Den svenske regjeringen bevilger 40 millioner svenske kroner til å digitalisere landets filmarv i løpet av de neste fem årene. Gunnar Iversen, professor i filmvitenskap ved NTNU, ser svært positivt på den svenske regjeringens satsning på digitalisering av filmarven.

– Det er strålende dersom den svenske regjeringen setter av 40 millioner til å digitalisere den svenske filmarven. De mener det vil rekke til omkring 500 filmer. Dersom det er spillefilmer, og den norske regjeringen gjør det tilsvarende, kan vi faktisk få de fleste udigitaliserte av våre spillefilmer digitaliserte. Med enda litt mer kan de lange dokumentarfilmene også legges til, sier Iversen. 

Jon Arild Olsen, direktør for Fag og forskning i Nasjonalbiblioteket, mener imidlertid at det trengs en mer langsiktig og robust løsning for den svenske filmarven.

– Det er fint at Svenska filminstitutet har fått midler til å digitalisere hundre spillefilmer i året i løpet av en periode på fem år. Samtidig er det klart at det trengs en mer langsiktig og robust løsning for at hele den rike svenske filmarven skal bli tilgjengelig i en tidsalder hvor all produksjon og formidling av film skjer digitalt. Prosjektet omfatter cirka 20 prosent av den totale svenske spillefilmarven og sier ikke noe om hva som skal gjøres videre, sier Olsen.

Utfasing av filmformater

Arild Jørgensen, filmarkivar i Nasjonalbiblioteket, forteller om bakgrunnen for hvorfor den svenske regjeringen nå tar grep:

– De har forstått (noen har kanskje visket dem i øret) at filmkopier som visningsformat er på vei til å dø ut i full fart. Filmkopier vil fortsatt bli vist på cinematek, filmklubber og festivaler også framover. Det finnes fortsatt gammelt visningsutstyr og mennesker som kan bruke en framviser. Men det er nesten ingen som lengre får opplæring i å vise på den gamle måten. Filmkopiene har havnet sammen med andre gamle døde visningsmedier på museum. Redselen for ikke å få filmkopier overført til digitale filer har så smått begynt å slå inn hos de som er ansvarlige for å ta vare på den nasjonale kulturarven, sier Jørgensen og fortsetter:

– Årsaken er at de som lager og utvikler utstyr som kan overføre film til videofiler sliter. En del firmaer har allerede gått konkurs. Enkelte pessimister snakker om at tidsfristen er ti år før det kanskje ikke er mulig å få tak i maskiner, deler og ikke minst mennesker som har kunnskap om hvordan de betjener slikt utstyr. Her må kanskje lokale myndigheter i samarbeid med internasjonale organisasjoner komme med økonomisk støtte for å opprettholde teknikken og kunnskapen om dette utdøende yrket. Ellers vil vi i nær framtid ikke ha annen mulighet enn å se de meste kjente gamle filmformater som 8mm, 9,5mm, 16mm, 17,5mm, 28mm, 35mm og 70mm for å nevne noen (muligens på gammelt utstyr som noen kanskje fortsatt har). Å se mange gamle filmer som videofiler vil ikke være mulig for det store flertallet. Det er bare å nevne at i løpet av den lille digitale perioden på noen tiår er det datafiler eller digitale filer vi ikke lenger kan spille av.

Den norske filmarven

Hva så med digitaliseringen av den norske filmarven – er den god nok? Olsen mener Nasjonalbiblioteket har kompetanse og infrastruktur til å gjennomføre liknende prosjekter som i Sverige.

– Den norske tilnærmingen er mer robust og langsiktig enn den man har valgt i Sverige og har en annen innretning. Valget av løsning gjenspeiler nok også forskjeller i organiseringen av filmbevaring i de to landene. Nasjonalbiblioteket er en langt større organisasjon enn Svenska filminstitutet og har lang erfaring med digital bevaring og formidling, og med kompetanse og infrastruktur til å gjennomføre denne typen prosjekter innenfor eksisterende budsjettrammer, sier Olsen. 

Jørgensen mener det er nødvendig med en løft fra de norske myndighetene.

– Når bakgrunnsteppet er så dystert for overføring av gamle filmer til videofiler er det helt nødvendig med et løft fra myndighetene før det er for sent. Ikke minst må digitaliseringstempoet økes betraktelig. Her må høykvalitetsfilmskannere som fortsatt finnes i Norden tas i bruk slik at de går hele tiden, at kunnskapen på dette området holdes i live, at nok folk ansettes og utdannes, at nok utstyr kjøpes inn før det er for sent. Når digitaliseringsbølgen slo ut den gamle innarbeidede visningsteknologien på kino som hadde vært i bruk i over 100 år så raskt, så kan man godt tenke seg hva som kan skje med mulighetene for digitalt å overføre plastrullene med film, sier Jørgensen.

Iversen sier det er et godt stykke igjen før den norske filmarven er godt nok formidlet.

– Nasjonalbiblioteket gjør en god jobb, men med mer midler, større bevissthet og en større plan kunne vi kommet mye lenger. Ikke minst når det gjelder dokumentarfilmen, som har en stor kulturhistorisk verdi i tillegg til den filmhistoriske.

Tilgangen på norsk filmhistorie må bli bedre, er appellen fra Iversen.

– Det er langt igjen før man kan si at den norske filmarven er godt nok formidlet. Tilgangen til norsk filmhistorie er ikke god, og må bli bedre. Det er ikke bare et spørsmål om en slags museal virksomhet, gjennom å formidle film- og kulturhistorie, men det er et spørsmål om å skape en bedre filmkultur. Som kanskje til og med kan bidra til enda bedre filmproduksjon i dag, avslutter Iversen.