Konsulentordningen i NFI føles ofte som et lotteri, der loddene blir flere, og sjansene derav mindre for hver runde. Slik havarerer ikke bare prosjekter, men også karrierer, mener regissør Ole Giæver. Her slutter han seg til Robsahm og Ekerhovds innlegg og gjenforteller en av sine runder i konsulentordningens intrikate labyrinter.
Portrettfoto av Ole Giæver er tatt av Siv Dolmen.
I det samme jeg ferdigstilte denne teksten, kom produsentene Thomas Robsahm og Maria Ekerhovd med et innlegg med mange av de samme poengene. Teksten min kan ses som et supplement fra en regissørs perspektiv og en anerkjennelse av utfordringene de adresserer.
Hvordan klage sin nød, uten å fremstå sutrete og selvmedlidende? Særlig med tanke på at det er flere som befinner seg i en liknende situasjon. Det får stå sin prøve. Intensjonen er å peke på noe utenfor meg selv, og jeg skal forsøke å gi mel til mer enn min egen kake.
Først en kort erkjennelse av at det er generelt krevende tider for hele kulturfeltet, og mange kamper som kjempes parallelt. Den viktigste er kanskje kampen om oppmerksomheten. I den nyliberale oppmerksomhetsøkonomien er det vanskelige kår for de kunstnerisk ambisiøse og utfordrende filmene, filmer som søker å sette et avtrykk hos publikum. Den kommersielle medieaktøren TV2 sier det til og med rett ut: Mindre sær kunstfilm. Mer av det du egentlig vil se.
Det med egentlig er for øvrig en løgnaktig påstand, men jeg skal ikke gå så dypt inn i det her, annet enn å konstatere at både kommersielle og statlige aktører bøyer seg for markedskreftene, noe som betyr mer lettfordøyelig reality og mindre substansielt drama. At lengselen etter drama fins, og i sannhet er det folk egentlig vil ha, har vi eksempelvis fått bekreftet av mottakelsen til filmer som Elskling og Affeksjonsverdi.
Vi som har hatt som hovedgeskjeft å lage fiksjonsfilm merker bortprioriteringen av dramaserier ved at søknadslistene til støtteordningene for spillefilm vokser for hver runde. Nå sist opp fra 34 til 51 søkere. Det gjør et allerede trangt nåløye, enda trangere.
De aller fleste filmregissører i min generasjon har, for hver realisert film, en historie bak seg med flere avslag, både til prosjektet de endelig fikk støtte til, men også til prosjekter, som på grunn av for mange avslag, aldri ble noe av. Det er ingen menneskerett å lage film, og jeg tror vi stort sett er takknemlig for de mulighetene vi får, alltid med et håp om at hvis vi er dyktig i arbeidet og oppnår dokumenterbare resultater i form av gode kritikker, deltakelse på anerkjennende festivaler eller anstendige publikumstall, så vil det bli litt enklere neste gang.
At mine illusjoner om at det skal være mulig å livnære seg som filmskaper har fått seg en realitetssjekk i løpet av de siste årene, handler ikke bare om de nevnte utfordringene nær alle filmarbeidere står i. Det handler også om at konsulentordningen, som er den viktigste tilskuddsordningen for filmskapere med høye kunstneriske ambisjoner, fremstår som mer uforutsigbar enn hva jeg kan huske at den har vært tidligere. Og det er nå jeg står i fare for å mele min egen kake her, for det ligger selvsagt implisitt i det jeg skriver, at jeg er fortvilet over egen situasjon. Men jeg vet at det er flere som føler på det samme, så les gjerne dette som en opptegnelse fra én etablert filmskapers kjellerdyp, med visshet om at det fins flere.
For å gi et eksempel på uforutsigbarheten i Norsk filminstitutts konsulentordning, vil jeg by på en liten protokoll fra søknadsprosessen til «Foreldremøtet», prosjektet jeg for tiden brenner for at skal ut i offentligheten:
I juni 2022, mottar «Foreldremøtet» Manusutvikling Fase 1 hos Konsulent A, og senere Fase 2 hos Konsulent B, begge uttrykker stor begeistring for prosjektet. Etter å ha skrevet et par versjoner av manus, søker produsent Renée Mlodyszewski og jeg, om en relativt høy sum utvikling fra Konsulent A våren 2024. Vi får innvilget støtte og lager en 11 minutter lang pilot, gjør et større castingarbeid og skriver ny versjon av manuset.
Prosjektet får svært god resonans innad i bransjen, det er lett å få avtaler med distributør, salgsagent, co-produsent og kringkaster. Vi søker produksjonsstøtte hos Konsulent A i august 2024, men får avslag, dog med positive tilbakemeldinger. Dette er, dessverre for vår del, siste tildelingsrunde for Konsulent A. Vi søker da umiddelbart utvikling fra Konsulent B, men får avslag.
Vi jobber med å forbedre søknaden og søker om produksjonsstøtte til Konsulent C, som nylig har tiltrådt, og får avslag også der. Men Konsulent C liker prosjektet, så vi får innvilget utviklingsstøtte, imøtekommer konsulentens innspill på manuset uten å gå på kompromiss med våre egne visjoner og søker på nytt til Konsulent C i september 2025.
Igjen blir det avslag, men vi får nå svært gode signaler på at vi bør søke hos vedkommende en tredje gang. Endelig er det vår tur, tenker vi. Men så sier Konsulent C opp stillingen sin. Igjen må vi begynne fra scratch med en ny konsulent. Vi jobber med å forbedre manus og styrke prosjektet ytterligere og sikter oss inn på Konsulent D, som vi tror vil like prosjektet. Underveis får vi vite at det vil komme flere nye søknader til denne runden fra filmskapere som tidligere har fått støtte fra vedkommende. (Om dette har noen betydning for vurderingene som gjøres, vet vi ikke. Men det illustrerer en usikkerhet mange søkere kjenner på når de forsøker å navigere i konsulentordningen.) Vi velger derfor å søke hos Konsulent E i stedet. I mai 2026 får vi avslag for fjerde gang.
Hadde det vært sånn at fortellingen og rammene for prosjektet vårt fikk en kyndig og kollektiv vurdering til å ikke holde mål, så kunne vi nok lettere forsont oss med avslagene. Men i vårt tilfelle har tilbakemeldingene fra mer enn én konsulent vært gode og oppmuntrende. Vi fikk også svært gode resultater på publikumsinnsikten vi gjennomførte (med støtte fra NFI), og manuset engasjerer og berører de aller fleste som kommer i kontakt med prosjektet, også uavhengige lesere. Men vi kan dessverre ikke omsette gode ord til produksjonsmidler. Fire avslag, på et prosjekt som møter stor begeistring hos nær samtlige publikumsrespondenter og bransjeaktører, inkludert samarbeidspartnere i Sverige og Danmark. I tillegg tilsier bakkatalogen at vi bør ha gode forutsetninger for en god mottakelse, både nasjonalt og internasjonalt, hvorav alle fire filmer har fått jevnt over gode anmeldelser og bred festivaldeltakelse, de tre første ble vist i Berlins Panoramaseksjon og den fjerde og foreløpig siste fikk over 100.000 besøk på kino.
Alle som får avslag føler seg nok mer eller mindre forurettet og helt rettferdig blir det aldri, men når vektingen og prioriteringene er så vanskelig å avkode, savnes det en mer objektiv vurdering enn den til enhver tid sittende konsulents subjektive smak. Og fordi konsulentene er på åremål, hvorav noen også slutter tidligere, oppleves tildelingsrundene litt for mye som et lotteri, der alle loddene legges tilbake i bøtta for hver gang, for tiden med enda flere lodd i hver trekning. Prosjektet som én konsulent har øverst i bunken, havner plutselig langt ned i bunken hos en annen. Og dette er bare en antagelse, men det oppleves som at den subjektive smaken har for stor vekt, og at objektive kriterier og dokumenterte resultater, veier for lite.
Selv om jeg alltid blir skuffet ved et avslag, er det i det minste lettere å akseptere, og å opprettholde tilliten til ordningen, hvis de som får tilskudd har bevist sitt fortellertalent tidligere. Så må debutanter selvsagt få muligheten, noe Neo-ordningen også ivaretar. Det bør i sum, over tid, være en fornuftig vekting av støtte til nye og etablerte filmskapere. Det jeg mener blir galt er hvis den generelle vektingen og omfordelingen av tilskuddene i konsulentordningen over tid ender opp med å bortprioritere filmskapere som har oppnådd dokumenterte resultater. Hvordan skal man ellers kunne bygge en karriere? Så må det selvsagt være visse indikatorer som tilsier at fortellingen og prosjektet har potensiale. Jeg mener at ingen bør få støtte utelukkende basert på hva de har gjort før. Det fins eksempler på suksessfulle regissører som sluttet å lage gode filmer.
Det vil alltid være reaksjoner på tildelingene, og jeg ville helt sikkert gjort feilprioriteringer hadde jeg selv skulle tatt beslutninger basert på egen smak. Det er ikke konsulentene per se jeg har problemer med, det er utryggheten og forvirringen vi som bransje utsettes for når tildelingene fremstår såpass vilkårlige. Kanskje retningslinjene for konsulentene bør revideres og at vektingen av de ulike vurderingskriteriene må tydeliggjøres, for å sikre filmskaperne og produksjonsselskapene noe mer stabilitet og forutsigbarhet?
Det er få som blir gamle i filmbransjen. Både regissører og andre fagsjefer faller gradvis fra, og jeg er takknemlig for at jeg tross alt har fått muligheten til være aktiv relativt lenge. Det sitter langt inne å gi opp. Vi som er kreatører brenner for å nå ut med fortellingene våre, ellers hadde vi ikke orket den underliggende uroen som følger med så usikre fremtidsutsikter. Men årene går, bufferkontoen tømmes, og når avslagene vedvarer, kommer det omsider til et punkt der vi av nød ikke har annet valg enn å takke for oss.
Det er helt sikkert fordeler med dagens tilskuddsordning, men jeg ser det som en alvorlig ulempe at filmskapere som oppnår dokumenterte resultater, ikke opplever at støttesystemet er forutsigbart nok til å bygge en karriere. Også nye filmskapere trenger en forsikring om at hvis de lykkes med filmene de lager, så vil det styrke videre muligheter.
Det er til enhver tid to konsulenter, så muligheten for en ny vurdering er der, men fordi den subjektive smaken angivelig er det avgjørende også hos den andre konsulenten, føles det likevel som et lotteri, der loddene blir flere, og sjansene derav mindre, for hver runde. Ved forrige tildeling var det et helt nytt lodd i bøtta til konsulenten vi søkte til, som stakk av med hele potten. Det deles ikke ut trøstepremier for tålmodighet og pågangsmot. Slik havarerer omsider ikke bare et prosjekt, men også en karriere.
Jeg støtter for øvrig opp om flere av forslagene til Robsahm og Ekerhovd, med et særskilt ønske om at NFI utvikler en strategi for hvordan de kan bidra til å ivareta filmskapere med dokumenterte resultater, og er mer åpen og konkret om hvordan søknadene prioriteres og vektes i konsulentordningen.
Ole Giæver er regissør og forfatter. Han har skrevet og regissert blant annet La Elva Leve og Mot Naturen.
Konsulentordningen i NFI føles ofte som et lotteri, der loddene blir flere, og sjansene derav mindre for hver runde. Slik havarerer ikke bare prosjekter, men også karrierer, mener regissør Ole Giæver. Her slutter han seg til Robsahm og Ekerhovds innlegg og gjenforteller en av sine runder i konsulentordningens intrikate labyrinter.
Portrettfoto av Ole Giæver er tatt av Siv Dolmen.
I det samme jeg ferdigstilte denne teksten, kom produsentene Thomas Robsahm og Maria Ekerhovd med et innlegg med mange av de samme poengene. Teksten min kan ses som et supplement fra en regissørs perspektiv og en anerkjennelse av utfordringene de adresserer.
Hvordan klage sin nød, uten å fremstå sutrete og selvmedlidende? Særlig med tanke på at det er flere som befinner seg i en liknende situasjon. Det får stå sin prøve. Intensjonen er å peke på noe utenfor meg selv, og jeg skal forsøke å gi mel til mer enn min egen kake.
Først en kort erkjennelse av at det er generelt krevende tider for hele kulturfeltet, og mange kamper som kjempes parallelt. Den viktigste er kanskje kampen om oppmerksomheten. I den nyliberale oppmerksomhetsøkonomien er det vanskelige kår for de kunstnerisk ambisiøse og utfordrende filmene, filmer som søker å sette et avtrykk hos publikum. Den kommersielle medieaktøren TV2 sier det til og med rett ut: Mindre sær kunstfilm. Mer av det du egentlig vil se.
Det med egentlig er for øvrig en løgnaktig påstand, men jeg skal ikke gå så dypt inn i det her, annet enn å konstatere at både kommersielle og statlige aktører bøyer seg for markedskreftene, noe som betyr mer lettfordøyelig reality og mindre substansielt drama. At lengselen etter drama fins, og i sannhet er det folk egentlig vil ha, har vi eksempelvis fått bekreftet av mottakelsen til filmer som Elskling og Affeksjonsverdi.
Vi som har hatt som hovedgeskjeft å lage fiksjonsfilm merker bortprioriteringen av dramaserier ved at søknadslistene til støtteordningene for spillefilm vokser for hver runde. Nå sist opp fra 34 til 51 søkere. Det gjør et allerede trangt nåløye, enda trangere.
De aller fleste filmregissører i min generasjon har, for hver realisert film, en historie bak seg med flere avslag, både til prosjektet de endelig fikk støtte til, men også til prosjekter, som på grunn av for mange avslag, aldri ble noe av. Det er ingen menneskerett å lage film, og jeg tror vi stort sett er takknemlig for de mulighetene vi får, alltid med et håp om at hvis vi er dyktig i arbeidet og oppnår dokumenterbare resultater i form av gode kritikker, deltakelse på anerkjennende festivaler eller anstendige publikumstall, så vil det bli litt enklere neste gang.
At mine illusjoner om at det skal være mulig å livnære seg som filmskaper har fått seg en realitetssjekk i løpet av de siste årene, handler ikke bare om de nevnte utfordringene nær alle filmarbeidere står i. Det handler også om at konsulentordningen, som er den viktigste tilskuddsordningen for filmskapere med høye kunstneriske ambisjoner, fremstår som mer uforutsigbar enn hva jeg kan huske at den har vært tidligere. Og det er nå jeg står i fare for å mele min egen kake her, for det ligger selvsagt implisitt i det jeg skriver, at jeg er fortvilet over egen situasjon. Men jeg vet at det er flere som føler på det samme, så les gjerne dette som en opptegnelse fra én etablert filmskapers kjellerdyp, med visshet om at det fins flere.
For å gi et eksempel på uforutsigbarheten i Norsk filminstitutts konsulentordning, vil jeg by på en liten protokoll fra søknadsprosessen til «Foreldremøtet», prosjektet jeg for tiden brenner for at skal ut i offentligheten:
I juni 2022, mottar «Foreldremøtet» Manusutvikling Fase 1 hos Konsulent A, og senere Fase 2 hos Konsulent B, begge uttrykker stor begeistring for prosjektet. Etter å ha skrevet et par versjoner av manus, søker produsent Renée Mlodyszewski og jeg, om en relativt høy sum utvikling fra Konsulent A våren 2024. Vi får innvilget støtte og lager en 11 minutter lang pilot, gjør et større castingarbeid og skriver ny versjon av manuset.
Prosjektet får svært god resonans innad i bransjen, det er lett å få avtaler med distributør, salgsagent, co-produsent og kringkaster. Vi søker produksjonsstøtte hos Konsulent A i august 2024, men får avslag, dog med positive tilbakemeldinger. Dette er, dessverre for vår del, siste tildelingsrunde for Konsulent A. Vi søker da umiddelbart utvikling fra Konsulent B, men får avslag.
Vi jobber med å forbedre søknaden og søker om produksjonsstøtte til Konsulent C, som nylig har tiltrådt, og får avslag også der. Men Konsulent C liker prosjektet, så vi får innvilget utviklingsstøtte, imøtekommer konsulentens innspill på manuset uten å gå på kompromiss med våre egne visjoner og søker på nytt til Konsulent C i september 2025.
Igjen blir det avslag, men vi får nå svært gode signaler på at vi bør søke hos vedkommende en tredje gang. Endelig er det vår tur, tenker vi. Men så sier Konsulent C opp stillingen sin. Igjen må vi begynne fra scratch med en ny konsulent. Vi jobber med å forbedre manus og styrke prosjektet ytterligere og sikter oss inn på Konsulent D, som vi tror vil like prosjektet. Underveis får vi vite at det vil komme flere nye søknader til denne runden fra filmskapere som tidligere har fått støtte fra vedkommende. (Om dette har noen betydning for vurderingene som gjøres, vet vi ikke. Men det illustrerer en usikkerhet mange søkere kjenner på når de forsøker å navigere i konsulentordningen.) Vi velger derfor å søke hos Konsulent E i stedet. I mai 2026 får vi avslag for fjerde gang.
Hadde det vært sånn at fortellingen og rammene for prosjektet vårt fikk en kyndig og kollektiv vurdering til å ikke holde mål, så kunne vi nok lettere forsont oss med avslagene. Men i vårt tilfelle har tilbakemeldingene fra mer enn én konsulent vært gode og oppmuntrende. Vi fikk også svært gode resultater på publikumsinnsikten vi gjennomførte (med støtte fra NFI), og manuset engasjerer og berører de aller fleste som kommer i kontakt med prosjektet, også uavhengige lesere. Men vi kan dessverre ikke omsette gode ord til produksjonsmidler. Fire avslag, på et prosjekt som møter stor begeistring hos nær samtlige publikumsrespondenter og bransjeaktører, inkludert samarbeidspartnere i Sverige og Danmark. I tillegg tilsier bakkatalogen at vi bør ha gode forutsetninger for en god mottakelse, både nasjonalt og internasjonalt, hvorav alle fire filmer har fått jevnt over gode anmeldelser og bred festivaldeltakelse, de tre første ble vist i Berlins Panoramaseksjon og den fjerde og foreløpig siste fikk over 100.000 besøk på kino.
Alle som får avslag føler seg nok mer eller mindre forurettet og helt rettferdig blir det aldri, men når vektingen og prioriteringene er så vanskelig å avkode, savnes det en mer objektiv vurdering enn den til enhver tid sittende konsulents subjektive smak. Og fordi konsulentene er på åremål, hvorav noen også slutter tidligere, oppleves tildelingsrundene litt for mye som et lotteri, der alle loddene legges tilbake i bøtta for hver gang, for tiden med enda flere lodd i hver trekning. Prosjektet som én konsulent har øverst i bunken, havner plutselig langt ned i bunken hos en annen. Og dette er bare en antagelse, men det oppleves som at den subjektive smaken har for stor vekt, og at objektive kriterier og dokumenterte resultater, veier for lite.
Selv om jeg alltid blir skuffet ved et avslag, er det i det minste lettere å akseptere, og å opprettholde tilliten til ordningen, hvis de som får tilskudd har bevist sitt fortellertalent tidligere. Så må debutanter selvsagt få muligheten, noe Neo-ordningen også ivaretar. Det bør i sum, over tid, være en fornuftig vekting av støtte til nye og etablerte filmskapere. Det jeg mener blir galt er hvis den generelle vektingen og omfordelingen av tilskuddene i konsulentordningen over tid ender opp med å bortprioritere filmskapere som har oppnådd dokumenterte resultater. Hvordan skal man ellers kunne bygge en karriere? Så må det selvsagt være visse indikatorer som tilsier at fortellingen og prosjektet har potensiale. Jeg mener at ingen bør få støtte utelukkende basert på hva de har gjort før. Det fins eksempler på suksessfulle regissører som sluttet å lage gode filmer.
Det vil alltid være reaksjoner på tildelingene, og jeg ville helt sikkert gjort feilprioriteringer hadde jeg selv skulle tatt beslutninger basert på egen smak. Det er ikke konsulentene per se jeg har problemer med, det er utryggheten og forvirringen vi som bransje utsettes for når tildelingene fremstår såpass vilkårlige. Kanskje retningslinjene for konsulentene bør revideres og at vektingen av de ulike vurderingskriteriene må tydeliggjøres, for å sikre filmskaperne og produksjonsselskapene noe mer stabilitet og forutsigbarhet?
Det er få som blir gamle i filmbransjen. Både regissører og andre fagsjefer faller gradvis fra, og jeg er takknemlig for at jeg tross alt har fått muligheten til være aktiv relativt lenge. Det sitter langt inne å gi opp. Vi som er kreatører brenner for å nå ut med fortellingene våre, ellers hadde vi ikke orket den underliggende uroen som følger med så usikre fremtidsutsikter. Men årene går, bufferkontoen tømmes, og når avslagene vedvarer, kommer det omsider til et punkt der vi av nød ikke har annet valg enn å takke for oss.
Det er helt sikkert fordeler med dagens tilskuddsordning, men jeg ser det som en alvorlig ulempe at filmskapere som oppnår dokumenterte resultater, ikke opplever at støttesystemet er forutsigbart nok til å bygge en karriere. Også nye filmskapere trenger en forsikring om at hvis de lykkes med filmene de lager, så vil det styrke videre muligheter.
Det er til enhver tid to konsulenter, så muligheten for en ny vurdering er der, men fordi den subjektive smaken angivelig er det avgjørende også hos den andre konsulenten, føles det likevel som et lotteri, der loddene blir flere, og sjansene derav mindre, for hver runde. Ved forrige tildeling var det et helt nytt lodd i bøtta til konsulenten vi søkte til, som stakk av med hele potten. Det deles ikke ut trøstepremier for tålmodighet og pågangsmot. Slik havarerer omsider ikke bare et prosjekt, men også en karriere.
Jeg støtter for øvrig opp om flere av forslagene til Robsahm og Ekerhovd, med et særskilt ønske om at NFI utvikler en strategi for hvordan de kan bidra til å ivareta filmskapere med dokumenterte resultater, og er mer åpen og konkret om hvordan søknadene prioriteres og vektes i konsulentordningen.
Ole Giæver er regissør og forfatter. Han har skrevet og regissert blant annet La Elva Leve og Mot Naturen.
