Foto fra Sylvi Listhaugs tale på landsmøtet (screenshot fra Frps webside).

Nylig inviterte Fremskrittspartiet (Frp) til seminar om hvordan vi kan få en bedre insentivordning. Hvordan sikre flere produksjoner, flere arbeidsplasser og sterkere fagmiljøer i Norge i møte med økende internasjonal konkurranse?, het det i invitasjonen. Gjennom insentivordningen har Frp funnet en næringspolitisk hjertesak de kan gå i bresjen for. Mens AP og sentrumspartiene (bortsett fra vesle Venstre) ikke helt ser ut til å forstå de økonomiske sidene ved en mer dynamisk insentivordning, har Frp omfavnet ideen.

Det er nesten historisk at partiet som helt siden sin unnfangelse har vært motstander av offentlig kulturstøtte, tar initiativ til et seminar om hvordan filmen kan utløse mer penger i Norge. Ja, det er nesten rørende. Men om vi ser litt nærmere på hva som ligger bak, så er det kanskje ikke så unikt likevel. Det er nemlig helt i tråd med Frps tradisjonelle markedsliberalistiske politikk.

Bare så det er sagt: nå er ikke Frp lenger noe klassisk markedsliberalistisk parti. Til det er velgerne for lei av liberalismen og opptatt av saker som krever proteksjonisme, statlig inngripen og subsidiering. Men på filmfeltet er partiet fortsatt tilhenger av langt mindre statlig innblanding.

I sitt alternative statsbudsjett for 2026 ville Frp kutte 150 millioner i støtten som går til filmproduksjon. De ønsker ifølge kulturpolitisk talsperson Silje Hjemdal å legge ned blant annet Norsk Filminstitutt og flytte ansvarsområder og ressurser til kulturfeltet selv. NRK skal stykkes opp og selges.

Dette henger altså på greip, om man ser det fra Frp’s ideologiske perspektiv. Statens rolle skal bli mindre og man ønsker å forenkle reglene for selvstendig næringsdrivende. Det er ikke bare partiets velgere som vil hilse noen av grepene velkommen: film- og tv-byråkratiet har aldri vært populært i den utøvende bransjen. Som Hjemdal formulerer det i en epost til Rushprint: «Vi mener man kan få mer effektiv bruk av midlene dersom man bruker færre ressurser på byråkrati. Bare fra 2021 til 2024 økte antallet ansatte i Norsk Filminstitutt med 13 prosent. Vi synes ikke det henger på greip at det skjedde samtidig som bransjen etterlyser støtte til mer produksjon».

Det som trer fram av denne visjonen er et klart ønske om å bytte ut de tradisjonelle kulturtilskuddene fra Kulturdepartementet (KUD) med de overføringene og den eventuelle private kapitalen en ny insentivordning og en slakting av NRK vil kunne generere. Målet er åpenbart en norsk produksjon som går mindre «i minus», ja som kanskje kan «greie seg» med langt mindre kulturstøtte.

Nå er det ingen stor sannsynlighet for at Frp vil ende opp med en ministerpost i KUD. De har rett og slett for liten interesse for å innta den taburetten. Som den minste posten er den maktpolitisk av mindre verdi. Men om de får flertall på Stortinget og Sylvi Listhaug blir statsminister (slik det kan se ut akkurat nå), kan vi ikke utelukke muligheten. Og da vil vi kunne få se en helt ny filmpolitikk. Som igjen vil gi oss andre typer filmer. 

Se for deg at markedsordningen i NFI blir enda mer dominerende, med hovedvekt på fortellinger som i enda større grad er ment å fremme nasjonal prestisje og tradisjonelle verdier. Og om Frp fortsetter å ta eierskap på insentivordningen, vil vi kunne få «islandske tilstander»; med store internasjonale innspillinger som vil kunne ses like hyppig langs fjordene våre som cruiseskip.

Det ser ut som Frp endelig vil noe med sin filmpolitikk, utover å bare kutte. Men den positive responsen bransjen har møtt insentivforslaget med, vil fort snu seg til misnøye når de brutale kuttene setter inn.

Kjetil Lismoen er redaktør i Rushprint.