Det gjør godt å se Harald Eia utelukkende som moromann, men ganske rystende å se Gunnar Hall Jensens «Portrett av en forvirret far» og propaganda-makkverket «Melania». Jon Inge Faldalen er her med både anbefalinger og advarsler – og tar et sveip innom Arabiske filmdager, Oscar-kortfilmene og de aller første norske aktualitetsfilmene.
«You know the world is made for men/Not us» («We Rule The School», Belle and Sebastian)
Ikke gi meg hånden lukket. Forrige uke så og hørte jeg det skotske indiebandet Belle and Sebastian spille sine to første album Tigermilk og If You’re Feeling Sinister på Rockefeller. Et dusin øyeblikk av gåsehud. Og ordene skrevet sent i 1995 – tvinnet tostemt av mennene Stuart Murdoch (ikke i slekt med mediemogulen) og Stevie Jackson, begge too school for cool – treffer også «godt» vår tidsånds numne følelse av maktesløshet overfor verdens «macho» styresmakter, menn i for stor dress med moderne dollarglis og tennene (heller enn tankene) klare: En verden laget for menn, ikke oss.
Flere av ukas anbefalte filmer og serier omhandler da særlig også kjønnsrollespill, historiske og samtidige maskuliniteter og femininiteter. Som i to nye serier fra HBO Max. Bill Lawrence og Matt Tarses’ Rooster, med Michael Stipe bak tittelsangen, åpner med New Orders suverene «Age of Consent», Steve Carell, en far og en datter, en forfatter og et universitet. Serien minner litt for mye om mye annet, men er både litt morsom og litt meh etter et par episoder. Kanskje tar den seg opp.
Det samme gjelder Steven Conrads DTF St. Louis, som er «down to fuck», klar for, eventuelt nede for, å ligge, i en posterotisk midtlivskrise, som om rett skal være rett i virkeligheten nok ofte ligger nærmere en totredelslivskrise – i hvert fall om om lag 80 år er dødssnittet. Skilte sexstier, hjelm og tråsykkel, i en serie om (karakterenes) sexløse ekteskap for (seernes) sexløse ekteskap, et trekantdrama om dødsrisikoen ved dyrisk drift.
Alle var enige om at det var en fin tur. Kokken og komikeren reiser og prater og spiser i den meget smakfulle toretters dokuserien Esben og Tore: Italia (VGTV), med gode reisebuddies Maaemos Esben Holmboe Bang og halve Norges podcaster og standuper Tore Sagen på tur til Italia, tuslende gatelangs, eller sittende ved restaurantbord, med inntak av mat og vin og is, reisefilosoferende og muntert fjollete i ekte samtaler mellom to ganske ulike venner, ofte i et uenighetsfellesskap.
Åpenhet, føle i kontekst. Tradisjon som trampoline. Ikke for fengelig. Som om Richard Linklater hadde laget The Trip og Påskenøtter. Et ektefølt «jeg er glad i deg» etterfulgt av to tomler opp. Metamoderne. Vakkert. Definitivt verdt en tur, kanskje til og med en omvei. Dermed pasta. Og ja. McDonald’s er dyrere enn Maaemo.
Joachim Trier fremhevet voksnes ansvar for barn da Affeksjonsverdi ble historisk tidlig mandagsnatta. Og flere av de Oscar-nominerte og -vinnende kortfilmene er lett tilgjengelige, som Julia Aks og Steve Pinders satire Jane Austen’s Period Drama (se den her), et lett blodig kostymedrama, Alexandre Singh og Natalie Musteatas dystoparisiske Two People Exchanging Saliva (her), uten kyss, men klaps med klem, Florence Miailhes politiske svømmeanimasjonsfilm Butterfly (her), Nathan Engelhardt og Jeremy Spears’ Forevergreen (her), om et svært tres offer for en liten bjørn, og Chris Lavis og Maciek Szczerbowskis vinnende, eventyrlige stop-motionperle The Girl Who Cried Pearls (her).
Team Pølsa (NRK) og Spillet (TV2 Play) er tilbake, Mona Fastvold er kinoaktuell med The Testament of Ann Lee (og på Mubi med den maskerte bukdansekortfilmen Discipline), og Kunstnernes Hus viser Ira Sachs’ Peter Hujar’s Day, om og med et intervju med den amerikanske fotografen.
«Project Family Harmony» er noe alle bedriver. Inspirasjon for, og inspirert av, Succession (HBO Max), skildres mediemogulfamilien Murdoch i dokumentarserien Dynasti: Familien Murdoch (Netflix), om tabloide blodigler, familiefeider, posering og posisjonering. Av frykt for følgene av patriarkens frafall formuleres et «Succession Memo», for imperiet bygget opp ved hjelp av Ronald Reagans tillatelse for Fox, som har gitt oss kulturelle bautaer som The Simpsons, utrolig nok i samme univers som Fox News, som fikk starthjelp av Lewinsky-saken, men fikk problemer da #metoo-bevegelsen kom i kapp sleskete sjef Roger Ailes, som de unge Murdoch-brødrene bare var glad for å bli kvitt. For en såpeopera.
Om hundre år er allting gemt. Når eg ser deg nu. Det er mange småartige inntrykk på Nasjonalbibliotekets nye blu-ray-utgivelse Autentiske blikk. Norske aktualitetsfilmer 1905-1930. Den første filmen som dukker opp, fra 1910, heter En reise med ballongen Norge, med natur- og kulturlandskap betraktet opptatt ovenfra fra en luftballong. Ballongmetaforen passer meget godt for dette ganske store knippet (49) norske filmer, med bakkekontakten ofte hengende i en tynn tråd, spent mellom det luftig høytsvevende og det hardt jordnære.
Nasjonalromantikken er her ingen periode, men en grunntone i kultur og natur, båret av bygd og bunad, dans, kirke, fiske, flagg, hus, veier, biler, vinden som rusker i buskene, flerfoldige fjell og fossefall, deres majestetiske, fotogene bestandighet og bevegelse, så plutselig en bunad der bak fossen, en demning, delvis temmet kraft, industri, en smilende mann med ljå, en turistbane, postkort fra båt og tog, lokomotiv minutt for minutt opptatt fra kamera på/som støtfanger, avantgarde fantomreiser i tid og rom.
Vendetunneler, jakt, toppbestigning, utsikt og innsikt om at der oppe ser man jo bare alt der nede, om det er Lofoten, Moskenes og Røst, eller Ålesund. Med lerretet som garn gjøres fangst for fiskeværet, på bakeriet, spinneriet, skofabrikken, så bølger, vind, ved og kull, skøyter, fornøyelsesavdelingen på 1914-utstillingen, berg- og dalbane, karusell, og et kort klipp fra den skammelige Kongolandsbyen, med mennesker på utstilling, en svarthvitt fortid (men nær hundre år etter: «Bongo fra Kongo»). Reinsdyr… Jeg kunne fortsatt. Utgivelsen er overveldende i ett jafs, men uvurderlig i passende deler.
Autentiske blikk tåler store lerret og skjermer, med kontrastrike landskap i svart, hvitt og grått, malt med dalstrøk, forsvunne minutter om igjen, historiens tilbakeblikk, levende døde (få av menneskene fanget av disse levende bildene er nok i live i dag) menneskers har vært og er til stede, med øynene rettet mot oss, undrende, kanskje anklagende.
Agent Tørr (NRK) er fortsatt kjempemorsom. Sneiptenne på eget buksebein. Prompe i avhørsrom. Prompe litt til. Og bare én gang til. Ta en «liten» telefon. Minibar som er bitteliten, men likevel tilbyr en enormt stor flaske. Spille instrumenter i scenen, avslørt av en kamerabevegelse. «Men den lange, tynne testikkelen var frisk og fin.» Den bløte Tørr-lyden under bokstaveringen.
Det er kanskje en vits i seg selv at Tørr-serien har mye bløt humør. Og mye tørr. Tørr der andre tier. Bløt der andre… bier? Hvordan noe sies (noe tullete som blir sagt alvorlig, for eksempel). Og hva som sies (et ordspill eller noe helt åpenbart, for eksempel). Som da Tørr hevder han har «innvandrerbakgrunn» – som viser seg å være på dataskjermen. 10/10. Tihi av tihi.
Agent Tørr mestrer en spesifikk form for audiovisuell humor, med for eksempel klipp eller panorering som punch. Pan til ett, to eller tre poeng utføres enkelt, men elegant, lik buen til en basketball mot kurven. En komiserie som har vokst inn i seg selv. Plis, flere sesonger, NRK!
En bred vifte humorformer flekses også hos Prime Video i LOL: Den som ler sist, i både norsk og britisk versjon, der for eksempel Bob Mortimer returnerer, og David Mitchell er med.
Nye norske LOL er kjempegøy, ledet an av Harald Eia, med gamle ungdomsskolevenner av Gaute, spake «Knut Arild Hareide» og tulledialekter, ablegøyer fra Snildalsli og Viggo Venn, Herborg Kråkevik med et briljant hevnnummer i tospann med Kari Bremnes, som får gjenta «Harald Eia». Det gjør så godt å se Eia utelukkende som moromann, hvor han i norsk sammenheng er uovertruffen. Narren er kanskje den mest politiske forkledningen som fins.
Lisa Kudrows morsomste situasjonskomedie, The Comeback (HBO Max), er ellers tilbake, i helt strålende form, om en skuespiller i «en viss alder», perfekt oppdatert for samtidens skjelvende skjermkultur, i et eksistensielt sammensurium av dokumentar og sosiale medier, Hollywood-streik og en KI-skreven situasjonskomedie, med herlige misforståelser, som da en rolle «in the eighties» viser seg å omhandle mennesker «in their eighties».
For moro skyld spurte jeg ChatGPT: «Kan du skrive et avsnitts anmeldelse av The Comeback, sesong 3, på HBO Max?» Og sekundet etter: «Sesong 3 av The Comeback på HBO Max fungerer som en både skarp og overraskende rørende avslutning på Valerie Cherishs lange jakt på relevans. Serien beholder sin karakteristiske cringe-humor, men retter denne gangen blikket mot en bransje i endring, særlig gjennom satire av kunstig intelligens i TV-produksjon og et Hollywood som føles mer kynisk enn noen gang. Kritikere trekker frem hvordan sesongen er både ‘skarp og tidsriktig’ og samtidig dypt karakterdrevet, med Lisa Kudrow i en av sine beste prestasjoner, der hun balanserer komikk og sårbarhet med imponerende presisjon. Resultatet er en sesong som ikke bare lever opp til kultstatusen, men som også gir serien en meningsfull og emosjonell avslutning, der latteren hele tiden ligger tett på en mer bittersøt erkjennelse av hva det koster å holde seg relevant.»
Jaja, noen faktiske referanser til eksisterende anmeldelser blant flosklene og gjentakelsene. Bestått, men ikke mer.
Men kanskje det er gode grunner til at filmskapere aldri takker filmkritikere. Tarantinos filmkritikerfilm ble nesten noe av, mens Morrisseys ferske «Lester Bangs» «hyller» musikkskribenten.
Festivalen Arabiske filmdager har filmer om vennskap og kjærlighet, som Amel Guellatys Where the Wind Comes og Cyril Aris’ A Sad and Beautiful World. Og Jasna Krajinovič’ portrett Rashid, the Boy from Sinjar Kurdistan skildrer en ung jesidi.
Namir Abdel Messeehs familiearkeologiske dokumentar Life After Siham berører kjølvannet etter en eldre kvinnes bortgang, og en liten gutt smiler, vinker og spør hvorfor bestemoren ikke sier «hei» fra filmsnutten han og faren ser på. Gjennom film blir minner og fantasier levende, som hos filmskaper Youssef Chahine, gamle fiksjonsfilmer som igjen, eller i brev, fra en mor utenom den rollen. Life After Siham er også en film om kommunikasjon, med en far i siste indre.
Dessverre igjen krigsaktuelle Libanon skildres mediearkeologisk og historisk i Lana Dahers scrapfilm Do You Love Me – formulert som en påstand (som hos The Contours i Dirty Dancing, Rene Bendaly og Sigvart Dagsland), uten spørsmålstegn (som hos Nick Cave) – gjennom et minnerikt, videoessayistisk collage av et sted, en by, ofte i konflikt eller krig, dets ruiner og tårer, kamp mot krigs- og turistporno, barn som spør de voksne hvorfor de er bekymret og lei seg, men også ansikter, omfavnelser, lek, bading, bryllup, dans og ridning, med arkivklipp fra dokumentar og fiksjon.
Do You Love Me limer sammen fragmenter, avrevne rester, med filmrullen som et krøllet papirark forsiktig brettet og flatet ut igjen, og minner oss om den flertydige betydningen av ordet left, paradoksalt noe forlatt eller tapt, og samtidig noe som fins, er igjen og vedvarer.
CPH:DOX i København viser for tiden flere filmer man kan håpe snart også blir mulig å se i Norge, fengende sportsdokumentarer som Asif Kapadias Kenny Dalglish og Christophe Hermans og Boris Tilquins Merckx: Race of a Champion, eller kunstfilmer som stedfilmskaper og utgraver Gianfranco Rosis Below the Clouds, som først står under skyene og betrakter dem, for så å gå under jorden, der utbrudd kommer fra, lava, ild og røyk. Napoli. Nå og da.
Aaron Brookner og Rodrigo Areias’ Nova ‘78 følger en tredagers hyllest av og med forfatter William S. Burroughs, i et portrett av et USA så langt unna at det kanskje snart kommer tilbake. Frank Zappa leser om en snakkende ræv i Naked Lunch, Burroughs og kollegaer diskuterer Iran, mullaene, sjahen og Warhol, solenergi, vindkraft og romfart, innimellom opptredener av Patti Smith, Allen Ginsberg, John Cage, Philip Glass og Laurie Anderson.
Håvard Bustnes’ fjellstødige dokumentarfilm La fjella leve, som får kinopremiere i Norge i høst, blir også vist på CPH:DOX, turbulent om turbin or not turbin, reindrift og menneskerettigheter, Høyesterett og -galt og departemental økoulogisk maktfordelingsprinsippløshet. Jeg vil omtale filmen igjen ved kinopremieren i høst. Den er verdt å vente på.
Alex Gibneys sylskarpe filmportrettdokumentar Knife: The Attempted Murder of Salman Rushdie, filmet av kona Rachel Eliza Griffiths, åpner med et kort opptak fra sekundene før knivattentatforsøket, deretter en subjektivt innstilt rekonstruksjon, før levende bilder fra sykesengen, med et skrellet øyeeple der en kniv har vært, ansiktets og resten av kroppens sår, rifter og revner, en kvestet venstre forsvarshånd, til sammen lik et lik om ikke pustemaskinen forsiktig puffet leppene.
Klipp til den ikoniske scenen fra Bergmans Det sjunde inseglet, med en karrig strand, Døden, en ridder og sjakk, en scene Rushdie med sin overstemme forteller at han drømte om der en natt på sykehuset. Han snakker med lett skjelven stemme om at det handler om mer en ham, og filmen åpner slik sin tematikk om ytringsfrihet, eksemplifisert gjennom et kunstnerisk fangenskap fra og med limfreste Sataniske vers, på sett og vis et startpunkt for et av vår samtids mest åpne sår, med religiøst begrunnete kriger og konflikter, terror og trusler.
Fra Khomeini og fatwa til oppvekst og skolegang. Knife in the Water. 12 Angry Men. Psycho. Filmen har mange filmreferanser. Og Philip Pullmans «subtle knife». Rushdie prøvde seg som reklamefilmskribent, blant annet for melkesjokoladen AERO. Gjennombrudd med Midnight’s Children.
Et gjensydd øye er mer smertefullt enn knivstikkene, sier han. Og om gjensyn med venner: «There will be cuddles». Film igjen, piratøyelapp fra Jason and the Argonauts, fortellingene som hjelper oss å leve, overleve, assosiasjoner, apropos, aproposfilmer og aproposmusikk – han vil ha spilt Sinatra synge om New York på vei tilbake til New York. Spre nyheten.
Gibney venter til nær sist med å vise det uhyrlige angrepet fra de virkelige opptakene, men til gjengjeld repeteres det da også i sakte bevegelser. Det hele er dypt sjokkerende og ekstremt uhyggelig å bevitne, men en svært viktig påminnelse om den ufattbare, bunnløse brutaliteten i terroristiske drapsforsøk. Ord stanser ikke knivhugg.
Men Rushdie lever! Og spøker bekmørkt i et siste bilde etter ettertekstene, da en bursdagskake skal skjæres: «Is there a knife?»
Satanic vs.
En av årets aller beste filmer vises også for første gang i Norden under CPH:DOX. John Wilsons forventet fantastiske første langfilm, den lette mursteinen The History of Concrete, hadde premiere på Sundance i januar, og jeg håper den snarest får visninger også i Norge.
Skaperen av den helt vidunderlige serien How to with John Wilson (HBO Max) – se vårt intervju med Wilson fra 2023 – fortsetter sin lavbudsjetts assosiasjonsrikdom, underfunded og underfundig, med et håndholdt kameras åpne, undrende innstilling til en verden underliggjort, der det du trodde var kjent blir ukjent, og motsatt.
Hva handler det om? Tja, ikke alltid om det samme som vi ser, om det er betong, tyggegummi eller slitne studioer bak Hallmark-filmer. The History of Concrete er en klebrig film som klistrer seg til deg som en tyggis under skoen, virrende omkring til betongløping i sirkler, tatoveringsbalsamering, en betongkonferanse, en filminnspilling, undergrunnskonserter, basseng, sand og støv. Filmen studerer sprekker i veier og fasader, og avkler illusjonen om at det fins noe permanent.
Bløtt, størknet, porøst. Tidens sand virker og vrikker også forsiktig inne i det tilsynelatende faste, med ørsmå bevegelser som til sist blir til brekk med et brak.
Tate, moderne? Wilson har under festivalen en samtale med Louis Theroux, selv aktuell med Louis Theroux – i hjertet av manosfæren (Netflix), et meget interessant møte mellom mediekulturer, kollisjon mellom dokumentarfilmsjangeren og sosiale medier- og podcastinfluensere, om darwinistiske menn som vil frigjøre seg fra matriseskriptet med røde piller, trening, sex og penger.
«That old geezer is making a documentary on the redpill?» spør en av de mange hatske kommentarene til en podcast Theroux deltar på. «Why not try and be a good person?» spør han en av influenserne. Fiendene? Kvinnene. Jødene. Oss alle. En verden skapt for «menn».
«Hvem snakker du til?» spør Theroux. Mølgruppa.
Hva er egentlig teitest, tradisjonelle feminine eller maskuline idealer? Skjønnhet eller styrke?
Patriarken er en identitetspolitisk figur. Kanskje den mektigste. En mannsrolle spådd en kort – eventuelt evig – framtid på hannelefantkirkegården. Andrea Storm Henriksens dokumentarportrett Patriarken har premiere på CHP:DOX.
Ifølge hovedpersonen, filmprodusent Peter Aalbæk Jensen – mest kjent for samarbeidet med Lars von Trier og filmer som Breaking the Waves, Hævnen, Efter brylluppet, Jagten, Italiensk for begyndere, Dogville og Melancholia på CV-en – er han «en patriark, en tyran og en gammel idiot af en hanelefant». Litt som Skarsgårds karakter i Affeksjonsverdi. En datter forteller at hun er gravid. Eldre menn på båt synger med på «Sylvia’s Mother». Døtrene får ham med til psykolog og terapi om farsfravær og -nærvær, men han virker mer komfortabel i samtaler med gamle kompiser, og tross ord om helse og litt gruppedans, foretrekker han litt i glasset, og så litt til.
Ansvar, makt og styrke kan kombineres med – eventuelt erstattes av – samarbeid, likestilling og sårbarhet. Hvis man(n) vil.
Gunnar Hall Jensens kinoaktuelle Portrett av en forvirret far skildrer en annen mannsrolle, en annen farsrolle, som likevel higer etter en Roald Amundsen, erobreren som forbilde i oppdragelsen av sønnen, som i dag ikke er i live. «For meg handlet tilværelsen mest om å komme gjennom enda en vanlig dag», sier filmskaperen.
Far og sønn skildres begge som rastløse, urolige, ville. Spill, ekspedisjonforsøk for kontakt, samvær, spørsmål om kjærlighet, dans, hytteliv, drøm om onlinerikdom, covid, så et forhold med en brasiliansk influenser, hjem en tur til Sandefjord, men så, et drap, sjokk og sorg. Portrett av en forvirret far er en ganske rystende, fortvilende filmopplevelse, som også opererer i et etisk grenseland, utleverende uten samtykke. Men absolutt å anbefale.
Klippe, klippe, sa kjerringa. Selginnsikt. Selgtillit. I fiksjonsdokumentaren og propagandamakkverket Melania (Prime Video), som åpner med musikk av The Rolling Stones og Michael Jackson, går eventyr og skrekk hånd i hånd, og i rollen som isdronning og ond heks guider førstedame og venneløse, fjeskende hoffomgitte Melania Trump oss rundt i sitt miserable liv, flaksende i et gyllent bur hun stadig innreder. Eller stusser litt på fjærene.
Hvit kjole tegnet med tusj. Litt The Apprentrice, knappe jobbintervjuer. Middager med donorer. Regissør og medløpere flakser som fuglene om Askepott, med småjusteringer på bekledning, i et usannsynlig glatt og sterilt portrett av en ensom fotoopportunist, som i en kirke med formuleringer om tapet av moren, som om kunstig intelligens har forestilt seg hvordan det må være å ha hatt en mor.
Tekstplakater helt til sist er hinsides det meste. Hold pusten og eventuelt for nesa:
«Melania Trump is reinventing the role of America’s First Lady», «Melania Trump played a key role in securing the release of Keith Siegel after 484 days as a hostage in Gaza, just 12 days after the inauguration», «The First Lady championed the ‘Take It Down Act,’ a new federal law protecting victims from AI-generated, non-consensual intimate imagery», «Her steadfast support of the foster care community took a historic step forward with the ‘Fostering the future for American children and families’ executive order, marking the first time in U.S. history that a first lady shaped the core elements of a presidential executive order», «She secured $25 million for HUD to fund housing for young adults in the foster care community», «After releasing the AI edition of her New York Times bestseller, ‘Melania,’, the first lady led America’s ‘White House AI challenge,’ bringing leaders from Silicon Valley to the White House to assess AI’s opportunities and risks», «In an unprecedented move, Melania Trump’s ‘Peace Letter’ to President Putin helped reunite children with their families displaced by the Russia-Ukraine war», «Against the backdrop of the UN General Assembly, she launched ‘Fostering the future togehter,’ a global coalition focused on children’s development at the intersection of technology and education. The republic of Korea was the first to join», «The First Lady visited Americans affected by disasters in North Carolina, California, and Texas», og «Melania Trump’s commitment to serving the Amercian people and supporting global causes is unwavering».
Skjønner du?
Jon Inge Faldalen er førsteamanuensis ved Institutt for medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo og har skrevet for Rushprint siden 2003. Les hans tidligere innlegg.
Det gjør godt å se Harald Eia utelukkende som moromann, men ganske rystende å se Gunnar Hall Jensens «Portrett av en forvirret far» og propaganda-makkverket «Melania». Jon Inge Faldalen er her med både anbefalinger og advarsler – og tar et sveip innom Arabiske filmdager, Oscar-kortfilmene og de aller første norske aktualitetsfilmene.
«You know the world is made for men/Not us» («We Rule The School», Belle and Sebastian)
Ikke gi meg hånden lukket. Forrige uke så og hørte jeg det skotske indiebandet Belle and Sebastian spille sine to første album Tigermilk og If You’re Feeling Sinister på Rockefeller. Et dusin øyeblikk av gåsehud. Og ordene skrevet sent i 1995 – tvinnet tostemt av mennene Stuart Murdoch (ikke i slekt med mediemogulen) og Stevie Jackson, begge too school for cool – treffer også «godt» vår tidsånds numne følelse av maktesløshet overfor verdens «macho» styresmakter, menn i for stor dress med moderne dollarglis og tennene (heller enn tankene) klare: En verden laget for menn, ikke oss.
Flere av ukas anbefalte filmer og serier omhandler da særlig også kjønnsrollespill, historiske og samtidige maskuliniteter og femininiteter. Som i to nye serier fra HBO Max. Bill Lawrence og Matt Tarses’ Rooster, med Michael Stipe bak tittelsangen, åpner med New Orders suverene «Age of Consent», Steve Carell, en far og en datter, en forfatter og et universitet. Serien minner litt for mye om mye annet, men er både litt morsom og litt meh etter et par episoder. Kanskje tar den seg opp.
Det samme gjelder Steven Conrads DTF St. Louis, som er «down to fuck», klar for, eventuelt nede for, å ligge, i en posterotisk midtlivskrise, som om rett skal være rett i virkeligheten nok ofte ligger nærmere en totredelslivskrise – i hvert fall om om lag 80 år er dødssnittet. Skilte sexstier, hjelm og tråsykkel, i en serie om (karakterenes) sexløse ekteskap for (seernes) sexløse ekteskap, et trekantdrama om dødsrisikoen ved dyrisk drift.
Alle var enige om at det var en fin tur. Kokken og komikeren reiser og prater og spiser i den meget smakfulle toretters dokuserien Esben og Tore: Italia (VGTV), med gode reisebuddies Maaemos Esben Holmboe Bang og halve Norges podcaster og standuper Tore Sagen på tur til Italia, tuslende gatelangs, eller sittende ved restaurantbord, med inntak av mat og vin og is, reisefilosoferende og muntert fjollete i ekte samtaler mellom to ganske ulike venner, ofte i et uenighetsfellesskap.
Åpenhet, føle i kontekst. Tradisjon som trampoline. Ikke for fengelig. Som om Richard Linklater hadde laget The Trip og Påskenøtter. Et ektefølt «jeg er glad i deg» etterfulgt av to tomler opp. Metamoderne. Vakkert. Definitivt verdt en tur, kanskje til og med en omvei. Dermed pasta. Og ja. McDonald’s er dyrere enn Maaemo.
Joachim Trier fremhevet voksnes ansvar for barn da Affeksjonsverdi ble historisk tidlig mandagsnatta. Og flere av de Oscar-nominerte og -vinnende kortfilmene er lett tilgjengelige, som Julia Aks og Steve Pinders satire Jane Austen’s Period Drama (se den her), et lett blodig kostymedrama, Alexandre Singh og Natalie Musteatas dystoparisiske Two People Exchanging Saliva (her), uten kyss, men klaps med klem, Florence Miailhes politiske svømmeanimasjonsfilm Butterfly (her), Nathan Engelhardt og Jeremy Spears’ Forevergreen (her), om et svært tres offer for en liten bjørn, og Chris Lavis og Maciek Szczerbowskis vinnende, eventyrlige stop-motionperle The Girl Who Cried Pearls (her).
Team Pølsa (NRK) og Spillet (TV2 Play) er tilbake, Mona Fastvold er kinoaktuell med The Testament of Ann Lee (og på Mubi med den maskerte bukdansekortfilmen Discipline), og Kunstnernes Hus viser Ira Sachs’ Peter Hujar’s Day, om og med et intervju med den amerikanske fotografen.
«Project Family Harmony» er noe alle bedriver. Inspirasjon for, og inspirert av, Succession (HBO Max), skildres mediemogulfamilien Murdoch i dokumentarserien Dynasti: Familien Murdoch (Netflix), om tabloide blodigler, familiefeider, posering og posisjonering. Av frykt for følgene av patriarkens frafall formuleres et «Succession Memo», for imperiet bygget opp ved hjelp av Ronald Reagans tillatelse for Fox, som har gitt oss kulturelle bautaer som The Simpsons, utrolig nok i samme univers som Fox News, som fikk starthjelp av Lewinsky-saken, men fikk problemer da #metoo-bevegelsen kom i kapp sleskete sjef Roger Ailes, som de unge Murdoch-brødrene bare var glad for å bli kvitt. For en såpeopera.
Om hundre år er allting gemt. Når eg ser deg nu. Det er mange småartige inntrykk på Nasjonalbibliotekets nye blu-ray-utgivelse Autentiske blikk. Norske aktualitetsfilmer 1905-1930. Den første filmen som dukker opp, fra 1910, heter En reise med ballongen Norge, med natur- og kulturlandskap betraktet opptatt ovenfra fra en luftballong. Ballongmetaforen passer meget godt for dette ganske store knippet (49) norske filmer, med bakkekontakten ofte hengende i en tynn tråd, spent mellom det luftig høytsvevende og det hardt jordnære.
Nasjonalromantikken er her ingen periode, men en grunntone i kultur og natur, båret av bygd og bunad, dans, kirke, fiske, flagg, hus, veier, biler, vinden som rusker i buskene, flerfoldige fjell og fossefall, deres majestetiske, fotogene bestandighet og bevegelse, så plutselig en bunad der bak fossen, en demning, delvis temmet kraft, industri, en smilende mann med ljå, en turistbane, postkort fra båt og tog, lokomotiv minutt for minutt opptatt fra kamera på/som støtfanger, avantgarde fantomreiser i tid og rom.
Vendetunneler, jakt, toppbestigning, utsikt og innsikt om at der oppe ser man jo bare alt der nede, om det er Lofoten, Moskenes og Røst, eller Ålesund. Med lerretet som garn gjøres fangst for fiskeværet, på bakeriet, spinneriet, skofabrikken, så bølger, vind, ved og kull, skøyter, fornøyelsesavdelingen på 1914-utstillingen, berg- og dalbane, karusell, og et kort klipp fra den skammelige Kongolandsbyen, med mennesker på utstilling, en svarthvitt fortid (men nær hundre år etter: «Bongo fra Kongo»). Reinsdyr… Jeg kunne fortsatt. Utgivelsen er overveldende i ett jafs, men uvurderlig i passende deler.
Autentiske blikk tåler store lerret og skjermer, med kontrastrike landskap i svart, hvitt og grått, malt med dalstrøk, forsvunne minutter om igjen, historiens tilbakeblikk, levende døde (få av menneskene fanget av disse levende bildene er nok i live i dag) menneskers har vært og er til stede, med øynene rettet mot oss, undrende, kanskje anklagende.
Agent Tørr (NRK) er fortsatt kjempemorsom. Sneiptenne på eget buksebein. Prompe i avhørsrom. Prompe litt til. Og bare én gang til. Ta en «liten» telefon. Minibar som er bitteliten, men likevel tilbyr en enormt stor flaske. Spille instrumenter i scenen, avslørt av en kamerabevegelse. «Men den lange, tynne testikkelen var frisk og fin.» Den bløte Tørr-lyden under bokstaveringen.
Det er kanskje en vits i seg selv at Tørr-serien har mye bløt humør. Og mye tørr. Tørr der andre tier. Bløt der andre… bier? Hvordan noe sies (noe tullete som blir sagt alvorlig, for eksempel). Og hva som sies (et ordspill eller noe helt åpenbart, for eksempel). Som da Tørr hevder han har «innvandrerbakgrunn» – som viser seg å være på dataskjermen. 10/10. Tihi av tihi.
Agent Tørr mestrer en spesifikk form for audiovisuell humor, med for eksempel klipp eller panorering som punch. Pan til ett, to eller tre poeng utføres enkelt, men elegant, lik buen til en basketball mot kurven. En komiserie som har vokst inn i seg selv. Plis, flere sesonger, NRK!
En bred vifte humorformer flekses også hos Prime Video i LOL: Den som ler sist, i både norsk og britisk versjon, der for eksempel Bob Mortimer returnerer, og David Mitchell er med.
Nye norske LOL er kjempegøy, ledet an av Harald Eia, med gamle ungdomsskolevenner av Gaute, spake «Knut Arild Hareide» og tulledialekter, ablegøyer fra Snildalsli og Viggo Venn, Herborg Kråkevik med et briljant hevnnummer i tospann med Kari Bremnes, som får gjenta «Harald Eia». Det gjør så godt å se Eia utelukkende som moromann, hvor han i norsk sammenheng er uovertruffen. Narren er kanskje den mest politiske forkledningen som fins.
Lisa Kudrows morsomste situasjonskomedie, The Comeback (HBO Max), er ellers tilbake, i helt strålende form, om en skuespiller i «en viss alder», perfekt oppdatert for samtidens skjelvende skjermkultur, i et eksistensielt sammensurium av dokumentar og sosiale medier, Hollywood-streik og en KI-skreven situasjonskomedie, med herlige misforståelser, som da en rolle «in the eighties» viser seg å omhandle mennesker «in their eighties».
For moro skyld spurte jeg ChatGPT: «Kan du skrive et avsnitts anmeldelse av The Comeback, sesong 3, på HBO Max?» Og sekundet etter: «Sesong 3 av The Comeback på HBO Max fungerer som en både skarp og overraskende rørende avslutning på Valerie Cherishs lange jakt på relevans. Serien beholder sin karakteristiske cringe-humor, men retter denne gangen blikket mot en bransje i endring, særlig gjennom satire av kunstig intelligens i TV-produksjon og et Hollywood som føles mer kynisk enn noen gang. Kritikere trekker frem hvordan sesongen er både ‘skarp og tidsriktig’ og samtidig dypt karakterdrevet, med Lisa Kudrow i en av sine beste prestasjoner, der hun balanserer komikk og sårbarhet med imponerende presisjon. Resultatet er en sesong som ikke bare lever opp til kultstatusen, men som også gir serien en meningsfull og emosjonell avslutning, der latteren hele tiden ligger tett på en mer bittersøt erkjennelse av hva det koster å holde seg relevant.»
Jaja, noen faktiske referanser til eksisterende anmeldelser blant flosklene og gjentakelsene. Bestått, men ikke mer.
Men kanskje det er gode grunner til at filmskapere aldri takker filmkritikere. Tarantinos filmkritikerfilm ble nesten noe av, mens Morrisseys ferske «Lester Bangs» «hyller» musikkskribenten.
Festivalen Arabiske filmdager har filmer om vennskap og kjærlighet, som Amel Guellatys Where the Wind Comes og Cyril Aris’ A Sad and Beautiful World. Og Jasna Krajinovič’ portrett Rashid, the Boy from Sinjar Kurdistan skildrer en ung jesidi.
Namir Abdel Messeehs familiearkeologiske dokumentar Life After Siham berører kjølvannet etter en eldre kvinnes bortgang, og en liten gutt smiler, vinker og spør hvorfor bestemoren ikke sier «hei» fra filmsnutten han og faren ser på. Gjennom film blir minner og fantasier levende, som hos filmskaper Youssef Chahine, gamle fiksjonsfilmer som igjen, eller i brev, fra en mor utenom den rollen. Life After Siham er også en film om kommunikasjon, med en far i siste indre.
Dessverre igjen krigsaktuelle Libanon skildres mediearkeologisk og historisk i Lana Dahers scrapfilm Do You Love Me – formulert som en påstand (som hos The Contours i Dirty Dancing, Rene Bendaly og Sigvart Dagsland), uten spørsmålstegn (som hos Nick Cave) – gjennom et minnerikt, videoessayistisk collage av et sted, en by, ofte i konflikt eller krig, dets ruiner og tårer, kamp mot krigs- og turistporno, barn som spør de voksne hvorfor de er bekymret og lei seg, men også ansikter, omfavnelser, lek, bading, bryllup, dans og ridning, med arkivklipp fra dokumentar og fiksjon.
Do You Love Me limer sammen fragmenter, avrevne rester, med filmrullen som et krøllet papirark forsiktig brettet og flatet ut igjen, og minner oss om den flertydige betydningen av ordet left, paradoksalt noe forlatt eller tapt, og samtidig noe som fins, er igjen og vedvarer.
CPH:DOX i København viser for tiden flere filmer man kan håpe snart også blir mulig å se i Norge, fengende sportsdokumentarer som Asif Kapadias Kenny Dalglish og Christophe Hermans og Boris Tilquins Merckx: Race of a Champion, eller kunstfilmer som stedfilmskaper og utgraver Gianfranco Rosis Below the Clouds, som først står under skyene og betrakter dem, for så å gå under jorden, der utbrudd kommer fra, lava, ild og røyk. Napoli. Nå og da.
Aaron Brookner og Rodrigo Areias’ Nova ‘78 følger en tredagers hyllest av og med forfatter William S. Burroughs, i et portrett av et USA så langt unna at det kanskje snart kommer tilbake. Frank Zappa leser om en snakkende ræv i Naked Lunch, Burroughs og kollegaer diskuterer Iran, mullaene, sjahen og Warhol, solenergi, vindkraft og romfart, innimellom opptredener av Patti Smith, Allen Ginsberg, John Cage, Philip Glass og Laurie Anderson.
Håvard Bustnes’ fjellstødige dokumentarfilm La fjella leve, som får kinopremiere i Norge i høst, blir også vist på CPH:DOX, turbulent om turbin or not turbin, reindrift og menneskerettigheter, Høyesterett og -galt og departemental økoulogisk maktfordelingsprinsippløshet. Jeg vil omtale filmen igjen ved kinopremieren i høst. Den er verdt å vente på.
Alex Gibneys sylskarpe filmportrettdokumentar Knife: The Attempted Murder of Salman Rushdie, filmet av kona Rachel Eliza Griffiths, åpner med et kort opptak fra sekundene før knivattentatforsøket, deretter en subjektivt innstilt rekonstruksjon, før levende bilder fra sykesengen, med et skrellet øyeeple der en kniv har vært, ansiktets og resten av kroppens sår, rifter og revner, en kvestet venstre forsvarshånd, til sammen lik et lik om ikke pustemaskinen forsiktig puffet leppene.
Klipp til den ikoniske scenen fra Bergmans Det sjunde inseglet, med en karrig strand, Døden, en ridder og sjakk, en scene Rushdie med sin overstemme forteller at han drømte om der en natt på sykehuset. Han snakker med lett skjelven stemme om at det handler om mer en ham, og filmen åpner slik sin tematikk om ytringsfrihet, eksemplifisert gjennom et kunstnerisk fangenskap fra og med limfreste Sataniske vers, på sett og vis et startpunkt for et av vår samtids mest åpne sår, med religiøst begrunnete kriger og konflikter, terror og trusler.
Fra Khomeini og fatwa til oppvekst og skolegang. Knife in the Water. 12 Angry Men. Psycho. Filmen har mange filmreferanser. Og Philip Pullmans «subtle knife». Rushdie prøvde seg som reklamefilmskribent, blant annet for melkesjokoladen AERO. Gjennombrudd med Midnight’s Children.
Et gjensydd øye er mer smertefullt enn knivstikkene, sier han. Og om gjensyn med venner: «There will be cuddles». Film igjen, piratøyelapp fra Jason and the Argonauts, fortellingene som hjelper oss å leve, overleve, assosiasjoner, apropos, aproposfilmer og aproposmusikk – han vil ha spilt Sinatra synge om New York på vei tilbake til New York. Spre nyheten.
Gibney venter til nær sist med å vise det uhyrlige angrepet fra de virkelige opptakene, men til gjengjeld repeteres det da også i sakte bevegelser. Det hele er dypt sjokkerende og ekstremt uhyggelig å bevitne, men en svært viktig påminnelse om den ufattbare, bunnløse brutaliteten i terroristiske drapsforsøk. Ord stanser ikke knivhugg.
Men Rushdie lever! Og spøker bekmørkt i et siste bilde etter ettertekstene, da en bursdagskake skal skjæres: «Is there a knife?»
Satanic vs.
En av årets aller beste filmer vises også for første gang i Norden under CPH:DOX. John Wilsons forventet fantastiske første langfilm, den lette mursteinen The History of Concrete, hadde premiere på Sundance i januar, og jeg håper den snarest får visninger også i Norge.
Skaperen av den helt vidunderlige serien How to with John Wilson (HBO Max) – se vårt intervju med Wilson fra 2023 – fortsetter sin lavbudsjetts assosiasjonsrikdom, underfunded og underfundig, med et håndholdt kameras åpne, undrende innstilling til en verden underliggjort, der det du trodde var kjent blir ukjent, og motsatt.
Hva handler det om? Tja, ikke alltid om det samme som vi ser, om det er betong, tyggegummi eller slitne studioer bak Hallmark-filmer. The History of Concrete er en klebrig film som klistrer seg til deg som en tyggis under skoen, virrende omkring til betongløping i sirkler, tatoveringsbalsamering, en betongkonferanse, en filminnspilling, undergrunnskonserter, basseng, sand og støv. Filmen studerer sprekker i veier og fasader, og avkler illusjonen om at det fins noe permanent.
Bløtt, størknet, porøst. Tidens sand virker og vrikker også forsiktig inne i det tilsynelatende faste, med ørsmå bevegelser som til sist blir til brekk med et brak.
Tate, moderne? Wilson har under festivalen en samtale med Louis Theroux, selv aktuell med Louis Theroux – i hjertet av manosfæren (Netflix), et meget interessant møte mellom mediekulturer, kollisjon mellom dokumentarfilmsjangeren og sosiale medier- og podcastinfluensere, om darwinistiske menn som vil frigjøre seg fra matriseskriptet med røde piller, trening, sex og penger.
«That old geezer is making a documentary on the redpill?» spør en av de mange hatske kommentarene til en podcast Theroux deltar på. «Why not try and be a good person?» spør han en av influenserne. Fiendene? Kvinnene. Jødene. Oss alle. En verden skapt for «menn».
«Hvem snakker du til?» spør Theroux. Mølgruppa.
Hva er egentlig teitest, tradisjonelle feminine eller maskuline idealer? Skjønnhet eller styrke?
Patriarken er en identitetspolitisk figur. Kanskje den mektigste. En mannsrolle spådd en kort – eventuelt evig – framtid på hannelefantkirkegården. Andrea Storm Henriksens dokumentarportrett Patriarken har premiere på CHP:DOX.
Ifølge hovedpersonen, filmprodusent Peter Aalbæk Jensen – mest kjent for samarbeidet med Lars von Trier og filmer som Breaking the Waves, Hævnen, Efter brylluppet, Jagten, Italiensk for begyndere, Dogville og Melancholia på CV-en – er han «en patriark, en tyran og en gammel idiot af en hanelefant». Litt som Skarsgårds karakter i Affeksjonsverdi. En datter forteller at hun er gravid. Eldre menn på båt synger med på «Sylvia’s Mother». Døtrene får ham med til psykolog og terapi om farsfravær og -nærvær, men han virker mer komfortabel i samtaler med gamle kompiser, og tross ord om helse og litt gruppedans, foretrekker han litt i glasset, og så litt til.
Ansvar, makt og styrke kan kombineres med – eventuelt erstattes av – samarbeid, likestilling og sårbarhet. Hvis man(n) vil.
Gunnar Hall Jensens kinoaktuelle Portrett av en forvirret far skildrer en annen mannsrolle, en annen farsrolle, som likevel higer etter en Roald Amundsen, erobreren som forbilde i oppdragelsen av sønnen, som i dag ikke er i live. «For meg handlet tilværelsen mest om å komme gjennom enda en vanlig dag», sier filmskaperen.
Far og sønn skildres begge som rastløse, urolige, ville. Spill, ekspedisjonforsøk for kontakt, samvær, spørsmål om kjærlighet, dans, hytteliv, drøm om onlinerikdom, covid, så et forhold med en brasiliansk influenser, hjem en tur til Sandefjord, men så, et drap, sjokk og sorg. Portrett av en forvirret far er en ganske rystende, fortvilende filmopplevelse, som også opererer i et etisk grenseland, utleverende uten samtykke. Men absolutt å anbefale.
Klippe, klippe, sa kjerringa. Selginnsikt. Selgtillit. I fiksjonsdokumentaren og propagandamakkverket Melania (Prime Video), som åpner med musikk av The Rolling Stones og Michael Jackson, går eventyr og skrekk hånd i hånd, og i rollen som isdronning og ond heks guider førstedame og venneløse, fjeskende hoffomgitte Melania Trump oss rundt i sitt miserable liv, flaksende i et gyllent bur hun stadig innreder. Eller stusser litt på fjærene.
Hvit kjole tegnet med tusj. Litt The Apprentrice, knappe jobbintervjuer. Middager med donorer. Regissør og medløpere flakser som fuglene om Askepott, med småjusteringer på bekledning, i et usannsynlig glatt og sterilt portrett av en ensom fotoopportunist, som i en kirke med formuleringer om tapet av moren, som om kunstig intelligens har forestilt seg hvordan det må være å ha hatt en mor.
Tekstplakater helt til sist er hinsides det meste. Hold pusten og eventuelt for nesa:
«Melania Trump is reinventing the role of America’s First Lady», «Melania Trump played a key role in securing the release of Keith Siegel after 484 days as a hostage in Gaza, just 12 days after the inauguration», «The First Lady championed the ‘Take It Down Act,’ a new federal law protecting victims from AI-generated, non-consensual intimate imagery», «Her steadfast support of the foster care community took a historic step forward with the ‘Fostering the future for American children and families’ executive order, marking the first time in U.S. history that a first lady shaped the core elements of a presidential executive order», «She secured $25 million for HUD to fund housing for young adults in the foster care community», «After releasing the AI edition of her New York Times bestseller, ‘Melania,’, the first lady led America’s ‘White House AI challenge,’ bringing leaders from Silicon Valley to the White House to assess AI’s opportunities and risks», «In an unprecedented move, Melania Trump’s ‘Peace Letter’ to President Putin helped reunite children with their families displaced by the Russia-Ukraine war», «Against the backdrop of the UN General Assembly, she launched ‘Fostering the future togehter,’ a global coalition focused on children’s development at the intersection of technology and education. The republic of Korea was the first to join», «The First Lady visited Americans affected by disasters in North Carolina, California, and Texas», og «Melania Trump’s commitment to serving the Amercian people and supporting global causes is unwavering».
Skjønner du?
Jon Inge Faldalen er førsteamanuensis ved Institutt for medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo og har skrevet for Rushprint siden 2003. Les hans tidligere innlegg.
