Vi innleder med et sitat: It’s the lack of ambition that cripples most people, and makes them so pedestrian in the creative business. Det er David Ogilvy som har sagt dette, og det er vanskelig å være uenig i påstanden. Den som ikke sikter høyt nok forblir en kreativitetens fotgjenger, mens de andre formodentlig fyker videre. Til og med de på sparkesykkel uten el-motor. Og for de av dere som ikke helt klarer å plassere Ogilvy, er det mannen som inspirerte showrunner Mathew Weiner da han skapte den legendariske, og ikke minst ambisiøse, dramaserien Mad Men. Ogilvy er en legende innen reklame og PR; vi stoler på at han vet hva han snakker om.

Det er en foranledning til vårt ønske om å snakke om nettopp ambisjoner. Vi har vært på Seriedagene. Det er alltid hyggelig, innimellom inspirerende, å møte kolleger og notabiliteter i dramaserieverdenen. Og noen ganger blir man irritert, kanskje til og med provosert. Slik som i år.

Kort oppsummert ble programmet rammet inn av to ytterpunkter: Dagen åpnet med Den store TV-duellen: drama vs. reality, en paneldebatt som ikke kan beskrives som noe annet enn en missed opportunity. Det som kunne vært en interessant diskusjon om hva vi forteller om oss selv – til oss selv, kokte bort i kjøpmannsbekymringer og fagforeningskamp. Det etterlatte inntrykk er at middels er både godt nok og billig nok – og dermed best. Uansett format. Velkommen til det kreative fotgjengerfeltet! Pass på så du ikke blir meid ned av en utenlandsk dramaserie med fart og selvtillit!

Dagens siste post, prisutdelingen, ga i det minste Makta-produsent Vilje Kathrine Hagen anledning til å artikulere noe av det vi savnet i debatten som startet dagen: En tanke om at verdi og prislapp ikke er det samme og at investeringer i dramatiske fiksjonsfortellinger fortjener en lengre horisont og en mer nyansert lønnsomhetsforståelse. Stor kudos til henne for det!  At hun konkluderte med at en feiret, og på alle måter vellykket serie som Makta trolig ikke ville latt seg realisere i dagens produksjonsklima, bør påkalle mer enn et resignert skuldertrekk. Det reiser et grunnleggende spørsmål: Er vi der at vi kjenner på prisen på alt, men ikke ser verdien av noe?

Vi mener: hvorfor godtar vi i det hele tatt sammenstillingen mellom seriedrama og reality-TV? Det er da vitterlig ikke det samme! Da kan vi jo like godt sammenligne oss med Cupfinalen og Dagsnytt 18. Alt er levende bilder og vises på skjerm.

Det er gjennom historiefortelling vi gir mening til vår eksistens, våre omgivelser og våre utfordringer. Dramatiske fortellinger speiler oss selv og ser ut på verden, fra vårt eget ståsted, med vår egen sensibilitet. Fortellingene vi deler med hverandre har i seg potensialet til å intuitivt skildre fenomener før de kan forstås av vitenskapen, gis et språk eller blir gjenstand for journalistisk granskning. Eller blir til politikk, for den del. Fortellerne av historiene vi deler har et ståsted; de gir oss påstander som engasjerer og utfordrer, ikke bare bekrefter det vi allerede vet.  De byr på utsagn, undringer og undersøkelser av våre felles verdier og forestillinger om verden. De utfordrer våre konvensjoner og utvikler vår kollektive selvinnsikt, som individer og som samfunn.  Å dramatisere virkeligheten er en måte å erkjenne vår eksistens på som ikke kan erstattes av noe annet. Intet mindre. 

Og nei, det går ikke an å bytte ut “dramatiske fortellinger” med “realityshow” i teksten over og få samme mening. Realityshow og dramaserier har verken samme verdi eller kostnad. De utelukker selvsagt ikke hverandre; begge fortjener bedre enn å bli satt i samme bås.

Spørsmålet vi må ta stilling til er uansett det samme: Hvor lavt er vi villige til å legge lista i vårt arbeid med historiene vi forteller om og til hverandre? Hvem og hva skal sette premissene? Hvem eller hva skal vi strekke oss etter? I en tid der mer eller mindre underbygde begreper legges ut foran oss på rekke og rad, som orienteringsposter vi helst bør sjekke av, savner vi en himmel over det hele. Vi bader i ord  som Dad TV, at historiene helst bør være så enkle at selv far forstår dem, Ambient TV, at man kan ha det på i bakgrunnen mens man gjør andre ting, Local for local, at lokale produksjoner tiltrekker seg nye abonnenter, som senere kan binge de dyre og påkostede engelskspråklige seriene, bærekraft, pullpower og Gud vet hva. 

Vi leverer, og lever forsåvidt godt med det, men hva med noe så basalt som kulturell verdi? Mulig det høres ut som åndssnobberi for enkelte, men vi trenger en begrunnelse for alt det vi driver med som ikke er merkantil, full av angst for feilinvesteringer, med blikket stivt festet på andre suksesser. Vi skjønner selvsagt at å treffe publikum er en av de mest grunnleggende premissene for hva vi driver med; vi driver tross alt et selskap som er tuftet på ønsket om å treffe bredt. Vi bare kjøper ikke at veien dit går gjennom ei hengemyr av markedstilpasning, overdreven frykt for kontroverser og overdrevent behov for umiddelbar gjenkjennelighet og tilgjengelighet. Og i hvert fall ikke gjennom å sammenligne oss med alt mulig annet som trekker publikum.

La oss illustrere poenget med nok et betimelig sitat av David Ogilvy: Study the methods of your competitors and do the exact opposite. 

Et fast innslag på Seriedagene er Dramasjefenes toppmøte. I år var det fire toppsjefer på scenen; to med allmenkringkasteroppdrag og to med konserntilknytning til Silicon Valley. At de sistnevnte har kommersielle bindinger og føringer de må levere på, forstår vi. De to andre har en annen oppdragsgiver: oss, folket. Det virket ikke som noen av dem orienterte seg i retning av the exact opposite, for å si det sånn. 

Og for ordens skyld; vi som skaper, utvikler og produserer tåler kanskje heller ikke alltid å bli målt opp mot denne dristige påstanden fra Ogilvy. Men vi må i alle fall prøve! Hvis ikke står vi der tomhendte og rådville når publikum har fått overdose av tilpasset innhold og lengter etter noe som kan overraske dem, utfordre dem, provosere dem og ikke minst underholde dem.

Synnøve Hørsdal er adm. direktør i Maipo Film. Ståle Stein Berg er utviklingssjef i samme selskap.