Foto: Utsikten fra Stanley House i Hollywood Hills (Foto: NFI).

Det er få dager igjen til Oscarutdelingen og vi har allerede unnagjort debatten om Norsk filminstitutts luksusvilla i Hollywood Hills. For meg gjenspeiler denne vesle debatten to ting:

For det første, at vi verken er komfortable med eller helt vant til å spise kirsebær med de store. Vi er en liten filmandedam som ikke er konstruert for at noen kan lage for store bølger. Fenomenet Joachim Trier har testet kravet om likebehandling som så mye av den norske filmpolitikken er tuftet på.

For det andre: Vi tror at å omgi oss med luksus vil gjøre inntrykk i Hollywood. Vi er fortsatt preget av Hollywoods mytologisering av seg selv, slik vi i årevis har trodd at det er utpreget kommersiell film akademiet vil stemme på.

Men verken Hollywood eller Oscar-akademiet er lenger hva det var. Etter å ha studert Hollywoods selvhjelpsbøker og trylleformler i flere tiår, har vi endelig sluppet innenfor drømmepalassets helligste tempel – bare for å finne at modellen har kollapset. The system is broken, er garantert den replikken du vil høre flest ganger i NFIs luksusvilla.

Men kanskje er det et godt tidspunkt for norsk film å for alvor å ta steget opp på Oscar-pantheonen. For både krisen og internasjonaliseringen av Oscar-akademiet har gjort Hollywood mer åpne overfor verden der ute – og andre måter å fortelle på. Selv om studioene fortsatt ikke er helt med.

Jeg tror det er en vesentlig årsak til at Affeksjonsverdi har kommet så langt. Og det er derfor konkurransen i år er så hard. Dette siste gjør alle nominasjonene til Affeksjonsverdi desto mer imponerende, for ikke å glemme nominasjonen til Den stygge stesøsteren,

Det er sjelden kvaliteten på filmene i de gjeveste kategoriene er jevnt over så høy som i år. Bare ta de to storfavorittene til å hente hjem flest priser: Både Sinners og One Battle After Another er for meg strålende filmer. Det er også The Secret Agent og Train Dreams – to av mine favorittfilmer i vinter. Nesten alle de resterende har kvaliteter som gjør at de fortjener nominasjonen: Marty Supreme, Frankenstein, Begonia, Hamnet og Affeksjonsverdi. Det er bare F1 med Brad Pitt som i mine øyne ikke hører hjemme her.

De siste årene har den internasjonale filmbransjen tatt et større eierskap på Oscar-akademiet. Medlemslistene er blitt fylt opp av andre nasjonaliteter, flere kvinner, flere minoriteter, noe som påvirker hvilke filmer som stemmes fram. Til tross for Trumps proteksjonisme er samvirket mellom filmfolk globalt mer omfattende enn noensinne.

Ja, Oscarkategoriene er blitt så dominert av kvalitetsfilm at studioene vurderer de mer og mer som nisjeprodukter. De regnes ikke som økonomisk lukrative nok i en forretningsmodell som er grundig marvelisert.

De siste 10 årene har Oscarshowet opplevd synkende seertall. Men utdelingen forblir likevel verdens mest synlige utstillingsvindu for en filmnasjon. Det er det nærmeste vi kommer et «OL i film», slik Cannes-festivalen med mindre slagkraft er et ettertraktet vindu inn til verdensfilmen.

Men det er ikke i NFIs prestisjevilla eller på den røde løperen at reklameeffekten av den norske deltakelsen vil gjøre seg gjeldende. Det arbeidet har teamet bak Affeksjonsverdi allerede tilbakelagt. Først ved å lage og promotere filmen, dernest ved å gjennomføre en effektiv Oscarkampanje som har formidlet filmens kjerneverdier. 

I et maraton med intervjuer med bransjepublikasjoner, late night tv-verter og frokost tv-verter, livsstilsmagasiner og sosiale medier, har særlig Trier og skuespillerne gjort rede for sin måte å fortelle denne spesifikt norske historien på. Det har også vært en god del dill, det slipper man ikke unna som særlig kvinnelig filmskuespiller. Men mange av oppslagene vitner om en nysgjerrighet overfor den norske måten å lage film på, der særlig Triers skandinaviske – og skal vi våge å si: humanistiske tilnærming til å både lage og fortelle på film – skinner klart og stolt fram som en kvalitet. Teamet har gjort en kjempejobb ingen kanapeer i NFIs luksushus kan måle seg med. Det er her merkevaren norsk film gjenskapes ved siden av filmverket selv.

Triers unike posisjon i den vesle norske filmbransjen vil åpenbart fortsatt være gjenstand for beundring – og misunnelse. Vi må bare erkjenne at vi ikke er rigget for den typen spektakulær suksess, med alle de kostnader det innebærer. Det vil aldri være helt naturlig for oss å vinne Champions League, selv om Bodø Glimt og Trier vil noe annet. Det vil heller aldri bli helt naturlig for oss å kalle skuespillerne våre for stjerner. Dette siste er forresten bare et sunnhetstegn. Store stjerner tilhører en annen tid, da den gamle  Hollywoodmodellen fortsatt var intakt. Filmskuespiller holder i lange baner.

Kjetil Lismoen er redaktør av Rushprint.