Foto: Mark Cousins tar en pustepause på den røde løperen i Karlovy Vary (Foto: KVIFF).

– De er begge er laget i en ånd av kjærlighet og hat. Kjærlighet til mediet og hat overfor hvordan vi ofte forteller en for innsnevret versjon. Som en eurosentrisk versjon eller lignende, sier Mark Cousins. 

Den nordirske filmskaperen er særlig kjent for den 15 timer lange essayistiske framstillingen av filmens historie The Story of Film: An Odyssey fra 2011. Naturlig nok tok den også for seg dokumentarer, men nå følger Cousins ikke desto mindre opp med en ny dokumentar i samme format viet dokumentarfilmens historie. 

I The Story of Documentary Film loser han igjen tilskueren gjennom de mange filmklippene med sine særegne betraktninger, sitt unike talent for formidling og sin nær sagt hypnotisk behagelige fortellerstemme.  

– Jeg gikk i gang med dette prosjektet for rundt seks år siden, da det ble tydelig at den politiske pendelen svingte mot høyre i mange land. Det opplevdes som rett tid for å se på den typen film som med en viss ærlighet forsøker å beskrive folks liv, samfunn og problemer, sier regissøren om motivasjonen for den nye filmhistoriedokumentaren. 

Rushprint møter Cousins på filmfestivalen i Karlovy Vary, der de to kapitlene som omhandler åttitallet (henholdsvis kapittel åtte og ni) har verdenspremiere – her satt sammen til en film, The Story of Documentary Film – 1980s. Tidligere avsnitt har hatt premiere på Sundance-festivalen, Berlinalen og filmfestivalen i Cannes. På et senere tidspunkt vil The Story of Documentary Film naturligvis bli tilgjengelig i sin helhet. 

Ikke et narsissistisk medium 

For to år siden vant Cousins Karlovy Vary-festivalens hovedpris Crystal Globe for portrettdokumentaren A Sudden Glimpse to Deeper Things om kunstneren Wilhelmina Barns-Graham.

I tillegg til en rekke andre filmer har han også regissert de omfattende filmhistoriske dokumentarene Women Make Film og The Story of Film: A New Generation. På midten av nittitallet var han redaktør av boken Imagining Reality: The Faber Book of Documentary sammen med Kevin Macdonald, og Cousins understreker at han alltid har vært interessert i dokumentar. 

Han forteller at han trolig liker dokumentar så godt fordi det ikke er et utpreget narsissistisk medium. 

– Man kan ikke tjene masse penger på dokumentarer. Og dokumentarfilmskapere er som oftest interessert i verden omkring seg, forklarer han. 

– De som underviser i film understreker gjerne at det dreier seg om å uttrykke seg selv. Hva om det ikke stemmer? At det ikke handler om selvuttrykkelse, men om å beskrive verden – fjell og pyramidene og pizza og andre mennesker og krig og fattigdom og glede og delfiner. Om du lærer folk at film først og fremst handler om å uttrykke seg selv, er det en fare for å ende opp med en form for narsissisme. 

– Her i Karlovy Vary presenterer du delen av The Story of Documentary Film som tar for seg åttitallet. Hva vil du si er de mest definerende kjennetegnene for dokumentar i denne perioden?

– Det var på åttitallet at jeg selv ble filmskaper, og lagde filmer i Sovjet-sfæren, som Moskva og Praha. Jeg husker godt Margaret Thatcher, Ronald Reagan og så videre. Den der «grådighet er bra»-tanken var veldig åttitalls, var den ikke? Det skjedde mye på dette tiåret, også innen musikk-TV – der MTV kom på banen, svarer Cousins innledningsvis. 

– Derfor snakker jeg om empati i det første avsnittet om åttitallet. Opplevelsen av at dokumentar kan hjelpe oss med å forstå hverandre litt bedre i en tid da sosiale skiller økte. I den andre delen om åttitallet bruker jeg detektiven som bilde. Jeg syntes det var interessant å se på noen høyst ulike filmer fra forskjellige land, og hvordan alle i bunn og grunn følger en person som spør «Hva er der ute?», samt «Hvorfor lyver du til meg – og hvordan kan jeg avdekke sannheten fra deg?» De brede, overordnede temaene empati og detektiver virket som en god måte å forene denne to timers-delen av fortellingen.  

Blant dokumentarene som vies plass i The Story of Documentary Film er Claude Lanzmanns Shoah, Michael Moores Roger & Me, The Thin Blue Line av Errol Morris og Jan Troells Sagolandet – men også en rekke ikke fullt så kjente filmer fra andre deler av verden (og ikke utelukkende av mannlige filmskapere, i motsetning til vårt lille utvalg her).

Detektivarbeid og forsøksvis objektiv metode

Av andre fremtredende elementer fra kapitlene om åttitallet, trekker Cousins spesielt fram partiene som omhandler musikk – inkludert en sekvens som går fra Jonathan Demme og Talking Heads konsertdokumentar Stop Making Sense til den indiske dokumentaren Dhrupad, og deretter klipper til Martin Scorseses spillefilm Taxi Driver fra 1976. 

– Jeg elsker å gjøre sånne ting. I delen vi viste i Cannes, som omhandler dokumentarene fra syttitallet, ante jo ikke publikum at det første filmklippet de skulle se er fra Grease med John Travolta og Olivia Newton-John. Og da jeg kastet blikket bakover på den røde løperen, visste jeg ikke at jeg skulle se Travolta gå rett bak meg. Så det er mange overraskelser. I delen om nittitallet er det mange forhåpentligvis uventede koblinger, forteller han. 

Når det gjelder hvilke filmer som inkluderes i Cousins’ filmhistoriske odysseer, nevner filmskaperen at han har fått høre at utvelgelsen framstår som utpreget personlig eller subjektiv. 

– Mitt svar er at jeg tvert imot har prøvd å være mer objektiv. Som å merke meg at afrikansk film på sekstitallet eller indisk film på syttitallet var veldig gode, til forskjell fra hva mange hvite menn som meg vil ha det til.

I forlengelsen av argumentasjonen viser han fram en «grid» – et håndskrevet skjema på et stort ark, der han har kartlagt de aktuelle filmtitlene fordelt på verdens regioner og de ulike tiårene.  

– Her kan man for eksempel se at jeg kun har en asiatisk film fra femtitallet, som er koreansk, og jeg kan stille meg spørsmål om jeg gjør en feil. Er det filmer derfra jeg ikke kjenner til? Eller dette tomme feltet her – fantes det afrikanske filmskapere på trettitallet jeg ikke visste om? Svaret på det siste er nei. Men dette skjemaet sørger for at man utfordrer sin egen uvitenhet. Dermed vil jeg si at det er et relativt objektivt utgangspunkt i forhold til noen av framstillingene vi får av filmhistorien, forklarer han. 

– Innenfor dette igjen, er det naturligvis subjektive valg. Hva velger man når man skal vise tre minutter av en flere timer lang film? Det er utmattende og tar to dager, men er verdt det. Når det blir gjort riktig, kan de ekstraherte scenene fascinere tilskueren – som deretter forhåpentligvis oppsøker hele filmen. 

– Det synes som du selv er en slags detektiv i dette arbeidet? 

– Min bakgrunn er fra vitenskap, jeg studerte fysikk og kjemi. Der er det jo sånn at om man har en teori, må man prøve å motbevise den. Dersom du ikke kan motbevise teorien, så har du kanskje rett, eller kanskje du nærmer deg. Dette er hva jeg gjør hele tiden. Om jeg har inntrykk av at det ikke er noen fremragende egyptiske filmskapere på femtitallet, gjør jeg alt jeg kan for å finne dem. Om jeg ikke kan finne dem, har jeg muligens rett. Det er en god metode, som innebærer at man forhåpentligvis ikke styres av egne forutinntatte holdninger og fordommer. 

Velvillighet fra filmarkivene

– Du har et imponerende bredt perspektiv som dekker filmer fra hele verden. Hvordan er det i praksis å få tilgang gjennom filmarkiver?

– Takk! I løpet av disse årene har arkivene stolt stadig mer på meg og produsenten min, siden The Story of Film – An Odyssey har blitt vist – og blitt brukt i undervisning på filmskoler – over hele verden. Arkivene så at jeg synliggjorde filmskapere, og at det var hensiktsmessig å samarbeide med meg. Det åpnet dører, svarer han. 

– Følgelig er arkiver over hele Norden, samt i Latin-Amerika, her i Øst-Europa og i Asia, som oftest svært hjelpsomme. Om jeg forespør en film som ikke er tilgjengelig, lager de ofte en Blu-Ray eller digitaliserer den og sender til meg. De vet at jeg er nokså godt kjent for denne typen prosjekter, og produsent John Archer er også veldig god til å hjelpe meg med å få tilgang. Det er en vinn/vinn-situasjon, som beriker min film, samtidig som ofte glemte og undervurderte filmer belyses. The Story of Documentary Film har blitt vist på profilerte festivaler og kan dukke opp på flere framover, som jo er en betydelig synlighet. Det tjener vi alle på. 

– Etter å ha gått gjennom hele historien, hvilke tanker gjør du deg om rommet for innovasjon innen dokumentar? 

– I løpet av de første fem årene av dokumentarfilmens historie, ble alle dens prinsipper etablert. Grunnleggende sett sier en dokumentar på en måte «se hva som er der ute». Hvert av de ordene definerer i bunn og grunn hva dokumentar er. Til å begynne med var det en ny form for bevissthet – fornemmelsen av en kunstform som kan vise andre menneskers liv, deres livsbetingelser og så videre. Disse aspektene er forsåvidt uforandret, svarer Cousins. 

– Slik sett kan man si at det ikke er noen innovasjon. Med det høyst viktige unntaket av at filmskapere behøver å fortelle historier på nye måter, så publikum ikke føler at de har sett det før. Jeg tror vi alltid ønsker å se ting på nye vis, se nye liv. Som når filmskapere fra kolonialiserte land fortalte sine egne historier, istedenfor filmer av europeere som reiste dit. Nå lager flere filmskapere filmer fra flere deler av verden, og det er i seg selv innovativt. 

På spørsmål om de mest innovative dokumentarene han har sett i det siste, trekker Cousins etter en ytterst kort tenkepause fram irske Myrid Cartens A Want In Her med sin originale skildring av alkoholisme, samt den litt mindre nylige bulgarske filmen The Mosquito Problem and Other Stories med sine skifter av tema. 

Samtidig vedkjenner han at det lages en mengde dokumentarer av slett kvalitet. 

– Innen strømmetjenestene følger man en formel – for sannkrim, thriller-dokumentarer, kjendisportretter, musikkdokumentarer… Disse filmene og seriene er enkle å lage, fordi man kjenner klipperytmen, hva slags musikk og grafikk som skal brukes og så videre. Jeg ser også slike produksjoner. Nylig så jeg miniserien om Kylie Minogue på Netflix, som jeg syntes var veldig bra. MEN: Vi er nødt til å friske opp formen, ikke sant? Ikke bare innholdet, som åpenbart er essensielt i dokumentar, men også med ulike stiler for filmskapning. 

Dokumentarens stadige politiske slagkraft

Gjennom historien har dokumentar jevnlig blitt benyttet til propagandaformål, og i en samtid preget av blant annet kunstig intelligens og såkalt falske nyheter snakkes det om at selve begrepet om sannhet er under press – samtidig som mengden dokumentarer fra eksempelvis Ukraina har vokst betraktelig etter fullskalainvasjonen. 

– Man har alltid hatt falske historier og nyheter, oppkonstruerte bilder og fiksjonsscener som utgir seg for å være dokumentar. Men det er verre nå, KI er svært vanskelig å avsløre. Filmskapere fra hele verden kommer jo med manifester og erklæringer om dette, og vi trenger en variant av legeyrkets hippokratiske ed for dokumentar, sier filmskaperen. 

– Det er greit å bruke KI, men bruken må tydeliggjøres. Som i alle former for dokumentar er det ok å lyve til publikum underveis om det er gode grunner til dette, men til slutt må man være fullstendig ærlig om hva som var funnet på og hvorfor. Når alt kommer til alt, er det et spørsmål om filmskapernes integritet og ærlighet, fortsetter han. 

– Jeg synes selv det er skremmende å ikke lenger vite om noe er sant på sosiale medier. Det kommer til å påvirke den visuelle kulturen fundamentalt, med en hel generasjon mennesker som ikke lenger har noen forestilling om ekte bilder. Jeg er vanligvis optimistisk av meg, men der er jeg pessimistisk. Det er helt nødvendig å få på plass lovgivning, som disse mektige tech-brødrene kjemper hardt imot. Land over hele verden må samarbeide for å sørge for at falske bilder blir identifisert og merket. 

Under samtalen har Cousins på seg en t-skjorte med teksten «documentary kills fascism» – som kan tyde på en viss tro på dokumentarens stadige politiske slagkraft. 

– Fascismens sentrale budskap er: «Du er på knærne på grunn av den personen der borte. Om vi blir kvitt den personen, kan du reise deg og være stolt igjen.» For det meste er dette løgn og mytologi. Jeg vet det høres naivt ut, men om dokumentar kan utfordre løgn og mytologi, så er det bra, sier han. 

– Dokumentarfilm har så avgjort vært en solidaritetsmaskin i 130 år. Det finnes så mange eksempler på at dokumentarer har forbedret folks liv. Endret lovgivning. Beriket den demokratiske prosessen. Det er nøyaktig 100 år siden skotske John Grierson brukte ordet dokumentar for første gang. Tanken om at et mer opplyst samfunn vil gjøre folk i stand til bedre vurderinger når de avgir stemmer, er fortsatt helt sann. Grunnen til at folk stemmer på ytre høyre i India, Amerika og andre land, er at de ikke har nok informasjon om hvordan samfunnet fungerer eller årsakene til deres fattigdom og misnøye. Det er stadig sant at dokumentar kan forbedre den demokratiske prosessen. 

– Du høres ikke bare pessimistisk ut? 

– Jeg er pessimistisk når det gjelder punktet om KI, om falske bilder. Men overordnet sett har jeg et optimistisk menneskesyn. Vi helbredes fra vonde opplevelser. Selv har jeg vokst opp med krig i Belfast og ble stygt mobbet på skolen, men er en munter person. En av de første filmene mine handlet om nynazister og Holocaust-fornektere. Da vi var i Polen, så en av de tyske nynazistene en gammel indisk dame som ikke kunne få bagen sin ombord på toget. Han trodde jeg ikke så ham, og hjalp henne. Selv nynazistene har menneskelighet i seg. 

– Betyr det at du også er håpefull på dokumentarfilmens vegne i denne såkalte «post truth»-tiden, som åpenbart står i kontrast til dokumentarens vesen? 

– Jeg kan skjønne hvorfor folk bruker begrepet «post truth», men vi vil aldri være post sannhet. I våre individuelle liv lider vi, vi elsker, får kreft, har sex. Menneskenes liv er fulle av sannhet. Det er ikke slik at samfunnet er post sannhet, men at virkeligheten kan miste litt mening. Da er det kulturens jobb – ikke bare dokumentar, men populære tv-programmer og alt mulig – å minne oss om hva som betyr noe. Vi vil aldri bevege oss forbi sannhet. Samtidig kan jeg forså at folk i mange land blir engstelige, særlig eldre mennesker når de ser endringer skje så fort, som internett, virtuelle verdener og parallelle universer. Da kan dokumentar være en måte å beskrive det som skjer. 

Hybridfilm, RuPaul og Big Brother

De siste par tiårene har man dessuten sett en framvekst av såkalte hybridfilmer, som kombinerer elementer fra fiksjon og dokumentar.

– Etter mitt syn har iransk film fra og med nittitallet hatt en stor innflytelse på dette, med filmskapere som Abbas Kiarostami og Mohsen Makhmalbaf. Ta The Apple av Samira Makhmalbaf, der hun fikk barn til å rekonstruere sitt egenopplevde fangenskap. Det var et grep for å snakke om erfaringer, ikke et forsøk på å lyve. Jeg vil også trekke fram RuPaul’s Drag Race, som har vært en sensasjon verden over. Den ideen om leppesynking og å ha et annet, mer performativt selv, har sivet inn i kulturen, påpeker filmskaperen. 

– Når The Story of Documentary Film kommer til nittitallet, har jeg en større seksjon om det jeg kaller «mirror docs», som grovt sett sammenfaller med det mange kaller hybridfilmer. Der noens virkelige erfaringer gjenskapes av dem selv eller av skuespillere, som i Clio Barnards The Arbour. Og mange andre, som Jogo de Cena av Eduardo Coutinho og Joshua Oppenheimers The Act of Killing. Dette er fascinerende rikholdige og kunstnerisk kreative filmer, som jeg mener at stammer fra Iran og RuPaul, sier han med et smil. 

Selv om Cousins hovedsakelig har fokusert på dokumentarer i langfilmformat, omfatter The Story of Documentary Film fjernsynsdokumentarer, også i serieformat. Blant disse er både stuntkameratene i Jackass og den mangeårige britiske dokumentarserien Up, som følger en gruppe personer hvert syvende år fra 1964 og helt fram til i år. 

– Egentlig alt som fanger en form for virkelighet, sier regissøren om hva han har sett etter. 

– Jeg synes Big Brother-fenomenet var superinteressant da det først kom. Hvordan det viste mennesker. Moren min var i utgangspunktet veldig homofobisk, men så en veldig sympatisk homofil fyr i Big Brother Irland, og det forandret hennes syn på homofile.