideal, der siktepunktet er kvinnen som kjønnsvesen og ikke som menneske! … Personlig synes jeg denne dukketypen er jålete, hun ser både sofistikert og dum ut, og hun har en figur som anatomisk sett er forunderlig. Jeg reagerer også mot at hun skal ha høye hæler, selv til sportstøy… jeg skulle ønske de sydde og strikket til en annen dukketype, mer lik dem selv.» Først i nyere tid har Barbie produsert dukker mer lik kvinnekroppen(e). 

Barnepsykolog og kvinnesaksforkjemper Åse Gruda Skard forteller Kvaale at «når det gjelder leken med Barbie-dukker, er det nokså sikkert utvendige idealer det hele dreier seg om. Og jeg vil gjerne nevne at det er en farlig tendens å kjøre seg for sterkt inn i understrekningen av ytre kvaliteter, når det gjelder bedømmelsen av andre mennesker og oss selv. Alle vil vi gjerne ta oss godt ut, men når man tror at ens egen personlighet kun blir uttrykt i kroppsbildet, da er vi inne på et feilspor. En slik dyrking av egen kropp er lite fruktbar – ja, blir man for mye opptatt av eget ytre, kan det i sin ytterste konsekvens føre til frigiditet og lite moderlighet… Da er ens verdisystem blitt forskjøvet, slik at det er viktigere å ta seg godt ut enn selv å være god. Har De tenkt over, sier fru Gruda Skard til slutt, hvordan kvinne-idealet har forandret seg i dette århundre? Da jeg var liten, omkring 1910-15, var det viktig å være ‘snill pike’. I 1930-årene var idealet ‘kjekk pike’, idag er det visst konsentrert i å være ‘pen pike’. Når skal vi få et kvinneideal som kan uttrykkes i ordene ‘flink, modig pike med egne meninger?’» Barbie – midt i all sin utvendighet – forsøker bidra med skildringer av flinke, modige piker med egne meninger, men det skorter heller ikke på snille, kjekke og pene piker.

Et eget liv

Den nevnte Isachsen hevder at «Barbie-dukken legger ikke i første rekke opp til en relasjon mellom dukken og den som leker. Barbie har først og fremst relasjoner til andre dukker. Hun har det vi betegner som et eget liv på utsiden av oss mennesker. Barbie og vennene hennes er veldig ‘lik’ oss mennesker og Barbie representerer den vestlige verdens kvinneideal. Barbie har lange og slanke ben, hun er usedvanlig tynn rundt midjen og har store struttende pupper. Utover 1970-tallet blir Barbie eksponert med større og større styrke. I 1971-katalogen er Barbie og søsteren, Skipper, avbildet i solen: ‘Nu har Barbie og Skipper blitt solbrune. Barbie og Skipper har fått en vakker solbrun farge. Kledd i søte badedrakter og med moderne runde solbriller. Med mykt badehåndkle. Kom og se de nye solbrune dukkene i din leketøybutikk.’» Nevnte vi solbrun? 

Samme år skrev Marge Piercy diktet «Barbie Doll» (1971): «This girlchild was born as usual/and presented dolls that did pee-pee/and miniature GE stoves and irons/and wee lipsticks the color of cherry candy./Then in the magic of puberty, a classmate said:/You have a great big nose and fat legs./She was healthy, tested intelligent,/possessed strong arms and back,/abundant sexual drive and manual dexterity./She went to and fro apologizing./Everyone saw a fat nose on thick legs./She was advised to play coy,/exhorted to come on hearty,/exercise, diet, smile and wheedle./Her good nature wore out/like a fan belt./So she cut off her nose and her legs/and offered them up./In the casket displayed on satin she lay/with the undertaker’s cosmetics painted on,/a turned-up putty nose,/dressed in a pink and white nightie./Doesn’t she look pretty? everyone said./Consummation at last./To every woman a happy ending.» Her er det – som man sier – mye å ta tak i, men vi vil blant annet returnere til «abundant sexual drive», hvilket Barbie ikke tør berøre. På 1970-tallet sa Barbie ting som «I think I’ll call Ken», «Help me fix my hair», «Being a model is terribly exciting» og «I think miniskirts are smashing». Særlig i 1970-åras kvinnebevegelser ble Barbie regnet blant fiendene, men kritikken – som tidligere hos Kvaale, Borg og Gruda Skard – var ofte nyansert og forsonende. 

I «Kjønnsrollemønsteret i barnehagen» (1982) – i Ragnhild Midtbø og Liv Sannums redigerte antologi «Av mor er du kommet. Opplæring til likestilling» – skriver Astrid Bastiansen:

En liten episode til slutt: To piker i sjuårsalderen har tilbrakt en hel dag med å leke med dukker. Det har vært lange, kompliserte fantasileker, og barna er tydelig glade og opprømte. De kommer løpende mot meg for å vise dukkene. «Er de ikke fine?» Det er noen tynne langbeinte, «sexy» barbiedukker – «disco-barbie» heter de. De har også dyre og moteriktige klær. De er redselsfulle. Jeg er på nippet til å gi verbalt uttrykk for min avsky helt spontant, men stopper når jeg ser de ivrige ansiktene. Skal jeg fortelle dem hvor ekle jeg synes de dukkene er – de befester det verste i de tradisjonelle glamouridealene for kvinner, og er i tillegg et vemmelig kommersielt og kostbart produkt – eller skal jeg være hyggelig å bare si: «Å, så fine de er.»

Hvis jeg sier det første – holder jeg min sti ren og får bekreftelse for mitt selvbilde som progressiv og bevisst. Hvis jeg sier det andre, gir jeg barna bekreftelse på at deres lek, glede og interesse er legitim, og dermed også at de selv er akseptable.

Denne episoden kan være et eksempel på hvilke dilemmaer vi daglig kommer opp i i forhold til barn.

Hva er riktig å gjøre?

Her fremvises dilemmaet omkring Barbie siden 1959. Et dilemma som vedvarer også om vi forsøker å gjøre som Karl Ove Knausgård i Min kamp, bind 6: «Å, en ettermiddag har de hver sin brukte Barbie-dokke i hendene, og John en soldat. Er det Linda som har kjøpt det til dem? Jeg kastet dokkene etter at barna hadde lagt seg.»

Andre kritikere var mer kategoriske. I Har dukkene sjel? (1985) skriver Karin Bang: «Femti-, seksti- og syttiårenes dukker taler hverken til følelse eller fantasi. I høyden appellerer de til rent materialistiske instinkter. Barbie-dukken med alt sitt forlorent luksusbetonte utstyr, inklusive brudekjole, bil og kjæreste, denne dukkeverdenens veldreide frøken Detektiv, var speilet som ble holdt opp for en ny generasjon småpiker. Og med Barbie kan det nok være stas en stund – fordi de voksne vil at det skal være stas, men det viser seg ofte, hvis barnet får velge selv og hvis det finnes valgmuligheter – så finner det ofte noe annet, enklere og bedre.» Mon det. Randi Dyblie Nilsens Rollelek (1985) beskriver i figuren «Materiell gradert etter muligheter for omforming» en skala fra ustrukturert (blåleire, ulike formingsmateriell) via fleksibelt (et stykke tøy, kongler, steiner, et bord, kasser) til strukturert (pistol, Barbie-dokke, komfyr). De lar seg vel kombinere leire, kongler og Barbie, men et virkelig valg er det kanskje ikke mellom dem.

Også i Sverige var motstanden stor. I avsnittet «Barbie – vampen som blev familjeflicka» fra boka «Dockor Dockor Dockor» (1988) skriver Marie-Louise Hallström: «Få dockor har blivit så utskälda och kritiserade som Barbie. Inte bara för sitt utseende, som ledde tankarna till nattklubbsliv och annat syndfullt, utan också för den livsstil och moral eller snarare brist på denna, som dockan påstods representera. Men mot Barbie kämpade föräldrarna förgäves. Flickorna ville ha Barbie.» Men hvorfor ville jentene dette? «Barbie var inte en docka som alla andra. Hon hade BEHOV. Själv var hon relativt billig i inköp, men som sagt, hon behövde kläder, neligéer, partyklänningar, skidutrustning, aftonklänningar.» En kvinne med behov kan være bra, men da må de være de «riktige». 

– Vi kler litt av å på dæm 

Forskere begynte å spørre hva barna mente. Ivar Selmer-Olsen hevder i «Barn imellom – og de voksne. En bok om barns egen kultur» (1990) at «vi kan heller ikke påstå at barn ‘er sånn og sånn’ uten å se på de muligheter og den lærdom ‘denne verden’ gir dem», med Barbie som «et symbol på ungdomskulturens nyervervede og viktige plass i kulturprosessen». Ei jente i fjerdeklasse forteller om sin Barbie-verden: «Æ e 11, og æ e litt gammel te å leik med Barbie-dokka. Vi kler litt av å på dæm.» Av- og påkledning er vel blant de vanligste aktivitetene med Barbie. Nakenhet, også hos dukker, kan sidestilles og forveksles – rimelig, men også urimelig – med seksualisering, men har åpenbart betydning også for seksualitet og annen forståelse av (egen) kropp. 

For barn har Barbie mange funksjoner. I «Etter skoletid – Nordiske barn og deres fritid» (1987) beskriver Brit Berggreen: «Barbiedukker, eller tilsvarende finnes hos pikene. Det er mye man kan si av godt og vondt om slike, men en ting som bør sies er at de er glimrende å lage klær til. Fordi de er så udrøye, skal det lite stoff til hvert plagg, samtidig som plaggene ser mer elegante ut enn på mer buttete baby- og barnedukker. Dukkene spiller også roller i fantasileker: ‘Barbie er kjerring og Ken er kall, og så er Cindy ungen dems’, fikk jeg forklart.» Og lille Anita forteller: «Jeg har dokker og spill og dokkeklær til Barbiedokke og alt mulig sånt. Vi har flere kasser nede i kjelleren og sånn. Og rommet er fullt. Når jeg er alene, leker jeg meg med dokker. Jeg leker at Barbie er sånn en rik dame og så kommer kjæresten hennes på besøk. Det er Ken. Men jeg har ikke sånn Barbie med lyst hår jeg, jeg har en med brunt hår og så har jeg en med svart hår. Jeg har så mange, men hodet er av, eller armene.» Her er både konform kapitalisme og pardannelse, men også Weird Barbie og børsting mothårs.

Gary Cross skriver i «Historical roots of consumption-based nostalgia for childhood» (2018) at «Barbie liberated the girl’s play from maternal standards and introduced her to the wider world of peer consumerism», og at «Barbie nostalgia then was and is expressed in and through recollections of how collectors played with their Barbies when they were children… a longing to return to a fantasy world of freedom, youth, fashion, and self-indulgence as middle-aged women ‘put on Barbie.’» Barbie-filmens nostalgiske font er fra Gerwigs egen oppvekst på åttitallet. 

Berggreen beskriver videre et Barbie-blad fra våren 1987: «Midtsiden er viet Barbie and the Rockers, med Barbie som rockestjerne, videre inneholder bladet idoladresser til Carola, Vazelina Bilopphøggers, Samantha Fox, a-ha, Spandau Ballet og Human League. Kjæledyrserien tar for seg marsvinet.» Slik satt Barbie i Norge på åttitallet, midt mellom puppene til Samantha Fox, bygderockabillyen til Vazelina – og marsvin. «Dette stoffet om oppfriskende dusjer og bad som ‘en fenomenal måte å slappe av på’, om balsam i håret og ‘gjerne et vått håndkle omkring’ kan for voksne virke litt pussig ettersom jentene de treffer med bladet trolig befinner seg i aldersgruppen 8-10 år. Men når barna leker rolleleker, med seg selv eller dukker i rollene, så er det kanskje like gjerne sine mødres drømmeliv de leker som sitt eget.» Berggreen gjør her en lesning i tråd med Handlers intensjon. 

Hedda Lloyd-Rønnevig skriver i «Barndommens leker» (2009): «Problemet var bare at mange av mødrene våre ikke likte henne. De sa at hun var en dårlig rollemodell og at ingen kunne se ut som henne allikevel. Barbie har nemlig alltid hatt en usannsynlig figur.» Else (f. 1958) forteller: «Når nabodattera kom over, så satte hun seg til i nederste skuff på kjøkkenet. For der lå alle lekene mine. Og jeg hadde én Barbie-dukke. Ikke tyve.» Hedda (f. 1978) forteller: «Hos oss var det ingen Barbie-regler. Samlingen min bare vokste og vokste for hver årlige danmarkstur. Der hadde de nemlig en stor lekebutikk med en hel vegg med Barbie-dukker. En drøm i rosa og gull. … Barbie handlet mest om å velge antrekk og gre håret. Så kom kanskje Ken og spurte om han skulle kjøre henne hjem fra frisøren.» Og Maia (f. 1979) forteller: «Jeg fikk ikke Barbie, men de andre jentene hadde mange, og veldig mye av Barbie-leken endte med at Barbie og Ken lå med hverandre.» Rikelig seksualdrift. Langt fra den manglende hos og mellom Robbie og Gosling. Ken i Barbie har ingen idé om hva han ville gjort dersom han hadde sluppet inn i huset til Barbie som kjæreste. 

Barbie har utvilsomt bidratt betydelig til kvinners selvbilde, også svært negativt. Barbie har tidligere spilt hovedrolle i Todd Haynes’ særegne dukkementar Superstar: The Karen Carpenter Story (1988), og Jenefer Shute skriver om anoreksi i Naturlig størrelse (1992), som også har beskrivelser av lek med Barbie: 

Barbie, du var så slank og fast, med en liten, stram midje som alltid hadde de samme målene. Brystene dine pekte oppover og fremover, i perfekt symmetri, de var ikke merket av en brystvortes frekke røde øyne, og de rette lårene dine møttes i en ærbar, beige plast-Y – glatt, forseglet og usprettet. De små føttene dine var så vakkert buet, som på en ballerina, så du måtte stå på tå hele tiden, og klærne dine passet perfekt, hver dag måneden igjennom…. Vi lå knisende i det høye gresset ved grønnsaksbedet, vi tok av Ken smokingen og hentet Barbie, med baken bar, for å legge henne i gresset. Hun lå slapt utstrakt, med armene pekende i været som om hun var et lik brakt ut etter en brann, men vi fikk manøvrert Ken mellom armene hennes og omhyggelig lagt det uttrykksløse plastansiktet hans over hennes. Så gløttet vi på hverandre i villrede, og Manda puffet meg lekende over ende der jeg satt på huk, og jeg jaget henne rundt i hagen mens vi hylte og hikstet vilt. Da vi endelig møttes sloss vi som gutter, og den forvridde omfavnelsen vår ble et ekko av Barbie og Kens.

Hun må ikke lenger stå på tå, og til sist i Barbie er hun tilsynelatende uærbar, behåret, uforseglet og sprettet. 

Kamy Cunningham skrev året etter i «Barbie Doll Culture and the American Waistland» (1993): «Slip off that wisp of lingerie, barely clinging to those fulsome curves, and a naked Barbie doll is a sexy thing. Pouty bosom, that tiny waist so oft spoke of, flared hips, lissome legs. Squeeze her and knead her and she has a rubbery life of her own. Cup her, King Kong fashion, and feel the points of the breasts press into your palm. Run your hand down the full 1 1 – ½” and experience cool, clean silk feel of plastic. Wholesome and seductive. Is this beauty?….She’s a simulacrum of a human being, a sad grotesquerie: her creators gave her breasts but no nipples, flared hips but no womb, seductively spread legs but no vagina.» Robbie påpeker midtveis vaginamangelen som Barbie, men til sist har Gerwig og Baumbach tilsynelatende utstyrt henne med både brystvorter, livmor og vagina, frigjørende og morsomt heller enn trist og grotesk. Men dette er likevel svært forsiktig sammenlignet med utbredt bruk i over et halvt århundre.

Erica Rands Barbie’s Queer Accessories (1995) veier «the values Mattel seeks to embody in Barbie – evident, for example, in her improbably thin waist and her heterosexual partner – against the naked, dyked out, transgendered, and trashed versions favored by many juvenile owners and adult collectors of the doll». Men, som Lynn Spigel skriver i sin anmeldelse av boka: «While Rand is most interested in showing how consumers challenge or at least deviate from the intended meanings that the doll embodies, she also is cautious enough to realize that some people delight in the dominant stereotypes». På en skala til skeiv synes Barbie å frydes mest over de dominante stereotypiene, og filmen forholder seg forsiktig til kjønnsoverskridelser, slik Grete (f. 1988) forteller om i Barndom. 90-tallet (Frøy Lode Wiig, 2010): «Jeg hadde masse Barbie, og Barbiebil, Barbiehus, Barbiebåt. Jeg ønsket meg intenst det største Barbiehuset, men det fikk jeg ikke. Av en eller annen grunn fikk jeg aldri en Ken-dukke, så jeg klippet av håret på noen av Barbiene mine og fikk dem til å bli gutter.» Weird Barbie har for eksempel kun kortere hår, tusjmerker i panna og en babydukkekjole. Det får tydeligvis være grenser. 

Nylig diskuterte også Michelle Bae-Dimitriadis and Olga Ivashkevich i artikkelen «Barbie Play and the Public Pedagogy of Abjection» (2018) «girls’ transgressive Barbie play, which includes homosexual enactment, gender bending, and violent acts». Med slikt ville nok Barbie ha måttet høyne både ambisjonsnivået og seksårsgrensen. 

Barbie Girl

Nittitallet ga Pamela, Spice og Barbie girls, Clueless, Britney og Sex and the City – og blondinevitser, som disse fra Kirsten Tangens oversatte Norges aller yppigste blondinevitser (1994):

«Hva tar blondinene bak ørene for å virke mere attraktive? Anklene!»

«Hvorfor går blondinene med store øreringer? Fordi de lettere kan hvile anklene!»

Det er nesten for godt til å være sant at nettopp Robbies ankler – strukket og senket – i Barbie nå er blitt gjenstand for mem og store nærbilder på kinolerretet, plassert der de skal være, på gulvet – uten fantasien fra grisete gubbehumor (eller knis fra brunetter).  

Inspirert av Teen Talk Barbie, som sa «I’m studying to be a doctor»,  «Will we ever have enough clothes?», «Let’s plan our dream wedding» og «Math class is tough», skrek Lisa Simpson til Bart om The Simpsons’ egen «Barbie», Malibu Stacy i 1993: «Millions of girls will grow up thinking that this is the right way to act. That they can never be anything more than vacuous ninnies, whose only goal is to look pretty, land a rich husband, and spend all day on the phone with their equally vacuous friends, talking about how damn terrific it is to look pretty and have a rich husband!» Barbie er jo faktisk en tomskalle, men at hun eventuelt forblir slik må lekeren dele ansvar for. 

Nittitallet ga også nye Barbie-varianter. I «Forandring innenfra. En bok om selvaktelse» (1994) skriver Gloria Steinem:

Det har skjedd noen forandringer. Den stadig like populære Barbie-dokka finnes nå å få i forskjellige hudfarger og med valgfri astronautdrakt, men fortsatt har hun ekstreme bryst- og midjemål og ben så lange at de virker deformerte, samt bittesmå føtter som det er umulig å stå på. Hensikten må jo være å få hvert enkelt barn til å forstå at han eller hun er vakre på en helt enestående måte, og det betyr å la avgjørelsen om hva som er vakkert få skje utelukkende inne i oss selv, ikke hos er allmektig «de» der ute. Det betyr å finne ut hva slags atferd som er sunn og hvilke kroppsuttrykk som er hensiktsmessige, behagelige, festilige eller glade, for oss. Belønningen for det er intet mindre enn evnen til å se skjønnhet med sitt eget ekte jeg.  

Diagnose og kur ligner de norske fra sekstitallet, eller Barbies monologiske, moralske beskjeder. 

Unni Lindell beskrev «den langlemmede dukken med de spisse brystene» i Slangebæreren (1996), og i musikkvideoen til dansebandet Aquas påståtte popsatire og supersuksess «Barbie Girl» (1997) – samplet og omgjort blant annet av Nicki Minaj i Barbie, med det gamle søksmålet tilsynelatende glemt og/eller tilgitt – spør René Dif som Ken Lene Nystrøm som Barbie om hun vil «go for a ride?». Ride, ikke sant? Refrenget «I’m a Barbie girl/in a Barbie world» er et popgenialt trekvartrim (som «Come on, Barbie/let’s go party»), stjålet og reversert fra Madonna i «Material Girl» (1984). «Life in plastic/it’s fantastic» rimer og stemmer hundre prosent. «You can brush my hair/undress me everywhere», synger hun første gang mens et plagg faller til gulvet og peeping Ken kikker på henne i hemmelighet ut gjennom et vindu i bakgrunnen. Andre gang hun synger dette er hun ikke i bildet. Tredje gang sitter hun i bilen med tre menn. Siste gang hun synger «undress me everywhere» er det fest og ringdans, og Ken river plutselig av henne venstrearmen. I hans favn vinker den resten av sin furtne kropp til seg. Lene ligner Weird Barbie. 

«Imagination/life is your creation» – Handler ville nok vært enig. 

Med mørkt hår under gul dusjhette bader hun først og står så i rosa telefon med gult håndkle over hodet mens hun synger «I’m a blonde bimbo girl/in a fantasy world/dress me up/make it tight/I’m your dolly». Bimbo, ordet Barbie i Barbie motsetter seg, betyr nedsettende en vakker, ung, dum, lettlivet kvinne, ikke alt nødvendigvis fornærmende. Ken synger «you’re my doll/rock’n’roll/feel the glamour in pink/kiss me here/touch me there/hanky panky», med et blunk for å understreke «hanky panky». Det er noe uklart hvor «here» og «there» er, men hun har uansett et klart forbehold: «You can touch/You can play/If you say/‘I’m always yours’.» Berøring og lek forutsetter troskap. Andre gang hun synger disse ordene er hun i et basseng i bikini og på rulleskøyter i bikinitopp og skjørt. Ken bader forvirret i bakgrunnen. Berøringsbegjæret vil kunne være forskjellig for den lille jenta, gutten, kvinnen, mannen.

I ridetøy ved en hest synger hun «Make me walk/make me talk/do whatever you please/I can act like a star/I can beg on my knees». Få meg til å gå og snakke. Gjør hva du vil. «Come jump in/bimbo friend/let us do it again/Hit the town/fool around/let’s go party». Til sist er armen festet igjen, og Ken kysser den. «Oh, I’m having so much fun» «Well, Barbie, we’re just getting started» «Oh, I love you, Ken». I denne leken dypt inne i nittitallsironien sier hun at hun har det gøy og at hun elsker ham, og hun kysser ham på kinnet. Gerwig synes å ha latt seg inspirere av noe av dekoren og campspillet i videoen. 

Den hele kvinnen

På slutten av århundret var Barbie igjen svært omdiskutert. I «Den hele kvinnen» (1999) skriver Germaine Greer:

Med sin ubrukelige kropp, der de brystvorteløse brystenes omkrets er dobbelt så stor som den smale midjen, der beina er dobbelt så lange som selve kroppen og føttene så små at hun ikke kan stå på dem, har Barbie sannsynligvis ikke gjort det spesielt bra i sine karriereroller som astronaut, veterinær eller flyvertinne… Barbies fans vil heller framstille henne som en uavhengig yrkeskvinne, et symbol på kvinnefrigjøringen… Jo lenger vekk fra en naturlig kvinnelig form, jo mer attraktivt er det. Jo lenger vekk fra en naturlig kvinnelig form, jo mer feminint er det… Barbie har vært et viktig redskap når det gjelder å lære bredskuldrete kvinner, kortbeinte kvinner, store kvinner, virkelige kvinner verden over å forakte sin kropp slik vi gjør…

40 år gammel får Barbie stadig skylden for kvinners kroppsforakt. 

I No Logo (1999) skriver Naomi Klein at hun «hadde Barbie på hjernen». Hun beskriver hva hun kaller Barbies «zen»: «Barbie er En. Barbie er alt.» Og som plast blant plast er hun jo både én og alt. Mattel mente Aqua «på en uriktig måte seksualiserer deres sunne blondine», men Klein spør: «Hvem er like mye et kulturelt symbol som et produkt, om ikke Barbie? Barbie er, når alt kommer til alt, den arketypiske romkrigeren, en kulturimperialist i rosa. Hun er den ene som maler en hel by fuchsia for å feire ‘Barbie Month’. Hun er zen-herskerinnen som i de fire siste tiår har insistert på å være alt for småpiker – doktor, bimbo, tenåring, karrierejente, UNICEF-ambassadør…» Mattel burde notere: Barbie er én – Barbie er alt!

Barbie-forskningen fokuserte på hvem Barbie er. «Barbie is not simply a symbolic ‘ideal’ to which her young consumers can aspire, nor is she merely ideological artifice masking objective social inequality or an essential femininity», skriver Marlys Pearson and Paul R. Mullins i «Domesticating Barbie: An Archaeology of Barbie Material Culture and Domestic Ideology» (1999): «Barbie instead ‘imitates’ a seemingly comprehensive constellation of ‘feminine’ attributes, social roles, life experiences, structural inequalities, and unspoken aspirations which never existed in the first place (cf. Baudrillard, 1983). Mattel aspires to present Barbie as an ‘authentic’ archetype of femininity, but the company’s inability to anchor the doll’s domestic symbolism over four decades reflects that there is no essential domesticity (if not femininity) to identify.» Mary F. Rogers skriver i «Barbie Culture» (1999) at «Barbie’s identity is at root indeterminate. We know what she does, we know how she looks, we know what she appears to be. Ultimately, though, Barbie eludes us.» Gjennom fortellingen i Barbie er hun kanskje mindre ubestemt enn noen sinne, men hun unnslipper oss stadig.  

Stephanie Zacharek skriver noe lignende i sin ferske Barbie-anmeldelse for Time: «She’s always a little ahead of you, which is why some love her, others hate her, and many, many fall somewhere in the vast and complex in-between.» I «Textual Strategies, Plastic Tactics. Reading Batman and Barbie» (2002) skriver Kendall R. Phillips tilsvarende: 

Within a material economy of plastic, Barbie is manifested without a substantial narrative component. Surely there are some aspects of a narrative, such as the various characters who surround Barbie (Ken, Skipper, etc.), a general sense that she is a young 20-something single woman, and many of the packages offer some simplistic narrative about Barbie going camping, or sailing. However, the lack of textual primacy can be ascertained with a few simple questions: Where did Barbie come from? What is her primary activity? What is her last name?…. [Barbie] could be almost anything or anyone and the primary way she is used is physical manipulation, usually dressing and undressing…. Barbie’s identity is unfixed, apparent only on the surface. Whatever obsessions drive Barbie are not ours to know…. What her deeper motives are we cannot know. Where she comes from or where she is going we can only speculate, her identity, like the vertiginous tactics she exemplifies, remains a mystery…

I Barbie har hun tanker om døden (men ikke hvor hun kommer fra), hun vil finne ut hvem som leker med henne, og hvem hun selv er. 

Tilbake i Norge skrev Sissel Benneche Osvold i 2002 om Handler etter hennes bortgang: «Som selvstendig og utearbeidende mor har hun vært utskjelt av feminister over hele verden for å gi jentebarn uetiske og helseskadelige idealer», med bruk av fire skjellsord: «amerikansk, sukkersøt og kjønnssegregerende imperialisme.» Men Benneche Osvold er mer forsonende: «Den til å begynne med usannsynlige, timeglassproporsjonerte og fortunge blondinen, 50-åras cocktailbarvertinne, hadde på ny vist sin evne til å uttrykke sin egen tid», etter tidlig å ha vært «et varsel om, noen vil si en foregangskvinne for, ei ny tid der jenter måtte lære å treffe sine egne valg»: «Som ikon er Barbie universell, en arketyp, altså en urform, for etterkrigstidas jenter som kan overføre idealiserte selvbilder på denne vesle vanskapningen med de lange beina, de store brystene og den minimale livlinjen.»

I det nye årtusenet ble den vesle vanskapningen ofte å se i animasjonsfilm-DVD-er, oftest i rollen «som…» andre eventyrroller, i mindre grad som seg selv (som i Barbie og en rekke av de senere animasjonsfilmene og -seriene på Netflix, som nye Barbie: Skipper and the Big Babysitting Adventure). En av de etter sigende beste slike, musikalen Barbie – Prinsessen og fattigjenta (William Lau, 2004), med guru Robert McKee som story consultant, kan faktisk tidvis minne om mesterverket Frost. Men det er også formaninger om etikette – «Ingen masing, brauting, svetting, kjefting, glipping, snubling, slurping, raping, skjelving eller sløsing er tillatt. Vær høflig, vær behagelig, og vært stolt» – og sanger som «For en prinsesse», som inneholder befalinger om å må kunne skikk og bruk, være snill og pen, la det ligge litt igjen, ha verdighet men stadig få med alt, holde hodet kaldt, neie så pent og hold deg stram, oppføre seg som det sømmer seg for en som deg, mist ikke grepet, vær aldri svak, rett som en strek med ryggen rak, rak i ryggen, inn med magen, lille fingern opp med haken, verdig kan du se litt hit og dit, være synlig, trippe livlig, smile vennlig, nikke høflig, aldri åpne opp for hjerte ditt, gli, må alltid ta seg ut, sitte modell for et nytt portrett, snakk som en voksen, aldri tom for ord en gang, høflig mot alle høy på strå, lær deg å spille cembalo, så må du kunne være med i trestemt sang sang sang, å hennes blikk er så flott, det føles godt når hun gjør sin entre, hun kom og hun tok dem med storm, hun har en form som et evig grønt tre, neie så pent men husk, du må holde ryggen rak, gjør det med et smil, du må aldri virke svak, husk at du må følge med på alt omkring, vær kontrollert og nei, ikke glem at du har stil, du må drikke pent, ikke vende ryggen til, det er tid og sted og vis for alle ting, for en prinsesse da står sengen klar hver kveld, for en prinsesse hun må alltid tenke selv. Nettopp. 

I «Barbie and the straight-to-DVD movie: pink post-feminist pedagogy» (2017) skriver Karen Orr Vered og Christèle Maizonniaux at «the Barbie DVDs perform a post-feminist pedagogy and inculcate the post-feminist sensibility among young viewers and consumers worldwide», og «[i]mportantly, in all the movies, Barbie plays characters»: «The Barbie DVDs present a paradox for feminists and for theorization of the post-feminist sensibility. On the one hand, the stories offer active, agentive, self-determining female characters that fulfill their ambitions seemingly against the odds. On the other hand, these achievements are only realized by the hyperfeminine Barbie characters, not only in contemporary settings but also as rewritten for the past. As Mattel imagines the ‘Worlds of’ Barbie we have to ask what this means for girls worldwideBarbie har også en slik aktiv, handlekraftig, selvbestemmende karakter i hovedrollen, som også er hyperfeminin.

– Hvor har Barbie fitten?

Flere forfattere berører Barbie i ulik grad. Selma Lønning Aarø skriver om en tilsynelatende utbredt Barbie-erfaring i «En rekke avbrutte forsøk» (2007): «Jeg får aldri det jeg vil ha. Jeg har for eksempel ikke barbiedokke. Mamma er imot barbiedokker. Hun sier at ingen ser sånn ut på ordentlig. Ingen har så store bryst, så smalt liv og så lange bein. Barbie er skadelig for unge jenters selvbilde, påstår hun. Mamma er det man kaller kvinnesakskvinne. Hun leser bøker skrevet av damer som mener at menn må hjelpe til i huset og at kvinner bør ta lange utdanninger og ikke være undertrykte. Jeg er enig med mamma, men jeg vil ha barbiedokke likevel…»

Leketøy er unektelig noe man tar på. Men Barbie-land er en nær berøringsfri verden i Barbie. Og filmen har særlig én betydelig berøringsangst som ikke synes å ha preget mange av de jentene og guttene, kvinnene og mennene som har håndtert dukken gjennom 64 år. Barbie er svært forsiktig med tanke på Barbies seksualitet. Hun forteller riktignok selv en rekke veiarbeidere at hun ikke har vagina og at Ken ikke har penis, og den morsomme avslutningsreplikken – røpealarm! – forteller at hun endelig skal besøke en gynekolog: «I’m here to see my gynocologist.» Men, i atskillige pikerom og litteratur om slike har Barbie – som vi allerede har sett eksempler på – utforsket seksualiteten, med ulik grad av «samtykke».

Først, les en av de få mannlige beskrivelsene, med relativt uærbødig oppførsel og språkbruk. I «Dukkenes fitte» fra «Fitter» (2008) skriver forfatter Juan Manuel de Prada:

Vi går inn i leketøysbutikkene og løfter på skjørtet til dukkene for under trusene med lange ben, å overraske en liten fitte som er skalatro til kvinnenes fitter. Ekspeditøren i leketøysbutikken, en gutt som er full av kviser, viser oss en Barbie, med både motorsykkel og skinnjakke, som ligner en småhore fra en amerikansk såpe, av dem som går rundt i Falcon Crest i Angela Channings fotspor. Vi drar ned buksen til Barbie, og oppdager hennes gummiben, gjort lange av aerobic, lårene som er uten cellulitt (kan Barbie ha gjennomgått en fettsuging?), fitten uten sprekk eller åpning, som en innesperret fitte. 

– Unnskyld, men hvor har Barbie fitten? spør jeg ekspeditøren.

– Spør ikke meg. Han har stemme som en forskrekket stilliss. – De kommer slik fra fabrikken. 

Til sist i Barbie – langt fra fabrikken – er kjønnsorganet tilsynelatende ikke lenger innesperret. Kanskje dette videreføres i toeren. 

I norsk skjønnlitteratur fins også flere eksempler. Vilde Heggem skriver i «Hvis trærne» (2011) at «jeg lekte aldri mor-og-far-og-barn/jeg lekte skole, og adopsjonsbyrå/og barbie-dukkene mine hadde sex/jeg skulle være alenemor jeg/jeg skulle bo alene i et hus i skogen/boys make girls cry». Kari Anne Bye beskriver Barbie-tilbehør og kombinasjonen av fleksibelt og strukturert materiale i leken i «Eg et før eg kjem» (2020): «Dei var som to ungar som finn kvarandre i leiken/som innan kvelden kjem/har laga eit heilt nytt univers av kongledyr og Barbie-hestar». Og Heidi Furre skriver i «Makta» (2021): «Som å leike med Barbiedokker, ein kler på dokkene og lèt dei spele ut det uoppnåelege.» Her er det den påkledte Barbie – i Handlers ånd – som kan spille ut det uoppnåelige. 

Vanessa Springer skriver – med langt mørkere undertoner – om lek med Barbie og Ken i «Samtykket» (2021):

Dobbeltseng? Nei og nei! Yndlingsdukken min har ingen kjæreste, og hun kan sitte i klappstolen sin og strekke på de lange beina og rope «For et fantastisk vær det er i dag» så mye hun vil, like gørrkjedelig er det. Det er ikke noe stas å dra på campingtur alene. Plutselig husker jeg på et mannlig eksemplar som har ligget i et skap i evigheter, siden det ikke har vært bruk for ham før nå. Det er en rødhåret Ken med firskåren hake, en slags selvsikker tømmerhogger med rutete skjorte som Barbie sikkert vil føle seg trygg med når hun skal campe midt ute i naturen. Det er natt og på tide å sove. Jeg legger Ken og kjæresten hans ved siden av hverandre på sengen, men det er altfor varmt. De må kle av seg først, sånn, nå blir det behageligere, det er jo hetebølge og alt. Barbie og Ken har verken kroppshår, kjønnsorganer eller brystvorter, det er rart, men de fullkomne proporsjonene deres veier opp for denne lille mangelen. Jeg har trukket teppet opp over de glatte, blanke kroppene. Latt biltaket stå oppe mot stjernenatten. Far har reist seg fra lenestolen og er på vei til å gå, han skritter over campingbilen der jeg fortsatt sitter og pakker sammen en ørliten piknikkurv, og på veien bøyer han seg for å kikke inn under biltaket. Ansiktet hans fordreies av et sleskt smil idet han sier de obskøne ordene: «Jaså, det pules?»

Barbie ender med kropphår, kjønnsorganer og brystvorter. 

I Majken van Bruggens Utskudd (2022) beskrives en lett overskridende lek med Barbie slik:

Vi spiser brødskiver på rommet hennes, vi sitter ved siden av hverandre på senga. 

«Skal vi leke med barbie?» sier Tora.

«Er vi ikke for gamle til det?» sier jeg. 

«Du, kanskje», sier Tora, og så finner hun fram dukkene. Hun har to barbier og en ken, jeg har ingen, for hjemme har vi ikke råd til sånne ting. Tora har masse klær til dukkene også, og hårbørster og høye sko og pynt. Jeg kler av den ene barbiedukken og holder den opp for Tora.

«Du er klar over at barbie har pupper?» sier jeg. 

«Hva så», sier Tora, hun ser på meg og snurper munnen.

«Nå ligner du på moren din», sier jeg. 

«Jeg er glad i mamma.» Tora slår blikket ned, hun har tårer i øynene. 

«Du er en liten mammajente.» Jeg tar opp ken fra gulvet og kler av ham også. «Vet du hva det betyr at barbie har pupper?» sier jeg.

Tora grer barbien sin. «Ikke vær dum», sier hun.

«Det betyr at hun har lyst til å knulle med ken.» Jeg legger ken over barbie på gulvet og dunker ham mot henne. «Sånn», sier jeg.

«Hva driver du med?»

«Ting du ikke vet noe om.»

«Du ødelegger leken.»

Og så blir vi sittende og se på hverandre, vi stirrer hverandre i øynene, lenge, det er noe vi pleier å gjøre, og så blunker Tora, hun begynner å le.

«Du er rå på å stirre», sier hun, og jeg kiler henne til hun ler høyt. 

Knulling ødelegger leken. Og hun vil ikke slikt i Barbie, med eller uten tomskallen Ken. Men Farrell ber om å bli kilt. 

What was I made for?

Spørsmålet om hvor Barbie har sitt kjønnsorgan er særlig relevant i sammenligning med andre kroppsskildringer, som pornografi. I «Evulvalution: The Portrayal of Women’s External Genitalia and Physique across Time and the Current Barbie Doll Ideals» (2009) beskriver Vanessa R. Schick «a ‘Barbie Doll’ ideal characterized by a low BMI, narrow hips, a prominent bust, and hairless, undefined genitalia resembling those of a prepubescent female.» Men det er flere enn sexarbeidere som er påvirket.

En forskningsartikkel i «Body image» fra 2016 argumenterer for at «exposure to Barbie, irrespective of format, led to higher thin-ideal internalisation than exposure to the control, but had no impact on body esteem or body dissatisfaction. This suggests that interacting with Barbie may encourage girls in early primary school to adopt a preference for a thin body, but with no immediate effect on body image. The long-term impact of Barbie exposure on body image remains unknown.» Et internalisert ideal om å være tynn synes lite bærekraftig i lengden. 

Men flere ulike former for og på Barbier, som i Barbie, må vel kunne hjelpe? Kanskje. En annen forskningsartikkel I »«Body image» fra 2019 heter «You can buy a child a curvy Barbie doll, but you can’t make her like it», der «[r]esults generally demonstrated greater negative attitudes towards the curvy Barbie doll and more positive attitudes towards dolls with a thinner body size/shape (i.e., original, tall, and petite dolls)»: «Overall, findings demonstrate a preference for thin bodies and aversion towards larger bodies among young girls.» Jenter liker Barbie best tynn. Nedslåtte øyne-emoji. 

Kritikken mot Barbies kroppsbygning førte til at Mattel i 2016 introduserte tre nye kroppstyper for dukken: kort, lang og formfull («curvy»). (SNL) Andrea Nevins informative dokumentarfilm «Tiny Shoulders. Rethinking Barbie» (2018) skilder Mattels forsøk på å nyservere Barbie mer spiselig og spisende. Vi får historien om Handlers som så datteren leke med voksne papirdukker, ord som drømmer, begjær, ambisjoner, Bild Lilli-dukken med bryster i Tyskland, produksjonen av de første dokkene i Japan, der fingrene ble sentrifugalkastet utover. Handler ville ikke lage henne for vakker, sier hun, slik at barna skulle kunne se seg selv i sammenligningen. På Toy Fair i 1959 stod hun der, med blikket ned, før det ble løftet rett fram blant søttitallets slagord om at «I am not a Barbie doll!». Ikke alle lot seg imponere av selvstendig arbeidende Career Girl, Miss Astronaut, Twist N Turn Barbie, Great Shape Barbie, Astronaut Barbie, Day-to-Night Barbie, Barbie for President eller Teen Talk Barbie. Ken har forblitt tilbehør, og diskusjonene i produksjonsavdelingen til Mattel omhandlet ting som kurver og thigh gap, tenåringers sviktende selvfølelse og selvtillit, og i hvilken grad man faktisk sprer løgner om at jenter kan «be anything». Lanseringssaken i Time spurte om vi kunne slutte å snakke om kroppen hennes nå. Vel. 

I bursdagsdiktet «When Barbie Turns Sixty» (2019) skriver Jane Shore: «She’ll diet. But first she must learn how to open her mouth. She’s hoping to finally get a vagina, even if it’s only painted on, like her forty-first birthday surprise when she woke up with a belly button that wasn’t there the night before.» Barbie gir henne både åpen munn, pust og vagina. 

Men må mennesket være Barbies målestokk? I «Cyborgs and Barbie Dolls. Feminism, Popular Culture and the Posthuman Body» (2019) beskriver Kim Toffoletti Barbie som

a posthuman precursor; a type of plastic transformer who embodies the potential for identity to be mutable and unfixed… a ‘bridging’ figure between debates surrounding gender and representation and posthuman, post-gender figurations… something other than that which has been put forward in the stereotypical feminist interpretation, which argues that she is a bad role model for girls… a vision of Barbie as a ‘posthuman prototype’; an icon for a new femininity brought about by the implosion of the categories of woman, consumerism, technology and the body. 

Ta med deg den inn i diskusjonen om Barbie, du, velbekomme. 

Og hva synger Billie Eilish endelig i sårvakre «What was I made for?» (2023), formodentlig en ny Oscar-kandidat og -vinner: 

I used to float/now I just fall down/I used to know/but I’m not sure now/What I was made for/ What was I made for?/Takin’ a drive/I was an ideal/Looked so alive/turns out, I’m not real/Just something you paid for/What was I made for?/‘Cause I I/I don’t know how to feel/But I wanna try/I don’t know how to feel/But someday I might/Someday I might/When did it end?/All the enjoyment/I’m sad again/don’t tell my boyfriend/It’s not what he’s made for/What was I made for?/‘Cause I, ’cause I/I don’t know how to feel/But I wanna try/I don’t know how to feel/But someday I might/Someday I might/Think I forgot how to be happy/Something I’m not/but something I can be/Something I wait for/Something I’m made for/Something I’m made for

Jeg-et, formodentlig Barbie, er her usikker på hva hun er skapt for. Hun var på en kjøretur et ideal som så levende ut, men viste seg ikke å være ekte, men bare noe du betalte for. Hun sier i en beskrivelse som også blir et spørsmål at hun vet ikke hvordan og hva hun skal føle, men at hun vil forsøke. Når tok all gleden slutt, spør hun. Hun sier hun er lei seg igjen og ber oss ikke fortelle kjæresten hennes om det. Han er ikke skapt for det. Hun aspirerer: Én dag. Én dag. Hun tror hun har glemt hvordan å være lykkelig, noe hun kan bli, venter på og er skapt for. 

Men hva er lykke? 

Og hva er lek? Er både Barbie og Barbie lek? SNL beskriver lek som «fysisk eller psykisk aktivitet som ikke synes å ha noe (eksplisitt) mål utover seg selv». Barbie er kanskje funksjonslek, hvor «muskler og sanser er i funksjon; barnet hopper, løper, ser på ting som rører seg, hører på lyder, tar i ting, bærer på ting og så videre», og dels konstruksjonslek, hvor «forskjellige slags materialer brukes for å oppnå bestemte formål (bygge med klosser, grave i sand, klippe og klistre, modellere, tegne, skrive, snekre, sy og så videre)». Både Barbie og Barbie er kanskje fiksjonslek (eller illusjonslek), hvor «barnet lever seg inn i en rolle eller later som om andre ting og vesener er noe annet enn de egentlig er (leke far, mor og barn, leke butikk, leke tog og så videre). Her spiller fantasien en stor rolle.» 

Men hvorfor leker vi? Rekreasjonsteorien hevder at «lek har den funksjon å gi hvile fra det målrettede, viljebestemte arbeid; ved at individet følger sine frie innfall og sin fantasi, hviler de sjelelige energier som ellers er i bruk». Både Barbie og Barbie er rekreasjon og hvile. Kraftoverskuddsteorien hevder at «lekens oppgave er å gi utløp for krefter som ikke blir brukt, den er altså en slags sikkerhetsventil for affektlivet». Sterk check for Barbie, som vi har sett kan utløse et lass av affekter, men også for Barbie. Innøvelsesteorien hevder at «lek er et forarbeid for og en foreløpig innøvelse av alvorlige virksomheter. Lek er altså en av hovedveiene til bearbeidelse av erfaringer.» Både Barbie og Barbie kan bidra til innøvelse også av alvorlige erfaringer. Psykoanalytisk teori antar at «lek uttrykker barnets behov, vanskeligheter og konflikter. Ved siden av at barns spontane aktivitet uttrykker seg gjennom lek, har denne også til alle tider vært brukt i pedagogikken til innlæring av kunnskap, utvikling av arbeidsevne og oppøving i sosial disiplin.» Slik kan både Barbie og Barbie uttrykke både barn og voksnes behov, samtidig som leken kan innlære kunnskap, utvikle arbeidsevne og oppøve disiplin.

Så, Barbie. Har tiden rent ut av timeglassformen? Etter alle avkledningsmanøvrene, har vi henne nå? På ingen måte. 

Are toys us? Yes, toys are us. De forblir et lass av plastlemmer lenge etter at vi er blitt knokler.


Jon Inge Faldalen er grunnlegger av Screen Cultures ved Universitetet i Oslo og har skrevet for Rushprint siden 2003. Les hans tidligere innlegg.


 

Avkledningsmanøvre og hæla i gulvet: Barbie (og Oppenheimer).

Avkledningsmanøvre og hæla i gulvet: Barbie (og Oppenheimer).

Ekte mennesker og deres representasjoner bygger, endrer og ødelegger verdener i kinoaktuelle Barbie og Oppenheimer. Jon Inge Faldalen tar et sveip gjennom Barbies historiske mottakelse, særlig i Norge, og erstatter for eller mot med grårosa argumenter.

If the radiance of a thousand suns/Were to burst at once into the sky,/That would be like the splendor Of the Mighty One . . ./ Now, I am become Death/The destroyer of worlds – Robert Oppenheimers oversettelse av Bhagavad Gītā

I’m a Barbie girl/In a Barbie world  – Aqua, «Barbie Girl»

Hva er halveringstiden på en Barbie? 

Drømmefabrikken Hollywood – kulminert, evt kullkastet, i memet Barbenheimer, the destroyer of Barbie worlds – er for tiden avskiltet, 100 år etter bokstavene begynte å ruve, i en streik om manusforfatternes makt over egne ord og skuespillernes makt over disse og egne kropper. Kinoduellen setter alt i spill, fra Barbies fysikk til Oppenheimers kjernefysikk, kropp mot hjerne, tynne skuldre og manglende ryggrad, lukten av hjerterosa viskelær mot svidd hud, verdensbygging versus verdensødeleggelse.

Overflate synes mer fredelig enn dybde. Hvem vil til kjernen etter Hiroshima? Hvem vil bombe Barbie-land?

Oppenheimer og Barbie er begge splittende historiske figurer, Oppenheimer gjerne som god/ond, Barbie gjerne som bra/dårlig – men det er jo, som Barbie-filmskaper Greta Gerwig har påpekt i intervjuer, både/og. Så, hvordan er Oppenheimer og Barbie, og filmene om dem, gode og onde, bra og dårlige?

Den flerrvarme krigen – Oppenheimer

Oppenheimer ble vel aldri en dukke, eller actionfigur, som guttenes dukker heter. Er Barbie da en reaksjonsfigur? Hun er i hvert fall begrenset til å leke krig. 

Jeg brukte for mye tid på filmskaper Christopher Nolan i 2020 (se gjennomgang av hele filmografien her), men noen ord kan kanskje bidra i diskusjonen av en av årets mest omtale filmer. Jeg har et ambivalent forhold til Nolans filmer, som tidvis minner meg om det apokryfe Samuel Johnson-«sitatet»: «Your manuscript is both good and original. But the part that is good is not original, and the part that is original is not good.» Men nei, Nolan. Oppenheimer er ikke «tidenes viktigste menneske». 

«Who’d wanna justify their whole life?» Oppenheimer er nokså spennende, en tradisjonelt dramatisk biopic – tenk «norske» The Imitation Game – en lett mytologiserende og frustrerende teleologisk, kvantepolitisk destruksjonsberetning om en tilsynelatende lite sammensatt mann. Det synes fint lite bak kjernen hos en pragmatisk megaloman. «Brilliance makes up for a lot», men «genius is not wisdom», og så videre. 

Filmen begynner med regndråpers sirkler i vann, et ansikt og ild, før Prometeus påkalles. Gudene vil ikke ha ilden tilbake. Det er fisjon og fusjon, unødvendig kombinasjon av farger og svarthvitt, og overstemte visjoner av et skjult univers, klippet som en trailer eller i sober klassisk Hollywood-stil: «Can you hear the music, Robert?» Stjernehimmelen sluker seg selv, og atmosfæren står i brann.

I møtet med noe virkelig, og noe virkelig irreversibelt, synes Nolan forbløffende forvirret, fortsatt fanget i egen form. 

Filmen behandler først Oppenheimer som en superhelt med en origin story à la Batman: Bombman Begins, The Dark Knight, The Dark Knight Rises and Falls. Ja da, det er DC, men alt, overalt, hele tiden, er nå Marvel: Oscar-vinner Everything Everywhere All at Once er Marvel, Oppenheimer er Marvel (Chaplin som Iron Man er med!), og Barbie er Marvel, som utvidende Mattel-univers. Som Manhattan-prosjektet i Los Alamos sin «founder, mayor, sheriff, all rolled into one» tar Oppenheimer av seg den lånte militæruniformen og ikler seg sitt superheltkostyme: hatten, dressen, pipa.

Og Robert blir… Oppenheimer!

Men Oppenheimer er også An Ugly Mind og Bad Will Hunting (inkludert Matt Damon som grumpy actionfigur G.I. Joe: «Build them a town, fast!»). Einstein kaster relativt dårlig fiskesprett ute av fokus, før Oppenheimer plukker opp hatten hans, i en betydningssprengt scene det stadig returneres til. Og «Theory will only get you so far» er en replikk det stadig returneres til. Én student, så flere, etter møter med Bohr og Heisenberg, lesning av Eliots Waste Land og dropping av ladde navn som Picasso, Stravinsky, Freud og Marx. Sex møter sanskrit og Bhagavad Gītā blir Tusen og én natt da han resiterer «And now I have become death, destroyer of worlds» mens hun sklir ned på ham. Skjedereaksjoner. Senere er det også erotiske forklaringer av attraksjoner på atom- og kroppslig nivå, samt stiliserte nakensamtaler, vakkert belyst på 70mm. 

Det haster før Hitler kan splitte og herske. «We have no choice» og «Alfred Nobel invented dynamite» er etikken om masseødeleggelsesvåpenet som ødela masse, inkludert verden slik de kjente den da og vi aldri vil kjenne den. Oppenheimer innrømmer til sist – røpealarm! – at atmosfæren i det minste metaforisk brant, slik at forskere nå stikker fingeren gjennom innsjøen Crawford Lake og forsøker milepæle 1950 som starten på menneskenes tidsalder antropocen. Det synes vel så riktig å si sommeren 1945. 

Atomkreft. Det ekte dilemmaet forblir et paradoks – noe som er riktig og galt på samme tid.

Gud spiller ikke med terninger (ikke fordi det ikke fins tilfeldigheter, men fordi hen ikke fins), men utvinningskriminelle Oppenheimer slipper vår herres klinkekuler kinematografpedagogisk ned i gullfiskbolle og vinglass. Kjernekar Trond Fausa, som aksentert, keitet og nobel Dynamitt-Harry, sprenger større og større radier og senker til sist forsiktig inn ladningen og legger logget på, før atombomben henger der som ei klokke i kirketårnet under prøvesprengningen Trinity. «Try not to blow up the world», sier Damon, med henvisning til eventuelle løpske kjedereaksjoner som kunne antenne atmosfæren.

Fravær av lyd. Lys. Awe. Så dundring. Nolan. 

Lakenmetaforikk. 

«We’ll take it from here.»

Visjoner av hvite flerrefjes og forkullete kropper. Men hvor er bildene fra Hiroshima og Nagasaki, Nolan? Til og med Clint Eastwood kombinerte fedrenes flagg med brev fra Iwo Jima. 

«Cry baby» Oppenheimer sier han har «blood on my hands» til Truman, som sier det var hans show og at «Hiroshima isn’t about you»  (Les  gjerne et mer vennlig innstilt og godt perspektiv i Montages).

Hæla i gulvet – Barbie

Men la oss nå ikke lenger hylle berømte menn. La oss heller studere en berømt «kvinne», «an icon of American popular culture, an artistic muse and a lightning rod of feminist politics», som The New York Times beskrev Barbie i hennes medmor Ruth Handlers nekrolog i 2002. For Handler var Barbie for jenter «a doll through which to project herself into her dream of her future… If she was going to do role playing of what she would be like when she was 16 or 17, it was a little stupid to play with a doll that had a flat chest. So I gave it beautiful breasts.» De vakre brystene har frontet omtaler siden. «My whole philosophy of Barbie was that through the doll, the little girl could be anything she wanted to be. Barbie always represented the fact that a woman has choices.» Handler hadde kanskje et romantisk syn på det romantiske barnet, som drømmer seg ut av barnerommet, til en verden der ute, en verden der framme, den lille plastdrømmen vi bærer på. 

For andre ble Barbie – som i menneskelig størrelse ville målt 99 cm rundt brystet, 45 rundt midjen, 83 rundt hoftene og slik lignet 1 av 100 000 – «a symbol of objectification and repression», som ga jenter «misguided goals, whether for their careers or for their own physical development». Nesten ingen ligner på Barbie. Bortsett fra Barbie.

Er den lille plastkvinnen blitt stråmann for diskusjoner om kjønn, kroppidealer, -fiksering, -diskriminering og -positivisme? En uproporsjonert dukke er kanskje blitt møtt med uproporsjonal kritikk. Plast reflekterer dårlig og lar seg vanskelig speile i. Men alt kan tilsynelatende projiseres ut fra henne, i milliarder av alt fra utagerende til hviskelekende mikrofortellinger, i og på tvers av pikerom, kjønnsrollelekende ludonarrativ om yrkesliv, venner, familie, bryllup eller bryllupsnatt. Barbie ligner slik kanskje mer ballen i fotball, med alt det som skjer omkring av størst betydning.

I dag skal man jo ikke bare ha sin egen historie, men også eie den. Da trengs mengdetrening. For Barbie selv, og for oss. Barbie forsøker med sin fortelling. 

Men det er ikke mulig å unngå blikket i diskusjonene omkring Barbie, beskrevet av SNL som «erfaringen av at man ses av noen andre», som «kan gi seg utslag i en brå overgang fra en tilstand hvor bevisstheten er oppslukt i å fritt realisere sine prosjekter til en hvor man er sett». Med begrepsbruken til filmforsker Laura Mulvey kan man si at «kvinner ser på seg selv med et såkalt mannlig blikk, hvor visse egenskaper ved deres kropp fremheves som essensielle for deres verdi. Ved at så mye som mulig av kvinnens oppmerksomhet således brukes på å vedlikeholde kroppen fremfor å fristilles til å forfølge nysgjerrighet og andre prosjekter, ender man i en undertrykkelsessituasjon.» I Barbie forfølges nysgjerrighet og andre prosjekter.

John Berger beskriver hvordan kvinner ser seg selv iakttatt i Ways of Seeing (1972): «One might simplify this by saying: men act and women appear. Men look at women. Women watch themselves being looked at. This determines not only most relations between men and women but also the relation of women to themselves. The surveyor of woman in herself is male: the surveyed female. Thus she turns herself into an object – and most particularly an object of vision: a sight.» Margot Robbie er… Barbie!

Co-manusforfatter (med partner Noah Baumbach) og regissør Gerwig ville lage en annerledes dukkefilm, og omtaler Barbie som en feministisk film (mens hovedrolleinnehaver Margot Robbie forsøker høyne innsatsen og si at den er mer enn feministisk, siden Ken-ene til sist på bekostninng av kvinnene gis mer rom) og forsøker anlegge et slags blandet barne- og voksenblikk i popkitsjkunstige Barbie, et mannlig og kvinnelig blikk tilpasset sitt omvendte Oz, der reisen skjer fra Barbieland («Think of it as a town in Sweden», som Will Farrell som Mattel CEO sier) til California, med like mye pastell og plast begge steder.

Barbie er tivolikapitalisme med forsiktige fornøyelsesspark bak til Mattel, som smiler falskt med hele veien til banken med sine rosa plastkort. Aldri har vel en film hatt bedre forberedt merch. Air kan hoppe og legge seg.  

Gerwig og Baumbach kan sin filmhistorie, og de har blant annet kombinert dialogtrytmen og ordsalaten fra His Girl Friday med dekor, kostymer og farger fra Trollmannen fra Oz, The Red Shoes, Paraplyene i Cherbourg, Playtime og The Truman Show, dukkehustverrsnitt, ut- og innsikt fra The Ladies Man og Rear Window, og Ken-balletten fra Gerwigs favorittfilm Singin’ in the Rain.

Det kan være noe vakkert ved det falske, dets farger og tekstur, det som er, med Gerwigs ord, «authentically artificial» og «wonderfully fake», her særlig skapt av Sarah Greenwoods produksjonsdesign og Jacqueline Durrans kostymer. Barbie er en popekspresjonistisk film om dukkers menneskelighet, som nærer mer enn sukkerspinn og glitter, plast og syntetisk mat.

Ulik mennesket er Barbie plast, og slik lik omgivelsene sine. Men omkring Robbie og de andres skuespillernes skikkelser av kjøtt tydeliggjøres plastens plasthet. Individer er plutselig omgitt av ting.

Hvordan tenke utenfor plastboksen? Gerwig og Baumbach gir blant annet Barbie tanker om døden. Hode, hjerte og humor fins hos Gerwig i Lady Bird og Little Women. Barbie og vennene er små kvinner, og jentene som leker (med) dem er små kvinner, livsaspiranter, som vil leke hus, leke bil, leke venner, leke kjærester, med få eller ingen regler. Barbie er ikke et spill, men en lek. 

Etter superheltfilmer og spilladaptasjoner, lekadaptasjoner og merkevareadaptasjoner. Stadig oftere er reklamefilmer blitt langfilmer og motsatt.  

Uansett, Barbie er en superhelt. Vil hun klare å holde seg unna andre univers? Ikke helt, men de er særegne. Etter åpningens trailerspoilete, ikonoklastiske knusing av dukker i Kubrick-landskap, åpenbarer Barbie-land sin særegne gravitasjon og element- og entropifrihet, en rosaodyssé et sted uten aldring, død, skam, smerte eller selvbevissthet, som Gerwig har sagt i intervjuer. Fasade og forbruk, ja, men i Barbie-land er alt gratis. Barbie (Robbie) våkner og vinker, «speiler» seg gjennom rammen i narrespeil uten refleksjon og svever ned til bilens førersete, som beveget av en usynlig hånd. 

Her holder ikke et eget rom. Barbie har et eget hus.

Life’s a beach. Barbie sier «Yay, space» og «gosh», og imponør og overflødighetshorn Ken (Barbie: «Ken is not cool»; Ken: «He is to me») – sidespilt camp av Ryan Gosling – med jobben «beach» («What if there’s beach?», «I told you there’d be beach!», «I can’t even beach here!») sprettkræsjer med surfbrettet under armen i en størknet bølge og sier «Hold my ice cream» før en «beach off» med… Ken. Strande har lenge vært et verb på norsk, men da i betydningene gå på grunn, drive på land, havne eller bli etterlatt et sted og ikke komme seg derfra, mislykkes eller slå feil (NAOB). Også slike betydninger karakteriserer karakterene Kens og Barbies utvikling gjennom filmen. 

Dansere er kropper med retning, og til trist disco spør Barbie så stiften dras av rillene: «Do you guys ever think about dying?» Pinlig pause. «I don’t know why I just said that. I’m just dying to dance.» (Musikal og død minner om «I think I’m gonna die» fra All That Jazz.)

Ken lener seg mot henne for et kyss, men Barbie blir stående rak. Hver kveld er jentekveld. Matriarkatets makt ligner patriarkatets. Som mann har Ken alltid kunnet – bokstavelig og metaforisk – sette ned foten, men ikke i dette Bakvendtland. Her er han «totally superfluous» (og filmen på sitt lateste mannskritisk).

Barbie blir mer kroppslig, med plutselig morgenånde, og sanselig, da hun kjenner kaldt usynlig vann i dusjen, hun brunbrenner en plastvaffel og faller ned fra taket, som tegneseriefysikk abrupt revnet av tyngdekraften. Hælen senkes ned fra tærne til flate føtter. 

My feet! Flat feet! 

Jeg ser stadig for meg Supermanns myke ankel som elegant jordfester ham i landingen. Med ordene til Tomas Andersson Wij har Barbie i motsetning vært en av dem som står på tå, for å se noe, for å bli sett. Allerede i traileren gjorde de oppreiste nakne føttenes skoavtrykk stort inntrykk. I 2015 fikk Barbie vanlige føtter, og med flatt fotfeste kan Barbie i dag sette enda større fotavtrykk enn hun hittil har vært i stand til.

Robbies Stereotypical Barbie må besøke Kate McKinnons Weird Barbie, som i forbifarten omtaler «Kens nude lump» og forklarer hvordan Barbie kan lære sannheten om universet og fikse riften (vi lærer senere at Skipper har vært ute tidligere, prøvd å være barnevakt og forsøkt få med noen på surfing i Key West) til virkeligheten. «Why would she be sad?» undrer Barbie og vil gjerne hjelpe den som leker med seg.

«Who is playing with me?» Hvem er min leker? Hvordan har hen det?

Dette er kanskje de mest avanserte spørsmålene filmen synes å stille. Og Barbies begynnende selvbevissthet setter henne på sporet av en virkelig kvinne og hennes problemer der borte i patriarkatet. 

Med Indigo Girls’ «Closer to fine» i rollen som Wilson Phillips’ «Hold On» fra Bridesmaids og en rekke andre empowering syngeskrike-med-i-bilen-låter traverserer Barbie – og Ken, med rulleskøyter i baksetet – taktilt håndlagete, flate dioramalag av ulike landskap. Her blir Wes Andersons Asteroid City den overraskende linken mellom Barbie og Oppenheimer. 

Heltinnehistorien velbruker tropen fisk på land med rulleskøyter ved strand, der Barbie straks blir kattekalt og kjenner volden bak (et klaps på rumpa gjør at hun refleksaktig knocker en mann fortjent rett ned) – og bak blikkene: «Oh, yeah!», «Give us a smile, blondie», «If I told you had a beautiful body, would you hold it against me?». Hun opplyser dem bevisst og høflig om at «I do not have a vagina» og at «he doesn’t have a penis» (til Kens forsiktige protest). Hun vet at de er mangelvarer. 

Ken ser menn, med muskler og makt: «Men rule the world!» Og hester. Menn på hester. Som forvirrer ham. Hun ser tenåringstristhet og feller en tåre: «That felt achy, but good.» Vi ser døden-, cellullitt- og skam-Barbier bli tegnet.

Mer enn hjerne 

«Barbie is not a bimbo» forsvarer hun seg The House Bunny-aktig når filmen gjennom tenåringsjenta Sasha (Ariana Greenblatt) målbærer den skarpeste kritikken om Barbies medskyldighet i jenters dårlige selvtillit, seksualisert kapitalisme, urealistiske kroppsidealer og regelrett fascisme. (Barbie er riktignok basert på Bild Lilli, som i motsetning til atombomben tyskerne var først ute med, men fascismepåstander blir en type kritikk Mattel for lett kan avfeie.)

«Selvkritikk» som salgstriks. Ja, det er sannelig lettere å forestille seg verdens enn kapitalismens ende.

Mattel vil ha henne opp i esken og tilbake i Barbie-land, med marginal dissens (et styremedlem sier «I am a man with no power. Does that make me a woman?»), ledet av mansplainende og sedvandlig skrikende Mattel CEO Ferrell, «the nephew of a woman aunt!». Lukt i boksen gir Barbie «a Proustian flashback». Husker dere Proust-Barbien? spør Ferrell. Den fungerte ikke.

På sporet av utgangen finner Barbie gamle Ruth ved et kjøkkenbord, i en scene à la Nolan anno Interstellar. 

Barbie mener hun ikke bare er «an idea», men «A great idea». Virkelighetens mor Gloria (America Ferrera), som gjerne vil ha anledning til å være «weird, dark, crazy», beskriver en «Irrepressible Thoughts of Death Barbie» (som tydeligvis har igangsatt ustoppelige dødstanker hos Barbie), og datteren spør «Are you shining with a real Barbie?».

Uvel hjemme igjen er drømmehuset blitt Ken’s Mojo Dojo Casa House, og de andre Barbieene «like being a helpful decoration», fornøyd utenfor sine tidligere dukkehjem. Hver kveld er nå guttekveld. Med Kens solbriller på solbriller, i et formørket Barbie-land. Robbie velter seg stivt til et nittigraders stabilt sideleie, så stramt på rygg og med ny velt til magen. Lavpunktet er nådd, figurativt og bokstavelig. Rollebytteleken er over og den mannlige orden gjenopprettet, som i Alice Guys kortfilm Konsekvensene av feminisme (1907). Vi kan så le lett brydd av Depression-Barbie, der angst, panikkanfall og OCD selges separat. «She’s not dead, she’s just having an existential crisis.»

Ken spiller gitar mot Barbie. Singin’ in The Sun. «Just» Ken er en dukke tatt for gitt bort: «I only exist within the warmth of your gaze.» Blikkets makt. «Maybe it’s time to discover who Ken is», foreslår Barbie. «Can we just tickle each other?» spør Farrell. Mennene kiler hverandre. Til sist står det skrevet på Kens genser: «I am Kenough.» Ken, lenge en slags strong, silent type eller fjollete fyr avhengig av Barbies blikk, er til sist i Barbie gitt en hakket mer kompleks mannsrolle, i et mer likestilt Barbie-land, der ikke alle kvelder lenger er jentekvelder.

Men. 

«I’m not in love with Ken» og «I don’t think I have an ending», sier Barbie, som møter Ruth igjen: «Ideas live forever. Humans, not so much.» Mattel forteller oss at Barbie vil overleve oss alle. Takk for dødsangsten. 

Til tross for dette vil Barbie bli menneske, og Billie Eilish’ poppoetiske «What was I made for?» blir et emosjonelt høydepunkt, også til ettertekstene, helt til sist Singin in the Rain-plystret, som om skapt av Barbies nyvunne pust.

Barbie forestiller seg en virkelighetens montasje av omfavnelser, à la Love Actually, uten at det er tydelig hva dette skal bety. 

Jeg hadde med min 11-åring på pressevisningen, og hun likte særlig filmens budskap, om at 1) det vanlige er vakkert, og at 2) Ken er Ken.

«Tenårings-dukkene under debatt» 

Jeg vil videre i teksten åpne for diskusjon av Barbie i relieff av den historiske resepsjonen av Barbie, særlig i Norge, blant folk flest, journalister, forskere og forfattere. Her kan du finne argumenter til diskusjonene omkring filmen. Jeg klarer ikke å stable sammen sterke meninger den ene eller andre veien. 

«Barbie, Teen-Age Fashion Model» ble introdusert av Mattel i 1959 som «an exciting, all-new kind of doll», «shapely and grown-up», «so curvy, flesh-toned and lifelike»: «She almost breathes, and stands alone.» I Barbie – i Robbies voksne kroppskurver og levende kjøttoner – puster hun til slutt, alene i virkelighetens verden. Litt som i Westworld. 

Terje Isachsen beskriver i «Barn, forbruk og reklame: En studie av barneforbrukets økonomi og kultur i etterkrigs-Norge» (1994) at Barbie-dukken kom til Norge i 1963-64. I en Steen & Strøm-katalog fra julen 1965 reklameres det for «Alle store ‘små-pikers’ ønskedrøm – en ekte Barbie-dukke. Den har gjort suksess verden over. Dukken med utstyr og klær til alle anledninger. Hva med en Barbie-dukke i brudestas eller fullt skiantrekk? For de mindre barna er kanskje en Skipper-dukke fra Barbie-serien den beste gaven. Besøk vår Barbie-shop.» Store norske småpikers foreldre kjøpte hundretusen Barbier de første årene. 

Populariteten medførte tidlig sterk kritikk, i USA og ellers. I «The Menace of the Barbie Dolls» (1965) beskrev Donovan Bess Barbie-dukken som en trussel: «We are seeing children who are excited and disturbed by dolls like Barbie and her friends…. Both boys and girls are introduced to a precocious, joyless sexuality, to fantasies of seduction and to conspicuous consumption. This reflects and perpetuates a disturbing trend in our culture, which has serious mental-health complications.» Sex, salg og psykologi. Det ligner kritikken unge Greenblatt leverer midtveis i Barbie, og tidligere kritikk fra journliaster, forskere og forfattere.  

Her hjemme spurte Reidun Kvaale i artikkelen «Tenårings-dukkene under debatt» i A-Magasinet, lørdag 19. mars 1966: «Er det grunn til å rette en advarende pekefinger i været? Bygger vi opp falske og utvendige idealer for pikene?». Kvaale undret «om denne feberen simpelt hen får døtrene våre til bare å interesse seg for det utvendige her i livet? At piker skal se deilige ut, at de skal være ytterst smarte og velkledde og velstelte, at de skal ha drømmeyrker som stjernemannequin, flyvertinne eller filmstjerner – og at alle andre verdier ved det å være kvinne og menneske kommer altfor sterkt i bakgrunnen gjennom denne leken?». Slike spørsmål blir både Gerwig og Robbie svar skyldig under lanseringen av Barbie. Er deilig forenlig med noe som helst i dag?

Barbie-dukkene har «den samme langbente, stive og anatomisk urealistiske kropp – og med det samme tomme ‘glamour’-fjes», skriver Kvaale: «Spørsmålet er bare om det våre døtre lærer av Barbie & Co. er noe vi kan godta?» Kvaale spør småbarnspedagog Unni Borg: «Det er ikke tvil om at kulturen omkring Barbie tilstreber et kvinneideal, der siktepunktet er kvinnen som kjønnsvesen og ikke som menneske! … Personlig synes jeg denne dukketypen er jålete, hun ser både sofistikert og dum ut, og hun har en figur som anatomisk sett er forunderlig. Jeg reagerer også mot at hun skal ha høye hæler, selv til sportstøy… jeg skulle ønske de sydde og strikket til en annen dukketype, mer lik dem selv.» Først i nyere tid har Barbie produsert dukker mer lik kvinnekroppen(e). 

Barnepsykolog og kvinnesaksforkjemper Åse Gruda Skard forteller Kvaale at «når det gjelder leken med Barbie-dukker, er det nokså sikkert utvendige idealer det hele dreier seg om. Og jeg vil gjerne nevne at det er en farlig tendens å kjøre seg for sterkt inn i understrekningen av ytre kvaliteter, når det gjelder bedømmelsen av andre mennesker og oss selv. Alle vil vi gjerne ta oss godt ut, men når man tror at ens egen personlighet kun blir uttrykt i kroppsbildet, da er vi inne på et feilspor. En slik dyrking av egen kropp er lite fruktbar – ja, blir man for mye opptatt av eget ytre, kan det i sin ytterste konsekvens føre til frigiditet og lite moderlighet… Da er ens verdisystem blitt forskjøvet, slik at det er viktigere å ta seg godt ut enn selv å være god. Har De tenkt over, sier fru Gruda Skard til slutt, hvordan kvinne-idealet har forandret seg i dette århundre? Da jeg var liten, omkring 1910-15, var det viktig å være ‘snill pike’. I 1930-årene var idealet ‘kjekk pike’, idag er det visst konsentrert i å være ‘pen pike’. Når skal vi få et kvinneideal som kan uttrykkes i ordene ‘flink, modig pike med egne meninger?’» Barbie – midt i all sin utvendighet – forsøker bidra med skildringer av flinke, modige piker med egne meninger, men det skorter heller ikke på snille, kjekke og pene piker.

Et eget liv

Den nevnte Isachsen hevder at «Barbie-dukken legger ikke i første rekke opp til en relasjon mellom dukken og den som leker. Barbie har først og fremst relasjoner til andre dukker. Hun har det vi betegner som et eget liv på utsiden av oss mennesker. Barbie og vennene hennes er veldig ‘lik’ oss mennesker og Barbie representerer den vestlige verdens kvinneideal. Barbie har lange og slanke ben, hun er usedvanlig tynn rundt midjen og har store struttende pupper. Utover 1970-tallet blir Barbie eksponert med større og større styrke. I 1971-katalogen er Barbie og søsteren, Skipper, avbildet i solen: ‘Nu har Barbie og Skipper blitt solbrune. Barbie og Skipper har fått en vakker solbrun farge. Kledd i søte badedrakter og med moderne runde solbriller. Med mykt badehåndkle. Kom og se de nye solbrune dukkene i din leketøybutikk.’» Nevnte vi solbrun? 

Samme år skrev Marge Piercy diktet «Barbie Doll» (1971): «This girlchild was born as usual/and presented dolls that did pee-pee/and miniature GE stoves and irons/and wee lipsticks the color of cherry candy./Then in the magic of puberty, a classmate said:/You have a great big nose and fat legs./She was healthy, tested intelligent,/possessed strong arms and back,/abundant sexual drive and manual dexterity./She went to and fro apologizing./Everyone saw a fat nose on thick legs./She was advised to play coy,/exhorted to come on hearty,/exercise, diet, smile and wheedle./Her good nature wore out/like a fan belt./So she cut off her nose and her legs/and offered them up./In the casket displayed on satin she lay/with the undertaker’s cosmetics painted on,/a turned-up putty nose,/dressed in a pink and white nightie./Doesn’t she look pretty? everyone said./Consummation at last./To every woman a happy ending.» Her er det – som man sier – mye å ta tak i, men vi vil blant annet returnere til «abundant sexual drive», hvilket Barbie ikke tør berøre. På 1970-tallet sa Barbie ting som «I think I’ll call Ken», «Help me fix my hair», «Being a model is terribly exciting» og «I think miniskirts are smashing». Særlig i 1970-åras kvinnebevegelser ble Barbie regnet blant fiendene, men kritikken – som tidligere hos Kvaale, Borg og Gruda Skard – var ofte nyansert og forsonende. 

I «Kjønnsrollemønsteret i barnehagen» (1982) – i Ragnhild Midtbø og Liv Sannums redigerte antologi «Av mor er du kommet. Opplæring til likestilling» – skriver Astrid Bastiansen:

En liten episode til slutt: To piker i sjuårsalderen har tilbrakt en hel dag med å leke med dukker. Det har vært lange, kompliserte fantasileker, og barna er tydelig glade og opprømte. De kommer løpende mot meg for å vise dukkene. «Er de ikke fine?» Det er noen tynne langbeinte, «sexy» barbiedukker – «disco-barbie» heter de. De har også dyre og moteriktige klær. De er redselsfulle. Jeg er på nippet til å gi verbalt uttrykk for min avsky helt spontant, men stopper når jeg ser de ivrige ansiktene. Skal jeg fortelle dem hvor ekle jeg synes de dukkene er – de befester det verste i de tradisjonelle glamouridealene for kvinner, og er i tillegg et vemmelig kommersielt og kostbart produkt – eller skal jeg være hyggelig å bare si: «Å, så fine de er.»

Hvis jeg sier det første – holder jeg min sti ren og får bekreftelse for mitt selvbilde som progressiv og bevisst. Hvis jeg sier det andre, gir jeg barna bekreftelse på at deres lek, glede og interesse er legitim, og dermed også at de selv er akseptable.

Denne episoden kan være et eksempel på hvilke dilemmaer vi daglig kommer opp i i forhold til barn.

Hva er riktig å gjøre?

Her fremvises dilemmaet omkring Barbie siden 1959. Et dilemma som vedvarer også om vi forsøker å gjøre som Karl Ove Knausgård i Min kamp, bind 6: «Å, en ettermiddag har de hver sin brukte Barbie-dokke i hendene, og John en soldat. Er det Linda som har kjøpt det til dem? Jeg kastet dokkene etter at barna hadde lagt seg.»

Andre kritikere var mer kategoriske. I Har dukkene sjel? (1985) skriver Karin Bang: «Femti-, seksti- og syttiårenes dukker taler hverken til følelse eller fantasi. I høyden appellerer de til rent materialistiske instinkter. Barbie-dukken med alt sitt forlorent luksusbetonte utstyr, inklusive brudekjole, bil og kjæreste, denne dukkeverdenens veldreide frøken Detektiv, var speilet som ble holdt opp for en ny generasjon småpiker. Og med Barbie kan det nok være stas en stund – fordi de voksne vil at det skal være stas, men det viser seg ofte, hvis barnet får velge selv og hvis det finnes valgmuligheter – så finner det ofte noe annet, enklere og bedre.» Mon det. Randi Dyblie Nilsens Rollelek (1985) beskriver i figuren «Materiell gradert etter muligheter for omforming» en skala fra ustrukturert (blåleire, ulike formingsmateriell) via fleksibelt (et stykke tøy, kongler, steiner, et bord, kasser) til strukturert (pistol, Barbie-dokke, komfyr). De lar seg vel kombinere leire, kongler og Barbie, men et virkelig valg er det kanskje ikke mellom dem.

Også i Sverige var motstanden stor. I avsnittet «Barbie – vampen som blev familjeflicka» fra boka «Dockor Dockor Dockor» (1988) skriver Marie-Louise Hallström: «Få dockor har blivit så utskälda och kritiserade som Barbie. Inte bara för sitt utseende, som ledde tankarna till nattklubbsliv och annat syndfullt, utan också för den livsstil och moral eller snarare brist på denna, som dockan påstods representera. Men mot Barbie kämpade föräldrarna förgäves. Flickorna ville ha Barbie.» Men hvorfor ville jentene dette? «Barbie var inte en docka som alla andra. Hon hade BEHOV. Själv var hon relativt billig i inköp, men som sagt, hon behövde kläder, neligéer, partyklänningar, skidutrustning, aftonklänningar.» En kvinne med behov kan være bra, men da må de være de «riktige». 

– Vi kler litt av å på dæm 

Forskere begynte å spørre hva barna mente. Ivar Selmer-Olsen hevder i «Barn imellom – og de voksne. En bok om barns egen kultur» (1990) at «vi kan heller ikke påstå at barn ‘er sånn og sånn’ uten å se på de muligheter og den lærdom ‘denne verden’ gir dem», med Barbie som «et symbol på ungdomskulturens nyervervede og viktige plass i kulturprosessen». Ei jente i fjerdeklasse forteller om sin Barbie-verden: «Æ e 11, og æ e litt gammel te å leik med Barbie-dokka. Vi kler litt av å på dæm.» Av- og påkledning er vel blant de vanligste aktivitetene med Barbie. Nakenhet, også hos dukker, kan sidestilles og forveksles – rimelig, men også urimelig – med seksualisering, men har åpenbart betydning også for seksualitet og annen forståelse av (egen) kropp. 

For barn har Barbie mange funksjoner. I «Etter skoletid – Nordiske barn og deres fritid» (1987) beskriver Brit Berggreen: «Barbiedukker, eller tilsvarende finnes hos pikene. Det er mye man kan si av godt og vondt om slike, men en ting som bør sies er at de er glimrende å lage klær til. Fordi de er så udrøye, skal det lite stoff til hvert plagg, samtidig som plaggene ser mer elegante ut enn på mer buttete baby- og barnedukker. Dukkene spiller også roller i fantasileker: ‘Barbie er kjerring og Ken er kall, og så er Cindy ungen dems’, fikk jeg forklart.» Og lille Anita forteller: «Jeg har dokker og spill og dokkeklær til Barbiedokke og alt mulig sånt. Vi har flere kasser nede i kjelleren og sånn. Og rommet er fullt. Når jeg er alene, leker jeg meg med dokker. Jeg leker at Barbie er sånn en rik dame og så kommer kjæresten hennes på besøk. Det er Ken. Men jeg har ikke sånn Barbie med lyst hår jeg, jeg har en med brunt hår og så har jeg en med svart hår. Jeg har så mange, men hodet er av, eller armene.» Her er både konform kapitalisme og pardannelse, men også Weird Barbie og børsting mothårs.

Gary Cross skriver i «Historical roots of consumption-based nostalgia for childhood» (2018) at «Barbie liberated the girl’s play from maternal standards and introduced her to the wider world of peer consumerism», og at «Barbie nostalgia then was and is expressed in and through recollections of how collectors played with their Barbies when they were children… a longing to return to a fantasy world of freedom, youth, fashion, and self-indulgence as middle-aged women ‘put on Barbie.’» Barbie-filmens nostalgiske font er fra Gerwigs egen oppvekst på åttitallet. 

Berggreen beskriver videre et Barbie-blad fra våren 1987: «Midtsiden er viet Barbie and the Rockers, med Barbie som rockestjerne, videre inneholder bladet idoladresser til Carola, Vazelina Bilopphøggers, Samantha Fox, a-ha, Spandau Ballet og Human League. Kjæledyrserien tar for seg marsvinet.» Slik satt Barbie i Norge på åttitallet, midt mellom puppene til Samantha Fox, bygderockabillyen til Vazelina – og marsvin. «Dette stoffet om oppfriskende dusjer og bad som ‘en fenomenal måte å slappe av på’, om balsam i håret og ‘gjerne et vått håndkle omkring’ kan for voksne virke litt pussig ettersom jentene de treffer med bladet trolig befinner seg i aldersgruppen 8-10 år. Men når barna leker rolleleker, med seg selv eller dukker i rollene, så er det kanskje like gjerne sine mødres drømmeliv de leker som sitt eget.» Berggreen gjør her en lesning i tråd med Handlers intensjon. 

Hedda Lloyd-Rønnevig skriver i «Barndommens leker» (2009): «Problemet var bare at mange av mødrene våre ikke likte henne. De sa at hun var en dårlig rollemodell og at ingen kunne se ut som henne allikevel. Barbie har nemlig alltid hatt en usannsynlig figur.» Else (f. 1958) forteller: «Når nabodattera kom over, så satte hun seg til i nederste skuff på kjøkkenet. For der lå alle lekene mine. Og jeg hadde én Barbie-dukke. Ikke tyve.» Hedda (f. 1978) forteller: «Hos oss var det ingen Barbie-regler. Samlingen min bare vokste og vokste for hver årlige danmarkstur. Der hadde de nemlig en stor lekebutikk med en hel vegg med Barbie-dukker. En drøm i rosa og gull. … Barbie handlet mest om å velge antrekk og gre håret. Så kom kanskje Ken og spurte om han skulle kjøre henne hjem fra frisøren.» Og Maia (f. 1979) forteller: «Jeg fikk ikke Barbie, men de andre jentene hadde mange, og veldig mye av Barbie-leken endte med at Barbie og Ken lå med hverandre.» Rikelig seksualdrift. Langt fra den manglende hos og mellom Robbie og Gosling. Ken i Barbie har ingen idé om hva han ville gjort dersom han hadde sluppet inn i huset til Barbie som kjæreste. 

Barbie har utvilsomt bidratt betydelig til kvinners selvbilde, også svært negativt. Barbie har tidligere spilt hovedrolle i Todd Haynes’ særegne dukkementar Superstar: The Karen Carpenter Story (1988), og Jenefer Shute skriver om anoreksi i Naturlig størrelse (1992), som også har beskrivelser av lek med Barbie: 

Barbie, du var så slank og fast, med en liten, stram midje som alltid hadde de samme målene. Brystene dine pekte oppover og fremover, i perfekt symmetri, de var ikke merket av en brystvortes frekke røde øyne, og de rette lårene dine møttes i en ærbar, beige plast-Y – glatt, forseglet og usprettet. De små føttene dine var så vakkert buet, som på en ballerina, så du måtte stå på tå hele tiden, og klærne dine passet perfekt, hver dag måneden igjennom…. Vi lå knisende i det høye gresset ved grønnsaksbedet, vi tok av Ken smokingen og hentet Barbie, med baken bar, for å legge henne i gresset. Hun lå slapt utstrakt, med armene pekende i været som om hun var et lik brakt ut etter en brann, men vi fikk manøvrert Ken mellom armene hennes og omhyggelig lagt det uttrykksløse plastansiktet hans over hennes. Så gløttet vi på hverandre i villrede, og Manda puffet meg lekende over ende der jeg satt på huk, og jeg jaget henne rundt i hagen mens vi hylte og hikstet vilt. Da vi endelig møttes sloss vi som gutter, og den forvridde omfavnelsen vår ble et ekko av Barbie og Kens.

Hun må ikke lenger stå på tå, og til sist i Barbie er hun tilsynelatende uærbar, behåret, uforseglet og sprettet. 

Kamy Cunningham skrev året etter i «Barbie Doll Culture and the American Waistland» (1993): «Slip off that wisp of lingerie, barely clinging to those fulsome curves, and a naked Barbie doll is a sexy thing. Pouty bosom, that tiny waist so oft spoke of, flared hips, lissome legs. Squeeze her and knead her and she has a rubbery life of her own. Cup her, King Kong fashion, and feel the points of the breasts press into your palm. Run your hand down the full 1 1 – ½” and experience cool, clean silk feel of plastic. Wholesome and seductive. Is this beauty?….She’s a simulacrum of a human being, a sad grotesquerie: her creators gave her breasts but no nipples, flared hips but no womb, seductively spread legs but no vagina.» Robbie påpeker midtveis vaginamangelen som Barbie, men til sist har Gerwig og Baumbach tilsynelatende utstyrt henne med både brystvorter, livmor og vagina, frigjørende og morsomt heller enn trist og grotesk. Men dette er likevel svært forsiktig sammenlignet med utbredt bruk i over et halvt århundre.

Erica Rands Barbie’s Queer Accessories (1995) veier «the values Mattel seeks to embody in Barbie – evident, for example, in her improbably thin waist and her heterosexual partner – against the naked, dyked out, transgendered, and trashed versions favored by many juvenile owners and adult collectors of the doll». Men, som Lynn Spigel skriver i sin anmeldelse av boka: «While Rand is most interested in showing how consumers challenge or at least deviate from the intended meanings that the doll embodies, she also is cautious enough to realize that some people delight in the dominant stereotypes». På en skala til skeiv synes Barbie å frydes mest over de dominante stereotypiene, og filmen forholder seg forsiktig til kjønnsoverskridelser, slik Grete (f. 1988) forteller om i Barndom. 90-tallet (Frøy Lode Wiig, 2010): «Jeg hadde masse Barbie, og Barbiebil, Barbiehus, Barbiebåt. Jeg ønsket meg intenst det største Barbiehuset, men det fikk jeg ikke. Av en eller annen grunn fikk jeg aldri en Ken-dukke, så jeg klippet av håret på noen av Barbiene mine og fikk dem til å bli gutter.» Weird Barbie har for eksempel kun kortere hår, tusjmerker i panna og en babydukkekjole. Det får tydeligvis være grenser. 

Nylig diskuterte også Michelle Bae-Dimitriadis and Olga Ivashkevich i artikkelen «Barbie Play and the Public Pedagogy of Abjection» (2018) «girls’ transgressive Barbie play, which includes homosexual enactment, gender bending, and violent acts». Med slikt ville nok Barbie ha måttet høyne både ambisjonsnivået og seksårsgrensen. 

Barbie Girl

Nittitallet ga Pamela, Spice og Barbie girls, Clueless, Britney og Sex and the City – og blondinevitser, som disse fra Kirsten Tangens oversatte Norges aller yppigste blondinevitser (1994):

«Hva tar blondinene bak ørene for å virke mere attraktive? Anklene!»

«Hvorfor går blondinene med store øreringer? Fordi de lettere kan hvile anklene!»

Det er nesten for godt til å være sant at nettopp Robbies ankler – strukket og senket – i Barbie nå er blitt gjenstand for mem og store nærbilder på kinolerretet, plassert der de skal være, på gulvet – uten fantasien fra grisete gubbehumor (eller knis fra brunetter).  

Inspirert av Teen Talk Barbie, som sa «I’m studying to be a doctor»,  «Will we ever have enough clothes?», «Let’s plan our dream wedding» og «Math class is tough», skrek Lisa Simpson til Bart om The Simpsons’ egen «Barbie», Malibu Stacy i 1993: «Millions of girls will grow up thinking that this is the right way to act. That they can never be anything more than vacuous ninnies, whose only goal is to look pretty, land a rich husband, and spend all day on the phone with their equally vacuous friends, talking about how damn terrific it is to look pretty and have a rich husband!» Barbie er jo faktisk en tomskalle, men at hun eventuelt forblir slik må lekeren dele ansvar for. 

Nittitallet ga også nye Barbie-varianter. I «Forandring innenfra. En bok om selvaktelse» (1994) skriver Gloria Steinem:

Det har skjedd noen forandringer. Den stadig like populære Barbie-dokka finnes nå å få i forskjellige hudfarger og med valgfri astronautdrakt, men fortsatt har hun ekstreme bryst- og midjemål og ben så lange at de virker deformerte, samt bittesmå føtter som det er umulig å stå på. Hensikten må jo være å få hvert enkelt barn til å forstå at han eller hun er vakre på en helt enestående måte, og det betyr å la avgjørelsen om hva som er vakkert få skje utelukkende inne i oss selv, ikke hos er allmektig «de» der ute. Det betyr å finne ut hva slags atferd som er sunn og hvilke kroppsuttrykk som er hensiktsmessige, behagelige, festilige eller glade, for oss. Belønningen for det er intet mindre enn evnen til å se skjønnhet med sitt eget ekte jeg.  

Diagnose og kur ligner de norske fra sekstitallet, eller Barbies monologiske, moralske beskjeder. 

Unni Lindell beskrev «den langlemmede dukken med de spisse brystene» i Slangebæreren (1996), og i musikkvideoen til dansebandet Aquas påståtte popsatire og supersuksess «Barbie Girl» (1997) – samplet og omgjort blant annet av Nicki Minaj i Barbie, med det gamle søksmålet tilsynelatende glemt og/eller tilgitt – spør René Dif som Ken Lene Nystrøm som Barbie om hun vil «go for a ride?». Ride, ikke sant? Refrenget «I’m a Barbie girl/in a Barbie world» er et popgenialt trekvartrim (som «Come on, Barbie/let’s go party»), stjålet og reversert fra Madonna i «Material Girl» (1984). «Life in plastic/it’s fantastic» rimer og stemmer hundre prosent. «You can brush my hair/undress me everywhere», synger hun første gang mens et plagg faller til gulvet og peeping Ken kikker på henne i hemmelighet ut gjennom et vindu i bakgrunnen. Andre gang hun synger dette er hun ikke i bildet. Tredje gang sitter hun i bilen med tre menn. Siste gang hun synger «undress me everywhere» er det fest og ringdans, og Ken river plutselig av henne venstrearmen. I hans favn vinker den resten av sin furtne kropp til seg. Lene ligner Weird Barbie. 

«Imagination/life is your creation» – Handler ville nok vært enig. 

Med mørkt hår under gul dusjhette bader hun først og står så i rosa telefon med gult håndkle over hodet mens hun synger «I’m a blonde bimbo girl/in a fantasy world/dress me up/make it tight/I’m your dolly». Bimbo, ordet Barbie i Barbie motsetter seg, betyr nedsettende en vakker, ung, dum, lettlivet kvinne, ikke alt nødvendigvis fornærmende. Ken synger «you’re my doll/rock’n’roll/feel the glamour in pink/kiss me here/touch me there/hanky panky», med et blunk for å understreke «hanky panky». Det er noe uklart hvor «here» og «there» er, men hun har uansett et klart forbehold: «You can touch/You can play/If you say/‘I’m always yours’.» Berøring og lek forutsetter troskap. Andre gang hun synger disse ordene er hun i et basseng i bikini og på rulleskøyter i bikinitopp og skjørt. Ken bader forvirret i bakgrunnen. Berøringsbegjæret vil kunne være forskjellig for den lille jenta, gutten, kvinnen, mannen.

I ridetøy ved en hest synger hun «Make me walk/make me talk/do whatever you please/I can act like a star/I can beg on my knees». Få meg til å gå og snakke. Gjør hva du vil. «Come jump in/bimbo friend/let us do it again/Hit the town/fool around/let’s go party». Til sist er armen festet igjen, og Ken kysser den. «Oh, I’m having so much fun» «Well, Barbie, we’re just getting started» «Oh, I love you, Ken». I denne leken dypt inne i nittitallsironien sier hun at hun har det gøy og at hun elsker ham, og hun kysser ham på kinnet. Gerwig synes å ha latt seg inspirere av noe av dekoren og campspillet i videoen. 

Den hele kvinnen

På slutten av århundret var Barbie igjen svært omdiskutert. I «Den hele kvinnen» (1999) skriver Germaine Greer:

Med sin ubrukelige kropp, der de brystvorteløse brystenes omkrets er dobbelt så stor som den smale midjen, der beina er dobbelt så lange som selve kroppen og føttene så små at hun ikke kan stå på dem, har Barbie sannsynligvis ikke gjort det spesielt bra i sine karriereroller som astronaut, veterinær eller flyvertinne… Barbies fans vil heller framstille henne som en uavhengig yrkeskvinne, et symbol på kvinnefrigjøringen… Jo lenger vekk fra en naturlig kvinnelig form, jo mer attraktivt er det. Jo lenger vekk fra en naturlig kvinnelig form, jo mer feminint er det… Barbie har vært et viktig redskap når det gjelder å lære bredskuldrete kvinner, kortbeinte kvinner, store kvinner, virkelige kvinner verden over å forakte sin kropp slik vi gjør…

40 år gammel får Barbie stadig skylden for kvinners kroppsforakt. 

I No Logo (1999) skriver Naomi Klein at hun «hadde Barbie på hjernen». Hun beskriver hva hun kaller Barbies «zen»: «Barbie er En. Barbie er alt.» Og som plast blant plast er hun jo både én og alt. Mattel mente Aqua «på en uriktig måte seksualiserer deres sunne blondine», men Klein spør: «Hvem er like mye et kulturelt symbol som et produkt, om ikke Barbie? Barbie er, når alt kommer til alt, den arketypiske romkrigeren, en kulturimperialist i rosa. Hun er den ene som maler en hel by fuchsia for å feire ‘Barbie Month’. Hun er zen-herskerinnen som i de fire siste tiår har insistert på å være alt for småpiker – doktor, bimbo, tenåring, karrierejente, UNICEF-ambassadør…» Mattel burde notere: Barbie er én – Barbie er alt!

Barbie-forskningen fokuserte på hvem Barbie er. «Barbie is not simply a symbolic ‘ideal’ to which her young consumers can aspire, nor is she merely ideological artifice masking objective social inequality or an essential femininity», skriver Marlys Pearson and Paul R. Mullins i «Domesticating Barbie: An Archaeology of Barbie Material Culture and Domestic Ideology» (1999): «Barbie instead ‘imitates’ a seemingly comprehensive constellation of ‘feminine’ attributes, social roles, life experiences, structural inequalities, and unspoken aspirations which never existed in the first place (cf. Baudrillard, 1983). Mattel aspires to present Barbie as an ‘authentic’ archetype of femininity, but the company’s inability to anchor the doll’s domestic symbolism over four decades reflects that there is no essential domesticity (if not femininity) to identify.» Mary F. Rogers skriver i «Barbie Culture» (1999) at «Barbie’s identity is at root indeterminate. We know what she does, we know how she looks, we know what she appears to be. Ultimately, though, Barbie eludes us.» Gjennom fortellingen i Barbie er hun kanskje mindre ubestemt enn noen sinne, men hun unnslipper oss stadig.  

Stephanie Zacharek skriver noe lignende i sin ferske Barbie-anmeldelse for Time: «She’s always a little ahead of you, which is why some love her, others hate her, and many, many fall somewhere in the vast and complex in-between.» I «Textual Strategies, Plastic Tactics. Reading Batman and Barbie» (2002) skriver Kendall R. Phillips tilsvarende: 

Within a material economy of plastic, Barbie is manifested without a substantial narrative component. Surely there are some aspects of a narrative, such as the various characters who surround Barbie (Ken, Skipper, etc.), a general sense that she is a young 20-something single woman, and many of the packages offer some simplistic narrative about Barbie going camping, or sailing. However, the lack of textual primacy can be ascertained with a few simple questions: Where did Barbie come from? What is her primary activity? What is her last name?…. [Barbie] could be almost anything or anyone and the primary way she is used is physical manipulation, usually dressing and undressing…. Barbie’s identity is unfixed, apparent only on the surface. Whatever obsessions drive Barbie are not ours to know…. What her deeper motives are we cannot know. Where she comes from or where she is going we can only speculate, her identity, like the vertiginous tactics she exemplifies, remains a mystery…

I Barbie har hun tanker om døden (men ikke hvor hun kommer fra), hun vil finne ut hvem som leker med henne, og hvem hun selv er. 

Tilbake i Norge skrev Sissel Benneche Osvold i 2002 om Handler etter hennes bortgang: «Som selvstendig og utearbeidende mor har hun vært utskjelt av feminister over hele verden for å gi jentebarn uetiske og helseskadelige idealer», med bruk av fire skjellsord: «amerikansk, sukkersøt og kjønnssegregerende imperialisme.» Men Benneche Osvold er mer forsonende: «Den til å begynne med usannsynlige, timeglassproporsjonerte og fortunge blondinen, 50-åras cocktailbarvertinne, hadde på ny vist sin evne til å uttrykke sin egen tid», etter tidlig å ha vært «et varsel om, noen vil si en foregangskvinne for, ei ny tid der jenter måtte lære å treffe sine egne valg»: «Som ikon er Barbie universell, en arketyp, altså en urform, for etterkrigstidas jenter som kan overføre idealiserte selvbilder på denne vesle vanskapningen med de lange beina, de store brystene og den minimale livlinjen.»

I det nye årtusenet ble den vesle vanskapningen ofte å se i animasjonsfilm-DVD-er, oftest i rollen «som…» andre eventyrroller, i mindre grad som seg selv (som i Barbie og en rekke av de senere animasjonsfilmene og -seriene på Netflix, som nye Barbie: Skipper and the Big Babysitting Adventure). En av de etter sigende beste slike, musikalen Barbie – Prinsessen og fattigjenta (William Lau, 2004), med guru Robert McKee som story consultant, kan faktisk tidvis minne om mesterverket Frost. Men det er også formaninger om etikette – «Ingen masing, brauting, svetting, kjefting, glipping, snubling, slurping, raping, skjelving eller sløsing er tillatt. Vær høflig, vær behagelig, og vært stolt» – og sanger som «For en prinsesse», som inneholder befalinger om å må kunne skikk og bruk, være snill og pen, la det ligge litt igjen, ha verdighet men stadig få med alt, holde hodet kaldt, neie så pent og hold deg stram, oppføre seg som det sømmer seg for en som deg, mist ikke grepet, vær aldri svak, rett som en strek med ryggen rak, rak i ryggen, inn med magen, lille fingern opp med haken, verdig kan du se litt hit og dit, være synlig, trippe livlig, smile vennlig, nikke høflig, aldri åpne opp for hjerte ditt, gli, må alltid ta seg ut, sitte modell for et nytt portrett, snakk som en voksen, aldri tom for ord en gang, høflig mot alle høy på strå, lær deg å spille cembalo, så må du kunne være med i trestemt sang sang sang, å hennes blikk er så flott, det føles godt når hun gjør sin entre, hun kom og hun tok dem med storm, hun har en form som et evig grønt tre, neie så pent men husk, du må holde ryggen rak, gjør det med et smil, du må aldri virke svak, husk at du må følge med på alt omkring, vær kontrollert og nei, ikke glem at du har stil, du må drikke pent, ikke vende ryggen til, det er tid og sted og vis for alle ting, for en prinsesse da står sengen klar hver kveld, for en prinsesse hun må alltid tenke selv. Nettopp. 

I «Barbie and the straight-to-DVD movie: pink post-feminist pedagogy» (2017) skriver Karen Orr Vered og Christèle Maizonniaux at «the Barbie DVDs perform a post-feminist pedagogy and inculcate the post-feminist sensibility among young viewers and consumers worldwide», og «[i]mportantly, in all the movies, Barbie plays characters»: «The Barbie DVDs present a paradox for feminists and for theorization of the post-feminist sensibility. On the one hand, the stories offer active, agentive, self-determining female characters that fulfill their ambitions seemingly against the odds. On the other hand, these achievements are only realized by the hyperfeminine Barbie characters, not only in contemporary settings but also as rewritten for the past. As Mattel imagines the ‘Worlds of’ Barbie we have to ask what this means for girls worldwideBarbie har også en slik aktiv, handlekraftig, selvbestemmende karakter i hovedrollen, som også er hyperfeminin.

– Hvor har Barbie fitten?

Flere forfattere berører Barbie i ulik grad. Selma Lønning Aarø skriver om en tilsynelatende utbredt Barbie-erfaring i «En rekke avbrutte forsøk» (2007): «Jeg får aldri det jeg vil ha. Jeg har for eksempel ikke barbiedokke. Mamma er imot barbiedokker. Hun sier at ingen ser sånn ut på ordentlig. Ingen har så store bryst, så smalt liv og så lange bein. Barbie er skadelig for unge jenters selvbilde, påstår hun. Mamma er det man kaller kvinnesakskvinne. Hun leser bøker skrevet av damer som mener at menn må hjelpe til i huset og at kvinner bør ta lange utdanninger og ikke være undertrykte. Jeg er enig med mamma, men jeg vil ha barbiedokke likevel…»

Leketøy er unektelig noe man tar på. Men Barbie-land er en nær berøringsfri verden i Barbie. Og filmen har særlig én betydelig berøringsangst som ikke synes å ha preget mange av de jentene og guttene, kvinnene og mennene som har håndtert dukken gjennom 64 år. Barbie er svært forsiktig med tanke på Barbies seksualitet. Hun forteller riktignok selv en rekke veiarbeidere at hun ikke har vagina og at Ken ikke har penis, og den morsomme avslutningsreplikken – røpealarm! – forteller at hun endelig skal besøke en gynekolog: «I’m here to see my gynocologist.» Men, i atskillige pikerom og litteratur om slike har Barbie – som vi allerede har sett eksempler på – utforsket seksualiteten, med ulik grad av «samtykke».

Først, les en av de få mannlige beskrivelsene, med relativt uærbødig oppførsel og språkbruk. I «Dukkenes fitte» fra «Fitter» (2008) skriver forfatter Juan Manuel de Prada:

Vi går inn i leketøysbutikkene og løfter på skjørtet til dukkene for under trusene med lange ben, å overraske en liten fitte som er skalatro til kvinnenes fitter. Ekspeditøren i leketøysbutikken, en gutt som er full av kviser, viser oss en Barbie, med både motorsykkel og skinnjakke, som ligner en småhore fra en amerikansk såpe, av dem som går rundt i Falcon Crest i Angela Channings fotspor. Vi drar ned buksen til Barbie, og oppdager hennes gummiben, gjort lange av aerobic, lårene som er uten cellulitt (kan Barbie ha gjennomgått en fettsuging?), fitten uten sprekk eller åpning, som en innesperret fitte. 

– Unnskyld, men hvor har Barbie fitten? spør jeg ekspeditøren.

– Spør ikke meg. Han har stemme som en forskrekket stilliss. – De kommer slik fra fabrikken. 

Til sist i Barbie – langt fra fabrikken – er kjønnsorganet tilsynelatende ikke lenger innesperret. Kanskje dette videreføres i toeren. 

I norsk skjønnlitteratur fins også flere eksempler. Vilde Heggem skriver i «Hvis trærne» (2011) at «jeg lekte aldri mor-og-far-og-barn/jeg lekte skole, og adopsjonsbyrå/og barbie-dukkene mine hadde sex/jeg skulle være alenemor jeg/jeg skulle bo alene i et hus i skogen/boys make girls cry». Kari Anne Bye beskriver Barbie-tilbehør og kombinasjonen av fleksibelt og strukturert materiale i leken i «Eg et før eg kjem» (2020): «Dei var som to ungar som finn kvarandre i leiken/som innan kvelden kjem/har laga eit heilt nytt univers av kongledyr og Barbie-hestar». Og Heidi Furre skriver i «Makta» (2021): «Som å leike med Barbiedokker, ein kler på dokkene og lèt dei spele ut det uoppnåelege.» Her er det den påkledte Barbie – i Handlers ånd – som kan spille ut det uoppnåelige. 

Vanessa Springer skriver – med langt mørkere undertoner – om lek med Barbie og Ken i «Samtykket» (2021):

Dobbeltseng? Nei og nei! Yndlingsdukken min har ingen kjæreste, og hun kan sitte i klappstolen sin og strekke på de lange beina og rope «For et fantastisk vær det er i dag» så mye hun vil, like gørrkjedelig er det. Det er ikke noe stas å dra på campingtur alene. Plutselig husker jeg på et mannlig eksemplar som har ligget i et skap i evigheter, siden det ikke har vært bruk for ham før nå. Det er en rødhåret Ken med firskåren hake, en slags selvsikker tømmerhogger med rutete skjorte som Barbie sikkert vil føle seg trygg med når hun skal campe midt ute i naturen. Det er natt og på tide å sove. Jeg legger Ken og kjæresten hans ved siden av hverandre på sengen, men det er altfor varmt. De må kle av seg først, sånn, nå blir det behageligere, det er jo hetebølge og alt. Barbie og Ken har verken kroppshår, kjønnsorganer eller brystvorter, det er rart, men de fullkomne proporsjonene deres veier opp for denne lille mangelen. Jeg har trukket teppet opp over de glatte, blanke kroppene. Latt biltaket stå oppe mot stjernenatten. Far har reist seg fra lenestolen og er på vei til å gå, han skritter over campingbilen der jeg fortsatt sitter og pakker sammen en ørliten piknikkurv, og på veien bøyer han seg for å kikke inn under biltaket. Ansiktet hans fordreies av et sleskt smil idet han sier de obskøne ordene: «Jaså, det pules?»

Barbie ender med kropphår, kjønnsorganer og brystvorter. 

I Majken van Bruggens Utskudd (2022) beskrives en lett overskridende lek med Barbie slik:

Vi spiser brødskiver på rommet hennes, vi sitter ved siden av hverandre på senga. 

«Skal vi leke med barbie?» sier Tora.

«Er vi ikke for gamle til det?» sier jeg. 

«Du, kanskje», sier Tora, og så finner hun fram dukkene. Hun har to barbier og en ken, jeg har ingen, for hjemme har vi ikke råd til sånne ting. Tora har masse klær til dukkene også, og hårbørster og høye sko og pynt. Jeg kler av den ene barbiedukken og holder den opp for Tora.

«Du er klar over at barbie har pupper?» sier jeg. 

«Hva så», sier Tora, hun ser på meg og snurper munnen.

«Nå ligner du på moren din», sier jeg. 

«Jeg er glad i mamma.» Tora slår blikket ned, hun har tårer i øynene. 

«Du er en liten mammajente.» Jeg tar opp ken fra gulvet og kler av ham også. «Vet du hva det betyr at barbie har pupper?» sier jeg.

Tora grer barbien sin. «Ikke vær dum», sier hun.

«Det betyr at hun har lyst til å knulle med ken.» Jeg legger ken over barbie på gulvet og dunker ham mot henne. «Sånn», sier jeg.

«Hva driver du med?»

«Ting du ikke vet noe om.»

«Du ødelegger leken.»

Og så blir vi sittende og se på hverandre, vi stirrer hverandre i øynene, lenge, det er noe vi pleier å gjøre, og så blunker Tora, hun begynner å le.

«Du er rå på å stirre», sier hun, og jeg kiler henne til hun ler høyt. 

Knulling ødelegger leken. Og hun vil ikke slikt i Barbie, med eller uten tomskallen Ken. Men Farrell ber om å bli kilt. 

What was I made for?

Spørsmålet om hvor Barbie har sitt kjønnsorgan er særlig relevant i sammenligning med andre kroppsskildringer, som pornografi. I «Evulvalution: The Portrayal of Women’s External Genitalia and Physique across Time and the Current Barbie Doll Ideals» (2009) beskriver Vanessa R. Schick «a ‘Barbie Doll’ ideal characterized by a low BMI, narrow hips, a prominent bust, and hairless, undefined genitalia resembling those of a prepubescent female.» Men det er flere enn sexarbeidere som er påvirket.

En forskningsartikkel i «Body image» fra 2016 argumenterer for at «exposure to Barbie, irrespective of format, led to higher thin-ideal internalisation than exposure to the control, but had no impact on body esteem or body dissatisfaction. This suggests that interacting with Barbie may encourage girls in early primary school to adopt a preference for a thin body, but with no immediate effect on body image. The long-term impact of Barbie exposure on body image remains unknown.» Et internalisert ideal om å være tynn synes lite bærekraftig i lengden. 

Men flere ulike former for og på Barbier, som i Barbie, må vel kunne hjelpe? Kanskje. En annen forskningsartikkel I »«Body image» fra 2019 heter «You can buy a child a curvy Barbie doll, but you can’t make her like it», der «[r]esults generally demonstrated greater negative attitudes towards the curvy Barbie doll and more positive attitudes towards dolls with a thinner body size/shape (i.e., original, tall, and petite dolls)»: «Overall, findings demonstrate a preference for thin bodies and aversion towards larger bodies among young girls.» Jenter liker Barbie best tynn. Nedslåtte øyne-emoji. 

Kritikken mot Barbies kroppsbygning førte til at Mattel i 2016 introduserte tre nye kroppstyper for dukken: kort, lang og formfull («curvy»). (SNL) Andrea Nevins informative dokumentarfilm «Tiny Shoulders. Rethinking Barbie» (2018) skilder Mattels forsøk på å nyservere Barbie mer spiselig og spisende. Vi får historien om Handlers som så datteren leke med voksne papirdukker, ord som drømmer, begjær, ambisjoner, Bild Lilli-dukken med bryster i Tyskland, produksjonen av de første dokkene i Japan, der fingrene ble sentrifugalkastet utover. Handler ville ikke lage henne for vakker, sier hun, slik at barna skulle kunne se seg selv i sammenligningen. På Toy Fair i 1959 stod hun der, med blikket ned, før det ble løftet rett fram blant søttitallets slagord om at «I am not a Barbie doll!». Ikke alle lot seg imponere av selvstendig arbeidende Career Girl, Miss Astronaut, Twist N Turn Barbie, Great Shape Barbie, Astronaut Barbie, Day-to-Night Barbie, Barbie for President eller Teen Talk Barbie. Ken har forblitt tilbehør, og diskusjonene i produksjonsavdelingen til Mattel omhandlet ting som kurver og thigh gap, tenåringers sviktende selvfølelse og selvtillit, og i hvilken grad man faktisk sprer løgner om at jenter kan «be anything». Lanseringssaken i Time spurte om vi kunne slutte å snakke om kroppen hennes nå. Vel. 

I bursdagsdiktet «When Barbie Turns Sixty» (2019) skriver Jane Shore: «She’ll diet. But first she must learn how to open her mouth. She’s hoping to finally get a vagina, even if it’s only painted on, like her forty-first birthday surprise when she woke up with a belly button that wasn’t there the night before.» Barbie gir henne både åpen munn, pust og vagina. 

Men må mennesket være Barbies målestokk? I «Cyborgs and Barbie Dolls. Feminism, Popular Culture and the Posthuman Body» (2019) beskriver Kim Toffoletti Barbie som

a posthuman precursor; a type of plastic transformer who embodies the potential for identity to be mutable and unfixed… a ‘bridging’ figure between debates surrounding gender and representation and posthuman, post-gender figurations… something other than that which has been put forward in the stereotypical feminist interpretation, which argues that she is a bad role model for girls… a vision of Barbie as a ‘posthuman prototype’; an icon for a new femininity brought about by the implosion of the categories of woman, consumerism, technology and the body. 

Ta med deg den inn i diskusjonen om Barbie, du, velbekomme. 

Og hva synger Billie Eilish endelig i sårvakre «What was I made for?» (2023), formodentlig en ny Oscar-kandidat og -vinner: 

I used to float/now I just fall down/I used to know/but I’m not sure now/What I was made for/ What was I made for?/Takin’ a drive/I was an ideal/Looked so alive/turns out, I’m not real/Just something you paid for/What was I made for?/‘Cause I I/I don’t know how to feel/But I wanna try/I don’t know how to feel/But someday I might/Someday I might/When did it end?/All the enjoyment/I’m sad again/don’t tell my boyfriend/It’s not what he’s made for/What was I made for?/‘Cause I, ’cause I/I don’t know how to feel/But I wanna try/I don’t know how to feel/But someday I might/Someday I might/Think I forgot how to be happy/Something I’m not/but something I can be/Something I wait for/Something I’m made for/Something I’m made for

Jeg-et, formodentlig Barbie, er her usikker på hva hun er skapt for. Hun var på en kjøretur et ideal som så levende ut, men viste seg ikke å være ekte, men bare noe du betalte for. Hun sier i en beskrivelse som også blir et spørsmål at hun vet ikke hvordan og hva hun skal føle, men at hun vil forsøke. Når tok all gleden slutt, spør hun. Hun sier hun er lei seg igjen og ber oss ikke fortelle kjæresten hennes om det. Han er ikke skapt for det. Hun aspirerer: Én dag. Én dag. Hun tror hun har glemt hvordan å være lykkelig, noe hun kan bli, venter på og er skapt for. 

Men hva er lykke? 

Og hva er lek? Er både Barbie og Barbie lek? SNL beskriver lek som «fysisk eller psykisk aktivitet som ikke synes å ha noe (eksplisitt) mål utover seg selv». Barbie er kanskje funksjonslek, hvor «muskler og sanser er i funksjon; barnet hopper, løper, ser på ting som rører seg, hører på lyder, tar i ting, bærer på ting og så videre», og dels konstruksjonslek, hvor «forskjellige slags materialer brukes for å oppnå bestemte formål (bygge med klosser, grave i sand, klippe og klistre, modellere, tegne, skrive, snekre, sy og så videre)». Både Barbie og Barbie er kanskje fiksjonslek (eller illusjonslek), hvor «barnet lever seg inn i en rolle eller later som om andre ting og vesener er noe annet enn de egentlig er (leke far, mor og barn, leke butikk, leke tog og så videre). Her spiller fantasien en stor rolle.» 

Men hvorfor leker vi? Rekreasjonsteorien hevder at «lek har den funksjon å gi hvile fra det målrettede, viljebestemte arbeid; ved at individet følger sine frie innfall og sin fantasi, hviler de sjelelige energier som ellers er i bruk». Både Barbie og Barbie er rekreasjon og hvile. Kraftoverskuddsteorien hevder at «lekens oppgave er å gi utløp for krefter som ikke blir brukt, den er altså en slags sikkerhetsventil for affektlivet». Sterk check for Barbie, som vi har sett kan utløse et lass av affekter, men også for Barbie. Innøvelsesteorien hevder at «lek er et forarbeid for og en foreløpig innøvelse av alvorlige virksomheter. Lek er altså en av hovedveiene til bearbeidelse av erfaringer.» Både Barbie og Barbie kan bidra til innøvelse også av alvorlige erfaringer. Psykoanalytisk teori antar at «lek uttrykker barnets behov, vanskeligheter og konflikter. Ved siden av at barns spontane aktivitet uttrykker seg gjennom lek, har denne også til alle tider vært brukt i pedagogikken til innlæring av kunnskap, utvikling av arbeidsevne og oppøving i sosial disiplin.» Slik kan både Barbie og Barbie uttrykke både barn og voksnes behov, samtidig som leken kan innlære kunnskap, utvikle arbeidsevne og oppøve disiplin.

Så, Barbie. Har tiden rent ut av timeglassformen? Etter alle avkledningsmanøvrene, har vi henne nå? På ingen måte. 

Are toys us? Yes, toys are us. De forblir et lass av plastlemmer lenge etter at vi er blitt knokler.


Jon Inge Faldalen er grunnlegger av Screen Cultures ved Universitetet i Oslo og har skrevet for Rushprint siden 2003. Les hans tidligere innlegg.


 

MENY