Ritrovato-festivalen feiret i sommer 40 år under en hetebølge. Festivalens arbeid for å bevare og kuratere – og ikke minst: å hente fram glemte skatter fra arkivene – får Rushprints redaktør til å reflektere over mangelen på en helhetlig norsk politikk for bevaring.
Toppfoto fra utevisningen på Piazza Maggiore (fotokred: Il Ritrovato)
Å ankomme en filmfestival idet temperaturen nærmer seg 37 varmegrader var en ny opplevelse. Men jeg støttet meg på min fordums lesning av Jonathan Rosenbaums kino-memoarer Moving Places – om hvordan man i sørstatene på 1950-tallet søkte ly i nettopp kinoene når hetebølgene slo inn. Amerikanerne har hatt air condition i et århundre. I Europa velger vi fortsatt å lide stille i skyggen. Byen Bologna hadde likevel noe annet: En arkitektur som for flere tusen år siden tok høyde for nok svalganger til at man kan unnslippe den uforsonlige solen. Denne eldgamle klokskapen, eller historiske bevisstheten, er noe som gjennomsyrer Il Cinema Ritrovato – verdens største festival for såkalt arkivfilm. I 40 år har festivalen tålmodig gravd i filmhistoriens arkiver for å hente fram glemte skatter og gi dem en arena å skinne på. I Bologna var det ingen som klagde på været.
Årets jubileumsutgave (20- 28 juni) ble for meg en master class i nyanserik kuratering. Bredden og omfanget var imponerende. Her kunne man fordype seg i restaurerte versjoner av ruvende stumfilmklassikere som Sunrise: A song of two Humans; vi fikk nye blikk på kjente regiprofiler som Agnes Varda og glemte Hollywood-regissører som Mitchell Leisen. Andre retrospektiver omfattet Luchino Visconti og en ny versjon av hans mesterverk Leoparden; en grundig og kritisk re-evaluering av Josephine Bakers kortvarige filmkarriere og Barbara Stanwycks formidable og undervurderte innsats i Hollywood gjennom 40 år (skarpt kuratert av Molly Haskell). Jeg fikk også med meg oppgraderingen av Kurozawas første og minst kjente film, Sanshiro Sugata (1943), der mesterens avtrykk allerede var godt synlig. Det samme kan sies om Bertoluccis sensasjonelle debut Before the revolution (1964), i en alder av 22 år.
For ikke å glemme de makeløse utendørsvisningene på Piazza Maggiore hver eneste kveld. For meg ble høydepunktet den restaurerte originalversjonen av Charlie Chaplins A Dogs Life (1918). Ved siden av Shoulder Arms (som også ble vist) var det Chaplins første film i eget studio. Å se en film i sin opprinnelige form som så hemningsløst og hjertelig kommuniserer med et stort publikum, som dyrker den kollektive opplevelsen, ga enorm gjenklang i de historiske murveggene som omgir Piazza Maggiore. Stemningen og atmosfæren blant de tusenvis av frammøtte liknet ikke noe annet jeg har opplevd av utendørsvisninger.
Arbeidet med å hente fram Chaplins glemte filmer viser nødvendigheten av at mange gode krefter virker sammen for å gi en klassiker den plassen den fortjener. Det er MoMA som har ledet restaureringsarbeidet, i samarbeid med Cineteca di Bologna og Association Chaplin. Men selve restaureringen er ikke mye verd, om filmen ikke får møte publikum. Og det er her Ritrovato-festivalen spiller en uvurderlig rolle. Med det fysiske formatet som våpen har festivalen opplevd voksende oppslutning fra både publikum og filmskapere verden over. I år deltok 145 000 mennesker på festivalen. Overraskende mange er unge. Med stor entusiasme gis de glemte og neglisjerte filmene en oppmerksomhet de sjelden fikk da de kom. Og med støttespillere som Martin Scorsese og Wim Wenders kan festivalens nettverk mobilisere hver gang filmarven står i fare.
Dette siste er nok like mye en ønsketenkning fra min side, som en realitet. For mesteparten av filmarven er ikke lenger mulig å redde. Det handler mer om å redde stumpene. Alle disse aktørene utgjør et skjørt økosystem som holder liv i filmhistorien og bidrar til å belyse den på nye måter. For hver nye utgave av Ritrovato-festivalen skrives filmhistorien på nytt. Det er ingen liten bragd.
Denne lidenskapen for filmbevaring og kuratering er inspirerende. Den gjør meg samtidig nokså ille til mote når jeg vender tilbake til Norge. Det er langt igjen før man kan si at den norske filmarven er godt nok formidlet, slo filmhistoriker Gunnar Iversen fast i 2013. Denne tilstandsbeskrivelsen gjelder dessverre fortsatt. Nasjonalbiblioteket overtok ansvaret fra Norsk filminstitutt i 2008 for å samle inn, bevare og restaurere den norske filmarven. Denne oppsplittingen av ansvar mellom NB og NFI gikk på tvers av praksisen i Sverige og Danmark der de nasjonale filminstituttene har det fulle ansvaret for både bevaring og visning. Og der er det en helt annen dynamikk i dette arbeidet.
Jeg har ingen tro på å tilbakeføre alt ansvaret til NFI. Men i skrivende stund finnes ingen samlende og offensiv visjon for hvordan Nasjonalbiblioteket og NFI skal dra dette lasset sammen. Det meste skjer stykkevis og delt. Drømmen om at private aktører skal gå inn og finansiere restaureringer av norske spillefilmer, har vist seg illusorisk. NB må få bruke en større andel av sine ressurser på dette arbeidet. Den forrige Nasjonalbibliotekaren brukte mye ressurser og tid på litteraturen – fordi han hadde et klart mandat til å gjøre det. Filmens uklare mandat bør nå revurderes og spisses. Det er på høy tid med en new deal for filmbevaring.
Kjetil Lismoen er redaktør av Rushprint.
Ritrovato-festivalen feiret i sommer 40 år under en hetebølge. Festivalens arbeid for å bevare og kuratere – og ikke minst: å hente fram glemte skatter fra arkivene – får Rushprints redaktør til å reflektere over mangelen på en helhetlig norsk politikk for bevaring.
Toppfoto fra utevisningen på Piazza Maggiore (fotokred: Il Ritrovato)
Å ankomme en filmfestival idet temperaturen nærmer seg 37 varmegrader var en ny opplevelse. Men jeg støttet meg på min fordums lesning av Jonathan Rosenbaums kino-memoarer Moving Places – om hvordan man i sørstatene på 1950-tallet søkte ly i nettopp kinoene når hetebølgene slo inn. Amerikanerne har hatt air condition i et århundre. I Europa velger vi fortsatt å lide stille i skyggen. Byen Bologna hadde likevel noe annet: En arkitektur som for flere tusen år siden tok høyde for nok svalganger til at man kan unnslippe den uforsonlige solen. Denne eldgamle klokskapen, eller historiske bevisstheten, er noe som gjennomsyrer Il Cinema Ritrovato – verdens største festival for såkalt arkivfilm. I 40 år har festivalen tålmodig gravd i filmhistoriens arkiver for å hente fram glemte skatter og gi dem en arena å skinne på. I Bologna var det ingen som klagde på været.
Årets jubileumsutgave (20- 28 juni) ble for meg en master class i nyanserik kuratering. Bredden og omfanget var imponerende. Her kunne man fordype seg i restaurerte versjoner av ruvende stumfilmklassikere som Sunrise: A song of two Humans; vi fikk nye blikk på kjente regiprofiler som Agnes Varda og glemte Hollywood-regissører som Mitchell Leisen. Andre retrospektiver omfattet Luchino Visconti og en ny versjon av hans mesterverk Leoparden; en grundig og kritisk re-evaluering av Josephine Bakers kortvarige filmkarriere og Barbara Stanwycks formidable og undervurderte innsats i Hollywood gjennom 40 år (skarpt kuratert av Molly Haskell). Jeg fikk også med meg oppgraderingen av Kurozawas første og minst kjente film, Sanshiro Sugata (1943), der mesterens avtrykk allerede var godt synlig. Det samme kan sies om Bertoluccis sensasjonelle debut Before the revolution (1964), i en alder av 22 år.
For ikke å glemme de makeløse utendørsvisningene på Piazza Maggiore hver eneste kveld. For meg ble høydepunktet den restaurerte originalversjonen av Charlie Chaplins A Dogs Life (1918). Ved siden av Shoulder Arms (som også ble vist) var det Chaplins første film i eget studio. Å se en film i sin opprinnelige form som så hemningsløst og hjertelig kommuniserer med et stort publikum, som dyrker den kollektive opplevelsen, ga enorm gjenklang i de historiske murveggene som omgir Piazza Maggiore. Stemningen og atmosfæren blant de tusenvis av frammøtte liknet ikke noe annet jeg har opplevd av utendørsvisninger.
Arbeidet med å hente fram Chaplins glemte filmer viser nødvendigheten av at mange gode krefter virker sammen for å gi en klassiker den plassen den fortjener. Det er MoMA som har ledet restaureringsarbeidet, i samarbeid med Cineteca di Bologna og Association Chaplin. Men selve restaureringen er ikke mye verd, om filmen ikke får møte publikum. Og det er her Ritrovato-festivalen spiller en uvurderlig rolle. Med det fysiske formatet som våpen har festivalen opplevd voksende oppslutning fra både publikum og filmskapere verden over. I år deltok 145 000 mennesker på festivalen. Overraskende mange er unge. Med stor entusiasme gis de glemte og neglisjerte filmene en oppmerksomhet de sjelden fikk da de kom. Og med støttespillere som Martin Scorsese og Wim Wenders kan festivalens nettverk mobilisere hver gang filmarven står i fare.
Dette siste er nok like mye en ønsketenkning fra min side, som en realitet. For mesteparten av filmarven er ikke lenger mulig å redde. Det handler mer om å redde stumpene. Alle disse aktørene utgjør et skjørt økosystem som holder liv i filmhistorien og bidrar til å belyse den på nye måter. For hver nye utgave av Ritrovato-festivalen skrives filmhistorien på nytt. Det er ingen liten bragd.
Denne lidenskapen for filmbevaring og kuratering er inspirerende. Den gjør meg samtidig nokså ille til mote når jeg vender tilbake til Norge. Det er langt igjen før man kan si at den norske filmarven er godt nok formidlet, slo filmhistoriker Gunnar Iversen fast i 2013. Denne tilstandsbeskrivelsen gjelder dessverre fortsatt. Nasjonalbiblioteket overtok ansvaret fra Norsk filminstitutt i 2008 for å samle inn, bevare og restaurere den norske filmarven. Denne oppsplittingen av ansvar mellom NB og NFI gikk på tvers av praksisen i Sverige og Danmark der de nasjonale filminstituttene har det fulle ansvaret for både bevaring og visning. Og der er det en helt annen dynamikk i dette arbeidet.
Jeg har ingen tro på å tilbakeføre alt ansvaret til NFI. Men i skrivende stund finnes ingen samlende og offensiv visjon for hvordan Nasjonalbiblioteket og NFI skal dra dette lasset sammen. Det meste skjer stykkevis og delt. Drømmen om at private aktører skal gå inn og finansiere restaureringer av norske spillefilmer, har vist seg illusorisk. NB må få bruke en større andel av sine ressurser på dette arbeidet. Den forrige Nasjonalbibliotekaren brukte mye ressurser og tid på litteraturen – fordi han hadde et klart mandat til å gjøre det. Filmens uklare mandat bør nå revurderes og spisses. Det er på høy tid med en new deal for filmbevaring.
Kjetil Lismoen er redaktør av Rushprint.
