Jon Inge Faldalen anbefaler særlig ny norsk film, finsk såpe og Sandra Hüller på Oslo Pix, «Nepobaby», harde slag med Travis Barker, og en mykere reise til «Sterling Point».
Kino- og strømmetips: Oslo Pix, Nepobaby, Travis Barker og Sterling Point m.fl.
Toppfoto: Sandra Hüller i «Rose» - en rolle hun fikk Gullbjørnen for.
Kokotvist er gjemt i kokostwist i nye Forræder (TV2 Play), der særlig Sigurd Sollien surrer og en ny bøddel foreløpig bestemmer. I svalt sommerlige Sterling Point (Prime Video) skyver lettevinden fra sjøflyet vår unge kvinnes trillekofferter bortover brygga og løfter lett kåpa over hodet, før flere søtmøter og båter som går rundt eller i ring. Serieskaper Megan Park har tidligere laget blant annet nydelige My Old Ass (TV2 Play), og Sterling Point slår an lignende toner, om oppvekst, familie og venner, tilknytning og løsrivelse. For ungdommen (i oss).
Med ferien i kjølvannet av sensommeren må vi heller ikke glemme hvor farlige reiser med for eksempel båt og fly kan være. «Gud, hva har jeg gjort?», spør kapteinen i Forlis: Mareritt til sjøs (Netflix), og man kan undres hvor lavt en kaptein kan synke, i en dramatisk dokumentar om et forlis skapt blant annet av forfengelighet, fortalt gjennom intervjuer med overlevende, om eviglange minutter og timer på et skip i ferd med å legge seg over på siden.
Dokumentarfilmen I fritt fall: Et oppgjør med Boeing (Netflix) intervjuer en rekke varslere og etterlatte, som dessverre gir svært gode grunner for flyskrekk. Fly skam!
Men også arv kan være farlig.
A-aksjen – Nepobaby
A-aksjen er en formulering med innlagt nøling: «A-a», en slags stamming. Og vår hovedperson Emma blir i de første episodene av sesong to av Nepobaby (TV2 Play) først selv lurt av sin nyfunne brors finte ved å «gi» henne hovedansvaret for familiebedriften. Men hun får etter hvert frest av seg nepobabyfettet, og kan mer ovenpå rettmessig brøle godt som noen.
Medserieskaper og skuespiller Henriette Steenstrup står først i helikoptervinden og skriker til søsknene, i en sesong to som igjen lar det swinge og stadig innledningsvis midlertidig fryser bilder av de iskalde søskenrelasjonene den nyankomne forsøker å lune.
Som i første sesong er det lettantennelig familiedynamitt preget av korte lunter ulmende og sprakende av langvarig nag. Walk and talk i park og på brygge. Aske med spredning. Makt korrumperer, og alt det der. Men Emma er en motvillig leder, sterkt skeptisk til lederskap, og kanskje et eksempel på sosiolog Christopher Boehms tanker om «omvendt dominanshierarki», og hvordan mange flertallsstyrte stamme- og nomadiske samfunn latterliggjorde sine «ledere», hvilket gjorde «makt» lite ettertraktet. At Emma – i hvert fall innledningsvis – er ydmyk og motvillig, gjør henne dermed kanskje nettopp til den perfekte leder. Eller? Her må det nok en sesong til til.
Så hardt så, hardt så – Travis Barker: Louder Than Fear og Siri Hustvedt – Dansen rundt selvet
To svært ulike kunstnere er portrettert i nye dokumentarfilmer, for lerret og skjerm: forfatter Siri Hustvedt og trommis og musikkprodusent Travis Barker. Kinoaktuelle Siri Hustvedt – Dansen rundt selvet (Sabine Lidl) er et nært, litterært portrett av forfatteren med norske aner. «In the library, I had wings», skriver og leser Hustvedt i innledningen, i en fortelling om litteratur, familie, hodepine og skjelving.
Vi møter raskt (nå avdøde) forfatter og ektemann Paul Auster, hennes «Lebensmensch», samt datter Sophie Auster, en singersongwriter, som også gir oss en fin anledning til å sjekke ut for eksempel meget vakre «Blue Team» på musikkstrømmetjenestene. Ellers er dokumentarfilmens etterdønninger for mine ører knastrelyden av lett tromming på skrivemaskintastaturer, i ulike rom og etasjer, men i samme hus.
Tromme, solo. Dokumentarportrettet Travis Barker: Louder Than Fear (Disney+) skildrer slagene som beveger oss, om blink-182-trommis Travis Barkers dramatiske flykrasj og brann som gjorde at han i mange år tok båt til Europa-turneer, og ellers hans dragning mot fart og moro, en slags superheftig sports- eller kampmusikk, levert med «savage accuracy», som bandkollega Mark Hoppus beskriver det.
Barker var inspirert av muppeten Animal, og med mors støtte og disiplin terpet han med stikkene på trommene i oppveksten. Og etter hvert ble en kropp full av tatoveringer en slags garanti mot å få en «ordentlig» jobb. Han jobbet like fullt en stund som søppelmann i Laguna Beach, ble så med i bandene Feeble og The Aquabats!, før han plutselig ble spurt om å slå for blink-182 – om en time!
Suksess, MTV, turneer, kone, barn, flyskrekk, Oxy, selvmedisinering, venners død og selvmord, og til sist, ordentlig rørende scener med barna og faren, og partner Kourtney Kardashian, sammen i kabinen igjen.
OSLO PIX (alle filmene som omtales kan du se på festivalen).
Den påbegynte filmfestivalen Oslo Pix viser blant annet flere sterke nye norske fiksjonsfilmer, som A Prayer for the Dying (mitt intervju med filmskaper Dara Van Dusen her), Butterfly (mitt intervju med filmskaper Itonje Søimer Guttormsen her), Lave forventninger (mitt intervju med filmskaper Eivind Landsvik og skuespillerne Marie Ulven og Tone Mostraum kommer omkring den ordinære kinopremieren) og Kjærast (jeg vil skrive en sak om Fosse og film senere i høst). Disse fire premierene alene viser at det er hevet over tvil at den norske «gullalderen» lever videre også høsten 2026. Også blant dokumentarfilmene.
«Them days I wasn’t able, there was always ‘caine», rappet Clipse på Øya. Homonymene «‘caine», «Cain» og «Kane» inviterer oss til kontrastene mellom evner og noe annet i Forbannelsen Kane (August B. Hanssen og Even G. Benestad), om en på mange måter – bortsett fra kanskje den viktigste – besatt rolle, om skrinlagte filmprosjekt om westernhelt Morgan Kane, Platons predestinasjon og gigantiske nye filmstudioplaner.
«You fucking think you’re Morgan Kane», sier en eldre kompis, og vår mann er en selger av drømmer, tilsynelatende delvis drevet av selvdesillusjon. «Is the money there?» spør han selv senere. Tja. Myndighetene reåpner studioet selv, og han må heller lage kortfilm. Og fronte «El Paso Verse», et slags Westworld. Forbannelsen Kane skildrer en dedikasjon til en drøm få forunt – eller få forbannet med. Overimorgen Kane (les Rushprints intervju med filmskaperne her).
Huset Mann, bukser på og bukser av – Fatherland og Rose
«In der Hose war mehr Freiheit.» På tysk rimer Rose på Hose. Og Sandra Hüllers buksefrihet i Fatherland og Rose er blant de absolutte høydepunktene under Oslo Pix. Roser har ikke (eller begge) kjønn, og filmskaper Markus Schleinzer tenker og føler skarpt som en slags Lars von Dreyer i herlig blasfeministiske Rose, en skakkalvorlig, bekmørk tragikomedie der Hüller (snart også aktuell som den østerrikske forfatteren Ingeborg Bachmann i Regina Schillings hybridfilm Ingeborg Bachmann – Jemand, der einmal ich war, som vises under Tyske filmdager senere i høst) gestalter en brystbundet og krysskledt kvinne i et «mannbilde» for 400 år siden, i en historie om liv, frihet, løgn og straff.
Svarthvit engild og røyk, landskap type slagmark, kanondrønn, pust, knokler og hodeskaller. Krigen har gitt ei kule å sutte på fra det hengende halskjedet, ved en såret munnvik dratt lett halvjokerskåret ut i kinnet, til en kjakestrek skutt med kulepenn. Tidvis fortsetter et henslengt strå den uvanlige linja ut mot juksearvegårdens beskjedne åkre, ved skog der feller forsøker å vokte mot bjørn og andre trusler, som det lille lokalsamfunnets kompakte majoritet. Til kvelds snører hun soveskapet på plass omkring seg.
Hüllers maske er helt fantastisk, og som Rose gjør hun en mann som prisverdig (hei, Oscar 2027) bærer sin selvkomponerte, forsøkt karslige kropp på kanten av troende. I de første sekundene i bildet er hun omtrent ikke til å kjenne igjen.
De to store bevegelsene i historien er bukser på og bukser av. For etter at Rose har fått seg både kjerre og kjerring, har lært bort bokstaver med finger duppet i vann på trebord, kledd på seg belte-«pikk» for ekteskapsfullbyrdelsen bakfra, og overraskende nok endt opp med barn, blir hun bistukket og tatt med buksene nede, til en nedrig gender reveal, voksenversjon. Tom tønne kan ikke bli tommere, sies det, men full tønne kan flomme over. Og overmot innhentes i et svært rammende eventyrevangelium om ikke å tilhøre noen, ei heller seg selv.
Paweł Pawlikowskis klassiske kunstfilm og forfatterportrett Fatherland – som om Rossellini hadde laget Smultronstället – er malt i svart og hvitt og gråtonene derimellom på ofte stillevende lerret, med handling fra det moderne etterkrigstidens Tyskland, på scener og reise med forfatter Thomas Mann og datteren Erika (Hüller), til tross for bror og sønn Klaus’ nylige selvmord. Store tyske navn og ord er i spill, som Goethe, Liebe og Leben. Og på en pressekonferanse siterer Mann Kant: «Av så kroket ved som mennesket er skapt av, kan ikke noe rett tømres.»
Om ikke så skeiv som Rose er Hüllers Erika både krum og kantet når hun snakker, røyker eller fiker til en fjott på fest. Hüller – i en klasse for seg blant samtidens skuespillere – har tidligere vært på tur med sin pappa Toni Erdmann, og her forlater hun udramatisk salen under farens n-te tale (hun kjenner jo manus), mens taleren selv svetter lettere vettskremt av trampeklappen. Var det ikke dette vi skulle slutte med?
Etterkrigstidens ruin-Tyskland er her et lukket land, Tysklukketland, sett gjennom to generasjoner Mann skildret begge med blikket annetsteds enn de synkroniserte omkring dem. Bort. Bach spilt på orgel i kirkeruiner til sist. Sterkt.
Mødre og betong – Mors drenge, Queen at Sea og The History of Concrete
Jeg omtalte Oslo Pix-aktuelle John Wilsons «Betongkontemplasjon» i The History of Concrete da den ble vist under CPH:DOX tidligere i år (les her): Skaperen av den helt vidunderlige serien How to with John Wilson (HBO Max) – se vårt intervju med Wilson fra 2023 – fortsetter sin lavbudsjetts assosiasjonsrikdom, underfunded og underfundig, med et håndholdt kameras åpne, undrende innstilling til en verden underliggjort, der det du trodde var kjent blir ukjent, og motsatt.
Hva handler det om? Tja, ikke alltid om det samme som vi ser, om det er betong, tyggegummi eller slitne studioer bak Hallmark-filmer. The History of Concrete er en klebrig film som klistrer seg til deg som en tyggis under skoen, virrende omkring til betongløping i sirkler, tatoveringsbalsamering, en betongkonferanse, en filminnspilling, undergrunnskonserter, basseng, sand og støv. Filmen studerer sprekker i veier og fasader, og avkler illusjonen om at det fins noe permanent.
Bløtt, størknet, porøst. Tidens sand virker og vrikker også forsiktig inne i det tilsynelatende faste, med ørsmå bevegelser som til sist blir til brekk med et brak.
Slik kan også menneskesinnet knekke. Lance Hammers Queen at Sea – med Juliette Binoche i hovedrollen – er en nær ulidelig skildring av en eldre kvinnes mentale svinn, om senvinterens samleie og samtykke, om en datters forsøk på å gjøre det beste for sin mor, spørsmål om hva et individ og intimitet er, om krenkelser og overgrep versus kjærlighet og omsorg, i en innimellom helt hjerteskjærende filmfortelling om noe som svært sjelden skildres, med en troverdighet som røsker i vår forståelse av verdighet. Queen at Sea har varsomme fingre, som langsomt samles til en knallhard knyttneve. La den ramme deg.
Morsoning. Er alle ulykkelige familier ulike? Tolstoj hadde bare halvveis rett, tror jeg. Ulykkelige familier ligner også. Den meget interessant anlagte og dypt foruroligende danske dokumentar Mors drenge (Jesper Dalgaard) åpner med en forlengst død mors rekonstruerte fortidslesning av et revnende testamente – der sønnene blir regelrett æreskjelt og vingeklippet – og presentasjon av sine nå meget godt voksne sønner.
Mødres væren (for eksempel alkoholisme) og ord (for eksempel hatske) har virkningstid langt utover livet, og brevet en av sønnene omtaler som «den vildeste stinker» utgjør kjernen i intervjuer med sønnene, og i rekonstruksjoner av scener fra livet med henne, teatrale iscenesettelser og bakom disse iscenesettelsene.
Filmen trer slik dokumentarisk inn i fiksjonen og vice versa. En eldgammel, fraværende far dukker også opp. «Jeg tror ikke, jeg ved, hvad det er, at elske», sier han. Det gjaldt nok for mor også. Mors drenge viser at, ja, vi er mer enn vårt verste, men noens verste er verre.
Oppvekst, partnerskap og kapitalisme – Dua, Erupcja og Euphoria
Det fine ungdomsportrettet Dua (Blerta Basholli, 2026) handler om oppvekst på nittitallet, familieliv og venner, dans til «Kiss from a Rose», Beverly Hills, 90210, ei død jente, vold, selvforsvar og judo i tilspisset krigstid før flukt.
Popstjerne Charli XCX spiller i Erupcja (Pete Ohs, 2025), som åpner med to trillekofferters brosteinsbulder, et lydlig forvarsel om – eller eventuelt ekko av – flyets jetmotordur. Filmen omhandler et par på tur i Polen, vulkan- og andre typer utbrudd, i en miks av nybølge og new age, geleidet av en lett fortellerstemme. The Moment (Aidan Zamiri, 2026) vises også.
Nei, de penga. Kunstner og filmskaper Julian Rosefeldts kapitalismekritiske sitatfilmcollage Euphoria (2026) tvinner tekster fra en rekke ulike kilder i rablende samtaler og gatemonologer, som da to kvinner pakker pakker på samlebåndet mens de snakker om beholdere og Ursula K. Le Guin «bæreposeteori» om fiksjon. Det hele er interessant, men hvorvidt alle ideene blir sterkere og større er jeg usikker på. Til sist vandrer en tiger rundt på supermarkedet.
Fanland – Soap Fever
Fiksjon og Finland. Yksi, kakser. Skittopera. TV-stjerner har jo allerede liksom vært hjemme hos deg. Og stjernene kommer når det er mørkt, og så videre. Dokumentarfilmen Soap Fever (Inka Achté, 2026) kretser om nittitallets Finlands finurlige fascinasjon for amerikansk populærkultur, men også omkring og rett i kjernen av resesjon, arbeidsledighet og vanskelige (k)år for nasjonen – samt en relativt bekmørk familiehistorie for filmens jeg.
Den amerikanske såpeserien The Bold and The Beautiful– Glamour her til lands – er drøm og virkelighetsflukt, om «vakre mennesker med vakre klær», som en eldre finsk kvinne beskriver det i et arkivklipp, i skarp kontrast med den harde virkeligheten hjemme.
En mann får en idé. Stjerner flys inn, først film- og TV-stjerner som Don Johnson og David Hasselhoff, etterfulgt av Glamour-såpestjernene, som for eksempel ultrakjekke Ronn Moss, selveste «Ridge», kjørt med limosin inn i hockeyhallen, til absurd hysteriske scener også på kjøpesenter og utendørsarenaer, foran månebedotne finske fans, i virkelighetsflukt fra virkelighetsfangenskapet. Vakkert, menneskelig.
Kino- og strømmetips: Oslo Pix, Nepobaby, Travis Barker og Sterling Point m.fl.
«Det er en splittende film.» (+)
Rot i solen: Itonje Søimer Guttormsen om «Butterfly». (+)
Kino- og strømmetips: Oslo Pix, Nepobaby, Travis Barker og Sterling Point m.fl.
Jon Inge Faldalen anbefaler særlig ny norsk film, finsk såpe og Sandra Hüller på Oslo Pix, «Nepobaby», harde slag med Travis Barker, og en mykere reise til «Sterling Point».
Toppfoto: Sandra Hüller i «Rose» - en rolle hun fikk Gullbjørnen for.
Kokotvist er gjemt i kokostwist i nye Forræder (TV2 Play), der særlig Sigurd Sollien surrer og en ny bøddel foreløpig bestemmer. I svalt sommerlige Sterling Point (Prime Video) skyver lettevinden fra sjøflyet vår unge kvinnes trillekofferter bortover brygga og løfter lett kåpa over hodet, før flere søtmøter og båter som går rundt eller i ring. Serieskaper Megan Park har tidligere laget blant annet nydelige My Old Ass (TV2 Play), og Sterling Point slår an lignende toner, om oppvekst, familie og venner, tilknytning og løsrivelse. For ungdommen (i oss).
Med ferien i kjølvannet av sensommeren må vi heller ikke glemme hvor farlige reiser med for eksempel båt og fly kan være. «Gud, hva har jeg gjort?», spør kapteinen i Forlis: Mareritt til sjøs (Netflix), og man kan undres hvor lavt en kaptein kan synke, i en dramatisk dokumentar om et forlis skapt blant annet av forfengelighet, fortalt gjennom intervjuer med overlevende, om eviglange minutter og timer på et skip i ferd med å legge seg over på siden.
Dokumentarfilmen I fritt fall: Et oppgjør med Boeing (Netflix) intervjuer en rekke varslere og etterlatte, som dessverre gir svært gode grunner for flyskrekk. Fly skam!
Men også arv kan være farlig.
A-aksjen – Nepobaby
A-aksjen er en formulering med innlagt nøling: «A-a», en slags stamming. Og vår hovedperson Emma blir i de første episodene av sesong to av Nepobaby (TV2 Play) først selv lurt av sin nyfunne brors finte ved å «gi» henne hovedansvaret for familiebedriften. Men hun får etter hvert frest av seg nepobabyfettet, og kan mer ovenpå rettmessig brøle godt som noen.
Medserieskaper og skuespiller Henriette Steenstrup står først i helikoptervinden og skriker til søsknene, i en sesong to som igjen lar det swinge og stadig innledningsvis midlertidig fryser bilder av de iskalde søskenrelasjonene den nyankomne forsøker å lune.
Som i første sesong er det lettantennelig familiedynamitt preget av korte lunter ulmende og sprakende av langvarig nag. Walk and talk i park og på brygge. Aske med spredning. Makt korrumperer, og alt det der. Men Emma er en motvillig leder, sterkt skeptisk til lederskap, og kanskje et eksempel på sosiolog Christopher Boehms tanker om «omvendt dominanshierarki», og hvordan mange flertallsstyrte stamme- og nomadiske samfunn latterliggjorde sine «ledere», hvilket gjorde «makt» lite ettertraktet. At Emma – i hvert fall innledningsvis – er ydmyk og motvillig, gjør henne dermed kanskje nettopp til den perfekte leder. Eller? Her må det nok en sesong til til.
Så hardt så, hardt så – Travis Barker: Louder Than Fear og Siri Hustvedt – Dansen rundt selvet
To svært ulike kunstnere er portrettert i nye dokumentarfilmer, for lerret og skjerm: forfatter Siri Hustvedt og trommis og musikkprodusent Travis Barker. Kinoaktuelle Siri Hustvedt – Dansen rundt selvet (Sabine Lidl) er et nært, litterært portrett av forfatteren med norske aner. «In the library, I had wings», skriver og leser Hustvedt i innledningen, i en fortelling om litteratur, familie, hodepine og skjelving.
Vi møter raskt (nå avdøde) forfatter og ektemann Paul Auster, hennes «Lebensmensch», samt datter Sophie Auster, en singersongwriter, som også gir oss en fin anledning til å sjekke ut for eksempel meget vakre «Blue Team» på musikkstrømmetjenestene. Ellers er dokumentarfilmens etterdønninger for mine ører knastrelyden av lett tromming på skrivemaskintastaturer, i ulike rom og etasjer, men i samme hus.
Tromme, solo. Dokumentarportrettet Travis Barker: Louder Than Fear (Disney+) skildrer slagene som beveger oss, om blink-182-trommis Travis Barkers dramatiske flykrasj og brann som gjorde at han i mange år tok båt til Europa-turneer, og ellers hans dragning mot fart og moro, en slags superheftig sports- eller kampmusikk, levert med «savage accuracy», som bandkollega Mark Hoppus beskriver det.
Barker var inspirert av muppeten Animal, og med mors støtte og disiplin terpet han med stikkene på trommene i oppveksten. Og etter hvert ble en kropp full av tatoveringer en slags garanti mot å få en «ordentlig» jobb. Han jobbet like fullt en stund som søppelmann i Laguna Beach, ble så med i bandene Feeble og The Aquabats!, før han plutselig ble spurt om å slå for blink-182 – om en time!
Suksess, MTV, turneer, kone, barn, flyskrekk, Oxy, selvmedisinering, venners død og selvmord, og til sist, ordentlig rørende scener med barna og faren, og partner Kourtney Kardashian, sammen i kabinen igjen.
OSLO PIX (alle filmene som omtales kan du se på festivalen).
Den påbegynte filmfestivalen Oslo Pix viser blant annet flere sterke nye norske fiksjonsfilmer, som A Prayer for the Dying (mitt intervju med filmskaper Dara Van Dusen her), Butterfly (mitt intervju med filmskaper Itonje Søimer Guttormsen her), Lave forventninger (mitt intervju med filmskaper Eivind Landsvik og skuespillerne Marie Ulven og Tone Mostraum kommer omkring den ordinære kinopremieren) og Kjærast (jeg vil skrive en sak om Fosse og film senere i høst). Disse fire premierene alene viser at det er hevet over tvil at den norske «gullalderen» lever videre også høsten 2026. Også blant dokumentarfilmene.
«Them days I wasn’t able, there was always ‘caine», rappet Clipse på Øya. Homonymene «‘caine», «Cain» og «Kane» inviterer oss til kontrastene mellom evner og noe annet i Forbannelsen Kane (August B. Hanssen og Even G. Benestad), om en på mange måter – bortsett fra kanskje den viktigste – besatt rolle, om skrinlagte filmprosjekt om westernhelt Morgan Kane, Platons predestinasjon og gigantiske nye filmstudioplaner.
«You fucking think you’re Morgan Kane», sier en eldre kompis, og vår mann er en selger av drømmer, tilsynelatende delvis drevet av selvdesillusjon. «Is the money there?» spør han selv senere. Tja. Myndighetene reåpner studioet selv, og han må heller lage kortfilm. Og fronte «El Paso Verse», et slags Westworld. Forbannelsen Kane skildrer en dedikasjon til en drøm få forunt – eller få forbannet med. Overimorgen Kane (les Rushprints intervju med filmskaperne her).
Huset Mann, bukser på og bukser av – Fatherland og Rose
«In der Hose war mehr Freiheit.» På tysk rimer Rose på Hose. Og Sandra Hüllers buksefrihet i Fatherland og Rose er blant de absolutte høydepunktene under Oslo Pix. Roser har ikke (eller begge) kjønn, og filmskaper Markus Schleinzer tenker og føler skarpt som en slags Lars von Dreyer i herlig blasfeministiske Rose, en skakkalvorlig, bekmørk tragikomedie der Hüller (snart også aktuell som den østerrikske forfatteren Ingeborg Bachmann i Regina Schillings hybridfilm Ingeborg Bachmann – Jemand, der einmal ich war, som vises under Tyske filmdager senere i høst) gestalter en brystbundet og krysskledt kvinne i et «mannbilde» for 400 år siden, i en historie om liv, frihet, løgn og straff.
Svarthvit engild og røyk, landskap type slagmark, kanondrønn, pust, knokler og hodeskaller. Krigen har gitt ei kule å sutte på fra det hengende halskjedet, ved en såret munnvik dratt lett halvjokerskåret ut i kinnet, til en kjakestrek skutt med kulepenn. Tidvis fortsetter et henslengt strå den uvanlige linja ut mot juksearvegårdens beskjedne åkre, ved skog der feller forsøker å vokte mot bjørn og andre trusler, som det lille lokalsamfunnets kompakte majoritet. Til kvelds snører hun soveskapet på plass omkring seg.
Hüllers maske er helt fantastisk, og som Rose gjør hun en mann som prisverdig (hei, Oscar 2027) bærer sin selvkomponerte, forsøkt karslige kropp på kanten av troende. I de første sekundene i bildet er hun omtrent ikke til å kjenne igjen.
De to store bevegelsene i historien er bukser på og bukser av. For etter at Rose har fått seg både kjerre og kjerring, har lært bort bokstaver med finger duppet i vann på trebord, kledd på seg belte-«pikk» for ekteskapsfullbyrdelsen bakfra, og overraskende nok endt opp med barn, blir hun bistukket og tatt med buksene nede, til en nedrig gender reveal, voksenversjon. Tom tønne kan ikke bli tommere, sies det, men full tønne kan flomme over. Og overmot innhentes i et svært rammende eventyrevangelium om ikke å tilhøre noen, ei heller seg selv.
Paweł Pawlikowskis klassiske kunstfilm og forfatterportrett Fatherland – som om Rossellini hadde laget Smultronstället – er malt i svart og hvitt og gråtonene derimellom på ofte stillevende lerret, med handling fra det moderne etterkrigstidens Tyskland, på scener og reise med forfatter Thomas Mann og datteren Erika (Hüller), til tross for bror og sønn Klaus’ nylige selvmord. Store tyske navn og ord er i spill, som Goethe, Liebe og Leben. Og på en pressekonferanse siterer Mann Kant: «Av så kroket ved som mennesket er skapt av, kan ikke noe rett tømres.»
Om ikke så skeiv som Rose er Hüllers Erika både krum og kantet når hun snakker, røyker eller fiker til en fjott på fest. Hüller – i en klasse for seg blant samtidens skuespillere – har tidligere vært på tur med sin pappa Toni Erdmann, og her forlater hun udramatisk salen under farens n-te tale (hun kjenner jo manus), mens taleren selv svetter lettere vettskremt av trampeklappen. Var det ikke dette vi skulle slutte med?
Etterkrigstidens ruin-Tyskland er her et lukket land, Tysklukketland, sett gjennom to generasjoner Mann skildret begge med blikket annetsteds enn de synkroniserte omkring dem. Bort. Bach spilt på orgel i kirkeruiner til sist. Sterkt.
Mødre og betong – Mors drenge, Queen at Sea og The History of Concrete
Jeg omtalte Oslo Pix-aktuelle John Wilsons «Betongkontemplasjon» i The History of Concrete da den ble vist under CPH:DOX tidligere i år (les her): Skaperen av den helt vidunderlige serien How to with John Wilson (HBO Max) – se vårt intervju med Wilson fra 2023 – fortsetter sin lavbudsjetts assosiasjonsrikdom, underfunded og underfundig, med et håndholdt kameras åpne, undrende innstilling til en verden underliggjort, der det du trodde var kjent blir ukjent, og motsatt.
Hva handler det om? Tja, ikke alltid om det samme som vi ser, om det er betong, tyggegummi eller slitne studioer bak Hallmark-filmer. The History of Concrete er en klebrig film som klistrer seg til deg som en tyggis under skoen, virrende omkring til betongløping i sirkler, tatoveringsbalsamering, en betongkonferanse, en filminnspilling, undergrunnskonserter, basseng, sand og støv. Filmen studerer sprekker i veier og fasader, og avkler illusjonen om at det fins noe permanent.
Bløtt, størknet, porøst. Tidens sand virker og vrikker også forsiktig inne i det tilsynelatende faste, med ørsmå bevegelser som til sist blir til brekk med et brak.
Slik kan også menneskesinnet knekke. Lance Hammers Queen at Sea – med Juliette Binoche i hovedrollen – er en nær ulidelig skildring av en eldre kvinnes mentale svinn, om senvinterens samleie og samtykke, om en datters forsøk på å gjøre det beste for sin mor, spørsmål om hva et individ og intimitet er, om krenkelser og overgrep versus kjærlighet og omsorg, i en innimellom helt hjerteskjærende filmfortelling om noe som svært sjelden skildres, med en troverdighet som røsker i vår forståelse av verdighet. Queen at Sea har varsomme fingre, som langsomt samles til en knallhard knyttneve. La den ramme deg.
Morsoning. Er alle ulykkelige familier ulike? Tolstoj hadde bare halvveis rett, tror jeg. Ulykkelige familier ligner også. Den meget interessant anlagte og dypt foruroligende danske dokumentar Mors drenge (Jesper Dalgaard) åpner med en forlengst død mors rekonstruerte fortidslesning av et revnende testamente – der sønnene blir regelrett æreskjelt og vingeklippet – og presentasjon av sine nå meget godt voksne sønner.
Mødres væren (for eksempel alkoholisme) og ord (for eksempel hatske) har virkningstid langt utover livet, og brevet en av sønnene omtaler som «den vildeste stinker» utgjør kjernen i intervjuer med sønnene, og i rekonstruksjoner av scener fra livet med henne, teatrale iscenesettelser og bakom disse iscenesettelsene.
Filmen trer slik dokumentarisk inn i fiksjonen og vice versa. En eldgammel, fraværende far dukker også opp. «Jeg tror ikke, jeg ved, hvad det er, at elske», sier han. Det gjaldt nok for mor også. Mors drenge viser at, ja, vi er mer enn vårt verste, men noens verste er verre.
Oppvekst, partnerskap og kapitalisme – Dua, Erupcja og Euphoria
Det fine ungdomsportrettet Dua (Blerta Basholli, 2026) handler om oppvekst på nittitallet, familieliv og venner, dans til «Kiss from a Rose», Beverly Hills, 90210, ei død jente, vold, selvforsvar og judo i tilspisset krigstid før flukt.
Popstjerne Charli XCX spiller i Erupcja (Pete Ohs, 2025), som åpner med to trillekofferters brosteinsbulder, et lydlig forvarsel om – eller eventuelt ekko av – flyets jetmotordur. Filmen omhandler et par på tur i Polen, vulkan- og andre typer utbrudd, i en miks av nybølge og new age, geleidet av en lett fortellerstemme. The Moment (Aidan Zamiri, 2026) vises også.
Nei, de penga. Kunstner og filmskaper Julian Rosefeldts kapitalismekritiske sitatfilmcollage Euphoria (2026) tvinner tekster fra en rekke ulike kilder i rablende samtaler og gatemonologer, som da to kvinner pakker pakker på samlebåndet mens de snakker om beholdere og Ursula K. Le Guin «bæreposeteori» om fiksjon. Det hele er interessant, men hvorvidt alle ideene blir sterkere og større er jeg usikker på. Til sist vandrer en tiger rundt på supermarkedet.
Fanland – Soap Fever
Fiksjon og Finland. Yksi, kakser. Skittopera. TV-stjerner har jo allerede liksom vært hjemme hos deg. Og stjernene kommer når det er mørkt, og så videre. Dokumentarfilmen Soap Fever (Inka Achté, 2026) kretser om nittitallets Finlands finurlige fascinasjon for amerikansk populærkultur, men også omkring og rett i kjernen av resesjon, arbeidsledighet og vanskelige (k)år for nasjonen – samt en relativt bekmørk familiehistorie for filmens jeg.
Den amerikanske såpeserien The Bold and The Beautiful– Glamour her til lands – er drøm og virkelighetsflukt, om «vakre mennesker med vakre klær», som en eldre finsk kvinne beskriver det i et arkivklipp, i skarp kontrast med den harde virkeligheten hjemme.
En mann får en idé. Stjerner flys inn, først film- og TV-stjerner som Don Johnson og David Hasselhoff, etterfulgt av Glamour-såpestjernene, som for eksempel ultrakjekke Ronn Moss, selveste «Ridge», kjørt med limosin inn i hockeyhallen, til absurd hysteriske scener også på kjøpesenter og utendørsarenaer, foran månebedotne finske fans, i virkelighetsflukt fra virkelighetsfangenskapet. Vakkert, menneskelig.
Les også
- Morgenbladet felt i PFU for anmeldelse av norsk film.
- Kino- og strømmetips: Oslo Pix, Nepobaby, Travis Barker og Sterling Point m.fl.
- «Det er en splittende film.» (+)
- Ny konkurrent til Nordisk råds filmpris.
- Rot i solen: Itonje Søimer Guttormsen om «Butterfly». (+)
- «Affeksjonsverdi» nominert til Nordisk Råds filmpris.
- Amanda: Stor kveld for «Affeksjonsverdi».
- – Man kan få en flaskehals av store dimensjoner. (+)
- Amanda: «Hvis ingen går i fella» og «Flåklypa – Fra Paris til pyramidene».
- Fredrikstad Animation Festival har sluppet årets program.