Gullpalmevinneren «Fjord» er omtalt som enda en film om norsk barnevern på ville veier. Men i realiteten tar den opp noen av de viktigste spørsmålene for vårt demokrati. Om den lykkes med det, er noe vi kommer til å diskutere heftig etter premieren til høsten.
Foto: Sebastian Stan og Renate Reinsve i «Fjord» (AWE).
Gullpalmevinneren Fjord er blitt omtalt som en av de mest polariserende filmene under årets filmfestival Cannes. Årsaken til det er ikke bare filmens skildring av en opprivende barnevernsak. Filmen motsetter seg enkle forklaringsmodeller og unngår konvensjonelt filmspråk. Det er få nærbilder som kan skape umiddelbar identifikasjon.
Fjord er ikke norsk, slik deler av norsk presse vil ha det til, men en rumensk-ledet samproduksjon av den høyt respekterte auteuren Cristian Mungiu som tidligere har vunnet Gullpalmen med 4 måneder, 3 uker og 2 dager (2007). Dette er hans blikk på et norsk småsamfunn på Vestlandet, løselig basert på flere norske barnevernsaker.
Vi møter et rumensk-norsk ektepar som er pinsevenner og mistenkes for å ha mishandlet barna sine. Noen blåmerker gjør at barnevernet går til aksjon og viser en byråkratisk nidkjærhet som får fatale konsekvenser.
De som kjenner godt til Mungius filmografi vil kanskje bli overrasket over at Fjord er blitt framstilt som et partsinnlegg på vegne av religiøse grupper. Man kan nesten få inntrykk av at den kan plasseres i samme kategori som den melodramatiske indiske spillefilmen Mrs Chatterjee Vs Norway som tar seg mildt sagt store friheter i skildringen av norsk barnevern.
Men så enkelt er det ikke. Mungiu tar seg selvsagt også friheter, og filmen kan rent overfladisk kanskje oppfattes som et slags forsvar for outsideren – i dette tilfellet den rumensk-norske familien. Men Mungius agenda er egentlig en annen. Han er mest interessert i kulturkollisjonen og spørsmålet som tvinger seg frem i løpet av filmen: Er det plass til intolerante subkulturer i et moderne demokrati? Når er det demokratiet selv som blir intolerant?
Hans blikk på det norske samfunnet er verdifullt fordi han stiller spørsmål ved strukturer vi tar for gitt og oppfatter som framskritt. Mungiu kommer selv fra et samfunn der borgerne etter langvarig diktatur, og påfølgende kollaps og korrupsjon, ikke lenger har tiltro til de etablerte strukturene. Han anerkjenner det moderne norske sosiale systemet, men presser inn en kile av tvil ved å antyde at vi har altfor stor tiltro til det. Kanskje vil han det høyresiden ofte kaller godhetstyranniet til livs. Jeg vil nok heller si at filmen viser hvordan systemet valser over enkeltindividet når majoriteten får moralsk panikk.
Er det et problem for filmen at religiøse og ytterliggående grupper – kort sagt: antidemokratiske krefter – vil bruke den for alt den er verd for å fremme sin sak? Ikke nødvendigvis. Noen ser hva de vil se, uansett. Og Mungiu viser i filmen hvordan slike saker fort reduseres til orkestrerte mediesirkus.
Et større problem er det, i mine øyne, at dette er den svakeste filmen Mungiu har laget så langt. I hans tidligere filmer har den observerende stilen og motviljen overfor å gjøre karakterene enkle å tyde, vært et varemerke og en styrke. Ikke bare for å etterlate en flik av tvil og refleksjon, men for å komplisere hvordan enkeltindividet og fellesskapet fungerer sammen. I den forrige, R.M.N, gir han oss et tankevekkende portrett av Romania som et motsetningsfylt flerkulturelt veikryss, preget av mistenksomhet og eldgammelt etnisk hat.
I Fjord retter han blikket mot en kultur han oppfatter som eksotisk, med et språk han ikke behersker, og noe forsvinner i overgangen. Karakterene er mer endimensjonale enn i de andre filmene hans. Mange av de norske rollefigurene er ment å representere et ufølsomt system, og framstår med en byråkratisk rustning. Det er ingen nyanserende trekk eller sprekker i denne rustningene.
Likevel har filmen mange kvaliteter. De norske skuespillerne gjør en utmerket innsats. Mungiu er en av vår tids fremste filmkunstnere som aldri er uinteressant – heller ikke her. Men om han ønsker debatt om vårt demokrati, så er jeg litt usikker på hva slags debatt han har i tankene. Men at debatten kommer til høstens kinopremiere, kan det være liten tvil om.
Kjetil Lismoen er redaktør av Rushprint.
Les også Aleksander Husers oppsummeringer fra Cannesfestivalen, her og her.
Gullpalmevinneren «Fjord» er omtalt som enda en film om norsk barnevern på ville veier. Men i realiteten tar den opp noen av de viktigste spørsmålene for vårt demokrati. Om den lykkes med det, er noe vi kommer til å diskutere heftig etter premieren til høsten.
Foto: Sebastian Stan og Renate Reinsve i «Fjord» (AWE).
Gullpalmevinneren Fjord er blitt omtalt som en av de mest polariserende filmene under årets filmfestival Cannes. Årsaken til det er ikke bare filmens skildring av en opprivende barnevernsak. Filmen motsetter seg enkle forklaringsmodeller og unngår konvensjonelt filmspråk. Det er få nærbilder som kan skape umiddelbar identifikasjon.
Fjord er ikke norsk, slik deler av norsk presse vil ha det til, men en rumensk-ledet samproduksjon av den høyt respekterte auteuren Cristian Mungiu som tidligere har vunnet Gullpalmen med 4 måneder, 3 uker og 2 dager (2007). Dette er hans blikk på et norsk småsamfunn på Vestlandet, løselig basert på flere norske barnevernsaker.
Vi møter et rumensk-norsk ektepar som er pinsevenner og mistenkes for å ha mishandlet barna sine. Noen blåmerker gjør at barnevernet går til aksjon og viser en byråkratisk nidkjærhet som får fatale konsekvenser.
De som kjenner godt til Mungius filmografi vil kanskje bli overrasket over at Fjord er blitt framstilt som et partsinnlegg på vegne av religiøse grupper. Man kan nesten få inntrykk av at den kan plasseres i samme kategori som den melodramatiske indiske spillefilmen Mrs Chatterjee Vs Norway som tar seg mildt sagt store friheter i skildringen av norsk barnevern.
Men så enkelt er det ikke. Mungiu tar seg selvsagt også friheter, og filmen kan rent overfladisk kanskje oppfattes som et slags forsvar for outsideren – i dette tilfellet den rumensk-norske familien. Men Mungius agenda er egentlig en annen. Han er mest interessert i kulturkollisjonen og spørsmålet som tvinger seg frem i løpet av filmen: Er det plass til intolerante subkulturer i et moderne demokrati? Når er det demokratiet selv som blir intolerant?
Hans blikk på det norske samfunnet er verdifullt fordi han stiller spørsmål ved strukturer vi tar for gitt og oppfatter som framskritt. Mungiu kommer selv fra et samfunn der borgerne etter langvarig diktatur, og påfølgende kollaps og korrupsjon, ikke lenger har tiltro til de etablerte strukturene. Han anerkjenner det moderne norske sosiale systemet, men presser inn en kile av tvil ved å antyde at vi har altfor stor tiltro til det. Kanskje vil han det høyresiden ofte kaller godhetstyranniet til livs. Jeg vil nok heller si at filmen viser hvordan systemet valser over enkeltindividet når majoriteten får moralsk panikk.
Er det et problem for filmen at religiøse og ytterliggående grupper – kort sagt: antidemokratiske krefter – vil bruke den for alt den er verd for å fremme sin sak? Ikke nødvendigvis. Noen ser hva de vil se, uansett. Og Mungiu viser i filmen hvordan slike saker fort reduseres til orkestrerte mediesirkus.
Et større problem er det, i mine øyne, at dette er den svakeste filmen Mungiu har laget så langt. I hans tidligere filmer har den observerende stilen og motviljen overfor å gjøre karakterene enkle å tyde, vært et varemerke og en styrke. Ikke bare for å etterlate en flik av tvil og refleksjon, men for å komplisere hvordan enkeltindividet og fellesskapet fungerer sammen. I den forrige, R.M.N, gir han oss et tankevekkende portrett av Romania som et motsetningsfylt flerkulturelt veikryss, preget av mistenksomhet og eldgammelt etnisk hat.
I Fjord retter han blikket mot en kultur han oppfatter som eksotisk, med et språk han ikke behersker, og noe forsvinner i overgangen. Karakterene er mer endimensjonale enn i de andre filmene hans. Mange av de norske rollefigurene er ment å representere et ufølsomt system, og framstår med en byråkratisk rustning. Det er ingen nyanserende trekk eller sprekker i denne rustningene.
Likevel har filmen mange kvaliteter. De norske skuespillerne gjør en utmerket innsats. Mungiu er en av vår tids fremste filmkunstnere som aldri er uinteressant – heller ikke her. Men om han ønsker debatt om vårt demokrati, så er jeg litt usikker på hva slags debatt han har i tankene. Men at debatten kommer til høstens kinopremiere, kan det være liten tvil om.
Kjetil Lismoen er redaktør av Rushprint.
Les også Aleksander Husers oppsummeringer fra Cannesfestivalen, her og her.
