Maria Sødahl og Ingvild Søderlind har laget spillefilmer med premiere i 2026 som har politisk sprengkraft. I «Paradis» blottstilles den skandinaviske selvgodheten, mens i «Drapet på Benjamin Hermansen» kommer vi tettere på den rasistisk motiverte volden. Møt dem i ukens podkastsamtale.
Både Paradis og Drapet på Benjamin Hermansen handler om noen av de store og brennbare politiske spørsmålene i vår tid: Flyktningestrømmen og rasisme. Men å lage politisk film er ikke noe man kan bestemme seg for på forhånd: det politiske kan kun vokse ut av tematikken.
I denne podcasten forteller regissørene Maria Sødahl og Ingvild Søderlind om hva som ledet dem til noen av vår tids store spørsmål, og hvorfor det å berøre er viktigere enn å lage viktig film. Paradis er nå tilgjengelig på strømming (Apple, Amazon, Viaplay, m.m) og Drapet på Benjamin Hermansen får premiere under Den norske filmfestivalen i Haugesund.
Vi er vant til at både flyktningekatastrofene og rasisme skaper avisoverskrifter. Det spillefilmen kan gjøre er å gå forbi disse skrikende overskriftene og gi oss nære møter med de som blir revet med av disse kreftene. Som kan skape forståelse og empati. Men også ubehagelige og komplekse problemstillinger vi ikke så lett kan riste av oss.
I kjølvannet av terroren 22.juli 2011 hadde norske filmskapere en viss berøringsangst overfor terroristen og det høyreekstreme. I Drapet på Benjamin Hermansen får vi en nærgående skildring av drapsmannen og miljøet han viklet seg inn i. Søderlind forventer reaksjoner, men er klar på hvorfor det var avgjørende for filmen å skildre det høyreekstreme miljøet. Hun har selv vokst opp på Holmlia og har brukt nærmiljøet i flere filmer. På mange måter har alt ledet fram til denne filmen.
Maria Sødahl opplevde det som befriende å lage film «om den store verden» etter den svært personlige og intime Håp. Men noe budskap ønsker hun ikke å fremme. Hun stiller seg likevel ikke avvisende til påstanden fra programleder Kjetil Lismoen om at det er den nordiske sosialdemokratiske selvgodheten som møter seg selv i døra i filmen. Hun stiller samtidig spørsmål ved om film er et egnet medium for politiske problemstillinger.
Noen har likevel knekt koden: Ruben Östlund har i en årrekke lurt inn politisk sprengstoff inn i kommersielle suksessfulle filmer. Er det noe å lære av det? Eller er det mer å hente hos den europeiske pessimisten Michael Haneke – som Sødahl har vært inspirert av.
Både Paradis og Drapet på Benjamin Hermansen representerer en type mellomstor kvalitetsfilm på kino som er blitt vanskeligere å få laget. Det er både strukturelle og andre årsaker til det. Hva slags forhåpninger har de til denne truede filmarten framover?
Maria Sødahl og Ingvild Søderlind har laget spillefilmer med premiere i 2026 som har politisk sprengkraft. I «Paradis» blottstilles den skandinaviske selvgodheten, mens i «Drapet på Benjamin Hermansen» kommer vi tettere på den rasistisk motiverte volden. Møt dem i ukens podkastsamtale.
Både Paradis og Drapet på Benjamin Hermansen handler om noen av de store og brennbare politiske spørsmålene i vår tid: Flyktningestrømmen og rasisme. Men å lage politisk film er ikke noe man kan bestemme seg for på forhånd: det politiske kan kun vokse ut av tematikken.
I denne podcasten forteller regissørene Maria Sødahl og Ingvild Søderlind om hva som ledet dem til noen av vår tids store spørsmål, og hvorfor det å berøre er viktigere enn å lage viktig film. Paradis er nå tilgjengelig på strømming (Apple, Amazon, Viaplay, m.m) og Drapet på Benjamin Hermansen får premiere under Den norske filmfestivalen i Haugesund.
Vi er vant til at både flyktningekatastrofene og rasisme skaper avisoverskrifter. Det spillefilmen kan gjøre er å gå forbi disse skrikende overskriftene og gi oss nære møter med de som blir revet med av disse kreftene. Som kan skape forståelse og empati. Men også ubehagelige og komplekse problemstillinger vi ikke så lett kan riste av oss.
I kjølvannet av terroren 22.juli 2011 hadde norske filmskapere en viss berøringsangst overfor terroristen og det høyreekstreme. I Drapet på Benjamin Hermansen får vi en nærgående skildring av drapsmannen og miljøet han viklet seg inn i. Søderlind forventer reaksjoner, men er klar på hvorfor det var avgjørende for filmen å skildre det høyreekstreme miljøet. Hun har selv vokst opp på Holmlia og har brukt nærmiljøet i flere filmer. På mange måter har alt ledet fram til denne filmen.
Maria Sødahl opplevde det som befriende å lage film «om den store verden» etter den svært personlige og intime Håp. Men noe budskap ønsker hun ikke å fremme. Hun stiller seg likevel ikke avvisende til påstanden fra programleder Kjetil Lismoen om at det er den nordiske sosialdemokratiske selvgodheten som møter seg selv i døra i filmen. Hun stiller samtidig spørsmål ved om film er et egnet medium for politiske problemstillinger.
Noen har likevel knekt koden: Ruben Östlund har i en årrekke lurt inn politisk sprengstoff inn i kommersielle suksessfulle filmer. Er det noe å lære av det? Eller er det mer å hente hos den europeiske pessimisten Michael Haneke – som Sødahl har vært inspirert av.
Både Paradis og Drapet på Benjamin Hermansen representerer en type mellomstor kvalitetsfilm på kino som er blitt vanskeligere å få laget. Det er både strukturelle og andre årsaker til det. Hva slags forhåpninger har de til denne truede filmarten framover?
