Det er ikke enkelt å være Norsk Filminstitutt. Med uttallige kvalifiserte søkere og knappe midler, er NFI utsatt for kritikk uansett hva de gjør. Så la oss snu på det for en gangs skyld. Her kommer ni bragder jeg kom på i farta (vel vitende om at jeg kunne nevnt mange flere).

1. Kvinneandel

NFI har klart å oppnå en kvinneandel på 50 prosent. Det har tatt tid, det har ikke vært en enkel oppgave, og – i motsetning til hva mange advarte mot – det har ikke gått på bekostning av kvaliteten. Tydelige ambisjoner og utholdenhet kan gjøre underverker.

2. Tilskudd til trilogi av Dag Johan Haugerud og Motlys

Et forfriskende grep jeg gjerne skulle sett mer av. Deltagelse på Berlinale to ganger og Venezia. Kronet med Gullbjørnen til slutt. Tillit kan gjøre underverker.

3. Pakkefinansiering

Først ble det innført slate-finansiering i utviklingsfasen, som ga utvalgte aktører mulighet til selv å bestemme hvilke prosjekter de ønsket å utvikle. Få hadde trodd man ville gå så langt som å innføre dette også for produksjon, men det skjedde faktisk i 2010 og ga fire filmskapere sårt tiltrengt kontinuitet. Det resulterte bl.a. i første norske film i hovedkonkurransen i Cannes på 36 år (Louder Than Bombs), en annen film som nådde over 700 000 på kino (Kongens nei). Dersom ordningen ikke hadde blitt nedlagt prematurt, ville den kunne smykket seg også med to Oscarnominasjoner og en av de mest sette norske filmene noensinne på verdensbasis («Verdens verste menneske»). Tillit kan gjøre underverker.

4. Tilskudd til Affeksjonsverdi basert på treatment

Kort tid før NFI skulle offentligjøre sine valg, ble Mer film oppringt med beskjed om at de kom til å få avslag på Affeksjonsverdi fordi det ikke var levert manus. Det mange ikke visste var at det ikke var første gang verken for Trier & Vogt (forrige gang ble treatmentet til et Oscarnominert manus) eller for andre søkere. Heldigvis snudde NFI, og det ble film. Noen priser også. Tillit kan gjøre underverker.

5. Oscarkampanjen for Affeksjonsverdi

Tidligere har NFI alltid gitt den samme relativt beskjedne summen til Norges Oscarkandidat. Denne gangen ble det satset skikkelig ambisiøst. Det ga resultater. Ambisjoner kan gjøre underverker. 

6. Søknadsfristene som forsvant

Det måtte en bestemt dansk konsulent til for at søknadsfrister ble droppet for dokumentarfilm. Raskt viste det seg at søknadene ble færre, og ikke minst bedre. Mange år senere ble de droppet også i manusordningen, og i følge min informerte kilde har antall søknader gått kraftig ned allerede. Fornuft gjør underverker.

7. Markedsordningen

Etter noen barnesykdommer helt i starten etablerte ordningen seg som den mest vellykkede og treffsikre hos NFI i forhold til målsetting. Lenge var det kun én film som ikke innfridde. I det siste har det vært noen misser, men alt i alt har ordningen vist seg å være særdeles bærekraftig og essensiell for å oppnå de besøkstallene vi har i dag.  Også ordninger som ikke baserer seg på «kvalitetskriterier» kan gjøre underverker.

8. Konsulentene

Det er virkelig en utakknemlig jobb å være konsulent hos NFI. Jeg har fulgt ordningen siden starten, mest som søker, men i fire år også som konsulent selv. Nivået på konsulentene har i det store og hele vært høy i alle år, og suksessene norsk film har oppnådd de siste årene er en kombinasjon av de som har laget filmene og de som har valgt at akkurat de filmene skulle lages.  Når kritikken mot konsulentordningen hagler, så er det ikke konsulentene i seg selv jeg klager på – det er systemet – som har sine åpenbare svakheter og er overmoden for justeringer. Enkle og smarte endringer kan gjøre underverker.

9. Stine Oppegaard

Til slutt må jeg trekke frem selveste Miss NFI. Ingen andre har stått på så mye for å få norsk film ut i verden, og spesielt ferske filmskapere og produsenter har uvurderlig hjelp av henne når det gjelder å sikte seg inn på den rette festivalen. Erfaring og entusiasme gjør underverker.

Flere underverker, NFI!  

Thomas Robsahm, produsent og regissør, samt spillefilmkonsulent hos NFI 2009-13.