Foto: Sunniva Eir Tangvik Kveum (i midten) under opptak (alle fotos: Carbs film)

Chris (Saga Stenman) drar på det som i utgangspunktet ser ut som en ganske uskyldig sommercamp på en gård i Skåne. Det er natur, miljøvernbevissthet, unge, hippe mennesker og et fellesskap som synes å tilby henne noe hun mangler. Men campen viser seg å være en økofascistisk gruppering. Oppmerksomheten og varmen Chris får fra menneskene rundt seg blir en vei inn i ufrivillig radikalisering.

Nipster (nazi + hipster) er ikke en film om den ferdigradikaliserte ekstremisten. Sunniva Eir Tangvik Kveum (f.1991) viser oss stadiet før: punktet der ønsket om å bli sett, få utvikle seg og høre til et sted, kan gjøre et menneske mottakelig for holdninger man egentlig ikke har. I researchen oppdaget Tangvik Kveum også et ideologisk landskap som er vanskeligere å gjenkjenne enn nynazisten i bomberjakke og stive støvler. Økofascistene kan på overflaten se «snille og uskyldige ut», sånn som den blonde mannen Elias (Linus Troedsson), som leder ungdommene på campen. Han går med ullgenser og plukker kantareller. Naturvern og forestillinger om å beskytte «det som er vårt» og å ta vare på «det/de viktigste», altså «oss», blandet med raseteorier, er et tankegods som kan spores tilbake til tidlig naturverntenkning, f.eks. nasjonalparkforkjemperen Madison Grant (1865-1937) og videre til nazistenes «Blut und Boden»- filosofi. 

Mens jeg ser Tangvik Kveums spillefilmdebut, tenker jeg også på Ari Asters skrekkfilm Midsommar (2019). Idyllisk svensk natur, ritualer, fellesskap og ekstremisme eksisterer også her ubehagelig tett på hverandre. Hva er det med Sverige og disse fortellingene? Hvorfor virker den vakre, lyse naturen som en så effektiv ramme rundt mørke ideologier? Som med Midsommar, er det også noe forlokkende ved universet Nipster viser fram: Man kan forstå hvorfor Chris liker seg så godt der på gården. Endelig blir hun sett, satt pris på, endelig lærer hun å stå opp for seg selv. Og så virker denne beliggenheten, og gjengen hun endelig får være en del av, så fine, «opprinnelige og naturlige». Så miljøbevisste! Filmen viser oss den lette veien inn. Den vanskelige veien ut må vi selv forestille oss – men vi får en smak av det når hovedpersonen, mot slutten, blir hetset som den nazisten hun aldri skulle tro at akkurat hun skulle bli.

Tangvik Kveum – som til vanlig befinner seg «et eller annet sted i Øresund» – var innom Oslo for å promotere Nipster på på filmfestivalen i Haugesund (22.–28. august) og på Oslo Pix (25-29 august). På tampen av sistnevnte festival ble hun tildelt den nordiske spillefilmprisen. Hun er utdannet ved Nordland kunst- og filmfagskole (2013) og Den Norske filmskolen, hvor hun tok sin bachelorgrad i regi (2020). Hennes avgangsfilm RosaNazi var begynnelse på det som skulle bli Nipster.

Jeg møter den unge regissøren på kafé Papegøye på Grønland. Vi snakker begge bokmål, eller gjør vi det? Det viser seg at Tangvik Kveum ufrivillig tar over dialekten til samtalepartneren sin. Noe av grunnen til at hun er så god på å «herme», er at familien stadig var på flyttefot. Hun har vokst opp på Henningsvær, men da hun var åtte dro familien til Finland og så til Skåne i Sverige, der Nipster foregår. 

– Flyttingen er noe av grunnen til at jeg er så nysgjerrig på tilhørighet, sier hun. – Kortfilmene mine har på forskjellige måter handlet om dette: å høre til i Jenter som ikke vasker hendene (2014), å prøve å høre til i What grows out of pink (2015), eller det å tilpasse seg for å høre til i Weltschmerz (2017). I RosaNazi (2020) stiller jeg spørsmålet: Hva gjør man for å beholde tilhørigheten? Man kan gå helt på avveier.

– Hvordan fant du egentlig ut at du ville drive med film? spør jeg.

–Jeg gikk på teater på gymnaset i Skåne, og siste året hadde vi en gjesteregissør. Jeg hadde vel så mange spørsmål at han til slutt sa: Hvis du skal holde på sånn her, må du bli regissør. Og jeg tenkte: Ok, regissør, ja. Greit. Jeg søkte meg til filmutdanningen i Kabelvåg uten å ha skrevet manus, holdt et kamera eller klippet film. Vi hadde en lærer der som var streng på at vi måtte lære klassisk dramaturgi før vi fikk lov til å herje og leke. Det var bra for meg.

– Hva tiltrekker deg ved mediet?

–Jeg liker at det er et så direkte: lyd, musikk, dialog, karakterer, farger, faktiske mennesker som beveger seg. I en bok ser du mennesket for deg. På film ser du mennesket. Du kan ikke gjemme deg. Etter Kabelvåg ville jeg ha mer påfyll. Det ble Viken Akademiet, Future Leaders og så Den norske filmskolen (2017 – 2020). Vi i kullet mitt derfra lener oss fortsatt på hverandre. Jan Bastian Muñoz Marthinsen, er fotografen min på Nipster, Emma Lagrelius, er klipperen, og Fredrik Lehmann, er lyddesigneren. Da Emma klippet den høyreekstreme avgangsfilmen min RosaNazi, tenkte jeg at jeg kan arbeidsgifte meg med den dama. 

– Er avgangsfilmen din skissen til Nipster?

– For sent i prosessen kom jeg i kontakt med Maria Darwish (forsker ved Örebro  universitet, med økofascisme og høyreekstremisme som spesialfelt) og fikk vite om økofascisme og nipstere og hele den bøttepaletten. Jeg ble tent og ville utforske tematikken vider etter at jeg gikk ut fra filmskolen. Sånn ble frøet til Nipster sådd

– Hvorfor har du lagt filmen din til Skåne? 

– Når temaet er så betent, føltes det viktig å legge det til min egen verden, da jeg har sett og erfart tendensene der. Jeg ville ikke peke på noen andre. Samtidig ville jeg gjøre noe om høyreekstremisme sånn den ser ut i dag: innvandring og klima, pakket inn i vårt begjær etter selvrealisering og trendy visuelle effekter. Norske Lasse Josephsen har hjulpet meg å navigere i dagens høyreekstreme ”SoMe-propaganda. Du finner den på vanlige plattformer som Instagram og tiktok. Noen ganger virker det bare som ”en spøk”. Herfra stammer begrepet ironi forgiftning. 

– Hvordan bruker du dette?

– I Nipster er mobilen til Chris sentral. Hun filmer nokså uskyldig hendelser, klipper om betydningen, tilfører effekter og legger det ut på SoMe. Sånn blir hun synlig og «kul». ”Heller ökänd än okänd” (bedre å være berømt enn ukjent) og ”jeg vet det er feil men jeg gjør det likevel” var setninger vi lot oss inspirer av.  

–Snakket dere med noen i miljøet?

– Vi var i kontakt med organisasjonen Hoppa av NU, som jobber med avradikalisering av ungdom. Vi fikk ikke møte dem selv, de skal beskyttes. Men vi fikk snakke med menneskene som jobber med dem.

– Hvorfor trekkes mennesker inn i slike miljøer?

– Det kan handle om helt alminnelige behov. Som ønsket om å vokse og utvikle seg. 

– Du står bak ideen til filmen, mens Sarah Olsson er manusforfatter. Hvordan fant dere hverandre?

–Jeg visste hvor jeg ville, men ikke hvordan jeg skulle komme meg dit. En bekjent sa at det hørtes ut som om jeg trengte en manusforfatter og tipset meg om Sarah. Vi hadde to samtaler på Zoom og sendte litt tekst. Så spurte jeg om hun ville møte meg i en hytte på Österlen i en uke, så vi kunne vi finne ut om dette kunne fungere.

– Hva var neste skritt? 

– Da produksjonen nærmet seg, fant vi castingansvarlig Faryad Sayadi fra Skåne. Han var ikke bare opptatt av hvem karakterene skulle være, han ville også teste hvordan skuespillerne reagerte på min regi.

– Ensemblet er en blanding av amatører og profesjonelle, var dette bevisst? 

– Det var Faryads gode ide. Sånn kunne de mer erfarne sette standarden og samtidig gi de nye gode råd og omtanke. Det funket fantastisk! Hovedrolleinnehaveren Chris spilles jo av nykommeren Saga Stenman, som mottok pris på BUFF for sin rolleprestasjon. Mens Sophia Martinsson (2003), som spiller Chris’ venninne Maja, allerede hadde gjort TV- serie Festen, 2019 (og er nå aktuell i flere). Erik Enge (1996), som spiller Mackan, lederen blant ungdommene, var en enorm hjelp for meg både i øvingsperioden og på sett. Han er en up and coming stjerne i Sverige. I Norge er han kanskje mest kjent for rollen som Robert i Exit III (2023). 

– Hvordan skjønte dere at den ukjente Saga Stenman skulle spille Chris?

– Første gang jeg så henne, satt hun med nesa i en bok utenfor castingrommet. Jeg sa hei og gikk videre. Så ringte Faryad begeistret. Det temperamentet den dama kan dra fram! Der var det noe. Også har hun et veldig nærvær. Fotograf Muñoz Marthinsen beskriver henne som en løk: man må skrelle av lagene, man får ikke alt med en gang. Stenman er en mester i å vri raseri til kulde. Vi begynte å kalle det «psykopaten». Under innspillingen kunne jeg si mer psykopat, mindre psykopat. Det høres kanskje helt forferdelig ut, sånn regi-messig, men vi visste hva vi mente, så det funket for oss. Jeg tilpasser min regi-stil hver enkelt. Ser hva de, og jeg trenger i den gitte settingen.   

– Det røde håret hennes er markant i filmen, og tilfører noe interessant.

–Utseendet hennes fikk et dobbelt uttrykk: Hun kan på én side spille mot forestillingen om et arisk ideal, samtidig som håret gjør Chris annerledes og synlig, og i noen miljøer også utstøtt.

– Er du opptatt av hvilket blikk du filmer med?

– Vi har hatt mange vurderinger rundt hvordan vi skulle portretterer tenåringsjentene i Nipster. Å legge et seksualiserende blikk på dem, hadde blitt feil fokus. Det er en form for grooming som skjer mellom Chris og økofasist-lederen Elias, men den er ikke rotet i noe seksuelt. Det snakket jeg, Saga og Linus mye om. Vi landet på at Elias ser på Chris med en slags lillesøsterkjærlighet. At han gjenkjenner noe i hennes stille nærvær, kanskje også noe av sitt eget utenforskap. Han ser noe i henne som kan styrkes. Han blir mer en slags «ondskapens, snille coach». Hadde han hatt seksuelle interesser blir det forutsigbart og det problematiske med ham blir mindre overraskende. Derfor: Når Chris dusjer naken, f.eks. ser man bare ansiktet og halsen, kroppen hennes vises ikke.

– Hva var det morsomste med å lage filmen?

– Innspillingen. Det var ett eneste stort adrenalinrush. Casting er også dritartig. Du ser fire–seks forskjellige versjoner av den samme karakteren. Og så har jeg kost meg veldig med klippen. Jeg elsker å samarbeide med Emma.

– Hvordan jobber dere sammen?

– Vi har en avtale. Jeg kjenner henne godt og stoler veldig på henne. Hun låser meg ute av klipperommet helt til hun har et første klipp. Etterpå er jeg inne og ute, og så sitter vi sammen når det er noe vi skal finne ut av. 

– Nipster har særlig blitt presentert som ungdomsfilm, er du enig?

–Jeg tenker på den som en coming-of-age-film, uavhengig av alder. Jeg har vært redd for at stempelet «ungdomsfilm» gjør at voksne tenker: Dette er ikke for meg. Samtidig har møtene med ungdomspublikummet gjort sterkt inntrykk. De forteller at de har sett slike ting på mobilen, eller at de er bekymret for en klassekamerat. De spør hvor de kan henvende seg og hvordan man snakker med noen når man ikke deler de samme verdiene.

– Skal filmen gjøre en forskjell?

– Hvis forskjellen er at noen varsler en lærer fordi de er bekymret for en klassekamerat, eller at noen nå vet at økofascisme finnes og setter et ekstra spørsmålstegn ved en video på Instagram eller TikTok, så ja.

– Hva ville du gjøre annerledes enn andre filmer om høyreekstremisme?

– Noe av det som frustrerer meg, er at de ofte portretterer veien ut.

– Mens du ville se på veien inn?

– Ja. For det er ikke lett å komme seg ut av et sånt miljø. Hvis man kan sette litt perspektiv på veien inn og forstå hva det er du surrer deg inn i, kan man kanskje også forstå hvorfor det ikke holder å si at noen er idioter og forvente at de endrer seg med en gang. Jeg sier ikke at man skal godta fascistiske eller høyreekstreme holdninger. Det skal man ikke. Men hvis du lukker helt ned og bare går til angrep mot forkastelige holdninger, så når du ikke inn. Du skaper bare mer distanse og motstand. 

– Det er som å sette fyr på radiakliseringsbålet?

– Jepp. 

Hva håper du på videre?

– Vi har ikke norsk distributør ennå. Jeg håper visningen av filmen på festivaler her vil endre på det. Det ville vært gull å få den på kino i Norge.