I en situasjon med knappe midler ser det ut til at NFI i stadig mindre grad klarer å prioritere de mest åpenbare talentene og prosjektene, mener produsentene Maria Ekerhovd og Thomas Robsahm. Her foreslår de omfattende endringer av konsulentordningen for at NFI kan prioritere riktigere og bidra til større fleksibilitet.
Foto fra den norske Oscar-vinneren «Affeksjonsverdi».
Vi skriver dette kort tid etter at en norsk co-produksjon med Renate Reinsve har vunnet Gullpalmen i Cannes. Det skjer samme år som Affeksjonsverdi vant både Oscar, BAFTA og European Film Awards, og ett år etter at Affeksjonsverdi fikk Grand Prix i Cannes og Drømmer fikk Gullbjørnen i Berlin. Dette er bare noen eksempler på hvor norsk film befinner seg nå.
Vi skriver også dette kort tid etter siste runde med avslag og tilskudd fra Norsk filminstitutt (NFI). I denne runden fikk én av oss tilskudd på bekostning av den andre. Det kunne like gjerne vært omvendt. Det virker helt tilfeldig hvem som får støtte og ikke, og det er vanskelig å skimte noen objektive kriterier for valgene som blir tatt.
I en situasjon med knappe midler ser det ut til at NFI i stadig mindre grad klarer å prioritere de mest åpenbare talentene og prosjektene. Det bør ikke være sånn, og det trenger ikke være sånn. Tiden er overmoden for nye grep.
Vi har noen konkrete forslag vi mener vil sørge for at NFI kan prioritere riktigere i fremtiden.
Thomas Robsahm var selv konsulent hos NFI fra 2009 til 2013, og foreslo å redusere konsulentenes makt allerede den gangen. Både fordi konsulenter har like godt av motstand som manusforfattere, regissører og produsenter — men også fordi det rett og slett er usannsynlig at to konsulenter med like mye penger hver vil klare å velge de beste prosjektene kun basert på egen kompetanse og smak.
Vurderingen av manus vil alltid være subjektiv, men det finnes også objektive kriterier. Søkernes track record er helt essensiell for å bringe inn et objektivt kriterium. Det gjelder enten søkeren nylig har vunnet Student-Oscar, Kortfilmfestivalen i Grimstad og Amanda for beste kortfilm, eller har en lang rekke priser i inn- og utland, gode anmeldelser og stort publikum på tidligere filmer. Poenget er at det finnes flere målbare kvaliteter ved et prosjekt og en filmskaper. Da kan ikke den subjektive vurderingen av manus være eneste kriterium for behandlingen av søknaden.
Til den siste runden ble det levert hele 51 søknader fordelt på de to konsulentene. Det er flere åpenbare svakheter med harde søknadsfrister. For det første vil konsulentene måtte behandle en rekke søknader de ikke har «bedt om». Hele poenget med konsulentordningen — i motsetning til f.eks. en komité — er at det skal være kontinuerlig kommunikasjon mellom søkere og konsulent. Dvs. de søkerne konsulenten har gitt utviklingsmidler, og dermed i praksis har satt på en «shortlist» for mulig produksjonstilskudd. Med søknadsfrister kan derimot alle søke, og konsulentene får uforholdsmessig mye jobb med søknader som egentlig ikke er aktuelle for tilskudd. Og når det er så uforutsigbart som nå, trekker alle et lodd i håp om å vinne.
Før man innførte frister kunne konsulentene ha oversikt over antall produksjonssøknader ved å tydelig signalisere hvem som var i posisjon til å søke og hvem som høyst sannsynlig ikke ville nå opp. Dermed kunne søkerne flytte prosjektet til annen konsulent eller jobbe med prosjektet med tanke på å søke senere. Når det er dialog mellom aktuelle søkere og konsulent, vil man også vite mer om hvem man konkurrerer med. Men når det ikke er kommunikasjon, ender man opp med å legge et enormt arbeid i en fullstendig bortkastet søknad, på samme måte som NFI bruker enormt med arbeidsressurser på å behandle søknadene.
Til høsten vil en lang rekke av dem som fikk avslag forrige uke søke igjen. Sannsynligvis vil noen av de få tilskudd da i stedet. Men seks måneders forsinkelse på tilskudd kan fort føre til ett års forsinkelse til premiere, avhengig av når filmen skal skytes og hva som skal til for å fullfinansiere den. Når man i denne runden åpenbart hadde svært gode søknader som fikk avslag, kunne NFI valgt å bruke litt mer penger nå og heller hatt litt mindre å rutte med til høsten. I en tid hvor bransjen blør, er det viktig å få satt produksjoner i gang — og det virker ikke som NFI har en strategi for dette.
Når hver konsulent sitter med like mye penger, er det ingen garanti for at de beste filmene blir produsert. Det er ikke usannsynlig at noen av konsulentene har bedre prosjekter i bunken enn de andre. Ved å lage et konsulentkollegium som har ansvar for sine områder og sin ekspertise, men som også har en felles pott de sammen med NFI diskuterer og fordeler, vil det gi fleksibilitet til å fange opp de sterkeste prosjektene og talentene.
NFI bør derfor endre hvor stor makt hver enkelt konsulent har på følgende måte: 50–75 % av beløpet konsulenten disponerer kan benyttes på prosjekter konsulenten selv avgjør. De resterende 25–50 % bør tas opp til en større vurdering der flere er involvert. Det vil fortsatt være konsulentenes anbefalte prosjekter som vurderes, og hver konsulent kan kjempe for sine prosjekter — men uten en fast pott hver. På denne måten vil NFI kunne gjøre strategiske vurderinger utover hva enkeltmennesker avgjør to ganger i året med hver sin helt like pott med (for lite) penger.
Dette bør også gjelde for dokumentar og Neo. I dag kan et dokumentarprosjekt oppnå tilskudd på maks 3–4 millioner, mens en debutant i Neo kan motta rundt det dobbelte. Med tanke på at enkelte dokumentarer har over 100 000 kinobesøk, oppleves dette som en feilaktig prioritering.
Ved å åpne pottene får NFI langt større mulighet til å innfri alle de forpliktelsene det har når det gjelder å ivareta både ferske og etablerte talenter, samt mangfold og inkludering.
Det vil også bli langt enklere å ivareta flere åpenbart kvalifiserte søkere gjennom økt kommunikasjon og en langt mer fleksibel saksbehandling.
Deler av midlene bør deles ut som stipender til manusforfattere — ferske eller etablerte — men hvor det er søkerne mer enn prosjektene som er i fokus. Altså også her fokus på track record. Resten av midlene bør brukes på prosjekter der det er tilknyttet produksjonsselskap. På denne måten vil flere prosjekter bli realisert i forhold til midlene som brukes i ordningen. Midlene skal fortsatt gå til manusforfatterne, men et tidlig etablert samarbeid med produsent gir både bedre filmer og bedre utnyttelse av midlene.
Fra 2010 og noen år fremover eksisterte det en ordning der noen regissører sammen med produksjonsselskaper mottok pakkefinansierte tilskudd for to til tre filmer. På tross av at flere filmer hadde stor suksess og ordningen bidro til økt kontinuitet og en solid etablering av flere relativt ferske regissører som siden har hatt formidabel suksess, ble den nedlagt. Det var svakheter ved ordningen, men når enkelte filmskapere og produksjonsselskaper viser gang på gang hva de er gode for, bør NFI gi tillit.
Nå må alle stille i den samme køen — uavhengig av om de har vunnet Oscar og solgt millioner av billetter verden over, eller aldri har laget en spillefilm før.
Flere europeiske land har allerede automatiske mekanismer for å ivareta track record og suksess. I Tyskland genererer filmer referansepoeng basert på kinobesøk, festivaldeltakelse, priser og internasjonal eksport. Disse poengene omregnes til ny investeringskapital for produsenten. Prinsippet er enkelt: Suksess skal gjøre det lettere å skape ny suksess. Etter reformen i 2025 er mesteparten av den tyske statlige filmstøtten automatisk, med Referenzförderung og en god incentivordning. Dette er vedtatt etter betydelig arbeid fra den tyske produsentforeningen, og en samlet bransje er fornøyd med ordninger som fører til mindre byråkrati og mer penger til produksjon.
Vi mener tiden er moden for å prøve det samme i Norge. Vi foreslår en produksjonsramme for produksjonsselskaper og regissører basert på dokumentert suksess. I dag har NFI en rammeordning for utvikling, hvor produksjonsselskaper gjennom dokumentert suksess får større frihet og forutsigbarhet. Det samme prinsippet bør prøves ut på produksjonssiden.
En årlig automatisk ordning for et begrenset antall filmer. Tildelingen skjer automatisk og bygger på objektive kriterier som publikumsoppslutning, internasjonale priser, festivaldeltakelse og eksport — kort sagt resultater fra senere år, etter samme prinsipp som utviklingsrammen.
Vi mener fortsatt at konsulentene skal være en hovedmotor i norsk filmfinansiering. Men ved siden av konsulentordningen bør det finnes en mekanisme som belønner dokumenterte resultater og gir større kontinuitet for de selskapene og filmskaperne som over tid har vist at de skaper kunstnerisk, kulturell og kommersiell verdi. Det vil gi en sunn konkurranse og en forutsigbarhet som man som filmskapere kan planlegge ut fra.
I Norge har vi i dag få eller ingen slike virkemidler. Resultatet er at produksjonsselskaper som vinner Oscar eller Gullpalmen i praksis må stille i den samme køen som alle andre. Det er vanskelig å se at dette er den beste måten å forvalte norsk films sterkeste talenter på — eller utnytte det momentumet vi har.
NFI har en egen ordning for debutanter, men ingen tydelig strategi for hvordan man tar vare på de regissørene og produsentene som lykkes best — og som har vist at de kan skape både kunstneriske og kommersielle resultater gang på gang.
En produksjonsramme basert på dokumentert track record ville gitt større forutsigbarhet og kontinuitet, styrket selskapsbyggingen og gjort oss bedre i stand til å følge opp den internasjonale suksessen norsk film nå opplever. Det ville også lagt mer av ansvaret for å skape suksesser ut i bransjen og skapt sunn konkurranse.
Vi trenger et system som belønner kvalitet, kontinuitet og dokumenterte resultater, samtidig som det gir rom for risiko, kunstnerisk utvikling og nye talenter.
Dersom norsk film skal klare å bygge videre på det historiske momentumet vi opplever akkurat nå, må vi både øke ressursene til feltet og finne ett system som i større grad klarer å ta vare på dem som skaper resultatene. Det krever en forvaltningsmodell som forløser bransjens samlede potensial — ikke bare administrerer enkeltstående søknadsrunder.
Utfordringen for norsk film er ikke lenger først og fremst å finne talentene, de fins det svært mange av, og flere vil komme. Utfordringen er å forvalte dem.
Maria Ekerhovd og Thomas Robsahm er to av våre mest erfarne produsenter, i henholdsvis Mer film og Nordisk film production / Amarcord. Ekerhovd var produsent på bl.a Oscar-vinneren Affeksjonsverdi, Robsahm på bl.a Oscarnominerte Verdens Verste Menneske.
Les også Ole Giævers innlegg: Er konsulentordningen blitt for mye av et lotteri?
I en situasjon med knappe midler ser det ut til at NFI i stadig mindre grad klarer å prioritere de mest åpenbare talentene og prosjektene, mener produsentene Maria Ekerhovd og Thomas Robsahm. Her foreslår de omfattende endringer av konsulentordningen for at NFI kan prioritere riktigere og bidra til større fleksibilitet.
Foto fra den norske Oscar-vinneren «Affeksjonsverdi».
Vi skriver dette kort tid etter at en norsk co-produksjon med Renate Reinsve har vunnet Gullpalmen i Cannes. Det skjer samme år som Affeksjonsverdi vant både Oscar, BAFTA og European Film Awards, og ett år etter at Affeksjonsverdi fikk Grand Prix i Cannes og Drømmer fikk Gullbjørnen i Berlin. Dette er bare noen eksempler på hvor norsk film befinner seg nå.
Vi skriver også dette kort tid etter siste runde med avslag og tilskudd fra Norsk filminstitutt (NFI). I denne runden fikk én av oss tilskudd på bekostning av den andre. Det kunne like gjerne vært omvendt. Det virker helt tilfeldig hvem som får støtte og ikke, og det er vanskelig å skimte noen objektive kriterier for valgene som blir tatt.
I en situasjon med knappe midler ser det ut til at NFI i stadig mindre grad klarer å prioritere de mest åpenbare talentene og prosjektene. Det bør ikke være sånn, og det trenger ikke være sånn. Tiden er overmoden for nye grep.
Vi har noen konkrete forslag vi mener vil sørge for at NFI kan prioritere riktigere i fremtiden.
Thomas Robsahm var selv konsulent hos NFI fra 2009 til 2013, og foreslo å redusere konsulentenes makt allerede den gangen. Både fordi konsulenter har like godt av motstand som manusforfattere, regissører og produsenter — men også fordi det rett og slett er usannsynlig at to konsulenter med like mye penger hver vil klare å velge de beste prosjektene kun basert på egen kompetanse og smak.
Vurderingen av manus vil alltid være subjektiv, men det finnes også objektive kriterier. Søkernes track record er helt essensiell for å bringe inn et objektivt kriterium. Det gjelder enten søkeren nylig har vunnet Student-Oscar, Kortfilmfestivalen i Grimstad og Amanda for beste kortfilm, eller har en lang rekke priser i inn- og utland, gode anmeldelser og stort publikum på tidligere filmer. Poenget er at det finnes flere målbare kvaliteter ved et prosjekt og en filmskaper. Da kan ikke den subjektive vurderingen av manus være eneste kriterium for behandlingen av søknaden.
Til den siste runden ble det levert hele 51 søknader fordelt på de to konsulentene. Det er flere åpenbare svakheter med harde søknadsfrister. For det første vil konsulentene måtte behandle en rekke søknader de ikke har «bedt om». Hele poenget med konsulentordningen — i motsetning til f.eks. en komité — er at det skal være kontinuerlig kommunikasjon mellom søkere og konsulent. Dvs. de søkerne konsulenten har gitt utviklingsmidler, og dermed i praksis har satt på en «shortlist» for mulig produksjonstilskudd. Med søknadsfrister kan derimot alle søke, og konsulentene får uforholdsmessig mye jobb med søknader som egentlig ikke er aktuelle for tilskudd. Og når det er så uforutsigbart som nå, trekker alle et lodd i håp om å vinne.
Før man innførte frister kunne konsulentene ha oversikt over antall produksjonssøknader ved å tydelig signalisere hvem som var i posisjon til å søke og hvem som høyst sannsynlig ikke ville nå opp. Dermed kunne søkerne flytte prosjektet til annen konsulent eller jobbe med prosjektet med tanke på å søke senere. Når det er dialog mellom aktuelle søkere og konsulent, vil man også vite mer om hvem man konkurrerer med. Men når det ikke er kommunikasjon, ender man opp med å legge et enormt arbeid i en fullstendig bortkastet søknad, på samme måte som NFI bruker enormt med arbeidsressurser på å behandle søknadene.
Til høsten vil en lang rekke av dem som fikk avslag forrige uke søke igjen. Sannsynligvis vil noen av de få tilskudd da i stedet. Men seks måneders forsinkelse på tilskudd kan fort føre til ett års forsinkelse til premiere, avhengig av når filmen skal skytes og hva som skal til for å fullfinansiere den. Når man i denne runden åpenbart hadde svært gode søknader som fikk avslag, kunne NFI valgt å bruke litt mer penger nå og heller hatt litt mindre å rutte med til høsten. I en tid hvor bransjen blør, er det viktig å få satt produksjoner i gang — og det virker ikke som NFI har en strategi for dette.
Når hver konsulent sitter med like mye penger, er det ingen garanti for at de beste filmene blir produsert. Det er ikke usannsynlig at noen av konsulentene har bedre prosjekter i bunken enn de andre. Ved å lage et konsulentkollegium som har ansvar for sine områder og sin ekspertise, men som også har en felles pott de sammen med NFI diskuterer og fordeler, vil det gi fleksibilitet til å fange opp de sterkeste prosjektene og talentene.
NFI bør derfor endre hvor stor makt hver enkelt konsulent har på følgende måte: 50–75 % av beløpet konsulenten disponerer kan benyttes på prosjekter konsulenten selv avgjør. De resterende 25–50 % bør tas opp til en større vurdering der flere er involvert. Det vil fortsatt være konsulentenes anbefalte prosjekter som vurderes, og hver konsulent kan kjempe for sine prosjekter — men uten en fast pott hver. På denne måten vil NFI kunne gjøre strategiske vurderinger utover hva enkeltmennesker avgjør to ganger i året med hver sin helt like pott med (for lite) penger.
Dette bør også gjelde for dokumentar og Neo. I dag kan et dokumentarprosjekt oppnå tilskudd på maks 3–4 millioner, mens en debutant i Neo kan motta rundt det dobbelte. Med tanke på at enkelte dokumentarer har over 100 000 kinobesøk, oppleves dette som en feilaktig prioritering.
Ved å åpne pottene får NFI langt større mulighet til å innfri alle de forpliktelsene det har når det gjelder å ivareta både ferske og etablerte talenter, samt mangfold og inkludering.
Det vil også bli langt enklere å ivareta flere åpenbart kvalifiserte søkere gjennom økt kommunikasjon og en langt mer fleksibel saksbehandling.
Deler av midlene bør deles ut som stipender til manusforfattere — ferske eller etablerte — men hvor det er søkerne mer enn prosjektene som er i fokus. Altså også her fokus på track record. Resten av midlene bør brukes på prosjekter der det er tilknyttet produksjonsselskap. På denne måten vil flere prosjekter bli realisert i forhold til midlene som brukes i ordningen. Midlene skal fortsatt gå til manusforfatterne, men et tidlig etablert samarbeid med produsent gir både bedre filmer og bedre utnyttelse av midlene.
Fra 2010 og noen år fremover eksisterte det en ordning der noen regissører sammen med produksjonsselskaper mottok pakkefinansierte tilskudd for to til tre filmer. På tross av at flere filmer hadde stor suksess og ordningen bidro til økt kontinuitet og en solid etablering av flere relativt ferske regissører som siden har hatt formidabel suksess, ble den nedlagt. Det var svakheter ved ordningen, men når enkelte filmskapere og produksjonsselskaper viser gang på gang hva de er gode for, bør NFI gi tillit.
Nå må alle stille i den samme køen — uavhengig av om de har vunnet Oscar og solgt millioner av billetter verden over, eller aldri har laget en spillefilm før.
Flere europeiske land har allerede automatiske mekanismer for å ivareta track record og suksess. I Tyskland genererer filmer referansepoeng basert på kinobesøk, festivaldeltakelse, priser og internasjonal eksport. Disse poengene omregnes til ny investeringskapital for produsenten. Prinsippet er enkelt: Suksess skal gjøre det lettere å skape ny suksess. Etter reformen i 2025 er mesteparten av den tyske statlige filmstøtten automatisk, med Referenzförderung og en god incentivordning. Dette er vedtatt etter betydelig arbeid fra den tyske produsentforeningen, og en samlet bransje er fornøyd med ordninger som fører til mindre byråkrati og mer penger til produksjon.
Vi mener tiden er moden for å prøve det samme i Norge. Vi foreslår en produksjonsramme for produksjonsselskaper og regissører basert på dokumentert suksess. I dag har NFI en rammeordning for utvikling, hvor produksjonsselskaper gjennom dokumentert suksess får større frihet og forutsigbarhet. Det samme prinsippet bør prøves ut på produksjonssiden.
En årlig automatisk ordning for et begrenset antall filmer. Tildelingen skjer automatisk og bygger på objektive kriterier som publikumsoppslutning, internasjonale priser, festivaldeltakelse og eksport — kort sagt resultater fra senere år, etter samme prinsipp som utviklingsrammen.
Vi mener fortsatt at konsulentene skal være en hovedmotor i norsk filmfinansiering. Men ved siden av konsulentordningen bør det finnes en mekanisme som belønner dokumenterte resultater og gir større kontinuitet for de selskapene og filmskaperne som over tid har vist at de skaper kunstnerisk, kulturell og kommersiell verdi. Det vil gi en sunn konkurranse og en forutsigbarhet som man som filmskapere kan planlegge ut fra.
I Norge har vi i dag få eller ingen slike virkemidler. Resultatet er at produksjonsselskaper som vinner Oscar eller Gullpalmen i praksis må stille i den samme køen som alle andre. Det er vanskelig å se at dette er den beste måten å forvalte norsk films sterkeste talenter på — eller utnytte det momentumet vi har.
NFI har en egen ordning for debutanter, men ingen tydelig strategi for hvordan man tar vare på de regissørene og produsentene som lykkes best — og som har vist at de kan skape både kunstneriske og kommersielle resultater gang på gang.
En produksjonsramme basert på dokumentert track record ville gitt større forutsigbarhet og kontinuitet, styrket selskapsbyggingen og gjort oss bedre i stand til å følge opp den internasjonale suksessen norsk film nå opplever. Det ville også lagt mer av ansvaret for å skape suksesser ut i bransjen og skapt sunn konkurranse.
Vi trenger et system som belønner kvalitet, kontinuitet og dokumenterte resultater, samtidig som det gir rom for risiko, kunstnerisk utvikling og nye talenter.
Dersom norsk film skal klare å bygge videre på det historiske momentumet vi opplever akkurat nå, må vi både øke ressursene til feltet og finne ett system som i større grad klarer å ta vare på dem som skaper resultatene. Det krever en forvaltningsmodell som forløser bransjens samlede potensial — ikke bare administrerer enkeltstående søknadsrunder.
Utfordringen for norsk film er ikke lenger først og fremst å finne talentene, de fins det svært mange av, og flere vil komme. Utfordringen er å forvalte dem.
Maria Ekerhovd og Thomas Robsahm er to av våre mest erfarne produsenter, i henholdsvis Mer film og Nordisk film production / Amarcord. Ekerhovd var produsent på bl.a Oscar-vinneren Affeksjonsverdi, Robsahm på bl.a Oscarnominerte Verdens Verste Menneske.
Les også Ole Giævers innlegg: Er konsulentordningen blitt for mye av et lotteri?
