Hva har en norsk produsents deltakelse på en filmfestival i det okkuperte Vest-Sahara med norsk filmbransjes frierferd i Kina å gjøre? Og bør israelske og russiske filmskapere – for ikke å si Christopher Nolan og «The Odyssey» – boikottes om de mottar tilskudd fra en okkupant?
Kanskje la du merke til det på sosiale medier i sommer uten å få med deg de fulle implikasjonene. På forsommeren reiste den norske produsenten Anders Tangen (Lilyhammer, Exit, Vikingane) til Vest-Sahara for å sitte i juryen på Dakhla internasjonale filmfestival. Han ble konfrontert underveis av TV2 om at festivalen inngår i marokkanske myndigheters legitimering av sin okkupasjon av Vest-Sahara. Norge har ikke akseptert denne anekteringen og har ingen diplomatisk tilstedeværelse i området. Deler av Vest-Sahara er minelagt og Marokko har satt opp en mur i området som kan matche Israels mur overfor palestinerne både i omfang og intensjon. Den opprinnelige urbefolkningen i Vest-Sahara, saharawiene, er fordrevet til isolerte flyktningleire. Freedom House rangerer området blant de minst frie i verden med tanke på politiske og sivile rettigheter.
Men det gjorde ikke inntrykk på Tangen. Han var der blant annet for å hedre en kollega og møte filmskapere fra ulike land. Jeg tror på dialog, ikke på kulturboikott, sa Tangen til en reporter i TV2. Det var likevel ingen initiativ på festivalen som inviterte til samtale eller dialog om den betente okkupasjonen. Det var som om okkupasjonen ikke eksisterer og Vest Sahara er en liberal og harmonisk oase ute i ørkenen.
Jeg har tidligere vært på Marrakech film festival og opplevd hvordan Marokko bygger seg goodwill ved hjelp av internasjonale bransjeprofiler og stjerner. Marrakech fungerer også som et utstillingsvindu der kongeriket kan smykke seg med liberale verdier de vanligvis ikke fremmer overfor egen befolkning. Premissene er likevel ryddigere og mer oversiktelige enn i Vest-Sahara. For i det øyeblikket du som bransjeaktør trår på okkupert grunn og tar en selfie i smoking, slik Tangen gjorde på Instagram, har du blitt en brikke i et spill.
Kanskje tenkte Tangen at om Christopher Nolan kan, så kan vel han også? Noen scener i kinoaktuelle The Odyssey er nemlig spilt inn i Dakhla. Filmprosjektet har benyttet seg av Marokkos skatteinsentiver ved å legge opptakene dit. Det har ledet til krass kritikk Nolan foreløpig ikke har svart på.
Filmproduksjon blir stadig mer global og norsk film reiser ute som aldri før. Dermed oppstår slike dilemmaer oftere. Og at film er en effektiv og synlig kulturbærer, har også norske myndigheter fått øynene opp for.
I fjor sommer reiste en norsk delegasjon byråkrater og filmfolk til Kina, deriblant Anders Tangen. Han var der som produsent av The Long Road to the Director’s Chair, Vibeke Løkkebergs arkivdokumentar om feministbevegelsens fremvekst på 1970-tallet. Løkkeberg ble invitert i kraft av hele sin karriere, og turen ble finansiert av NFI. Løkkeberg inngikk i et norsk momentum som allerede hadde startet i april da Elskling ble premiert med to priser under Beijing International Film Festival i (senere fikk filmen kinodistribusjon i Kina).
Med på reisen var også representanter for norske myndigheter som her så muligheten til å normalisere forholdet til Kina etter en kjølig periode. Invitasjonen sammenfalt med 30-årsjubileet for Beijing-erklæringen som det offisielle Kina regner som «det mest progressive veikartet for å fremme kvinners rettigheter og likestilling» (Sitatet er fra Kinas ambassade i Norge og ble gjengitt i pressemeldingen fra produsenten). Løkkeberg håpet på sin side å få diskutere kvinnenes posisjon i Kina med det kinesiske filmmiljøet.
Dette var i utgangspunktet et velment initiativ, av både norsk filmbransje og kulturmyndigheter. I en tid da tradisjonelle allierte svikter oss, har vi kanskje ikke lenger råd til å heve moralske pekefingre over mangelen på demokrati i Kina. Kanskje er dialog, som det heter, veien å gå videre. Men det er en vei som er full av snublesteiner.
I fjor høst ble den kinesiske filmen Her Heart Beats in its Cage tildelt prisen for beste kvinnelige skuespiller (Zhao Xiaohong) under San Sebastián-festivalen. Filmen, som også har kvinnelig regissør (Qin Xiaoyu), forteller den virkelige historien om en kvinne som blir fengslet etter å ha drept sin voldelige ektemann i det hun mener er selvforsvar. Det uvanlige ved filmen er at denne virkelige kvinnen, Zhao Xiaohong, spiller seg selv i filmen. Det førte til voldsomme reaksjoner i den kinesiske mannosfæren på sosiale medier. Ja, så sterke var reaksjonene at kinesiske myndigheter på forsommeren i år konfiskerte filmen og stanset videre distribisjon. Årsaken skal angivelig være produsentens «brudd på formelle søknadskriterier». I dag er både filmen, Xiaohong og Xiaoyu forsvunnet fra kinesisk offentlighet. Bare få uker etter hendelsen kunne The Guardian melde at sensuren kinesiske filmskapere utsettes for har aldri vært hardere. Beijing International Film Festival holder det gående, under streng kontroll, mens Beijing Independent Film Festival ble lagt ned med tvang i 2014.
I lys av slike kjensgjerninger framstår ikke det norske besøket like uproblematisk lenger. For mens kinesiske myndigheter kunne pynte seg med norsk søttitallsfeminisme, for å fremheve sin egen Bejing-erklæring, blir kinesiske kvinnelige filmskapere bragt til taushet i kulissene.
Jeg mener ikke at vi skal holde oss unna Kina. Landet sitter på nøkkelen til også mange positive utviklingstrekk, særlig innen klima og miljø. Jeg mener likevel at særlig filmskapere – som til daglig er profesjonelle iscenesettere – har et spesielt ansvar for ikke å la seg bruke politisk. De vet bedre enn noen andre hvordan audiovisuelle virkemidler kan påvirke oss – og villede oss. De har en plikt til å undersøke menneskerettighetssituasjonen i et hvilket som helst land der de skal spille inn en film eller gå på rød løper.
Samtidig er jeg av den oppfatning at dette er spørsmål det ikke alltid finnes krystallklare svar på. Kulturboikott vil noen ganger kunne ramme urettferdig og mot sin hensikt. Det viser tilfellet med den israelske filmskaperen Nadav Lapid som i sommer ble utsatt for boikott da han skulle delta på FID-festivalen i Marseilles.
Lapid har levd i eksil siden 2021 og laget en rekke filmer som er grunnleggende kritisk til Israels okkupasjon. Hans siste film, Yes, er et knallhardt oppgjør med israelsk nasjonalisme. Det som gjør filmen problematisk er at den har mottatt tilskudd fra Israel Film Fund (som er delvis finansiert av den israelske staten). Lapid insisterer på at dette fondet opererer uavhengig av offisiell israelsk politikk. Men man kan selvsagt stille spørsmål ved om det i dag er mulig. Lapid har fått mye støtte fra andre profilerte filmskapere og har kommet med relevante og gode innspill til debatten. Han er ikke noe hjelpesløst offer, og mener at debatten om filmen er en distraksjon fra det som betyr aller mest: situasjonen for palestinerne.
Selv har jeg forsøkt å følge en kjøreregel: Filmer eller festivaler som er finansiert av en okkupant, eller er spilt inn eller foregår på okkupert område, er noe jeg skal unngå. Men noen ganger møter man seg selv i døra. Jeg kommer til å se Yes på nytt, om jeg får sjansen, og jeg kunne tenke meg å skrive mer om filmen. Min tekst om The Odyssey i Aftenposten er et annet og mer ufrivillig brudd med egne regler. Jeg var ikke klar over at filmen var delvis spilt inn på okkupert land da jeg anmeldte filmen. Nå står den rosende anmeldelsen der som et vitnesbyrd om en anmelder som ikke fulgte godt nok med i timen. Jeg burde i det minste ha nevnt filmens etiske blemme. Vi er alle ofte implisert, enten vi er klar over det eller ikke.
Kjetil Lismoen er redaktør av Rushprint.
Hva har en norsk produsents deltakelse på en filmfestival i det okkuperte Vest-Sahara med norsk filmbransjes frierferd i Kina å gjøre? Og bør israelske og russiske filmskapere – for ikke å si Christopher Nolan og «The Odyssey» – boikottes om de mottar tilskudd fra en okkupant?
Kanskje la du merke til det på sosiale medier i sommer uten å få med deg de fulle implikasjonene. På forsommeren reiste den norske produsenten Anders Tangen (Lilyhammer, Exit, Vikingane) til Vest-Sahara for å sitte i juryen på Dakhla internasjonale filmfestival. Han ble konfrontert underveis av TV2 om at festivalen inngår i marokkanske myndigheters legitimering av sin okkupasjon av Vest-Sahara. Norge har ikke akseptert denne anekteringen og har ingen diplomatisk tilstedeværelse i området. Deler av Vest-Sahara er minelagt og Marokko har satt opp en mur i området som kan matche Israels mur overfor palestinerne både i omfang og intensjon. Den opprinnelige urbefolkningen i Vest-Sahara, saharawiene, er fordrevet til isolerte flyktningleire. Freedom House rangerer området blant de minst frie i verden med tanke på politiske og sivile rettigheter.
Men det gjorde ikke inntrykk på Tangen. Han var der blant annet for å hedre en kollega og møte filmskapere fra ulike land. Jeg tror på dialog, ikke på kulturboikott, sa Tangen til en reporter i TV2. Det var likevel ingen initiativ på festivalen som inviterte til samtale eller dialog om den betente okkupasjonen. Det var som om okkupasjonen ikke eksisterer og Vest Sahara er en liberal og harmonisk oase ute i ørkenen.
Jeg har tidligere vært på Marrakech film festival og opplevd hvordan Marokko bygger seg goodwill ved hjelp av internasjonale bransjeprofiler og stjerner. Marrakech fungerer også som et utstillingsvindu der kongeriket kan smykke seg med liberale verdier de vanligvis ikke fremmer overfor egen befolkning. Premissene er likevel ryddigere og mer oversiktelige enn i Vest-Sahara. For i det øyeblikket du som bransjeaktør trår på okkupert grunn og tar en selfie i smoking, slik Tangen gjorde på Instagram, har du blitt en brikke i et spill.
Kanskje tenkte Tangen at om Christopher Nolan kan, så kan vel han også? Noen scener i kinoaktuelle The Odyssey er nemlig spilt inn i Dakhla. Filmprosjektet har benyttet seg av Marokkos skatteinsentiver ved å legge opptakene dit. Det har ledet til krass kritikk Nolan foreløpig ikke har svart på.
Filmproduksjon blir stadig mer global og norsk film reiser ute som aldri før. Dermed oppstår slike dilemmaer oftere. Og at film er en effektiv og synlig kulturbærer, har også norske myndigheter fått øynene opp for.
I fjor sommer reiste en norsk delegasjon byråkrater og filmfolk til Kina, deriblant Anders Tangen. Han var der som produsent av The Long Road to the Director’s Chair, Vibeke Løkkebergs arkivdokumentar om feministbevegelsens fremvekst på 1970-tallet. Løkkeberg ble invitert i kraft av hele sin karriere, og turen ble finansiert av NFI. Løkkeberg inngikk i et norsk momentum som allerede hadde startet i april da Elskling ble premiert med to priser under Beijing International Film Festival i (senere fikk filmen kinodistribusjon i Kina).
Med på reisen var også representanter for norske myndigheter som her så muligheten til å normalisere forholdet til Kina etter en kjølig periode. Invitasjonen sammenfalt med 30-årsjubileet for Beijing-erklæringen som det offisielle Kina regner som «det mest progressive veikartet for å fremme kvinners rettigheter og likestilling» (Sitatet er fra Kinas ambassade i Norge og ble gjengitt i pressemeldingen fra produsenten). Løkkeberg håpet på sin side å få diskutere kvinnenes posisjon i Kina med det kinesiske filmmiljøet.
Dette var i utgangspunktet et velment initiativ, av både norsk filmbransje og kulturmyndigheter. I en tid da tradisjonelle allierte svikter oss, har vi kanskje ikke lenger råd til å heve moralske pekefingre over mangelen på demokrati i Kina. Kanskje er dialog, som det heter, veien å gå videre. Men det er en vei som er full av snublesteiner.
I fjor høst ble den kinesiske filmen Her Heart Beats in its Cage tildelt prisen for beste kvinnelige skuespiller (Zhao Xiaohong) under San Sebastián-festivalen. Filmen, som også har kvinnelig regissør (Qin Xiaoyu), forteller den virkelige historien om en kvinne som blir fengslet etter å ha drept sin voldelige ektemann i det hun mener er selvforsvar. Det uvanlige ved filmen er at denne virkelige kvinnen, Zhao Xiaohong, spiller seg selv i filmen. Det førte til voldsomme reaksjoner i den kinesiske mannosfæren på sosiale medier. Ja, så sterke var reaksjonene at kinesiske myndigheter på forsommeren i år konfiskerte filmen og stanset videre distribisjon. Årsaken skal angivelig være produsentens «brudd på formelle søknadskriterier». I dag er både filmen, Xiaohong og Xiaoyu forsvunnet fra kinesisk offentlighet. Bare få uker etter hendelsen kunne The Guardian melde at sensuren kinesiske filmskapere utsettes for har aldri vært hardere. Beijing International Film Festival holder det gående, under streng kontroll, mens Beijing Independent Film Festival ble lagt ned med tvang i 2014.
I lys av slike kjensgjerninger framstår ikke det norske besøket like uproblematisk lenger. For mens kinesiske myndigheter kunne pynte seg med norsk søttitallsfeminisme, for å fremheve sin egen Bejing-erklæring, blir kinesiske kvinnelige filmskapere bragt til taushet i kulissene.
Jeg mener ikke at vi skal holde oss unna Kina. Landet sitter på nøkkelen til også mange positive utviklingstrekk, særlig innen klima og miljø. Jeg mener likevel at særlig filmskapere – som til daglig er profesjonelle iscenesettere – har et spesielt ansvar for ikke å la seg bruke politisk. De vet bedre enn noen andre hvordan audiovisuelle virkemidler kan påvirke oss – og villede oss. De har en plikt til å undersøke menneskerettighetssituasjonen i et hvilket som helst land der de skal spille inn en film eller gå på rød løper.
Samtidig er jeg av den oppfatning at dette er spørsmål det ikke alltid finnes krystallklare svar på. Kulturboikott vil noen ganger kunne ramme urettferdig og mot sin hensikt. Det viser tilfellet med den israelske filmskaperen Nadav Lapid som i sommer ble utsatt for boikott da han skulle delta på FID-festivalen i Marseilles.
Lapid har levd i eksil siden 2021 og laget en rekke filmer som er grunnleggende kritisk til Israels okkupasjon. Hans siste film, Yes, er et knallhardt oppgjør med israelsk nasjonalisme. Det som gjør filmen problematisk er at den har mottatt tilskudd fra Israel Film Fund (som er delvis finansiert av den israelske staten). Lapid insisterer på at dette fondet opererer uavhengig av offisiell israelsk politikk. Men man kan selvsagt stille spørsmål ved om det i dag er mulig. Lapid har fått mye støtte fra andre profilerte filmskapere og har kommet med relevante og gode innspill til debatten. Han er ikke noe hjelpesløst offer, og mener at debatten om filmen er en distraksjon fra det som betyr aller mest: situasjonen for palestinerne.
Selv har jeg forsøkt å følge en kjøreregel: Filmer eller festivaler som er finansiert av en okkupant, eller er spilt inn eller foregår på okkupert område, er noe jeg skal unngå. Men noen ganger møter man seg selv i døra. Jeg kommer til å se Yes på nytt, om jeg får sjansen, og jeg kunne tenke meg å skrive mer om filmen. Min tekst om The Odyssey i Aftenposten er et annet og mer ufrivillig brudd med egne regler. Jeg var ikke klar over at filmen var delvis spilt inn på okkupert land da jeg anmeldte filmen. Nå står den rosende anmeldelsen der som et vitnesbyrd om en anmelder som ikke fulgte godt nok med i timen. Jeg burde i det minste ha nevnt filmens etiske blemme. Vi er alle ofte implisert, enten vi er klar over det eller ikke.
Kjetil Lismoen er redaktør av Rushprint.
