Foto: Tonje Hessen Schei på åpningskonferansen - foran bildet av tek-oligarkene i Det hvite hus.

Under årets åpningskonferanse på Tromsø Internasjonale filmfestival (TIFF) var beredskap et av hovedtemaene. Hvordan skal film- og tv-bransjen forholde seg til kulturell beredskap?

Begrepet dukket for alvor opp i kjølvannet av den russiske invasjonen av Ukraina. Men den siste tiden har det å være i beredskap for norsk films vedkommende, også handlet mer og mer om press fra den andre kanten: fra oligarkdrevne tek- og strømmegiganter som holder på å underlegge seg verden. I tillegg har vi en amerikansk president som ønsker å endre medielandskapet, inkludert Hollywood – og som legger press på europeisk kulturpolitikk. Hvordan kan en liten språknasjon overleve blant slike rovdyr?

Ikke overraskende ble samtalen på TIFF ganske mørk. Politikerne var likevel forsiktige med å definere filmens rolle som del av en nasjonal beredskap. De kom heller ikke med noen ord om hvordan den nåværende krisen i produksjonsmiljøet kan løses. Det første var nok klokt. Ingen ønsker instruksjoner for hvordan filmen skal innordne seg. Men i det andre spørsmålet hadde nok mange håpet på flere avklarende svar.

Nasjonal beredskap oppleves naturlig nok som mer nærliggende i nordområdene som grenser til Russland. Svært mange av talene under årets TIFF var preget av den nye sikkerhetssituasjonen og fri flyt av propaganda. Men det var et befriende fokus på filmen som døråpner til andre verdener og kulturer, og ikke som et statlig instrument i beredskapsmodus.

Beredskap som overlevelse?

I det siste har det offentlige ordskiftet om filmens rolle tatt en traurig, men akk så gjenkjennelig vending. Det begynte med Jonas Gahr Støres erklæring om at fotball er viktigere enn film. Sannsynligvis var dette en politikers forsøk på å framstå som folkelig, etter årevis med kritikk om det motsatte. Han gjentok påstanden selv etter at Oscarnominerte Joachim Trier sendte ham en sms og påpekte det umusikalske ved uttalelsen.

Og så kom den sedvanlige kommentaren om at bransjen klager for mye. Retorikken er ikke ny: Det handler om at kulturlivet bør gå stillere i dørene for ikke å miste sympati i folket. Det underliggende premisset er at kultur ikke er matnyttig og lever på folkets nåde. Det minner om den gangen Ola Borten Moe (SP) truet med å legge ned Nordland kunst- og filmhøgskole om det ikke fantes tungtveiende samfunnsmessige hensyn til å la den leve.

Det er viktig at filmbransjen slår kontant tilbake denne typen forsøk på å tvinge den inn i et hjørne. Hvilken næring eller bransje har noensinne oppnådd noe som helst ved å gå stillere i dørene?

Om beredskap skal reduseres til et spørsmål om overlevelse kun i fysisk forstand, blir det ikke rare ordskiftet vi sitter igjen med.

Nasjonal oppgradering

Filmen skal vokte seg for å bli et lydig instrument for politikerne. Det er ikke der beredskapen bør ligge. Det politikerne isteden bør innse er at en slagkraftig audiovisuell kultur er den beste beredskapen vi kan møte de nye tidene med. Den nåværende internasjonale suksessen er viktig, men det er på hjemmebane at norsk film og tv har gjort seg uunnværlige med høy markedsandel.

At norske barn kan vokse opp med et relativt bredt utvalg av filmer og serier på eget morsmål, er ingen selvfølge i en så liten språkgruppe. Men det er helt avgjørende for deres selvfølelse som norske borgere.

Samtidig bør denne framgangen utfylles av en nasjonal dugnad for mer kunnskap om hvordan den nye audiovisuelle flommen formes og manipuleres. I Finland har de for lengst innført egen undervisning om propaganda og kildekritikk i skoleverket. Her burde norske myndigheter vært i større beredskapsmodus. Å snakke om beredskap og film gir bare mening i en utvidet forstand.

Kjetil Lismoen er redaktør av Rushprint (som var medarrangør av åpningskonferansen).